LE-1990-227
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-07 |
| Publisert: | LE-1990-00227 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 7 desember 1990 i ankesak LE-1990-00227, hlnr. 382/90. |
| Parter: | Ankende part: Knut Walbye (Prosessfullmektig: Advokat Harald Krogstad, Trondheim). Motpart: Hamar kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Karl Arne Utgård v/advokat Egil Berglund, Hamar). |
| Forfatter: | Lagdommer Einar M. Olsen, formann. Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Kst. lagdommer Torolv Groseth. Eliassen |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §43, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder skatteplikt for gevinst ved eiendomssalg.
Knut Walbye solgte 7. april 1987 eiendommen Bekkesveveien 127, matr.nr 4276 i Hamar, for en sum av 650000 kroner. Ved brev av 19. mai 1988 mottok Walbye melding fra Hamar ligningskontor om at hans skattbare inntekt ved likningen for 1987 ville bli tillagt kr 80100,-, for skattepliktig gevinst ved dette salg. Knut Walbye påklaget likningen til likningsnemnda under henvisning til at han hadde mottatt eiendommen som arv, slik at avhendelsen måtte anses skattefri, jf skatteloven §43 annet ledd punkt g.
Likningsnemnda kom i sitt vedtak av 18. november 1988 til at det forelå en skattepliktig gevinst ved salget på kr 160200,-. Overlikningsnemnda fastholdt likningen i vedtak av 15. februar 1989.
Knut Walbye tok ut stevning 4. april 1989. Sør-Hedmark herredsrett avsa 14. desember 1989 dom med slik slutning:
1. Hamar kommune v/ordføreren frifinnes. 2. Knut Walbye betaler innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom saksomkostninger til Hamar kommune v/ordføreren med kr 21.340,- -tjueentusentrehundreogførti-.
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom.
Knut Walbye har i rett tid anket dommen. Hamar kommune har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt på Hamar 5. desember 1990. Knut Walbye møtte og ga forklaring. For Hamar kommune møtte advokat Egil Berglund. Det ble ført ett vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for herredsretten.
Knut Walbye har i hovedsak anført:
Dagny Skramstads overdragelse av Bekkesveveien 127 i 1978 må betraktes som et arveoppgjør. Overdragelsen skulle rette opp den urimelige fordeling som ble følgen av morens overdragelse av eiendommen Mosebekk til datteren Elsa og hennes mann i 1951-52. Det ble ikke gjort opp for dette salget, og Dagny Skramstad var meget skuffet. Hun ville derfor at Knut Walbye skulle få eiendommen i Bekkesveveien rimelig og gikk til en advokat for å få bistand med en ordning som etablerte likedeling mellom arvingene. Likedeling ble også resultatet, og dette ble akseptert av søsteren Elsa etter at moren døde i 1983. Hun fikk da de 50000 kroner som Knut Walbye innbetalte til innfrielse av en obligasjon utstedt i forbindelse med overdragelsen. Dette var en løsning Knut Walbye frivillig gikk inn på; det var ikke ved overdragelsen bestemt hvordan det skulle forholdes med obligasjonen. Ved overdragelsen i 1978 ble det således ordnet med det meste av Dagny Skramstads formue. Skramstad følte seg ikke helt sikker på at datteren ville akseptere ordningen og satte derfor samtidig for alle tilfellers skyld opp et testament, der den fri tredjedel ved eventuell omstøtelse ble gitt Knut Walbye. Skattemessige motiver fantes ikke. Det gikk 9 år før Knut Walbye solgte eiendommen videre. Avtalen om borett og renter - som for øvrig ikke ble betalt - på en obligasjon som ikke skulle forfalle før etter morens død, understreker karakteren av arveoppgjør.
Det foreligger ikke for lagmannsretten opplysninger som ikke likningsmyndighetene hadde tilgang til. Man kan derfor ikke se bort fra bevis, iallfall ikke for opplysninger likningsmyndighetene anser uten betydning . Skattyteren har ikke holdt noe tilbake og er intet å bebreide.
Knut Walbye har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Ligningen for Knut Walbye for 1987 oppheves og henvises til ny behandling. 2. Knut Walbye tilkjennes sakens omkostninger for såvel herredsrett som for lagmannsrett.
Hamar kommune har i hovedsak anført:
Dagny Skramstads overdragelse av Bekkesveveien 127 har ikke preg av en arverettslig disposisjon med døden for øye, men må ses som en praktisk hensiktsmessig ordning i forbindelse med innleggelse i sykehjem. Det kreves helt særegne omstendigheter for å godta en overdragelse i levende live som arveoppgjør i forhold til skatteloven §43 annet ledd punkt g. Skal det være tale om et skifte, må det være konsekvent gjennomført så langt det er mulig og ta hensyn til alle lovlige arvinger. Det kan legges til grunn at der ikke forelå skattemessige motiver; hensikten var snarere å gå klar av pliktdelsregelen. Men dette er ikke tilstrekkelig til å gi disposisjonen preg av arveskifte. Med hensyn til alder, helse, gjeldsavleggelse, vederlag og avtale om renter på den utstedte obligasjon er det ikke noe vesentlig å innvende mot disposisjonen, men Knut Walbyes obligasjon og det faktum at forholdet til søsteren Elsa ikke ble avklart, må tillegges avgjørende vekt, slik likningsmyndighetene har gjort. Disposisjonen skapte ikke likevekt mellom arvingene. Opplysningene om eiendomshandelen i 1951-52 er helt usikre. Testamentet viser at disposisjonen ikke sto trygt, men kunne forstyrres ved krav om omstøtelse etter Dagny Skramstads død.
Domstolene har ikke kompetanse til å oppheve likningsvedtak på grunnlag av opplysninger skattyteren har holdt tilbake ved likningsbehandlingen. Dette gjelder handelen i 1951-52, en protokoll fra skifteretten og Dagny Skramstads testament. Knut Walbye er her å bebreide.
Hamar kommune har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Sør-Hedmark herredsretts dom stadfestes. 2. Hamar kommune tilkjennes omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.
Knut Walbye har begrunnet sitt krav om opphevelse av likningsvedtaket med at den likningsmessige gevinst av hans eiendomssalg i 1987 er skattefri etter skatteloven §43 annet ledd punkt g.
Bestemmelsen i skatteloven §43 gjelder etter rettspraksis ikke bare når arv faller etter arvelaterens dødsfall, men også under visse omstendigheter ved skiftedisposisjoner i levende live.
Vilkårene for at også slike disposisjoner skal kunne falle inn under skattefrihetsregelen er drøftet i en rekke dommer, først og fremst i høyesterettsdommer inntatt i Rt-1957-340 og Rt-1957-1057 og Rt-1984-1232, men også i en del dommer i herreds-, byrett- og lagmannsrett. Spørsmålet er teoretisk behandlet bl a i Zimmer: Arv og skatt og Koch/Krefting: Gevinstbeskatning. Det er på denne bakgrunn enighet mellom partene om - og retten tar som utgangspunkt - at spørsmålet om en konkret disposisjon fyller vilkårene for skattefrihet etter skatteloven §43 annet ledd punkt g. avgjøres etter en samlet vurdering av alle sider ved disposisjonen, med særlig vekt på arvelaterens alder, helse og motiv og disposisjonens preg av å være et ordnet, fullstendig, rettferdig og endelig skifte mellom arvingene, i full åpenhet og med nødvendig underretning til myndighetene.
Lagmannsretten er etter en slik samlet vurdering kommet til at Dagny Skramstads overdragelse av Bekkesveveien 127 til Knut Walbye 1978 ikke faller inn under skatteloven §43 annet ledd punkt g.
Lagmannsretten er enig med partene i at det ikke er noe å bemerke ved overdragerens alder eller vederlag. Verken gjeldsavleggelsen, boretten eller obligasjonsrentene kan skape vansker i forhold til skatteloven §43 annet ledd.
Lagmannsretten finner det også klart at overdragelsen ikke hadde skattemessige motiver fra selgerens eller kjøperens side. Det gikk lang tid før eiendommen ble solgt videre, og begge parter kunne opptrådt langt mer planmessig om hensikten med overdragelsen hadde vært å unngå skatt.
Avgjørende for lagmannsretten er at Dagny Skramstads disposisjon ikke innebar et tilstrekkelig omfattende skifte mellom arvingene. Hennes datter Elsa er ikke nevnt i overdragelsen. Verdien av en obligasjon på kr 50000,- er ikke fordelt.
Retten finner ikke å kunne legge til grunn at Dagny Skramstad selv så på overdragelsen som en skiftemessig oppfølgning av den tidligere eiendomsoverdragelse til datterens ektefelle. Retten ser ikke bort fra at Dagny Skramstad kan ha vært skuffet over at datteren og ektefellen ikke gjorde opp for seg, og det er uimotsagt opplyst at Dagny Skramstad la stor vekt på at Bekkesveveien 127 skulle gå til sønnen Knut. Men det er på det rene at salget av Mosebekk ikke var ledd i noen skifteplan, og retten finner ikke grunnlag for å slå fast at Dagny Skramstad bevisst betraktet overdragelsen av Bekkesveveien 127 som en skiftemessig disposisjon i motsetning til vanlig gavesalg. Det ville i så fall ha vært naturlig om dette var kommet klart til uttrykk. Muligheten for en senere konflikt var åpenbar, og Dagny Skramstad hadde advokatbistand ved overdragelsen.
Knut Walbye har i sin forklaring uttrykkelig bekreftet at det ikke ble truffet noen bestemmelse om hvordan man skulle forholde seg med den obligasjon på kr 50000,- som han utstedte ved overdragelsen. I forhold til boets samlede formue var dette en vesentlig aktivapost. Det var også dermed klart at Dagny Skramstads disposisjon ikke var noe endelig skifteoppgjør.
Det er for lagmannsretten ikke fremkommet opplysninger som kan gi grunnlag for en annen skatterettslig vurdering enn overlikningsnemndas. Det er da ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om avskjæring av opplysninger som ikke forelå ved likningsbehandlingen.
Herredsrettens dom må etter dette bli å stadfeste.
Anken har ikke ført frem. Knut Walbye bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd dekke kommunens omkostninger for lagmannsretten. Det er fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 22840,- med salær kr 22000,-. Oppgaven legges til grunn. Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Til dekning av saksomkostninger for lagmannsrett betaler Knut Walbye til Hamar kommune v/ordføreren 22.840 -tjuetotusenåttehundreogførti- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.