LE-1991-15
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-01-24 |
| Publisert: | LE-1991-00015 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger, Tilbaketrekning av anke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 1062/90-30-132 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-00015 A. |
| Parter: | Ankende part: Surjit Singh (Prosessfullmektig: Adv.firma Hestenes og Dramer & Co. v/adv.fullm. Heidi Ysen), Oslo. Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv.fullm. Sven Marius Urke), Oslo. |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen 3. Kst. lagdommer Øystein Hermansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §180, §181, §172 |
Kjennelse :
I tvist mellom Surjit Singh og Staten v/Justisdepartementet om gyldigheten av avslag på søknad om fornyet oppholds- og arbeidstillatelse i Norge, avsa Oslo byrett dom 7. september 1990 med slik domsslutning:
1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes. Staten tilkjennes saksomkostninger med kr 12000,- -kronertolvtusen 00/100-. Oppfyllelsesfrist settes til 14 -fjorten- dager fra denne doms forkynnelse.
Surjit Singh påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Staten v/Justisdepartementet tok til gjenmæle.
I prosesskrift av 25. oktober 1991 har advokat Heidi Ysen på vegne av den ankende part trukket anken tilbake og begjært saken hevet. Bakgrunnen for dette er at Singh ved Utlendingsdirektoratets vedtak av 20. september 1991 er innvilget arbeidstillatelse.
Statens prosessfullmektig, Regjeringsadvokaten v/adv.fullm. Sven Marius Urke, har i prosesskrift 4. november 1991 ikke reist innvendinger mot tilbaketrekkingen av anken og at saken heves.
Etter dette blir ankesaken å heve.
Partene er uenige når det gjelder saksomkostningene.
Surjit Singh har lagt ned slik påstand i prosesskrift 15. november 1991:
1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale sakens omkostninger i ankeinstansen.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for underretten.
Staten v/Justisdepartementet har i prosesskriftet 4. november 1991 og senere 10. desember 1991 lagt ned påstand om at saksøker skal dekke omkostningene for byretten i samsvar med byrettens dom, men Staten finner å kunne akseptere at hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker at saksomkostningene for lagmannsretten må avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §175 første ledd. Anvendelse av §175 annet ledd forutsetter at det når hevningskjennelse avsies anses helt på det rene at det opprinnelig har bestått en forpliktelse, jf Rt-1990-468. Dette er ikke tilfelle her.
Etter tvistemålsloven §175 første ledd er hovedregelen at saksøkeren - og i ankesaker den ankende part - skal erstatte motparten saksomkostningene. De unntak som gjøres fra denne hovedregel, fritar saksøkeren fra erstatningsplikt i visse tilfelle, men det åpnes ingen adgang til å tilkjenne ham saksomkostninger. I og med at ankemotparten har akseptert at hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten, blir spørsmålet avgjort i samsvar med dette.
Når det gjelder byrettens omkostningsavgjørelse, legges til grunn at denne kan prøves av lagmannsretten i samme utstrekning som om ankesaken var kommet til realitetsavgjørelse, sammenlign Walnum: Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg 206. Byretten avgjorde omkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §172, og kom til at Staten måtte tilkjennes omkostninger etter hovedregelen, jf §172 første ledd. Lagmannsretten finner at byrettens omkostningsavgjørelse må stadfestes.
Det avgjørende spørsmål i saken er om Ruth Normann Singh og Surjit Singh hadde et reelt samliv da departementet traff det omtvistede vedtak. Byretten besvarte dette benektende, og lagmannsretten kan ikke se at det ut fra det som foreligger er grunnlag for å komme til et annet resultat. Det forhold at Surjit Singh senere er gitt arbeids- og oppholdstillatelse bygger etter ankemotpartens syn på et helt nytt faktum, og innebærer på ingen måte en innrømmelse av at det tidligere vedtak skulle bygge på et uriktig faktum. Lagmannsretten slutter seg etter det foreliggende til ankemotpartens syn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Ankesaken heves.
2. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.
Hans Petter Lundgaard Jan Hein Eriksen Øystein Hermansen.
Bekreftes For førstelagmannen: