LE-1990-79
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-25 |
| Publisert: | LE-1990-00079 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 25. januar 1991 i ankesak LE-1990-00079, hl.nr. 139/90. |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Inge B. Tonholm). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Jostein Lensebråten, Sarpsborg). |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann. Konst. lagdommer Petter A. Lossius. Ekstraordinær lagdommer Astrid Will Monsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder samvær etter barneloven §44.
A og B innledet et forhold på vårparten 1987 og flyttet sammen sommeren samme året i en leilighet i - - -veien i X. Hun hadde før bodd på Y og hadde med seg sønnen C på halvannet år fra et tidligere samboerforhold. Høsten 1987 begynte hun på sykepleierhøyskolen i Z.
B var og er trailersjåfør med egen lastebil og hadde transportoppdrag til og fra utlandet. Han var hjemme stort sett bare i helgene.
Partene bestemte seg etter hvert for å få et barn sammen, D, som ble født xx.xx.1988. På denne tid hadde partene flyttet til en annen leilighet i - - - - veien, også i X.
Forholdet mellom partene ble i løpet av 1988 gradvis dårligere med gnisninger og en del krangel. Hun mente bl.a. at han ikke prioriterte henne nok, mens han på sin side har opplyst at han var sliten og trett etter mange timers kjøring når han kom hjem.
Det endte med at B i november 1988 flyttet ut og hjem til sine foreldre. De første måneder deretter ble det praktisert en frivillig samværsordning ved at B 4-5 ganger hadde D hos seg. Ved noen av disse samvær overnattet D hos B hjemme hos Bs foreldre.
I februar 1989 kom det til en tilspisset situasjon mellom B og A, og etter dette motsatte hun seg videre samvær mellom far og sønn.
Høsten 1989 reiste B søksmål ved Sarpsborg byrett med krav om felles foreldreansvar for D, og han krevet også vanlig samværsrett. A tok til motmæle. Byretten avsa dom 4. desember 1989 med slik domsslutning:
"1. A frifinnes
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
B har for så vidt angår samværsretten påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. A har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg 15. januar 1991 der partene møtte og forklarte seg. Det ble avhørt tre vitner som alle var nye for lagmannsretten. Sakkyndigerklæring av 15. august 1990 ble fremlagt. Det som ellers ble dokumentert fremgår av rettsboken.
Om det nærmere saksforhold vises for øvrig til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Den ankende part - B - har i hovedsak anført:
Utgangspunktet er hva som er til barnets beste. Det er viktig at barn har kontakt med begge foreldre; dette gjelder også små barn.
B har etablert et stabilt familieliv sammen med sin tidligere hustru og hennes barn E. E har han for øvrig alltid hatt et godt forhold til. Det er ingen nevneverdige konflikter mellom de voksne. Spørsmålet om samvær med D må avgjøres ut fra Bs nåværende situasjon.
B kan i og for seg innrømme at det var enkelte situasjoner der han ikke var så smidig som han burde, men dette var et utslag av omstendigheter der også A må bære en del av ansvaret. Også hun burde vært mer fleksibel. Hennes fremstilling av episoder fra samlivet er ikke realistisk; ordvalget viser at det dreier seg om overdrivelser. Erklæringen fra den sakkyndige kan ikke tillegges avgjørende vekt.
Det skal mye til for å avskjære samværsrett, jfr. f.eks. Rt-1989-148. Selv om As fremstilling hadde vært riktig - hvilket den ikke er - ville det etter rettspraksis ikke vært grunnlag for å nekte samvær i denne sak.
D har behov for kontakt med sin far og slektninger på farssiden. At A nekter samvær viser at hun prioriterer seg selv og sine egne følelser foran Ds behov. I realiteten foreligger det intet grunnlag for å nekte samvær mellom far og sønn.
B har nedlagt slik påstand:
"1. B skal ha vanlig samværsrett med D, født xx.xx.88.
2. A tilpliktes å erstatte B hans omkostninger for lagmannsretten og det offentlige for begge retter."
Ankemotparten - A - har i hovedsak anført:
Det er riktig at det må tas utgangspunkt i hva som er det beste for D. Det var på dette grunnlag byretten kom til at samvær måtte nektes. Slik har også den sakkyndige konkludert. Det er fortsatt ikke forsvarlig å etablere samværsordning mellom far og sønn.
De holdninger og reaksjonsmønstre B har vist, er vesentlige innvendinger mot at B skal få rett til samvær. Bs opptreden satte dype spor hos A. Det som skjedde, var objektivt sett egnet til å skape angst og problemer for henne. Det er fortsatt et betydelig motsetningsforhold mellom partene. A oppfatter det slik at B ikke er tilstrekkelig omsorgsfull, og at han setter egne behov og følelser foran hennes og Ds interesser.
A kan ikke tillegges ansvar for at forholdene ble slik de ble. Dette er dessuten irrelevant, da det er barnets beste, dvs. omsorgssituasjonen, som er poenget. Barnets beste er at forholdene legges til rette med omsorg og trygghet. Tryggheten blir ikke opprettholdt ved tvungent samvær.
Ved avveiningen må det også tas hensyn til at partene bare var sammen en kort periode, og da stort sett bare i helgene. B hadde liten kontakt med D etter at han ble født. Etter at B flyttet ut har det ikke vært kontakt av betydning.
Ut fra en samlet vurdering kan B ikke gis rett til samvær, og det er ikke grunnlag for å sette den sakkyndiges konklusjon til side.
A har lagt ned slik påstand:
"1. A frifinnes.
2. B tilpliktes å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett til det offentlige."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
Etter barneloven §44 tredje ledd skal avgjørelsen i saker om samværsrett først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Vanligvis vil dette innebære at barnet bør gis kontakt med begge foreldre. Ved vurderingen må det tas utgangspunkt i situasjonen slik den er i dag.
Fra As side er det gjort gjeldende at B har personlige egenskaper av en slik art at han ikke kan overlates omsorgen for D. Etter lagmannsrettens mening er det ikke grunnlag for å trekke i tvil Bs evne og vilje til å dra omsorg for barnet. B har gjenopptatt samlivet med sin tidligere hustru, og han har hele tiden bevart et godt forhold til hennes datter E. Det er ikke opplyst annet enn at han har vært stabil i sitt arbeid. Den sakkyndige for lagmannsretten uttaler også at "jeg ikke kan se forhold hos far som skulle være til skade for barnet".
Heller ikke As motvilje mot samvær, grunnet på motsetninger i forhold til B, engstelse for barnets vel eller lignende, er i denne sak til hinder for samværsrett. Lagmannsretten ser det slik at As motvilje i stor grad skyldes at følelser blokkerer for en moden avveining av hva som er i Ds interesse. Følelser preger fortsatt hennes beskrivelser av hendelser som fant sted for 2-3 år siden. As forklaring tyder også på at hun har svingt mellom idealisering og nedvurdering av B, noe som for øvrig også synes å ha gjort seg gjeldende i forholdet til Cs far.
Det er ikke tilstrekkelig til å nekte samvær at A føler seg utrygg på Bs omsorgsevne. Det er i Ds interesse at begge foreldre viser en positiv innstilling til samvær mellom far og sønn. Det er også i Ds interesse at A lojalt støtter opp om samværet uten å la egne følelser dominere. For Ds skyld er det viktig at partene samarbeider.
Lagmannsretten finner etter dette at den ankende part må gis medhold i kravet om vanlig samvær. Da D bare er to og et halvt år og da det er en tid siden det har vært kontakt mellom far og sønn, bør vanlig samvær imidlertid først etableres etter en overgangsperiode. Frem til 16. august 1991 bør derfor samværet være begrenset til gjennomsnittlig 4 timer hver helg, dvs. lørdag eller søndag. Dette bør være Bs valg, likevel slik at en helg i måneden og i tillegg to helger i løpet av sommerferien - etter As valg - bør være unntatt fra samvær. Fra og med helgen 17. - 18. august 1991 gjennomføres vanlig samvær i samsvar med barneloven §44 fjerde ledd. Lagmannsretten finner grunn til å understreke at dersom det kan være til støtte for D, bør hans storebror C få delta i samværet med B. Lagmannsretten forstår B slik at han ikke vil ha noe imot dette.
Anken har ført frem og tvistemålsloven §180 annet ledd får anvendelse. Lagmannsretten finner at saken har medført tilstrekkelig tvil til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for byretten og heller ikke for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. B skal ha vanlig samværsrett med D, født xx.xx.1988 fra den 16. august 1991.
2. Inntil 16. august 1991 skal samværsretten være gjennomsnittlig 4 -fire- timer hver helg. En helg i måneden og i tillegg to helger i sommerferien skal det likevel ikke være samvær.
3. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.