LE-1990-569

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom og Kjennelse
Dato:	1991-09-02
Publisert:	LE-1990-00569
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00569. HR-1992-00338 (Anken nektet fremmet til Høyesterett).
Parter:	Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Hjallis Bakke). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Harald Gjølme).
Forfatter:	1. Lagdommer Ola Melheim 2. Lagdommer Jan Martin Flod 3. Kst. lagdommer Torolv Groseth
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, Barneloven (1981), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §46

Dom :

I sak om foreldreansvar og samværsrett til to barn (tvillinger), født utenfor ekteskap, avsa Toten herredsrett 11. juli 1990 dom med slik domsslutning:

1. A, født xx.xx.63 tilkjennes alene foreldreansvaret og den daglige omsorg for tvillingbarna, født xx.xx.1988.

2. B gis samværsrett med tvillingbarna, født xx.xx.1988 fra årsskiftet etter at de har begynt på barneskolen.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Ved ankeerklæring av 11. september 1990 påanket B herredsrettens dom. I tilsvar av 14. september 1990 tok A til motmæle.

I ankeerklæringen fremmet B også begjæring om midlertidig rett til samvær med barna. A motsatte seg at begjæringen ble tatt til følge.

Eidsivating lagmannsrett avsa 9. oktober 1990 kjennelse med slik slutning:

Begjæringen om midlertidig samværsordning så lenge saken varer tas ikke til følge.

Ankeforhandling ble holdt på Gjøvik 13.- 14. august 1991. Partene møtte med prosessfullmektiger og avga forklaring. Oppnevnt sakkyndig i saken, psykolog Vigdis Sorteberg, var til stede under ankeforhandlingen, og avga forklaring. Rapporter av 12. desember 1989 og 25. februar 1991, utarbeidet av henne, ble fremlagt. Det ble avhørt 5 vitner samt foretatt slike dokumentasjoner som fremgår av rettsboken.

Under ankeforhandlingen frafalt B sitt krav om overføring av foreldreansvaret. Kravet om samværsrett ble supplert med begjæring om midlertidig avgjørelse inntil rettskraftig dom. B nedla slik endelig påstand:

1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. B gis vanlig samværsrett med tvillingene C og D, født xx.xx.88, dog med unntak av rett til samvær en ettermiddag i uken.

Ordningen med vanlig samvær starter etter en overgangsordning, nærmere fastsatt etter rettens skjønn.

3. B gis midlertidig samvær inntil rettskraftig dom foreligger.

4. Saksomkostninger ilegges ikke.

A nedla slik endelig påstand:

1. Toten herredsretts dom pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. Begjæringen om midlertidig avgjørelse om samværsrett tas ikke til følge.

3. B dømmes til å erstatte A og/eller det offentlige sakens omkostninger.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom.

B har i det vesentlige anført:

Barneloven bygger på et prinsipp om at barn har rett til samvær med begge foreldre, jfr. loven §44 første ledd. Ettersom barna er født xx.xx.1988 og foreldrene ikke har levet sammen etter at de ble født, får barneloven §44 annet ledd, slik den lød før lovendring av 3. mars 1989, anvendelse. De hensyn lovendringen bygget på er det likevel grunn til å se hen til også i nærværende sak.

Det vil være best for barna at det nå etableres en samværsordning med faren, jfr. barneloven §44 tredje ledd.

Den oppnevnte sakkyndige i saken har tilrådd samvær og redegjort grundig for såvel de generelle som de spesielle hensyn som taler for dette. Hun har foretatt et omfattende forarbeid i saken og har under ankeforhandlingen fastholdt konklusjonen i sin erklæring av 25. februar 1991. Det er ikke fremkommmet noe som gir grunn til tvil om at samvær vil være til det beste for barna.

Ettersom barna nå snart er 3 år gamle er det, av hensyn til utviklingen av egen identitetsfølelse, viktig at de får kontakt med sin far. Deres hudfarge og utseende skaper et særlig behov for farskontakt. Selv om de skal vokse opp her i landet vil de både på kort og lang sikt ha fordel av et visst kjennskap til farens kulturbakgrunn.

Det er intet som taler mot samvær. As frykt for kidnapping og uheldig påvirkning er ubegrunnet og forankret i en subjektiv forestilling. I følge den sakkyndige har Bs reaksjoner og opptreden overfor A og hennes familie sin forklaring i hans kulturbakgrunn og den krise han opplevet da ankemotparten ble gravid. Han har nå et langt mer realistisk syn på situasjonen og er dessuten innstilt på å motta sakkyndig hjelp i en overgangsfase. Saken adskiller seg fra saksforholdet i Rt-1986-82. Det må legges til grunn at barnas samvær med faren vil gi dem positive stimuli og være til berikelse for dem.

Den ankende part aksepterer at samvær skal finne sted på Toten, under tilsyn, i en kort overgangsperiode. Det vil således kunne etableres en samværsordning av samme art som omhandlet i Rt-1989-148.

De kontroll- og hjelpetiltak som settes inn, vil gi ankemotparten trygghet mot kidnapping og uheldig påvirkning av barna. Det kan således ikke antas at den frykt hun i dag plages av, vil innvirke negativt på hennes forhold til barna, jfr. Rt-1987-1598. Den sakkyndige har tvert om fremholdt at den utfordring som ligger i en fornuftig samværsordning vil kunne bidra til en gunstig utvikling hos henne, som igjen vil innvirke positivt på forholdet til barna.

Av hensyn til barnas alder og den personlighetsutvikling den sakkyndige har redegjort nærmere for, er det nødvendig å iverksette en samværsordning så snart som mulig. Det bør derfor treffes midlertidig avgjørelse om samvær, jfr. barneloven §46. Fastsettes det et begrenset samvær under tilsyn i en overgangsperiode er det ingen grunn til å avvente utfallet av en eventuell ankesak.

A har i det vesentlige anført:

Det vil ikke være til det beste for barna å etablere samvær med faren nå. Ankemotparten motsetter seg imidlertid ikke at han på et senere tidspunkt får rett til samvær og har derfor godtatt herredsrettens dom.

Den ankende parts reaksjon og handlinger etter at ankemotparten ble gravid representerer et grunnleggende tillitsbrudd og avdekker personlighetstrekk som gir grunn til å vente med samvær til barna er blitt større. Pågangen og presset mot ankemotparten for å få henne til å ta abort, trusler om at barna ville bli fratatt henne, samt beskyldninger om rasisme, vitner om manglende selvkontroll og hensynsløshet. Det er følgelig utilrådelig å la han ha samvær med barna på det utviklingstrinn de er. Hans egenrådighet og dominerende holdning vil kunne påvirke dem negativt.

Det er ikke holdepunkter for å anta at Bs opptreden var situasjonsbestemt og utslag av hans kulturbakgrunn. Han har lagt for dagen personlighetstrekk som ikke lett lar seg endre. Ankemotparten mottok så sent som juni i år et brev til barna der det var benyttet andre navn på dem. Brevet kan ikke oppfattes annerledes enn en ny krenkelse. Også hans opptreden under ankeforhandlingen tyder på at han ikke er å stole på. Han opptrer på en måte som best kan betegnes som forvirret. Det sier seg selv at samvær, ihvertfall med så små barn som det her er tale om, vil være uheldig. Den sakkyndige, som mener å ha registrert en ny holdning hos ham, har opplyst at det ikke kan ses bort fra at inadekvate og krenkende handlinger fortsatt vil kunne forekomme. Det er også fare for at den ankende part vil kunne kidnappe barna. Han er fra Bangladesh og hans kulturbakgrunn gjør det vanskelig å akseptere at moren har foreldreansvaret. Han har ikke fortalt sin familie i hjemlandet om barna. Etter at den ankende parts bror har reist fra Norge har den ankende part en løs tilknytning her. Det er opplyst at han har mottatt flere tilbud om arbeid i utlandet. Ved vurderingen av kidnappingsfaren må vektlegges at det ikke vil være mulig å tilbakeføre barna hit. Norge har ingen utleveringsavtale med Bangladesh.

Morens frykt for kidnapping og uheldig påvirkning av barna er av en slik art og styrke at hennes forhold til barna vil kunne påvirkes negativt. Det er ikke holdepunkter for å anta at hun etterhvert vil kunne føle seg mer trygg ved den utfordring som vil ligge i en samværsordning.

Det er ikke grunn til å iverksette et eventuelt samvær før rettskraftig dom. Det haster ikke med etablering av samvær og hovedprinsippet om at en avgjørelse ikke blir å iverksette før den er endelig bør følges i nærværende sak. Uansett tilsier hensynet til ankemotparten og hennes frykt at hun får tid til å omstille seg.

Lagmannsretten bemerker:

I barneloven §44, første ledd heter det at barn har "rett til samvær med begge foreldra, jamvel og dei lever kvar for seg". Av annet ledd, slik det lød før lovendring av 3. mars 1989, fremgår at dersom foreldrene ikke har levd sammen med barna etter fødselen har den som ikke bor sammen med dem bare samværsrett dersom det er "avtala eller fastsett". Etter lovendringen har den av foreldrene, som barna ikke bor sammen med, rett til samvær om ikke "anna er avtala eller fastsett". Endringen får ikke anvendelse i nærværende sak ettersom barna er født før 1. mai 1989.

Av barneloven §44, tredje ledd følger at avgjørelse om samvær først og fremst skal rette seg etter det som er "best for barnet".

Barna saken gjelder, er tvillinger, gutter, født xx.xx.1988. De har siden fødselen bodd hos sin mor på X, Y, i hennes leilighet på foreldrenes gårdsbruk. Etter at faren har frafalt sitt krav om overføring av foreldreansvaret, er det på det rene at de i overskuelig fremtid vil bo her. Den oppnevnte sakkyndige i saken, psykolog Vigdis Sorteberg, har fremholdt at barna derved er sikret en trygg og god oppvekst.

Den ankende part har ikke hatt kontakt med barna. Det kom til et brudd mellom ham og ankemotparten under svangerskapet, og det oppsto i den forbindelse et motsetningsforhold mellom dem som ledet til at ankemotparten fant det utilrådelig å akseptere en samværsordning. Ankemotpartens holdning står for så vidt fortsatt ved lag, men slik at hun nå er innstilt på å godta samvær med faren som fastsatt av herredsretten, dvs. når barna er 7 år. Hun har i hovedsak anført frykt for kidnapping, samt at den ankende part vil påvirke barna på uheldig vis. Videre at hennes frykt indirekte vil virke negativt på hennes forhold til barna.

Den oppnevnte sakkyndige i saken, som også var sakkyndig under herredsrettens behandling, har tilrådd at det så snart som mulig etableres et begrenset og kontrollert samvær med faren, og at dette etterhvert trappes opp, om mulig etter en løpende evaluering. En slik ordning vil være til det beste for barna og dessuten bidra til at ankemotparten overvinner den frykt og utrygghet hun i dag føler. Den sakkyndige har betegnet hennes frykt som betydelig overdrevet både hva angår kidnappingsfaren og risikoen for uheldig påvirkning. I denne sammenheng er vist til at den ankende parts reaksjoner og opptreden under svangerskapet må ses i lys av hans kulturelle bakgrunn og den krise han oppfattet å befinne seg i. Pågangen overfor ankemotparten og hennes familie avtok etter at barna var født, og i følge den sakkyndige har den ankende part nå en holdning som gir grunnlag for et begynnende samarbeid mellom dem. Det er blant annet vist til at den ankende part nå er innstilt på å godta samvær under tilsyn i en periode, og han har også sagt seg villig til å motta sakkyndig hjelp.

Når det gjelder barnas behov for samvær med faren, har den sakkyndige anført i sin rapport av 25. februar 1991:

Fra B's side er det påpekt at deres mørke hudfarge vil kunne gi dem problemer med hensyn til tilpasning i et norskdominert miljø. Det å være annerledes kan gjøre dem mer utsatt. Mobbing er likevel et såpass komplisert sosialtpsykologisk fenomen, at annen hudfarge alene ikke nødvendigvis vil innebære uheldige følger. Forskning angående utenlandske adoptivbarn med norsk foreldre, viser at barna alt overveiende er svært godt tilpasset sine nærmiljøer. Det synes som for stor ulikhet av sosial og kulturell bakgrunn fra den majoritetskulturen (dvs. den norske) er risikofaktor.

Med tanke på samværsordning tas det utgangspunkt i barns grunnleggende behov for å ha kontakt med begge foreldre. I denne forbindelse er det også grunn til å tro at barna pga. sitt annerledes utseende vil ha særegne identifikasjonsbehov. Ennå er de for unge til å reflektere over dette, men det vil kunne være å forvente at de fra 3-5 års alderen gjennom utvikling av egen identitetsfølelse også vil ha behov for mer kjennskap til sin far. Han er også en person med betydelige ressurser, som gitt et godt samarbeid og respekt partene imellom, vil kunne innebære en betydelig merberikelse for barna.

Ut fra en sakkyndig vurdering vil det derfor være svært tungtveiende grunner som må til for at barnefaren ikke skal tilkjennes samvær.

Det har under ankesakens behandling ikke fremkommet noe som gir grunn til å trekke i tvil den sakkyndiges vurderinger. Retten legger følgelig til grunn at samvær med faren ikke kan antas å medføre noen spesiell kidnappingsfare, og ankemotpartens frykt for uheldig påvirkning av barna finnes ubegrunnet. Tvert om antar retten at barna vil ha positivt utbytte av kontakt med sin far. Alt taler dessuten for at ankemotpartens utrygghet etterhvert vil forsvinne og således ikke innvirke negativt på hennes forhold til barna. Lagmannsretten finner etter dette å måtte tillegge den sakkyndiges anbefalinger stor vekt idet det antas at samvær med faren vil være til det beste for barna og at det ikke er avgjørende grunner som taler mot en ordning som skissert av henne. Det finnes likevel ikke grunn til å bestemme at opptrapping av samværet skal skje etter en løpende evaluering og heller ikke at partene skal pålegges å søke sakkyndig bistand. Derimot antar retten at det kan være fornuftig å fastsette en nokså langsiktig opptrappingsperiode frem mot vanlig samvær. Det vil gi ankemotparten tid til å bearbeide sin frykt og utrygghet, slik at hennes forhold til barna ikke påvirkes negativt. Av samme grunn fastsettes at samværet skal skje under tilsyn i en periode på ett år. For å gi ankemotparten tid til omstilling og å forberede seg, finner retten dessuten grunn til å la samværet løpe fra 1. november 1991. Dette antas også å være nødvendig av hensyn til den tilsynsordning som skal etableres av sosialkontoret i Y kommune. Sosialkontoret har sagt seg villig til å bistå med dette, og partene vil godta ordningen.

Etter dette gis den ankende part rett til samvær med barna en dag á 4 timer hver fjerde uke, med virkning fra 1. november 1991 og ett år fremover. Samværet skal skje under tilsyn og på sted etter nærmere fastsettelse av kommunens sosialkontor. Fra 1. november 1993 gis den ankende part rett til samvær uten tilsyn, en hel dag uten overnatting annen-hver uke frem til utgangen av 1995. Deretter har den ankende part rett til vanlig samvær som fastsatt i barneloven §44, fjerde ledd. Av hensyn til barnas bosted og skolegang gjøres det likevel unntak for ettermiddagssamvær i uken.

Anken har delvis ført frem. Den ankende part er gitt rett til samvær utover det som var fastsatt av herredsretten, men samværsordningen er likevel mer begrenset enn det den ankende part har tatt til orde for. Anken gjaldt opprinnelig også foreldreansvaret, men den ankende part frafalt sitt krav om dette under ankeforhandlingen. Retten finner etter dette at hver at partene bør bære sine saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. §174, første ledd.

Dommen er enstemmig.

domsslutning:

1. Toten herredsretts dom pkt. 1 stadfestes.

2. B har rett til følgende samvær med C og D, født xx.xx.1988:

Fra 1. november 1991: En dag á 4 timer hver fjerde uke. Samværet skjer under tilsyn, til tid og på sted som fastsatt av Y sosialkontor.

Fra 1. november 1993: En hel dag, uten overnatting, annenhver uke.

Fra 1. januar 1996: Vanlig samvær som fastsatt i barneloven §44 med unntak for ettermiddagssamvær i uken.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.

Ola Melheim Jan Martin Flod Torolv Groseth

Bekreftes for førstelagmannen:

Det ble deretter avsagt slik kjennelse:

B har under ankeforhandlingen fremsatt begjæring om at dommen iverksettes ved midlertidig avgjørelse i medhold av barneloven §46. A har tatt til motmæle.

Lagmannsretten finner at det er grunn til å ta begjæringen til følge. Da samværsordningen som er fastsatt i dommen først løper fra 1. november 1991, vil en midlertidig avgjørelse bare få betydning dersom dommen blir anket. Det vil imidlertid kunne lede til en langvarig utsettelse av samværet, som ifølge den sakkyndige, vil være uheldig for barna. Slik samværsordningen er utformet kan det ikke ses å foreligger avgjørende grunner som taler mot en iverksettelse selv om dommen skulle bli anket.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Inntil rettskraftig dom foreligger har B rett til samvær med barna C og D, født xx.xx.1988 slik som fastsatt i lagmannsrettens dom.

Ola Melheim Jan Martin Flod Torolv Groseth

Bekreftes for førstelagmannen: