LE-1990-183

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom og Kjennelse
Dato:	1991-08-22
Publisert:	LE-1990-00183
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00183 - Anket til Høyesterett - Nektet fremmet, se Høyesterett HR-1992-00075K .
Parter:	Ankende part: Tony Arvesen m.fl. (Prosessfullmektig: Advokat Ole Lindseth, Oslo) Motpart: Ringerike kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: H.r.advokat Sverre Thune)
Forfatter:	1. Lagdommer Nils Moe, formann 2. Lagdommer Anders Bøhn 3. Ekstraordinær lagdommer Olaf Hagen
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §44, Ligningsloven (1980) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Ligningsloven (1980)

Dom og Kjennelse :

Tony Arvesen m.fl. (17 parter) arbeidet i 1986 som montører i Østlandske Spennbetong A/S, Hønefoss. De utførte sitt arbeid omkring på byggeplasser i Østlandsområdet. Det er enighet i saken om å anse deres arbeidsplasser for å være de enkelte byggeplasser, ikke hovedkontoret i Hønefoss.

I sak mellom nevnte Tony Arvesen m.fl. og Ringerike kommune ved ordføreren angjeldende lovligheten av ligningen for 1986, avsa Ringerike herredsrett den 28. november 1989 dom med slik domsslutning:

1. Ligningen for Olav Erstad for 1986 oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at Erstad har krav på fradrag for bruk av egen bil mellom hjem og arbeidssted med til sammen 28.050 km.

2. Ligningen for Gunnar Hovland for 1986 oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at Hovland har krav på fradrag for bruk av egen bil mellom hjem og arbeidssted med tilsammen 25.585 km.

3. Ligningen for Terje Jansen for 1986 oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at Jansen har krav på fradrag for bruk av egen bil mellom hjem og arbeidssted med tilsammen 23.126 km.

4. Ligningen for Arvid Råstad for 1986 oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at Råstad har krav på fradrag for bruk av egen bil med tilsammen 27.114 km.

5. Forøvrig frifinnes Ringerike kommune.

6. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommen ble i rett tid påanket av samtlige de 17 skattytere. Ringerike kommune tok til motmæle idet kommunen samtidig erklærte motanke for så vidt angår herredsrettens opphevelse av ligningen for Olav Erstad, Gunnar Hovland, Terje Jansen og Arvid Raastad. Etter at tilsvar til motanke var innkommet, ble det i et felles prosesskrift fra partenes prosessfullmektiger av 21. januar 1991 meddelt at to av ankepartene, nr.7, Hans Fjellheim og nr. 14, Arne I. Konstad, allikevel godtok herredsrettens dom idet ankesaken for disses vedkommende ble begjært hevet.

De ankende parter har i saken nedlagt slik endelig påstand:

1. Ligningen for de ankende parter med unntak av Olav Erstad, Gunnar Hovland, Terje Jansen og Arvid Raastad, oppheves for 1986. Ved ny ligning legges til grunn at disse har krav på fradrag for utgifter til bruk av bil mellom bolig og arbeidssted.

2. Ringerike kommune dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

3. Herredsrettens dom pkt. 1,2,3 og 4 stadfestes.

4. Olav Erstad, Gunnar Hovland, Terje Jansen og Arvid Raastad tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Påstandenes pkt. 3 og 4 er felles for hovedanke og motanke.

5. Saken heves hva angår Hans Fjellheim og Arne I. Konstad, og slik at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Ringerike kommune har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

I Hovedanken:

Ringerike herredsretts dom stadfestes.

I motanken:

Ringerike kommune frifinnes.

I begge tilfeller:

Ringerike kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

I tilslutning til sin påstand meddelte Ringerike kommunes prosessfullmektig at kommunen tiltrådte hevningsbegjæringen i de ankende parters påstand, pkt. 5, slik at kommunen ikke krevet saksomkostninger ilagt de her nevnte parter, Fjellheim og Konstad.

Ankeforhandling i saken ble avholdt den 12., 13. og 14. juni 1990. Under ankeforhandlingen møtte de ankende parter Helge Hval, Tore Hval og Terje Jansen personlig med prosessfullmektig. Ankemotparten Ringerike kommune møtte med ligningssjef Stein Hafnor som partsrepresentant og med prosessfullmektig. Det ble avgitt forklaring av samtlige møtende parter samt av to vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten frafalt de ankende parter sin tidligere påstand i ankesaken om at utbetalingene til ankepartene av overnattings- og diettgodtgjørelse helt eller delvis måtte fritas for inntektsbeskatning. Tvisten er etter dette begrenset til spørsmålet om i hvilket omfang ankepartene har krav på fradrag for utgifter til bruk av egen bil mellom hjemsted og arbeidssted. De av ankepartene som i herredsretten fikk godtatt sitt krav om fradrag for reiseutgifter blir etter dette alene å anse som parter i motanken og ikke i hovedanken. Saken står for øvrig i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

De ankende parter, Tony Arvesen m.fl. hevder i hovedanken at herredsretten har tatt feil, både ved sin bevisbedømmelse og ved sin rettsanvendelse, og slik at de forøvrig i det vesentlige har gjort gjeldende:

Den aktuelle rett til fradrag for utgifter ved bruk av bil mellom hjem og arbeidssted er regulert i skatteloven §44g nr 1 - slik bestemmelsen lød før lovendringen i 1989 - og i riksskattestyrets rundskriv nr 482/avdeling I av 21. juni 1971. Hensett til regelverket vil det i saken være to spørsmål som lagmannsretten må ta standpunkt til: For det første (1) om det overhodet var mulig for ankepartene å bruke offentlige kommunikasjoner mellom Hønefoss og de aktuelle arbeidssteder i Oslo-området, som her var følgende: Lysaker (Norsk Hydro), Hjortneskaia, Paltomten og Økern torg. Dernest (2) hvis retten finner at dette var mulig, om ankepartene ved bruk av slike kommunikasjoner ville blitt påført slike ulemper at de allikevel kan kreve fradrag for bilutgifter etter reglene om "vesentlig ulempe" i rundskriv nr 482 pkt II A, c, første ledd.

Når det gjelder spørsmål 1, så erkjennes det at ankepartene ved å reise med buss fra Hønefoss kl. 05.05 kunne nådd tidsnok frem både til Lysaker, Hjortneskaia og Paltomten. Hensett til gangtid fra bussholdeplassen og nødvendig tid for tøyskift, ville dette derimot ikke ha vært mulig ved reisene til Økern torg. For de av ankepartene som er nektet fradrag for reisene til Økern torg, må ligningen allerede av denne grunn bli å oppheve.

Når det gjelder spørsmål 2, anføres at ankepartene ved bruk av offentlige kommunikasjoner ville ha blitt påført relevante ulemper av tidsmessige og/eller praktisk art. Ved vurderingen av de tidsmessige ulemper må legges til grunn at ankepartene ved å benytte slike kommunikasjoner ville ha vært borte fra hjemmet i ca 14-15 timer og at dette fravær ved bruk av egen bil ville ha blitt redusert med ca 2 timer. At ligningsmyndighetene, som her, i det hele tatt ikke har vurdert den tidsmessige ulempe ved bruk av offentlige kommunikasjoner, er nok til at ligningen må oppheves. Selv om den direkte ventetid ved bruk av slike kommunikasjoner ikke ville nådd opp i 2 timer, bør vilkårene for fradrag etter ulemperegelen allikevel være tilstede, jfr. henstillingen i Lignings-ABC 1986 512 om å praktisere den såkalte "2-timersregel" i rundskriv nr 482 punkt f nr. 2 med lempe.

For vurderingen av de praktiske ulemper er det av avgjørende betydning at skattyterne regelmessig og etter arbeidsgiverens instruks måtte frakte med seg arbeidsutstyr på de angjeldende reiser. For arbeidsgiveren, som har hovedkontor på Hønefoss, er situasjonen at selskapets oppdrag i Oslo-området, der det måtte etablere seg med containere og uten eget kontor på arbeidsstedet, neppe kunne vært utført hvis ankepartene ikke hadde reist med egen bil. Egen bil var nødvendig både av hensyn til transporten av arbeidsutstyret og også fordi arbeidsgiveren var avhengig av å kunne forflytte ankepartene mellom forskjellige byggeplasser i løpet av den enkelte arbeidsdag. For ankepartene ville det i denne situasjon vært særdeles upraktisk å benytte offentlige kommunikasjoner, og i en slik grad, at bruk av slike kommunikasjoner klart måtte anses som en vesentlig ulempe.

Herredsretten har tatt feil når den ved sin dom har lagt til grunn at ankepartene ikke hadde oppfylt sin informasjonsplikt overfor ligningsmyndighetene, og at overligningsnemdas avgjørelse er riktig på basis av de opplysninger som dengang forelå for nemnda. Skattyterne hadde oppfylt sin lovbestemte informasjonsplikt, delvis også via uttalelser fra arbeidsgiveren, både hva angår muligheten for bruk av offentlige kommunikasjoner og hva angår ulempene - tidsmessige såvel som praktiske - ved dette. Hvordan ankepartene hadde innrettet seg med beskatningen av utbetalt godtgjørelse i tidligere år er uten betydning for nærværende sak. Hvis ligningsmyndighetene mente at de meddelte informasjoner var utilstrekkelige, skulle de ha underrettet ankepartene om dette med beskjed om hvilke opplysninger som manglet. Om ligningsmyndighetene ikke hadde fått de nødvendige opplysninger, var dette derfor deres egen feil og kan ikke komme skattyterne til skade, jfr. informasjonsplikten i følge ligningsloven §3-1 og punkt 3 i de tilhørende retningslinjer av 26. januar 1984.

Partene i motanken, Olav Erstad m.fl. hevder at herredsrettens dom er riktig og henholder seg til herredsrettens begrunnelse. Særlig for Terje Jansen anføres at opplysningene om hans særlige behov for bil i alle fall ble gitt i et brev av 2. november 88, som ganske visst gjaldt hans ligning for 1987, men som forelå på ligningskontoret og derfor var tilgjengelig for overligningsnemda før nemndas avgjørelse av 1986-ligningen ble truffet.

Ankemotparten, Ringerike kommune hevder at herredsrettens dom er riktig så langt den er påanket, såvel i sitt resultat som i sin begrunnelse, bortsett fra at kommunen burde vært tilkjent saksomkostninger. Kommunen har for øvrig i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og disse kan sammenfatningsvis gjengis som følger:

Ligningen er riktig på basis av de fakta som forelå for ligningsmyndighetene ved overligningsnemdas avslutning av saken. Senere fremkomne opplysninger kunne det ikke tas hensyn til, jfr Rt-1988-539. Om disse fakta var ufullstendige, kan dette ikke bebreides ligningsmyndighetene. Omfanget av ligningsmyndighetenes lovbestemte veiledningsplikt begrenses av det betydelige antall selvangivelser ligningskontoret har til behandling og i det foreliggende tilfelle også fordi skattyterne hadde egen advokat til å hjelpe seg med saken. Disse forhold tatt i betraktning er det klart at ligningsmyndighetene her hadde oppfylt sin veiledningsplikt overfor skattyterne. Om opplysningene var ufullstendige skyldtes dette ikke ligningsmyndighetene, men skattyterne, som ikke hadde oppfylt sin informasjonsplikt i følge ligningsloven regler.

Når det gjelder adgangen til bruk av offentlige kommunikasjoner måtte ligningsmyndighetene etter opplysningene som forelå for overligningsnemda, gå ut fra at det var mulig å bruke slike kommunikasjoner til samtlige arbeidssteder der dette er lagt til grunn ved ligningen, inklusive også Økern torg.

Når det gjelder de påståtte ulemper ved bruk av de offentlige kommunikasjoner, anføres at tidsmessige ulemper ikke forelå, verken som ventetids- eller som fraværsulemper. "2-timersregelen" i rundskriv nr 482 punkt f nr. 2 omfatter ikke slikt tidstap ved forlenget transporttid, men alene ved en ren ventetid, som her ikke forelå. Besparelsen i fraværstid ved bruk av egen bil, ville for skattyterne maksimalt andratt til ca 1 time pr. dag og dette er for lite til at fraværsulempen kan anses som "vesentlig ulempe" i relasjon til reglene i rundskriv nr 482.

Ankepartene kan heller ikke høres med at det forelå praktiske ulemper ved bruk av offentlige kommunikasjoner som kan begrunne fradrag etter rundskrivets ulemperegler. Ved vurderingen av om praktiske ulemper forelå er tre spørsmål av betydning: (1) Om det i det hele tatt finnes noen regel om fradrag for bilutgifter når utstyr medbringes. (2) Om skattyterne i de konkrete tilfeller hadde behov for å frakte utstyret med egen bil. (3) Om skattyterne hadde gitt ligningsmyndighetene den nødvendige informasjon om sitt mulige behov for transport med egen bil.

Prinsipalt gjøres gjeldende at noen fradragsregel ikke finnes, subsidiært at ankepartene i de konkrete tilfeller ikke hadde behov for å bruke egen bil og atter subsidiært at ligningsmyndighetene ikke i tide hadde mottatt de nødvendige opplysninger om ankepartenes behov, jfr. at generelle uttalelser fra arbeidsgiveren i brev og rundskriv ikke kan godtas som tilstrekkelig informasjon forsåvidt.

I forbindelse med motanken har kommunen særlig anført:

Motanken gjelder såvel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Herredsretten har tatt feil når den kritiserer ligningsmyndighetene for mangelfull orientering til skattyterne om hva som krevdes for å innrømme fradrag ved transport av tyngre utstyr. For samtlige de fire skattytere gjelder at det i deres selvangivelser intet var opplyst som viste at disse var i noen spesiell stilling i forhold til de andre. Ligningskontoret fikk heller ikke senere opplysninger om dette. Klagen fra de av dem som benyttet seg av klageadgangen (Olav Erstad klaget ikke til overligningsnemda) inneholdt ikke noen dokumentasjon som legitimerte deres krav på fradrag for bilutgifter etter de gjeldende regler. Spesielt for Terje Jansen anføres at det ikke kunne kreves at overligningsnemda ved behandlingen av hans ligning for 1986 skulle være kjent med advokat Askilsruds brev av 2. november 88, som alene gjaldt hans ligning for 1987. Den enkelte skattyters saksbehandlere rullerer fra år til annet og kommunikasjon mellom de forskjellige saksbehandlere om spørsmål som dette kan ikke forventes ved et stort kontor som Ringerike ligningskontor. At Jansen i 1987 fikk fradrag for alle sine bilutgifter, kan ikke påberopes til støtte for hans krav om tilsvarende fradrag også ved ligningen for 1986. Fradraget i 1987 ble innvilget fordi han under arbeidet i Oslo-området i dette år skiftet arbeidssted relativt ofte, hvilket ikke skjedde i 1986. Fradraget i 1987 skyldtes for øvrig en lempelig praktisering av en foreliggende kulanseregel og ikke at Jansen hadde krav på noe slikt fradrag.

Lagmannsretten skal bemerke:

Hovedanken. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Som lagmannsretten ser det, kan det etter omstendighetene ikke bebreides ligningsmyndighetene at overligningsnemnda ikke hadde mottatt flere opplysninger enn de foreliggende da nemnda traff sin avgjørelse i klagesaken den 16. desember 1988. Som kommunen finner også lagmannsretten at det ved denne vurdering må tillegges vekt at skatteyterne hadde profesjonell hjelp til å bistå seg med klagesaken. Ligningskontoret hadde i denne situasjon særlig grunn til å forvente at skatteyterne selv ville sørge for at alle faktiske opplysninger av betydning for fradragsretten ble meddelt, uten at ligningsmyndighetene skulle behøve å spesifisere hva som trengtes av materiale forsåvidt. Det må forøvrig også godtas at ligningskontorets veiledningplikt grunnet arbeidsmengden ved kontoret ved anledningen var begrenset, jfr. forbeholdet i ligningsloven §3-1: ....."når arbeidssituasjonen tillater det"...... .

Lagmannsretten finner også å måtte legge til grunn at overligningsnemndas vurdering av det faktum som således forelå for nemnda, etter omstendighetene var riktig. Som retten ser det, var det ved overligningsnemndas avgjørelse ikke godtgjort for ligningsmyndighetene hverken at skatteyterne var avskåret fra å bruke offentlige kommunikasjoner til de aktuelle arbeidssteder - herunder Økern torg - eller at bruken av disse kommunikasjoner ville medføre slike "vesentlige ulemper" av tidsmessig og/eller praktisk karakter, at fradrag for bilutgifter allikevel kunne kreves.

Særlig hva angår de påståtte tidsmessige ulemper finner lagmannsretten å kunne slutte seg til det som er anført fra kommunens side og viser til dette.

Når det gjelder de påståtte praktiske ulemper finner retten det ikke påkrevet å ta standpunkt hverken til om det i det hele tatt fantes noen særlig regel om fradrag ved utstyrstransport eller til om skatteyterne konkret hadde behov for noen utstyrstransport med egen bil. Retten finner det nemlig i alle fall klart at ligningsmyndighetene her ikke i tide hadde fått opplysninger som kunne dokumentere et slikt behov, og videre at dette, som allerede foran nevnt, ikke kunne bebreides ligningskontoret, men alene måtte tilskrives skatteyternes eget forhold.

Motanken. Lagmannsretten er kommet til at kommunens motanke må bli å ta til følge. Det er på det rene at de i motanken medtatte skatteytere sto i en særstilling forsåvidt som disse, i motsetning til ankepartene, ikke var vanlige montører, men såkalte etterarbeidere. Som etterarbeidere måtte de til bruk for sitt arbeid frakte med seg et mere omfattende og tyngre utstyr enn ankepartene, herunder bl.a. stige, sveiseapparat, sand og sementsekker. Det synes på det rene at ulempene for disse skatteytere ved å bruke offentlige kommunikasjoner ville vært så vidt betydelige at det for deres vedkommende ville foreligget et behov for å frakte utstyret på annen måte. I motsetning til herredsretten finner imidlertid lagmannsretten at ligningsmyndighetene ikke kan klandres for at de var ukjent med etterarbeidernes særstilling og derfor behandlet også disse på samme måte som de andre klageparter. I den aktuelle situasjon måtte skatteyterne selv være de nærmeste til å fremskaffe de relevante informasjoner og kunne ikke forvente at ligningsmyndighetene, i større utstrekning enn det her ble gjort, tok noe intiativ for så vidt. Lagmannsretten henholder seg til det som er uttalt om informasjonsspørsmålet under behandlingen av hovedanken og viser til dette. Det er etter dette ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om i hvilken grad ankemotpartene hadde krav på inntektsfradrag for bruk av bil, herunder forholdet til reglene om kjøring i næring (tjenestebil).

Det som her er uttalt må også gjelde for så vidt angår Terje Jansen, idet lagmannsretten er enig med kommunen i at brevet av 2. november 88 vedrørende hans ligning for 1987, ikke kan påberopes som relevant informasjon også hva angår hans ligning for 1986. - - -

Lagmannsretten er etter dette kommet til at herredsrettens dom må å bli å stadfeste så langt den er påanket, mens kommunen må bli å frifinne for de krav som omfattes av motanken. Samlet innebærer dette at kommunen blir å frifinne for samtlige de krav som tvisten omfatter. Etter omstendighetene finner lagmannsretten det hensiktsmessig å utferdige fullstendig ny domsslutning i tråd med dette.

Hovedanken har ikke ført frem. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må de ankende parter erstatte kommunen saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke sees å foreligge særlige grunner som tilsier fritagelse for omkostningsansvaret.

Motanken har ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd må de 4 skatteytere som omfattes av motanken erstatte kommunens saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke sees å foreligge særlige grunner som tilsier fritagelse for omkostningsansvaret.

Lagmannsretten finner etter omstendighetene å kunne slutte seg til herredsrettens omkostningsavgjørelse, men slik at hjemmelen for denne avgjørelse da blir tvistemålsloven §172 annet ledd, jfr. at saken for samtlige skatteyteres vedkommende antas å ha vært såvidt tvilsom at de hadde fyldesgjørende grunn til å la den bli prøvet for herredsretten.

Kommunens prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave for lagmannsretten på kr 43.250,-, hvorav kr 35.000,- er salær, og slik at beløpet fordeler seg med 2/3, tilsvarende kr 28.850,- på hovedanken og 1/3, tilsvarende kr 14.400,- på motanken. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til omkostningsoppgaven, heller ikke til fordelingen mellom hovedanke og motanke, og legger denne til grunn for omkostningsavgjørelsen.

Etter partenes felles påstand herom blir det i tilknytning til dommen å avsi kjennelse for hevning av saken for så vidt angår ankepartene Hans Fjellheim og Arne I. Konstad.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Doms - og kjennelsesslutning:

1. Ringerike kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

3.

a. Tony Arvesen, Thor Bech-Nilsen, Kjell Trygve Dahlen, Jan Engen, Frank Eriksen, Thor Frogh, Helge Henriksen, Helge Hval, Thore Hval, Fritz Tangen og Tommy Warp dømmes til en for alle og alle for en innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Ringerike kommune 28.850 - tjueåttetusenåttehundreogfemti - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

b. Olav Erstad, Gunnar Hovland, Terje Jansen og Arvid Raastad dømmes til en for alle og alle for en innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til Ringerike kommune 14.400 - fjortentusenfirehundre - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

4. Saken heves for såvidt angår Hans Fjellheim og Arne I. Konstad og slik at disse parter og Ringerike kommune hver bærer sine egne omkostninger for lagmannsretten.

Nils Moe Anders Bøhn Olaf Hagen