LE-1990-335
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-01-31 |
| Publisert: | LE-1990-00335 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Asker og Bærum herredsrett Nr. 88-522 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00335 A |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ole Lindseth, Oslo). Motpart: Bærum kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Arne Haavind, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jørgen Fredrik Moen, formann 2. Lagdommer Erik Melander 3. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §43, Tvistemålsloven (1915) §174, §176, §180, Ligningsloven (1980) §8-1, §8-2 |
Dom :
Saken gjelder gevinstbeskatning ved salg av kombinert bolig- og næringseiendom, jf. skatteloven §43 (2) litra d som bestemmelsen lød for det aktuelle inntektsår i 1981.
A er enebarn. Etter farens død inngikk hans mor nytt ekteskap i 1961. I den forbindelse gjennomførte hun delvis skifte med sønnen, som fikk den tidligere fellesboligen i - - -veien 67, Bærum, overført til seg. Som den gang ble det også ved As salg av eiendommen i 1981 utleiet til frisørsalong i husets underetasje. Salgssummen i 1981 var kr 710000,-.
Ved Asker og Bærum herredsretts dom av 21. juni 1985 ble ligningen for A for 1981 opphevet, slik at det ved den nye ligning skulle beregnes en utleieverdi "... av næringsenheten på grunnlag av den faktisk erlagte husleie uten tillegg for brendsel og strøm.". Denne dommen ble ikke påanket. Ved den etterfølgende ligningsbehandling oppstod det på ny tvist mellom partene. Asker og Bærum herredsrett avsa den 12. februar 1990 dom med slik domsslutning:
1. Ligningen av A for 1981 stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler A til Bærum kommune kr 27156.50 - -syvogtyvetusenetthundreogfemtiseks 50/100 - innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom.
Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom. Det nevnes at partene er enige om at salget i 1981 ga en gevinst på kr 584600,-. Ved beregningen av den skattepliktige del knyttet til frisørsalongen i underetasjen, er partene enige om å legge denne næringsdelens utleieverdi i forhold til den totale utleieverdi, til grunn. Partene er også enige om størrelsen på vedkommende års leieverdi av både nærings- og boligdelen, og tvisten gjelder hvorledes omkostningene til brensel og strøm skal fordeles.
A har rettidig påanket herredsrettens dom. Anken retter seg mot såvel herredsrettens bevisvurdering som rettsanvendelse. Bærum kommune har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus den 10. januar 1992. A møtte og avga partsforklaring. For Bærum kommune møtte fungerende underdirektør Hilde Larsson. Hun forklarte seg som vitne. Hva som ble dokumentert fremgår av rettsboken.
A ved sin prosessfullmektig, advokat Ole Lindseth, har for lagmannsretten særlig anført:
Ligningsmyndigheten har fordelt omkostningene til brensel og strøm etter skjønn. Herredsretten har tatt feil når den kom til at det i dette tilfelle var adgang til å foreta en slik skjønnsmessig fordeling. A hadde i sin selvangivelse for 1980 oppgitt årets fyringsutgifter for næringsdelen til kr 5622,-. De tilsvarende utgifter til strøm var satt til kr 3880,-. Under ligningsbehandlingen kunne han dokumentere at leietakerne av frisørsalongen rent faktisk hadde blitt belastet disse beløp. A hadde også gjort nærmere rede for hvorledes fordelingen hadde blitt gjennomført i tidligere år, herunder i tiden før 1965 da det til fyringsanlegget var særskilt måler til brenselforbruket i frisørsalongen. Ut fra de opplysninger som ble gitt hadde ligningsmyndigheten et forsvarlig grunnlag å foreta ligningen på. Derfor foreligger det ikke hjemmel for å fordele omkostningene etter skjønn, jf. ligningsloven §8-2. Ved å kreve dokumentasjon for faktisk forbruk av brensel og strøm på næringsdelen, ba ligningsmyndigheten om opplysning som det ikke var mulig å fremskaffe. Heller ikke dette forhold kan etter As mening begrunne en skjønnsmessig fastsettelse etter ligningsloven §8-2.
A anfører videre at det foreligger slike alvorlige feil ved selve skjønnet at ligningen av disse grunner må oppheves. Ved behandlingen i ligningsnemnda bygget skjønnet på flere faktiske feil av stor betydning. Under klagebehandlingen for overligningsnemnda ble feilene påpekt fra As side. Det skjønn som så ble foretatt av overligningsnemnda kan vanskelig betegnes som skjønn overhodet. Overligningsnemnda har dessuten i sitt skjønn lagt vekt på størrelsen av arealet på næringsdelen, sammenliknet med boligdelen, som er irrelevant eller i alle fall et forhold som gir et helt skjevt bilde ved kostnadsfordelingen. Herredsretten har ikke i tilstrekkelig grad vektlagt betydningen av denne feil ved skjønnet. Det anføres videre at overligningsnemndas skjønn hviler på et mangelfullt, faktisk grunnlag. Når overligningsnemnda fant å ville sette As omkostningsfordeling til side, oppstod en plikt til å sørge for at det skjønn som skulle foretas hvilte på et forsvarlig, faktisk grunnlag. For overligningsnemnda forelå det opplysninger om hvorledes forbruket i næringsdelen hadde vært målt eksakt ved installert Gloreius varmemålere på 1960-tallet. Da viste det seg at frisørsalongen trakk mellom 50-52 % av det totale forbruk i huset. Når overligningsnemda skjønnsmessige fordelte 32,8 % av omkostningene som henførbare til næringsdelen, trengte et slikt resultat en nærmere begrunnelse for hvorfor det etter ligningsmyndighetens mening faktisk sett må ha ligget annerledes an i 1980. Overligningsnemnda sees ikke å ha drøftet spørsmålet, og herredsretten har feilaktig ikke tillagt disse forhold betydning. Etter As mening tilsier forsvarlig saksbehandling i forbindelse med skjønnet at overligningsnemnda stilte spørsmål om driften av frisørsalongen. En ville da ha fått opplyst at virksomheten ble drevet på det samme nivå frem til ca 1975. Fra da av hadde frisørsalongen to innehavere, mot tidligere en. Dette resulterte i økt aktivitet, med den særlige virkning at forbruket av varmt vann økte. Slik var situasjonen fortsatt i 1980.
Under enhver omstendighet må skjønnet settes til side som urimelig. I 1980 var boligdelen kun bebodd av As mor, idet hennes mann døde i 1979. Selv flyttet A med familie ut av boligen i 1977. Det fremstår da som et urimelig skjønnsresultat når ligningsmyndigheten har lagt til grunn at forbruket av brensel og strøm på boligdelen skulle ligge betydelig høyere enn i næringsdelen i 1980.
A har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Ligningen av A for 1981 oppheves. Ved ny ligning settes utleieverdien av næringsenheten til kr 5564,-.
2. Bærum kommune dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsretten og for lagmannsretten.
Bærum kommune ved advokat Arne Haavind henholder seg til herredsrettens dom, og kan også i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse. For lagmannsretten har kommunen særlig anført:
As fordeling av kostnadene var basert på hans eget skjønn. Det må være klart at ligningsmyndigheten ikke kunne være bundet av dette. Når skatteyter selv ikke kunne påvise næringsdelens faktiske forbruk av brensel og strøm, var det rettslig adgang til for ligningsmyndigheten å foreta sitt eget skjønn over fordelingsspørsmålet, jf. ligningsloven §8-2 (1).
Det bestrides at overligningsnemndas skjønn er beheftet med slike feil at ligningen må oppheves av den grunn. Det fremgår at overligningsnemnda har lagt riktige, faktiske forutsetninger til grunn for sitt skjønn. Selv om det i slik henseende forelå feil ved ligningsnemndas avgjørelse, er dette uten betydning fordi feilene her ikke innvirket på overligningsnemdas avgjørelse. Herredsretten har derfor bedømt dette spørsmål korrekt.
A har selv forklart at det var et gjennomgående tvistetema med leietakeren i frisørsalongen hvor meget av omkostningene til fyring og strøm som skulle belastes næringsdelen. Dette viser at hvorledes belastningen ble gjennomført over husleien ikke kan være avgjørende. Overligningsnemnda la heller ikke avgjørende vekt på forholdet mellom bolig- og næringsdelens størrelser. Vedtaket må på dette punkt forstås slik at arealenes størrelse ble brukt som støtteargument for at overligningsnemnda hadde kommet til et fornuftig skjønnsresultat. For øvrig er det skatteyteren som plikter å fremskaffe opplysningene av betydning for skjønnsutøvelsen. Opplysninger som skatteyter har fremskaffet etter at overligningsnemndas vedtak var truffet, kan ikke påberopes. Det vises til Rt-1988-539.
Ved vurderingen av skjønnsresultatets rimelighet må det legges avgjørende vekt på at ligningsmyndighetens oppgave var å finne frem til næringsenhetens leieverdi. Det bestrides at skjønnet er vilkårlig eller at skjønnsresultatet fremstår som urimelig.
Bærum kommune har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Lagmannsretten er enig med kommunen i at det i dette tilfellet var adgang for overligningsnemnda til å fastsette fordelingen av eiendommens totale kostnader til brensel og strøm ved skjønn. A s påstand var basert på hans eget skjønn. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til at det slik forholdene lå an, måtte være anledning til å fastsette fordelingen skjønnsmessig med hjemmel i ligningsloven §8-1 nr. 1 og §8-2 nr. 1.
Lagmannsretten finner at overligningsnemndas skjønnsmessige fastsettelse lider av slike feil at ligningen av den grunn må oppheves. Under klagebehandlingen for overligningsnemnda ble det klargjort at det var installert egen strømmåler i frisørsalongen for uttak av strøm til hårtørring og lys, såkalt teknisk strøm. For øvrig ble frisørsalongen forsynt med varmt vann og varme fra husets sentralfyranlegg. Noen særskilt måler for uttaket herfra til frisørsalongen fantes ikke, hvorfor det heller ikke var mulig å dokumentere frisørsalongens faktiske forbruk i disse henseender. Fyringsanleggets energikilder var både olje og strøm. Overligningsnemnda tok deretter i sin avgjørelse utgangspunkt i det totale forbruk av strøm- og oljeutgifter fra fyringsanlegget for 1980, og uttalte: Overligningsnemnda legger til grunn at frisørsalongen utgjør 32,8 % av totalarealet. Videre antar en at frisørsalongen bruker noe mer varmt vann enn boligdelen og at beløpet skal dekke alle strømutgifter for boligdelen, men at strøm til lys og hårtørrere er belastet spesielt for frisørsalongen. En finner etter dette at utgifter til strøm og olje som er felles for hele boligen, skjønnsmessig kan fordeles omtrent i samsvar med arealfordelingen. Ved ligningsnemndas skjønn ble frisørsalongens andel av olje og strøm antatt å utgjøre kr 5096,57 = 32,25 %. En finner etter dette at skjønnet er rimelig. Ligningen fastholdes derfor.
Det fremgår at overligningsnemnda ikke fant å kunne legge vekt på skatteyters opplysning om at det over en lengre periode i 1960-årene var installert Gloreius varmemålere på hver radiator og varmtvannskran i frisørsalongen, og hvilke måleresultater disse hadde gitt. Det fremgår at overligningsnemnda heller ikke fant grunn til å følge opp skatteyters opplysning om hvorfor disse måleinstrumentene etter hvert ble ansett overflødige, fordi måleresultatene hvert år lå på ca 51 % av de totale energiutgiftene. Når overligningsnemnda skulle foreta sin egen skjønnsutøvelse var oppgaven å finne et tilnærmet riktigere resultat enn hva A hadde kommet til. Etter lagmannsrettens mening hadde overligningsnemnda, slik det her lå an, oppfordring til å avklare hvorledes driften av frisørsalongen hadde utviklet seg, og ble drevet i 1980. På eventuell forespørsel om disse forhold ville A kunne opplyst nærmere om den utvidede virksomhet i salongen fra omlag 1975 og fremover. Til sammenlikning ville han eventuelt også kunne opplyst om hvorledes det etter hvert lå an i boligenheten. Således er det på det rene at kun As mor bodde der i 1980.
Overligningsnemndas begrunnelse for sin skjønnsmessige kostnadsfordeling er for øvrig meget knapp. Hvilken vekt overligningsnemnda har lagt på arealfordelingen, som etter lagmannsrettens syn er et irrelevant faktum, fremstår som uklart, og lagmannsretten legger ikke spesiell vekt på dette. Det avgjørende må imidlertid være at overligningsnemndas skjønn hviler på et sviktende faktisk grunnlag slik dette er redegjort for ovenfor, og at det skjønnsmessige resultat fremstår som vilkårlig. Det er etter lagmannsrettens syn vanskelig å innse at boligenheten - som i 1980 kun var bebodd av As mor - skulle forbruke mer energi fra husets sentralfyranlegg enn frisørsalongen. Her ble det i 1980 drevet med to innehavere med assistenter, hvorfor særlig forbruket av varmt vann må antas i betydelig grad å ha oversteget forbruket i boligdelen.
Etter dette blir As ligning for 1980 å oppheve. Lagmannsretten har ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastsette ligningen overenstemmende med As påstand. Den endelige kostnadsfordeling må fastsettes ved skjønn der det tas hensyn til de omstendigheter av faktisk betydning som lagmannsretten foran har redegjort for, uten at det sees nødvendig å la dette få uttrykk i domsslutningen.
Anken har bare delvis ført fram, og saken må anses dels vunnet dels tapt. Lagmannsretten finner at A bør tilkjennes omkostninger for begge retter, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd, som også får anvendelse i ankeinstansen, jfr. §180 annet ledd. Det legges vekt på at spørsmålet om ligningen kan opprettholdes har vært av størst betydning i saken, samtidig som A har fått medhold på sentrale punkter når det gjelder hvorledes ligningsmyndigheten skal går frem ved den nye ligning.
Advokat Lindseth har fremlagt omkostningsoppgave som for lagmannsretten viser kr 30000,- inklusive ankegebyr, og for herredsretten kr 32160,- hvorav kr 32000 var salær. Lagmannsretten finner at As omkostninger for begge retter bør reduseres noe, jf. tmvl. §176 første ledd, 1. pkt. Omkostningene fastsettes til i alt kr 20000,- for herredsretten og kr 25000,- for lagmannsretten. Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Ligningen av A for 1981 oppheves.
2. Bærum kommune betaler i saksomkostnigner for herredsrett og lagmannsrett til A 45000,- førtifemtusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er to uker regnet fra forkynnelsen av denne dom.