LE-1990-172

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1990-05-29
Publisert:	LE-1990-00172
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse av 29. mai 1990 i kjæremålssak nr. 172/90, hl.nr 521/90
Parter:	Kjærende part: Svein Slaatto (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Bydal, Tønsberg). Motpart: Stein Eriksen (Prosessfullmektig: Advokat Hans Jørgen Lyng, Oslo).
Forfatter:	1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Gunvald Gussgard 3. Lagdommer Egil F. Jensen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §176, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §261, §172, §174, §181, §384, §403, §2

Ved prosesskrift av 22. mars 1990 til Hallingdal namsrett fremmet Svein Slaatto begjæring om midlertidig forføyning bl.a. med sikte på å forhindre at Stein Eriksen disponerte over eiendommen gnr. 66 bnr. 474 i Hol. Uten forutgående muntlig forhandling tok namsretten begjæringen til følge ved beslutning av 26. mars s.å.

Etter krav fra Stein Eriksen ble lovligheten av beslutningen deretter undergitt muntlig forhandling. Dette skjedde 2. april 1990. Slaattos prosessfullmektig, advokat Bjørn Bydal, hadde da ikke anledning til å møte og var i stedet representert ved advokat Ole Søby som arbeider i samme advokatfirma.

Hallingdal namsrett avsa 4. april 1990 kjennelse med slik slutning:

"1. Hallingdal namsretts beslutning av 26. mars 90 pkt. 1 og 2, stadfestes.

2. Stein Eriksen pålegges innen 5. april 1990 kl. 15.00 å inngi til adv. Bjørn Bydal en komplett oversikt over effektiv pantegjeld på gnr.r 66, bnr. 9 og 474 i Hol, eventuelt at adv. Jørgen H. Gran innen samme frist avgir en ubetinget inneståelseserklæring.

3. Svein Slaatto pålegges innen 4 - fire - uker å stille bankgaranti for sin mulige ansvar overfor Stein Eriksen i h.h.t. tvangsfullbyrdelsesloven §261 med kr 50000,- - femtitusen -.

4. I saksomkostninger for namsretten betaler Stein Eriksen til Svein Slaatto 9000,- - nitusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen settes til 14 - fjorten - dager.

Saksomkostningsavgjørelsen kommenterte namsretten på denne måten:

"Saksøker har fullt ut vunnet fram med sine krav.

Hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd kommer til anvendelse. Det kan ikke sees at avgjørelsen har bydt på så stor tvil at bestemmelsens annet ledd kommer til anvendelse.

Adv. Ole Søby har fremlagt en omkostningsoppgave for retten på totalt kr 26900.-, hvorav kr 24000,- er salær.

Retten kan ikke se at det er grunnlag for å kreve et så høyt salær. Retten kan ikke godta adv. Ole Søbys begrunnelse om at han på kort tid måtte sette seg inn i en kompleks sak fordi adv. Bjørn Bydal ikke selv var tilgjengelig. Adv. Bjørn Bydal måtte være forberedt på på at innsendelsen av en begjæring om midlertidig forføyning kunne medføre ett raskt påfølgende innkalt rettsmøte. Han har selv begjært midlertidig beslutning uten forutgående muntlige forhandlinger, og når disse iverksettes er det rimelig at det raskest mulig avholdes rettsmøte hvor lovligheten prøves, og dette kreves av saksøkte.

Saksomkostningene inkl. salæret, fastsettes skjønnsmessig av retten til kr 9000,-.

Svein Slaatto har i rett tid påkjært namsrettens omkostningsavgjørelse til lagmannsretten og nedlagt følgende påstand:

"I Prinsipalt:

Hallingdal namsretts kjennelse av 4. april 1990 pkt. 4 oppheves og Stein Erik Eriksen pålegges innen 14 dager å betale saksomkostninger for namsretten til Svein Slaatto v/adv. Bjørn Bydal med kr 26900,-.

II Subsidiært:

Hallingdal namsretts kjennelse av 4. april 1990 pkt. 4 oppheves i den utstrekning den er påkjært, og saken hjemvises til namsretten til ny behandling.

III I begge tilfeller:

Svein Slaatto tilkjennes fulle saksomkostninger for lagmannsretten. Stein Eriksen har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt:

Kjæremålet avvises.

2. Subsidiært:

Kjæremålet forkastes.

3. I begge tilfelle:

Stein Eriksen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Om saksforholdet for øvrig vises til namsrettens kjennelse og lagmannsrettens merknader nedenfor.

Den kjærende part Svein Slaatto har ved sin prosessfullmektig advokat Bjørn Bydal, anført at namsrettens omkostningsavgjørelse er uriktig fordi det tilkjente beløp ikke omfatter tilstrekkelige omkostninger. Det hevdes således at avgjørelsen er i strid med tvistemålsloven §176 første ledd, jfr. §181 annet ledd, og at avgjørelsen må oppheves.

Bestemmelsen i tvistemålsloven §176 første ledd, siste punktum, må også få anvendelse. Den midlertidige forføyning var nødvendig på bakgrunn av handlinger fra kjæremotpartens side som åpenbart må ha vært utført mot bedre viten. Den kjærende part skulle derfor uansett ha blitt tilkjent fulle saksomkostninger.

Til dekning av prosessfullmektigens salær er bare tilkjent kr 6100,-. Dette er helt utilstrekkelig når en tar hensyn til at det tilsammen medgikk 28 1/2 arbeidstime, og at advokatkontoret nytter en timesats på kr 840,-.

I kjæremålserklæringen anføres for øvrig:

"Det eneste grunnlag Hallingdal namsrett har påberopt seg for reduksjon, er at man ikke godtar å dekke det merarbeid den kjærende parts prosessfullmektig har hatt som følge av at advokat Ole Søby måtte møte til rettsmøtet 2. april d.å. i stedet for advokat Bydal, idet advokat Bydal på dette tidspunkt ikke var tilgjengelig. Denne begrunnelse er ikke holdbar og direkte usaklig. At det var nødvendig med en midlertidig forføyning, skyldtes helt og holdent kjæremålsmotparten Stein Eriksens opptreden ved å forsøke å disponere over en eiendom den kjærende part var iferd med å løse på odel slik at deler av eiendommen ikke skulle medfølge. Dette nødvendiggjorde en umiddelbar reaksjon rett før påske. Det er dette som er bakgrunn for namsrettssaken. Etter at Hallingdal namsrett 26. mars 1990 tok begjæringen om midlertidig forføyning til følge uten avholdelse av muntlig forhandlingsmøte, begjærte kjæremålsmotparten slikt muntlig forhandlingsmøte. Hallingdal namsrett tok da telefonisk kontakt med den kjærende parts prosessfullmektig adv. Bydal med anmodning om at muntlig forhandlingsmøte ble avholdt før påske. Da adv. Bydal var opptatt i andre rettssaker helt frem til påske, var det umulig for adv. Bydal å møte på dette tidspunkt.

Fra Hallingdal namsretts dommerfullmektig, dommerfullmektig Danielsen, ble det da reist spørsmål om en annen av advokatene ved adv. Bydals kontor kunne møte i hans sted.

Dette ble undersøkt og man meddelte retten at adv. Ole Søby hadde muligheter til å møte. Hvis man i ettertid hadde visst at retten ikke ville dekke det merarbeid adv. Søby fikk ved å måtte sette seg inn i en for han totalt ukjent og relativt komplisert og omfangsrik sak, ville man selvfølgelig ikke kunne imøtekomme rettens anmodning. Det er således kjæremålsmotparten og rettens ønsker om muntlig forhandlingsmøte før påske, som nødvendiggjorde at ytterligere en advokat fra undertegnedes firma måtte involveres i saken. At vedkommende advokat møter vel forberedt, må være en selvfølge for en betryggende ivaretagelse av saken. Det er da direkte uholdbart når retten ikke godtar å dekke de timer som medgår i forbindelse med at vedkommende advokat setter seg inn i saken. Hvis dette skal bli resultatet, må man som advokat bare trekke lærdom av dette og heretter ikke være villig til å være fleksibel overfor domstolene ved å forsøke å la andre advokater ved kontoret tre inn i verserende saker for å få en rasjonell fremdrift."

Kjæremotparten Stein Eriksen, har ved sin prosessfullmektig advokat Hans-Jørgen Lyng i det vesentlige anført:

Namsrettens reduksjon av omkostningsbeløpet er ikke i strid med loven. Ut fra en skjønnsmessig vurdering av hva som kunne anses nødvendig og rimelig i forhold til sakens omfang, fant namsretten å burde fastsette et lavere beløp enn prosessfullmektigen hadde angitt i sin oppgave. Også for kjæremotparten var det for øvrig nødvendig å bruke en annen prosessfullmektig idet advokat Gran selv ikke hadde anledning til å møte. Til tross for at advokat Lyng måtte tre inn på kort varsel, utgjorde kjæremotpartens omkostninger bare kr 7000,-.

Subsidiært anføres at omkostningsspørsmålet skulle vært løst etter tvistemålsloven §172 annet ledd ettersom det kan legges den kjærende part til last at det kom til sak. Allerede den 4. januar 1988 utferdiget Hol kommune målebrev og målebrevskart for den aktuelle tomten. Uklarhetene om tomten kunne således ha vært brakt ut av verden ved tinglysing av målebrevet, eller ved at tomten var tatt med som eget bruksnummer i odelssaken. Den kjærende part hadde selv rekvirert måleforretningen, men han unnlot å tinglyse forretningen. Forholdet kunne lett ha vært ordnet dersom den kjærende part hadde betalt tinglysingsgebyret. Kjæremotparten betalte tinglysingsgebyret straks han ble kjent med forretningen.

Videre påpekes at den kjærende part i punkt 3 i slutningen ble pålagt å stille bankgaranti med kr 50000,- for sitt mulige ansvar overfor kjæremotparten. Av denne grunn kan saken om den midlertidige forføyning ikke anses fullstendig tapt i loven forstand.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsrettens prøvingsadgang er begrenset av tvistemålsloven §181, 2. ledd. Lagmannsretten kan således i utgangspunktet bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Men bestemmelsen må suppleres med tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 5, jfr. §403 hvoretter en avgjørelse kan oppheves dersom den lider av slike feil at lovanvendelsen ikke kan prøves. Det vises bl.a. til Rt-1985-236.

Namsretten anså saken fullstendig vunnet av den kjærende part, jfr. tvistemålsloven §172 første ledd. Videre fant namsretten at saken ikke hadde vært så tvilsom at bestemmelsens annet ledd kunne få anvendelse.

Namsretten reduserte den kjærende parts omkostninger med den begrunnelse at det ikke var "grunnlag for å kreve et så høyt salær". Herredsretten fant at meromkostninger ved skifte av advokat ikke kunne kreves dekket. Hvorvidt dette er riktig må avgjøres konkret, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd, første punktum og Rt-1970-1539. I nærværende sak finnes det å burde ha vært vurdert om rettens initiativ til advokatbytte tilsa at de økte omkostninger var nødvendige. Det kan ikke sees av premissene at det er gjort. Advokatskiftet synes dernest bare å ha hatt begrenset betydning. Det sees ikke av premissene hvorfor den ytterligere betydelige reduksjon har funnet sted.

Lagmannsretten finner etter dette at namsrettens begrunnelse for reduksjonen er for snau til at lagmannsretten kan prøve om avgjørelsen er i strid med loven. Avgjørelsen må følgelig oppheves og hjemvises til ny behandling ved namsretten.

Ingen av partene har fått medhold i sin prinsipale påstand for lagmannsretten. Saken må anses som dels vunnet og dels tapt. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §174, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2, finnes partene hver å burde bære sine omkostninger for lagmannsretten.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens omkostningsfastsettelse i sak 5/90 D oppheves og hjemvises til ny behandling ved namsretten.

2. Partene bærer hver sine omkostninger for lagmannsretten.

Jørgen Wilberg

Gunvald Gussgard Egil F. Jensen

Bekreftes for førstelagmannen:

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsrettens prøvingsadgang er begrenset av tvistemålsloven §181, annet ledd. Lagmannsretten kan således i utgangspunktet bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Men bestemmelsen må suppleres med tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 5, jfr. §403, hvoretter en avgjørelse kan oppheves dersom den lider av slike feil at lovanvendelsen ikke kan prøves. Det vises bl.a. til Rt-1985-236.

Namsretten anså saken fullstendig vunnet av den kjærende part, jfr. tvistemålsloven §172 første ledd. Videre fant namsretten at saken ikke hadde vært så tvilsom at bestemmelsens annet ledd kunne få anvendelse. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til denne konklusjonen. At den kjærende part ble pålagt å stille sikkerhet, kan etter omstendighetene ikke tilsi at saken anses for dels vunnet og dels tapt. Foreliggende opplysninger gir heller ikke holdepunkter for å bebreide kjærende part for at han framsatte begjæringen om midlertidig forføyning.

Namsretten reduserte den kjærende parts omkostninger med den begrunnelse at det ikke var "grunnlag for å kreve et så høyt salær". Namsretten har tilsynelatende ikke trukket i tvil at advokat Søby faktisk har utført arbeid i samsvar med salæroppgaven. Derimot fant namsretten så vidt skjønnes at Søbys arbeid ble så vidt omfattende fordi han måtte overta saken på kort varsel, og salærkravet synes redusert til det som med rimelighet kunne kreves dersom Bydal hadde møtt ved den muntlige forhandling. Det bemerkes at namsretten ikke direkte har angitt at reduksjonen er foretatt ut fra bestemmelsene i tvistemålsloven §176, første ledd. Dette burde vært gjort.

Tilkjennes saksomkostninger skal alle omkostninger erstattes for så vidt de etter rettens skjønn har vært nødvendige for å få saken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd, første punktum.

Lagmannsretten legger til grunn at det er adgang til å redusere omkostningene ved skifte av advokat så fremt dette har medført unødvendige kostnader, jfr. Rt-1970-1539. Hvorvidt omkostningene skal anses for nødvendige, må bero på en konkret vurdering av forholdene i saken, særlig med hensyn til om det var berettiget å bruke en annen advokat slik situasjonen utviklet seg.

Namsretten har fremhevet at det var advokat Bydal som sendte inn begjæring om midlertidig forføyning, og at han derfor måtte være forberedt på at det kunne bli aktuelt med innkalling til muntlig forhandling på kort varsel. Dette er et relevant moment i vurderingen, men kan etter lagmannsrettens vurdering likevel ikke være tilstrekkelig begrunnelse for å redusere salæret.

Advokat Bydal hevder at tidspunktet for den muntlige forhandling ble fastsatt etter pågang fra namsretten og at dommeren selv reiste spørsmålet om en annen advokat ved samme kontor kunne møte. Advokat Bydal anfører også at han ikke ble gjort oppmerksom på at bytte av advokat kunne få innvirkning på størrelsen av salærkravet. Disse omstendigheter som må ha vært kjent for dommeren, skulle ha vært vurdert idet de utvilsomt er av betydning for spørsmålet om berettigelsen av å overlate saken til advokat Søby. Retten har heller ikke vurdert en mulig anmeldelse av tvistemålsloven §176 første ledd, annet punktum.

Lagmannsretten finner etter dette at namsrettens begrunnelse for reduksjonen er for snau til at lagmannsretten kan prøve om avgjørelsen er i strid med loven. Avgjørelsen må følgelig oppheves og hjemvises til ny behandling ved namsretten.

Ingen av partene har fått medhold i sin prinsipale påstand for lagmannsretten. Saken må anses som dels vunnet og dels tapt. I overenstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §174, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2, finnes partene hver å burde bære sine omkostninger for lagmannsretten.

Kjennelsen er enstemmig.