LE-1990-2
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-05 |
| Publisert: | LE-1990-00002 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 5 oktober 1990 i ankesak LE-1990-00002 hl.nr. 2/90. |
| Parter: | Ankende part: Storlegda seterlag v/styrets formann Kåre Bjørnseth (Prosessfullmektig: Advokat Pål Christensen, Arendal). Motpart: Skjelåvollen seterlag v/styrets formann Thor Lutnæs (Prosessfullmektig: H.r.advokat Hans B. Heyerdahl, Elverum) |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann. Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade |
| Lovhenvisninger: | Viltloven (1981) §27, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder jaktrettighetene i utmarksområdet Øverkjølen/ Storfløyet, Sølnadalen i Øvre Rendal. Storlegda seterlag, 17 setereiere på Storlegda i Sølnadalen, jf herredsrettens dom, hevder at eiendomsretten til tvistefeltet i 1802 ble skilt ut fra det gamle sameie mellom gårdene som setret i Sølnadalen. Skjelåvollen seterlag, 6 setereiere på Skjelåvollen i Sølnadalen, mener at området ikke var med i utskiftningsforretningen. Det er enighet om at feltet etter en utskiftning i 1906 er felles beiteareal for de to seterlag, men at jaktretten følger eiendomsretten, jf viltloven §27.
Tvistefeltet er 6-8000 mål stort og ligger mellom ca 850 og 1000 meter over havet vest for elva Sølna, 2-5 km sør/sørøst for Gråhøgda (1436 m o h).
Utskiftningen i 1802 ble holdt etter initiativ fra Kongen. Bakgrunnen er nærmere beskrevet i herredsrettens dom. Skogen og grunnen ved Sølna og et stykke oppover i lia på øst- og vestsiden ble delt mellom Storlegda, Skjelåvollen og fem andre seterlag ved grenselinjer trukket på tvers av Sølna. Det er enighet om at skogbeltet som strekker seg langs Skjelåa opp til naboseterlaget i vest, Neksjølia, da ble tillagt Storlegda. Uenigheten gjelder området rett nord for dette skogbelte. Om avgrensningen av området heter det i innledningen til utskiftningsforretningen:
"I Aaret 1798 blev os i Øvre Reendalen (ved en sluttet og afgivet Resolution af Kongl. Naade) skienket og givet endeel af Hans Kongelige Majestæt ved tvende Domme tilkiendte Ejendom, Søllendalen kaldet, paa de Vilkaar og Betingelser, at denne meermeldte Skovstrækning Søllendalen, saavelsom og den øvrige Deel af vore Hiemskove, som ere os ved Commisions saavelsom ved Overhofrettes Domme tilkiendte, maa uopholdelig skiftes og deeles imellem Ejerne. - Dette have vi nu af al Formue efterstræbet at fuldføre og i Særdeleshed denne berørte ofte benævnte Søllendalen, og som denne Deel, med sin tilliggende Skov, ganske lidet eller intet for nærværende Tid kan tiene os til andet, end at vedligeholde vores der paa Stedet beliggende Sæterboeliger og Fiskeværelser med behørige Huuse, Skiegaarde, Brændeveed m:V., altsaa kunde vi paa ingen anden os tienlig og gavnligere Maade deele samme, end at enhver maatte faae sin Deel ved sine Fiske Værelser og Sæterboliger, og er da saaledes med alle Vedkommendes Samtykke, efter beste Vidende, saaledes skiftet og deelet som følger: De Ejere af Sæterboliget, Storlaeden kaldet, skal eie og beholde til frie Raadighed for sine tilgrændsende Ejere den Strækning af Skov, saavelsom hvad andre Herligheter som i samme maatte befindes, undtagen Heste og Fæehavne bruges, som fra gammel Tid - Paa den østre Side Elven Sølna kaldet, og tager sin Begyndelse paa den nordre Kant fra den gamle Raadeele imellem Tøndset og Reendalens Præstegjelde, derfra i sør til Skielaavols Sølen Broen, og lige i øst bestandig Fæmunds Fiskerier saa langt som Skov findes - Ligeledes paa den vestre Side af bemeldte Elv Sølna fra den nordre Kant fra berørte gamle Raadeele eller Spekkedalens Raadeele liige i sør til ovenanførte Broe, og i vest tvert over Skovlien liige til Fieldet."
På 1900-tallet ble det aktuelt å leie ut jaktrettighetene i Sølnadalen. Utenfor skogteigene holdt man seg da vanligvis til beitegrensene fra 1906. I 1970-årene oppsto det imidlertid uenighet mellom seterlagene på Storlegda og Skjelåvollen om jaktretten i tvistefeltet. Da partene ikke kom frem til noen minnelig ordning, tok Storlegda seterlag 1. desember 1988 ut stevning og påsto Skjelåvollen seterlag kjent uberettiget til jakt i området.
Nord-Østerdal herredsrett avsa 5. september 1989 dom med slik slutning:
1. De saksøkte frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.
Dommen er i rett tid anket av Storlegda seterlag. Skjelåvollen seterlag har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Øvre Rendal 26-28. september 1990. Begge parter møtte ved styreformann. Det ble avhørt 8 vitner, hvorav 4 nye for lagmannsrett. Retten foretok befaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Storlegda seterlag har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Anken gjelder herredsrettens bevisbedømmelse. Utskiftningsforretningen av 1802 må etter sin ordlyd omfatte mer enn de skogbevokste deler av Sølendalen. Det tales om "Skovstrækning Søllendalen", "Søllendalen ...med sin tilliggende Skov"og "den Strækning af Skov, saavelsom ... andre Herligheter som i samme maatte befindes". Forretningen strekker seg "liige til Fieldet" på vest-, som på østsiden av dalen. Hele dalen ble delt fra vannskille til vannskille; hvert seterlag fikk sin del av fjellet ovenfor skogen. Begrepet "Field" må her forstås på samme måte som "nøgent Fjeld" i den senere interne utskiftning av 1869, som kaster mye lys over omfanget av utskiftningen i 1802. Tvistefeltet kan - sammenlignet med snaufjellet ovenfor - ikke karakteriseres som nakent fjell og må likestilles med "Skov". Skogbeltet i sør som inngikk i 1802-utskiftningen, avskjærer utskiftningsmessig Skjelåvollen fra tvistefeltet; man må gå over fremmed eiendom for å komme til et fellesareal som skulle støte inntil egen eiendom. I utskiftningsforretningen av 1869 er teigen lengst mot vest - der tvistefeltet befinner seg - ved boniteringen beskrevet slik:
"Øverkjølen mellem den karterede Strækning, vestre Sølenlien, Neksjøhøiden og Graahøiden til Linien mellem Graahøiden og Neksjøhøiden over Skilaaen ved Storlægdveien er, hverken karteret eller maalt men skjønnet til (Birkeskov og Krat) Boniteringsgrad 30, Maal paa Marken 300,00."
Grensebeskrivelsen er her helt i samsvar med vanlig utskiftningspraksis. Hvis man hadde ment å angi grenser for spredt skog, ville man ha ordlagt seg annerledes. Det kan ikke legges vekt på at teigens areal er oppgitt til 300 mål. Her er bare tatt hensyn til den skogbevokste del. Restarealet ble på den tid - bortsett fra beiteretten, som er uttrykkkelig unntatt - betraktet som verdiløst og tatt med "på kjøpet" i likhet med myrene nede i skogen ved Sølna. Beiteutskiftningen i 1906 ga ikke grunnlag for eierrett. Beiterett er bare avgjørende for eierretten når ikke annet grunnlag foreligger. Skjelåvollen har først i de senere år utøvet jaktrettigheter i tvistefeltet.
Storlegda seterlag har nedlagt slik påstand:
1. Skjelåvollen seterlag er uberettiget til enhver form for jakt på Storfløyet i Rendalen nord for den linje som på fremlagte kart er markert med rød farge.
2. Skjelåvollen seterlag tilpliktes å erstatte Storlegda seterlag sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Skjelåvollen seterlag har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Nord-Østerdal herredsretts dom av 27. september 1989 stadfestes, dog slik at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger både for herreds- og lagmannsretten.
Det er i hovedsak anført:
Fellesbeitet ovenfor skoggrensen ligger nå i sameie mellom partene i saken. Man må ta utgangspunkt i bakgrunnen for utskiftningen i 1802. Hensikten var da utelukkende å etterkomme Kongens ønske om å regulere skogsdriften, jf Rt-1959-785. Det vises til formuleringen i forretningen "...Søllendalen, og som denne Deel, med sin tilliggende Skov, ganske lidet eller intet for nærværende Tid kan tiene os til andet, end at vedligeholde vores der paa Stedet beliggende Sæterboeliger og Fiskeværelser med behørige Huuse, Skiegaarde, Brændeveed m:V."
Ved utskiftningen ble hvert seterlag tildelt sitt skogområde, jf formuleringer i forretningen som "meermeldte Skovstrækning", "den Strækning af Skov", "saa langt som Skov findes" og "tvert over Skovlien liige til Fieldet". Det var helt unaturlig å trekke inn snaufjellet; man delte etter utbredt oppfatning til "skogbandet". "Skov" var ikke bare barskog til materialer. Også bjørkeskog til vedhugst ble regnet med, selv om det ikke var tale om sammenhengende teiger. Hadde det vært meningen å innbefatte snaufjellet i 1802, ville det vært nevnt, særlig fordi man uttrykkelig unntok beiteretten. Når snaufjellet ble holdt utenfor i 1802, ble det fortsatt liggende i sameie. Utskiftningsforretningen i 1869, som gjaldt den interne viderefordeling av skogen, kunne ikke fordele noe seterlaget ikke hadde fått i 1802. Grenseangivelsen i 1869 måtte baseres på yttergrenser, fordi Øverkjølen ikke var noen sammenhengende skogteig. Sameierettighetene, som før 1802 tillå gårdsbruk i bygda, gikk etter hvert over på de enkelte seterlagene i Sølendalen etter bruk og beliggenhet. Det ble sikker rettsoppfatning i Øvre Rendal at snaufjellet ovenfor egen skog tilhørte hvert enkelt seterlag i sameie innenfor fastlagte beitegrenser. I Sølendalen lot man jaktgrensene falle sammen med beitegrensene etter utskiftningen i 1906. Småviltjakten leies ut innen de respektive beiteområder. Dette er blitt påsett og respektert. Storlegda og Skjelåvollen hadde ingen problemer med fellesjakt i tvistefeltet før i 1970-årene. Storlegda har her aldri utøvet eksklusiv bruk. Nye eiendomsgrenser i fjellet etter de prinsipper Storlegda hevder, ville få omfattende konsekvenser; hele det etablerte eiendomsmønster ville bli revet opp.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og er - med en mindre reservasjon, se nedenfor - enig i herredsrettens begrunnelse. Både etter formål og ordlyd var utskiftningsforretningen av 1802 etter lagmannsrettens mening begrenset til de skogbevokste deler av Sølendalen. I skogkanten kan det være vanskelig å fastlegge yttergrensene for utskiftningsområdet nøyaktig. Skogen tynnes gradvis. Mange steder finner man små treklynger. Det må være på det rene at området for forretningen ikke stopper ved barskoggrensen, men det ville etter alminnelig språkbruk være helt unaturlig å betegne tvistefeltet som skog, selv om det her i motsetning til fjellet ovenfor finnes vegetasjon som einer, vier, dvergbjørk, lyng, myrvekster, reinsmose og en del gressarter. Utskiftningsforretningen unntar etter sin ordlyd "Heste og Fæehavne", og retten finner det lite rimelig at snaufjell, med den betydning dette hadde som seterbeite, bare skulle følge med "på kjøpet" uten at det nevnes med ett ord i forretningen.
Uttrykksmåten i utskiftningsforretningen av 1869 finner retten på denne bakgrunn lite vesentlig. Det er enighet om at man her ikke kunne trekke inn områder som falt utenfor 1802-utskiftningen, og innholdet kan ikke ses på noe avgjørende punkt å gi grunnlag for annen forståelse av forretningen fra 1802. Foranlediget av anførsler fra Storlegda skal retten bemerke at man ikke finner ut fra utskiftningspraksis å kunne anse Skjelåvollen avskåret fra sameie i tvistefeltet på grunn av skogbeltet sør for området - heller ikke at det var naturlig å utlegge et område på 6-8000 mål som tilleggsareal til et par mindre skogteiger av meget lav bonitet fordi man nede i dalen lot myrstrekninger følge med skogteigene eller her hadde med et område med spredt skog å gjøre. Det foreligger for øvrig ingen opplysninger om skyld, belegg eller andre delingsgrunnlag ved den interne utskiftning av Storlegdaskogen i 1869 som kan gi holdepunkter for vurdering av skogteigenes innbyrdes forhold.
Storlegda kan etter dette ikke få medhold i at tvistefeltet i 1802 ble skilt ut fra sameiet i Sølendalen. Det er uomtvistet at Skjelåvollen da har eierrett i Øverkjølen/Storfløyet, følgelig også jaktrett. Det er anført fra Skjelåvollens side at fellesbeitearealet ligger i sameie mellom partene. Retten finner i motsetning til herredsretten ikke å kunne ta stilling til om sameiet nå er begrenset til disse to parter, men dette er heller ikke nødvendig for avgjørelse av den foreliggende sak. Skjelåvollen seterlag kan under ingen omstendighet kjennes uberettiget til jakt i tvistefeltet, og herredsrettens dom pkt 1 blir å stadfeste.
Etter resultatet bør Skjelåvollen seterlag tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett, jf tvistemålsloven §180 første ledd. H.r.advokat Heyerdahl har fremlagt omkostningsoppgave på kr 47169,-, hvorav kr 42000,- er salær. Oppgaven legges til grunn. Det er da tatt hensyn til at ankesaken første gang måtte avbrytes etter en dag på grunn av sykdom i retten. Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Storlegda seterlag til Skjelåvollen seterlag 47.169 -førtisjutusenetthundreogsekstini- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.