LE-1990-191
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-04-19 |
| Publisert: | LE-1990-00191 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 19. april 1991 i ankesak LE-1990-00191 |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Karsten Gjone, Drammen). Motpart: Storebrand Sør A/S (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Terje Gulestøl, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Ola Melheim, formann 2. Kst.lagdommer Petter A. Lossius 3. Ekstraordinær lagdommer Tor Holtan |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §213, Forsikringsavtaleloven (1930) §18, §172, §176, §180, Lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse (1916) §10, §5, Avtaleloven (1918) §30 |
Dom : Saken gjelder krav om oppgjør etter forsikringsavtale med Storebrand.
A hadde forsikret blant annet en garasje og to biler, som brant opp den 1. februar 1987. I skademeldinger av 11. februar 1987 ble det fremsatt krav som senere er spesifisert til kr 1215705,-. De største postene refererer seg til de to bilene, en BMW og en Mercedes, begge oppgitt som 1986-modeller. Under ankeforhandlingen er kravet redusert med kr 20000,-, som refererer seg til en gjenstand som tilhørte As far.
Forholdet ble anmeldt som forsikringsbedrageri den 24. august 1987. Saken ble senere henlagt etter bevisets stilling. Storebrand har etter selv å ha foretatt nærmere undersøkelser av hendelsesforløpet, bedt om fornyet vurdering av overordnet påtalemyndighet. Det er foreløpig ikke kommet svar på henvendelsen.
Ved brev av 7. februar 1989 nektet Storebrand å erstatte skadene. Selskapet påberopte seg at A forsettlig hadde fremkalt forsikringstilfellet ved ildspåsettelse. I tillegg ble det gjort gjeldende at A hadde gitt uriktige opplysninger i skademeldinger i den hensikt å få utbetalt en større erstatning enn hva han hadde krav på.
Kongsberg byrett avsa dom den 18. desember 1989 med slik slutning:
"1. Storebrand Sør A/S v/styrets formann frifinnes.
2. A tilpliktes å erstatte Storebrand Sør A/S saksomkostninger med kr 42563,- -kronerførtitotusenfemhundreogsekstitre.
Oppfyllelsesfristen under punkt 2 er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom. Saksforholdet er i hovedsak referert i dommen fra side 2 siste avsnitt til øverst på side 5. Det fremgår videre av dommen at Storebrand (med politiets samtykke) iverksatte undersøkelser av brannstedet i begynnelsen av februar måned 1987. Materialet ble gjennomgått av Storebrand, som fikk noen av funnene analysert av Larmtjänst AB i Gøteborg og av Veritec A/S (Veritas Offshore Technology and Services) i Oslo. Byrettens dom inneholder flere sitater fra dokumentene vedrørende disse undersøkelser, samt fra deler av den korrespondanse som fant sted før saksanlegget.
A har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Han har lagt ned slik endelig påstand:
"1. Storebrand Sør A/S dømmes til å betale A kr 1195705,- i erstatning for brann på bygning, løsøre og personbiler med tillegg av 18 % rente fra 11. februar 1987.
2. Storebrand Sør A/S dømmes til å betale saksomkostninger både for byrett og lagmannsrett."
Storebrand har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
"1. Kongsberg byretts dom av 18. desember 1989 stadfestes.
2. Storebrand Sør A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
- 0 -
Ankeforhandling ble holdt i Kongsberg den 9., 10. og 11. april 1991. Den ankende part møtte og avga forklaring. For ankemotparten møtte utredningskonsulent B, som ble avhørt som vitne, jfr. tvistemålsloven §213. Det ble avhørt ytterligere 8 vitner. To av disse er avhørt som sakkyndige vitner, det vil si uten oppnevnelse av retten. En BMW av samme modell og årgang som den brannskadde, ble forevist. Dokumentasjonen for øvrig fremgår av rettsboken.
- 0 -
Den ankende part, A, har i det vesentlige fremkommet med de samme anførsler som for byretten. For lagmannsretten er det særlig fremhevet:
Byrettens dom er gal fordi det foreligger feil bevisbedømmelse vedrørende begge de grunnlag som selskapet bygger sitt avslag på. Storebrand har ikke ført bevis for at A forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet. Det er heller ikke bevist at det foreligger svik med hensyn til den skademelding som gjelder den ene bilen (BMW).
Som følge av dette er også byrettens lovanvendelse feil. Når det gjelder spørsmålet om brannstiftelsene, følger det av dommer inntatt i Rt-1985-211 og Rt-1987-657 at det kreves mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt for at bestemmelsen i forsikringsavtaleloven §18 skal komme til anvendelse. Det er her vist til Rt-1990-1082, særlig side 1086.
Også når det gjelder anførselen om svik i tilknytning til den ene skademeldingen, foreligger det feil rettsanvendelse. A har ikke gitt bevisst uriktige opplysninger med den intensjon å narre selskapet, jfr. avtaleloven §30 og de generelle forsikringsvilkår punkt 4.
Til nærmere imøtegåelse av Storebrands grunnlag for å nekte utbetaling, er det særlig fremhevet:
A var ikke i noen spesielt vanskelig økonomisk situasjon omkring årsskiftet 1986-87. Storebrands og byrettens karakteristikk er helt misvisende. Selv om A pr. 31. desember 1986 hadde en gjeld på kr 1318930,-, hadde han store verdier, blant annet i de to kostbare bilene. Selv om han ikke hadde lykkes i å selge dem da de brant opp, var det hele bare et spørsmål om tilpassing av pris, idet det alltid er folk som er interessert i biler av denne type. A kunne riktignok ha blitt nødt til å redusere forventet fortjeneste etter prisreduksjon, men likevel ville den økonomiske situasjon ikke ha vært særlig bekymringsfull. De opplysninger som trekkes ut av selvangivelsen, gir derfor ikke et riktig bilde av situasjonen. Det er her dokumentert en ny oppstilling for lagmannsretten (bilag til dok. nr. 20). Herav fremgår at familien A i 1987 kunne forvente å disponere en inntekt på kr 425897,-. Selv om dette delvis var basert på refinansiering av låneopptak, og selv om renter og avdrag ville beløpe seg til antatte kr 171786,-, hadde familien et relativt gunstig utgangspunkt for økonomiske disposisjoner. Det er derfor ikke noe grunnlag for å hevde at A hadde et økonomisk motiv for å sette fyr på bilene.
Når det gjelder selve hendelsesforløpet på brannstedet, har A i hovedsak anført det samme som for byretten. Den mest sannsynlige brannårsak er at bensin har sprutet ut fra bensinkammeret i motoren under forsøket på oppstarting av den ene bilen (BMW). Dette antas å ha skjedd fordi en bensinslange som går fra nevnte kammer og tilbake til bensintanken (returledning), har falt av uten at A kan klandres for dette. Slangen kan ha falt av under startforsøket den 1. februar 1987 etter at startkablene var festet. Det er imidlertid også en mulighet for at slangen har falt av tidligere, eventuelt da A gjorde et mislykket startforsøk uten bruk av kabler i begynnelsen av desember måned 1986.
Det er videre pekt på mulige årsaker til at returledningen kan ha falt av. Det kan være slurv i forbindelse med montering, noe som har medført at man rett og slett har glemt å sikre koblingen til stussen med slangeklemme. Videre er det vist til den meget sterke kuldeperioden over lang tid forut for hendelsen. Den kan ha ført til endret konsistens i slangen med sprekkdannelse m.v. Selv om den jernstangen som A kjørte over i oktobernovember måned 1986, neppe har skadet selve koblingen til bensinkammeret, kan den ha skadet andre deler i motoren. Dette kan igjen ha innvirket på den gnistutløsning som må ha funnet sted. Når A ikke har brukt ild av noe slag, må det ha kommet en gnist fra deler av det elektriske anlegget. Dette er utdypet nærmere ved å peke på mulige tennkilder.
Etter den ankende parts mening er det derfor ikke godtgjort at A har foranlediget bensinlekkasje. Enn mindre grunn er det til å hevde at han skal ha satt fyr på bensinen. Brannen kan bare forklares som resultat av en sum av uheldige omstendigheter.
Dermed er heller ikke loven strenge krav om overvekt av sannsynlighet, oppfylt. Det er ikke på noen måte godtgjort at A forsettlig har fremkalt brannen. Det er her særlig vist til Rt-1985-211.
Når det gjelder Storebrands anførsel om svik, er det ikke ført bevis for en så klanderverdig opptreden at forholdet rammes av de påberopte bestemmelser. For lagmannsretten er saken for øvrig begrenset til spørsmålet om feil kilometerangivelse på en av bilene (BMW) på tidspunktet for brannen. De øvrige forhold som ble påberopt for byretten, er frafalt. A har ikke angitt feil kilometerstand med den intensjon å narre selskapet. Han hadde ingen mulighet for å kontrollere kilometerstanden på den utbrente bilen, og måtte derfor regne seg til antatt kjørelengde på grunnlag av det han mente å huske at bilen hadde gått da han satte den inn til salg i mai måned 1986. Han antok at bilen da hadde gått ca 6000 kilometer. Etter den tid visste han ikke hvor langt bilen hadde gått, men han var klar over at den siden september/oktober 1986 hadde vært svært lite brukt av han selv. A har derfor bare vært unøyaktig. Han kan eventuelt klandres for uaktsomhet, men det er ikke tilstrekkelig til å ramme ham etter svikbestemmelsen. Ankemotparten, Storebrand Sør A/S, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens dom er riktig. Det er ført bevis både for forsettlig ildspåsettelse og svik med hensyn til skademeldingen vedrørende den ene bilen (BMW). Det er ikke kommet frem noe for lagmannsretten som tilsier en annen vurdering.
Det står fast at A var i en meget vanskelig økonomisk situasjon ved årsskiftet 1986-87. Den oppstilling som er fremlagt under ankeforhandlingen, endrer ikke dette. Realiteten bak tallene er at familien A hele tiden levet på lån. Man hadde egentlig ikke nok egne inntekter til å dekke daglige utgifter.
Når det gjelder selve hendelsesforløpet på branndagen, er det ikke fremkommet noe for lagmannsretten som tilsier en annen konklusjon. Det er her særlig fremhevet at det er helt usannsynlig at returslangen skal ha falt av ved den innkjøring i garasjen som knytter seg til omtalte jernstang, eller ved det mislykkede startforsøk dagen etterpå. A ville i så fall ha merket bensinlukt ved sistnevnte anledning. Det er heller ikke sannsynlig at returledningen har falt av før eller i forbindelse med påsettingen av startkabelen på branndagen. De mulige årsaker som A har omtalt, er tilbakevist. Det er her vist til festeanordningene, blant annet ved demonstrasjon på den foreviste BMW av samme modell. Den eneste mulige forklaring er at A fjernet ledningen før start ved bruk av det verktøy han tok ut fra Mercedesen. Også As anførsel om mulige tennkilder er tilbakevist. Den eneste sannsynlige gnistutløsning kunne ha oppstått i det øyeblikk A festet kabelen til pluss-polen på bilen (BMW). Ifølge hans egen forklaring oppsto det imidlertid ingen gnist eller brann i dette øyeblikk. Til nærmere utdypning av disse forhold er det særlig vist til utredningene fra de sakkyndige vitner og diverse dokumentert materiale.
De krav til lovanvendelsen som er utviklet i rettspraksis, tilsier at det må foreligge bevis for en sterkt klanderverdig opptreden fra forsikringstageren. Storebrand er ikke enig i den utlegning av rettspraksis som den ankende part har gjort gjeldende. Kravet til bevis må ikke stilles så strengt at anvendelsen av forsikringsavtaleloven §18 i praksis blir utelukket. Det er her vist til blant annet Rt-1990-1082.
Når det gjelder anførselen om svik, er det tilstrekkelig å bygge på opplysningen i skademeldingen av 11. februar 1987 vedrørende omtalte BMW. Det er her oppgitt en kjørelengde på 7600 kilometer. Den kjørelengde som fremgår av takstskjemaet av 31. juli 1986, er 14081 kilometer. Det kan ikke være tvilsomt at A har gitt bevisst uriktige opplysninger, som etter sin art har betydning for selskapets disposisjoner. Det er ikke nødvendig å godtgjøre vinnings hensikt. Det er tillitsbruddet overfor Storebrand som er avgjørende. Selskapet er henvist til å stole på opplysninger fra forsikringstager. Det er vist til RG-1987-724.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Det er på det rene at det er §18 i den tidligere forsikringsavtalelov som kommer til anvendelse når det gjelder spørsmålet om brannstiftelse. I tillegg har selskapet påberopt seg de generelle forsikringsvilkår punkt 4, jfr. avtaleloven §30, for så vidt angår anførselen om svik.
Som det fremgår av det foran anførte, har byretten funnet at begge disse grunnlag leder til frifinnelse av selskapet. Det er herunder gitt en utførlig redegjørelse for bevisvurderingen vedrørende både det motiv som byretten fant at A hadde, og for selve brannen.
Slik saken ligger an, finner lagmannsretten det unødvendig å ta et definitivt standpunkt til spørsmålet om motiv og årsaken til brannen. Man vil imidlertid ikke unnlate å bemerke at selv om det kreves en klar sannsynlighetsovervekt for å kunne konstatere at en forsikringstager har fremkalt et forsikringstilfelle forsettlig, er det i nærværende sak vanskelig å se noen annen rimelig forklaring enn at brannen er påsatt av A. Det er svært lite sannsynlig at så mange tilfeldigheter kan ha virket samtidig når hendelsesforløpet sees i sammenheng. Dersom kravene til bevis skal stilles strengere enn hva Storebrand har godtgjort i saken, vil det i praksis nærmest bli umulig å anvende en bestemmelse som den tidligere forsikringsavtalelovs §18.
Når lagmannsretten ikke finner grunn til å gå nærmere inn på disse forhold, er det fordi man har tilstrekkelig dekning for frifinnelse av selskapet i dets annet grunnlag. Lagmannsretten finner det her bevist at A utvilsomt var klar over hvor langt bilen (BMW) hadde kjørt da han fikk den tilbake fra Sørumsand i månedsskiftet september/oktober 1986, nemlig minst 14081 kilometer. Denne kilometerstand fremgår av den takst som ble holdt så tidlig som 31. juli 1986. Man finner det videre bevist at bilen på branndagen var kjørt mer enn 15000 kilometer, og at A var klar over at dette var en grense av stor betydning for forsikringsoppgjøret p.g.a. reglene om nybilverdi. Ved denne bevisvurdering er det blant annet lagt vekt på As utdannelse, arbeid i tilknytning til forsikringsbransjen og erfaring med kjøp og salg av flere biler. Man finner videre at A var seg bevisst at han ved den uriktige utfylling av skademeldingen av 11. februar 1987, ga selskapet feilaktige opplysninger. Formålet med dette var å oppnå en vesentlig høyere forsikringssum enn hva han ellers ville ha krav på. Dette innebærer en bevisst overtredelse av de generelle forsikringsvilkårs punkt 4. Det fremgår av den samme bestemmelse at A da også taper sine rettigheter etter forsikringsavtalene vedrørende den andre bilen (Mercedes) og selve garasjen. Selskapet har for øvrig forholdt seg som beskrevet i vilkårenes punkt 5 annet ledd.
Storebrand blir etter dette å frifinne.
Anken har etter dette vært forgjeves, og A bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Det er fremlagt omkostningsoppgave på kr 70218,-, hvorav salær utgjør kr 47500,-. Lagmannsretten finner at salærkravet avspeiler en mer omfattende saksforbredelse for lagmannsretten enn nødvendig. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Det er benyttet samme prosessfullmektig og det vesentligste av saksforbredelsen skjedde da for byretten. Salæret for lagmannsretten settes skjønnsmessig til kr 35000,-, jfr. tvistemålsloven §176. Når det gjelder utgiftene, har Storebrand akseptert å gjøre opp med C og D som om de var oppnevnt som sakkyndige. Det var ikke tilfelle, idet de ble avhørt som sakkyndige vitner. I sivile saker kan man da ikke kreve erstattet av motparten mer enn vitnegodtgjørelse, jfr. vitneloven av 21. juli 1916 §5, jfr. §10, annet ledd. Ingen av de to vitnene har oppgitt tapt arbeidsfortjeneste. Den ankende part må da erstatte C kr 713,50 i utlegg. D erstattes tilsvarende kr 811,60. De øvrige omkostninger til vitnene E og F godkjennes. De samlede utlegg fastsettes etter dette til kr 14094,-. De samlede omkostninger fastsettes til kr 49094,-.
Lagmannsretten har vurdert hvorvidt det kan foreligge slike særegne omstendigheter at det er grunnlag for å frita A for å betale omkostningene for ankeinstansen. Man har ikke funnet at så er tilfelle. Man finner videre at byrettens omkostningsavgjørelse bør stadfestes, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler til Storebrand Sør A/S 49094 - førtinitusenognittifire - kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.