LE-1991-1602
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-09-29 |
| Publisert: | LE-1991-01602 |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Eidsvoll herredsrett Nr. 90-00103 A - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1991-01602 A - (Anken nektet fremmet til Høyesterett HR-1993-00090). |
| Parter: | Ankende part: Gunnar Laache (Prosessfullmektig: H.r.advokat Karl Wahl-Larsen, Oslo). Motpart: Geir Kristian Rogstad (Prosessfullmektig: Advokat Olav Sundet, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Einar M. Olsen, formann 2. Lagdommer Odd Jarl Pedersen 3. Lagdommer Jan Martin Flod |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §47, §8, Ægtefælleloven (1888), Tvistemålsloven (1915) §180, Ektefelleloven (1927), Odelsloven (1974), Ekteskapsloven (1991) §29 |
Dom:
Saken gjelder odelsløsning.
Ved stevning av 4. september 1990 fremmet Gunnar Laache krav om løsning av Laache gård, gnr. 153 bnr. 3 i Ullensaker. Eieren, Geir Kristian Rogstad tok til motmæle, og påsto seg frifunnet.
Eidsvoll herredsrett avsa 5. april 1991 dom i saken med slik domsslutning:
1. Geir Kristian Rogstad frifinnes.
2. Gunnar Laache betaler til Geir Kristian Rogstad kr 12900 i erstatning for saksomkostninger innen 14 dager fra forkynnelsen av denne dom.
Ved rettidig anke har Gunnar Laache innbragt saken for Eidsivating lagmannsrett, og nedlagt slik endelig påstand:
1. Geir Kristian Rogstad dømmes til å utstede heftelsesfritt skjøte "Laache Gård", gnr. 153 bnr. 3 i Ullensaker til Gunnar Laache, mot å få utbetalt en løsningssum som blir fastsatt ved endelig odelstakst.
2. Gunnar Laache tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Geir Kristian Rogstad har tatt til gjenmæle, og nedlagt slik endelig påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Geir Kristian Rogstad tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 27. august 1992. Gunnar Laache møtte med prosessfullmektig, h.r.advokat Karl WahlLarsen. Geir Kristian Rogstad møtte med prosessfullmektig, advokat Olav Sundet. Partene avga ikke forklaring. Det ble avhørt to vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Bortsett fra spørsmålet om Gunnar Laaches onkel, Ole Laache, var gift med Anna Laache, som i tiden 1903 til 1957 var eier av eiendommen, er partene enige om at herredsrettens saksfremstilling er korrekt. For så vidt gjelder saksforholdet vises derfor til herredsrettens dom.
Gunnar Laache har i det vesentlige anført:
Ole Laache var gift med Anna Laache. Ekteskapet ble inngått i 1918 slik som angitt i Ullensaker folkeregisters bekreftelse av 4. april 1991. De har også i en rekke sammenhenger opptrådt som et ektepar. Således ved en skylddeling i 1954, ved bortforpaktning av gården i 1955, under et voldgiftsskjønn i 1956 og ved overskjøtning av eiendommen til Annas datter, Ingeborg, i 1957. I Ullensakerboka er Ole Laache oppgitt som eier av gården. Det kan etter dette ikke legges avgjørende vekt på at ekteskapet ikke er registrert i kirkeboken.
Det var Anna som var eier av gården. Hun overtok den i uskifte etter sin første manns død i 1903, og beholdt den etter å ha skiftet med sine barn i 1918. Det formelle eierforhold er imidlertid ikke avgjørende for odelsretten. Ektefeller med formuesfellesskap må i forhold til odelsloven §8 anses for å eie gårdsbruk i fellesskap. Det må ihvertfall gjelde i nærværende sak hvor ekteskapet er inngått forut for ektefelleloven av 1927. Ektemannen hadde en særlig sterk stilling etter den tidligere ekteskapslov.
Odelsloven bygger på et nærhetsprinsipp, jfr. NOU 1972:22 side 56, Ot.prp. nr. 57 (1972 - 73) side 14, og Thor Falkanger: Odelsrett og åsetesretten side 116. Kravet i §8 om at den løseren utleder sin odelsrett fra, skal ha "ått" eiendommen, jfr. §8, må fortolkes med dette prinsipp for øye. Det kreves ikke formell eierrådighet i tradisjonell forstand. At det var hustruen Anna som innbragte eiendommen og satt med hjemmelen til den, utelukker følgelig ikke at Ole anses som medeier i forhold til odelsloven. Hans tilknytningsforhold til eiendommen er langt sterkere enn hva som kan tenkes om det bygges på et formelt eiendomsbegrep. Nærheten til eiendommen, sett fra odelsløserens side, påvirkes ikke av hvem av et ektepar - her løserens onkel og tante - som har den formelle hjemmel til eiendommen.
Det ville være uheldig, og gi dårlig sammenheng i regelverket jfr. odelsloven §47, om nevøens odelsrett skulle være avhengig av at onkelen hadde formell eierstatus. Han måtte da gått til løsningssak mot sin ektefelle. Den samme situasjonen ville oppstått om den ankende parts far hadde gått til løsningssak mot Anna Laache for å beskytte odelsretten for sine etterkommere. Ole Laache hadde da måttet gå til løsningssak mot ektefellen for å beholde gården. Odelsløsning mellom ektefeller er i forarbeidene betegnet som en "uting", jfr. NOU 1972:22 side 87. For å unngå slike løsningssaker må odelsrett som utledes fra Ole Laache ikke preskriberes ved at hans ektefelle satt med hjemmelen til gården, jfr. RG-1983-516, Nils Nygaard: "Odelsrett og ekteskap" side 92 - 93, Ola Rygg og Oluf Skarpnes: "Odelsloven med kommentar" 2. utg. side 166 - 167 og Thor Falkanger: "Odelsretten og Åsetesretten" side 200 - 201.
Den ankende part har ikke tapt sin odelsrett. Oles eiendomsrett er ikke tinglyst og Annas døtres odelsrett er følgelig ikke gått tapt med den konsekvens at dårligere odelsberettigedes rett derved falt bort ved preskripsjon, jfr. Rt-1839-425. Det har heller ikke foregått odelsmothevd.
Ankemotparten, Gunnar Kristian Rogstad, har i det vesentlige anført:
Det kan ikke legges til grunn at Anna Laache og Ole Laache var gift. Ekteskapet er ikke innført i kirkeboken. Alle ekteskap skal registreres i hustruens sokn, jfr. ekteskapsloven §29. Det kan ikke bygges på at det i enkelte dokumenter er brukt formuleringer som kan tyde på at de var gift.
Odelsloven §8 må forstås slik at den som odelsrett skal kunne utledes fra, må ha vært formelt eier. Ole Laache har aldri vært eier selv om det skulle være slik at han inngikk ekteskap med Anna Laache i 1918. Ekteskap er intet ervervsgrunnlag verken etter formuesordningen i ektefelleloven av 1927 eller etter den tidligere lov. Det stilles strenge krav til bevis for eierskap, jfr. Rt-1919-28 og Rt-1955-719. At Ole Laache i noen sammenhenger er betegnet som eier, er ikke tilstrekkelig. Det var tidligere ikke uvanlig at ektemenn utad opptrådte som eiere. I skylddelingsdokumentet fra 1954 er imidlertid Ole Laache angitt å opptre som fullmektig for Anna Laache.
Odelsloven §47 er uten betydning for tolkingen av §8. Det er bare ektefeller som er beskyttet mot preskripsjon. Dommen i RG-1983-516 som tolker §47 utvidende, gjaldt en odelsløser som utledet sin rett fra sin bestefar og således sto nærmere enn det den ankende part gjør.
Det var Anna Laache som bragte eiendommen inn. Dersom Ole anses som medeier p.g.a. ekteskapsinngåelsen vil konsekvensen være at den odelsrett Annas døtre fra første ekteskap hadde, er bortfalt. De hadde bedre odelsrett enn Ole. Som en konsekvens av at døtrenes bedre odelsrett er preskripert er også den ankende parts rett, utledet fra Ole, falt bort. Anna Laache fikk eiendommen ved skifteutlegg i 1918 og ekteskapet, som påstås å være inngått, er eventuelt av samme år. Annas datter, Ingeborg, overtok eiendommen først i 1957. At eiendomsovergang skal være tinglyst er intet absolutt vilkår for preskribsjon, jfr. Per Voss: "Odelsretten og Åsetesretten" side 48. Anna og Ole Laache har hatt gården lengre enn i odelsmothevds tid.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.
Som herredsretten finner lagmannsretten at det må legges til grunn at Anna Laache og Ole Laache inngikk ekteskap i 1918. Rett nok er ekteskapet ikke innført i kirkeboken i Ullensaker, men det kan ha flere forklaringer. Ekteskapet er registrert i Folkeregisteret, og utad, blant annet i flere dokumenter vedrørende gården, har Anna og Ole Laache opptrådt som et ektepar. Det er også naturlig å se Annas skifte med sine barn i 1918 i sammenheng med ekteskapsinngåelsen samme år.
Avgjørende for om Gunnar Laache har odelsløsningsrett til Laache gård, er at Ole Laache har vært eier av eiendommen. Hvis han har "ått" eiendommen, eventuelt i sameie, vil den ankende part ha odelsrett, i følge odelsloven §8.
Etter lagmannsrettens oppfatning må et formelt eiendomsbegrep legges til grunn i forhold til odelsloven §8. Det fremgår også av loven forarbeider, jfr. NOU 1972:22 side 58 der et mindretall nettopp har påpekt at konsekvensen av å legge et formelt eiendomsbegrep til grunn, kan komme i konflikt med hensynet til nærhet og tilknytningsforhold til gården. Et rent formelt eiendomsbegrep ble likevel opprettholdt i Ot.prp. nr. 59 (1972 - 73) side 14, og spørsmålet er ikke berørt i Innst. O nr. 60 (1973 - 74). I Høyesteretts kjennelse av 24. juni 1992 (lnr 114 B/1992, nr. 46/1991) er det samme kommet til uttrykk, rett nok i en sak som gjaldt et annet spørsmål enn nærværende. Den omstendighet at et rent formelt eiendomsbegrep kan få uheldige konsekvenser - i den foreliggende sak slik at Ole Laache måtte ha tatt eiendommen på odel fra sin ektefelle for å beskytte sine etterkommere - finnes, på bakgrunn av de klare uttalelsene i lovmotivene og i den nevnte avgjørelse fra Høyesterett, ikke å kunne tillegges vekt.
Ut fra dette finner lagmannsretten at Ole Laache ikke har vært eier. Verken ektefelle loven av 1927 eller lov om formuesforholdet mellom ektefeller av 29. juni 1888 fastsetter en formuesordning som innebærer at Ole Laache har vært eier eller medeier til gården. Etter den formuesordning som gjaldt da ekteskapet ble inngått var riktignok han forvalter av felleseiet, likesom det bare heftet for hans forpliktelser, men eier av gården var likevel bare Anna Laache idet hun hadde innbragt den og hadde hjemmelen. At ekteskapet ble inngått før ektefelleloven av 1927 trådte i kraft er følgelig uten betydning. Ekteskapet med Anna innebærer ikke at Ole Laache noen gang "har ått" gården, jfr. odelsloven §8 første ledd. Noe annet holdbart ervervsgrunnlag foreligger ikke, og den ankende part har således ikke odelsrett.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste. Det gjelder også saksomkostningsavgjørelsen som lagmannsretten ikke har bemerkninger til.
Anken har vært forgjeves, og den ankende part tilpliktes å betale ankemotpartens saksomkostninger idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å frita ham for ansvaret, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Prosessfullmektigens omkostningsoppgave på kr 11120 - herav kr 11000 salær - legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gunnar Laache til Geir Kristian Rogstad 11120 - ellevetusenetthundreogtyve - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.