LE-1991-2066
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-09-14 |
| Publisert: | LE-1991-02066 |
| Stikkord: | Ekteskap, Skifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Moss skifterett Nr. Bonr. 6/1980 - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1991-02066 A - (Anken nektet fremmet til Høyesterett HR-1993-00206). |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Ingen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Halvor Bratterud, Moss). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Christian Borchsenius, formann 2. Lagdommer Ragnhild Dæhlin 3. Kst. lagdommer Petter A. Lossius |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Ektefelleloven (1927) §25, Skifteloven (1930) §40, §47, §50, Skifteloven (1930), Forsinkelsesrenteloven (1976) §1, §2, Forsinkelsesrenteloven (1976), Foreldelsesloven (1979) §15, Ekteskapsloven (1991) |
Dom:
Saken gjelder tvist om betaling av renter ved felleseieskifte, og om det skal ytes vederlag for bruk av tidligere felles bolig.
B og A ble skilt ved Moss herredsretts dom av 19. mai 1980. Ved lagmannsrettens dom av 5. april 1982 ble B tilkjent bruksretten til den tidligere felles bolig i Xveien 8 i Rygge, og A pålagt å betale hustrubidrag med kr 800 pr. måned regnet fra 1. mai 1980 til 1. mai 1985. Han ble dessuten pålagt å betale bidrag til datteren med kr 1000 pr. måned regnet fra 1. august 1979.
Moss skifterett åpnet offentlig skifte i boet i begynnelsen av 1980, og verdien av den tidligere felles bolig i Xveien 8 ble ved skiftetakst av 24. mars 1980 satt til kr 310000. I brev av 24. oktober 1982 reiste A krav om ny skiftetakst, og han ba om at skifteretten fastsatte husleie som vederlag for Bs bruk av huset. Ved skifterettens kjennelse av 13. januar 1983 ble kravet om ny takst tatt til følge, men spørsmålet om husleie ble ikke behandlet. Denne kjennelsen ble opphevet av lagmannsretten, som viste til at det først måtte avgjøres om noen av ektefellene kunne kreve eiendommen utlagt til seg. Dette tvistepunkt ble avgjort ved lagmannsrettens dom av 22. februar 1985, og B ble tilkjent eiendommen. Anke til Høyesterett ble nektet fremmet 26. september 1985.
A fremmet så igjen krav om ny skiftetakst, og ved lagmannsrettens dom av 3. juli 1987 ble det bestemt at det skulle avholdes ny takst, men slik at det var verdien pr. september 1985 som skulle legges til grunn for verdsettelsen. Ved skiftetakst av 19. februar 1988 ble verdien pr. september 1985 fastsatt til kr 610000. Overtakst gav det samme resultat.
Etter dette ble det fra Bs daværende prosessfullmektig den 25. november 1988 satt opp et forslag til oppgjør mellom partene som konkluderte med at hun skulle utløse A med i alt kr 195875,67. A var i og for seg enig i beløpet, men anførte i brev av 22. desember 1988 at det også måtte tas hensyn til renter av hans utestående beløp og husleie med 500 kroner pr. måned, og han ba dessuten om å få dekket et mindre beløp han tidligere hadde lagt ut.
I kjennelse av 6. juni 1989 besluttet skifteretten, i forbindelse med utlodningen, at oppgjøret mellom partene skulle skje med det samme beløpet som tidligere var foreslått fra Bs side. Avgjørelsen innebar at A ikke fikk medhold i sine krav. Skifterettens kjennelse ble imidlertid opphevet av lagmannsretten, som viste til at tvistepunktene mellom partene måtte avgjøres som alminnelig skiftetvist før det ble tatt standpunkt til det endelige oppgjør med utlodning.
Skifteretten avsa deretter kjennelse den 11. juni 1991 med slik slutning:
1. A gis ikke medhold i sitt krav om beregning av husleie for B Jørgensens bruk av tidligere felles bolig.
2. A gis ikke medhold i sitt krav på renter i forbindelse med B Jørgensens bruk av tidligere felles bolig.
3. A gis ikke medhold i å få dekket kr 4000,- for utlegg på eiendommen under skiftet.
Lagmannsretten bemerker at punkt 2 i slutningen er noe misvisende, idet rentekravet primært knytter seg til det forhold at B skal overta eiendommen og utløse A med et nærmere angitt beløp.
A har i rett tid påanket skifterettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. B har tatt til gjenmæle. Hovedforhandling ble holdt i Moss 26. august 1992, der partene møtte og forklarte seg. Det som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.
A har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. B betaler til A renter av kr 200000 etter 10 prosent p.a. fra 16. mai 1980 til boet er gjort opp. Rentebeløpet forfaller til betaling når boet gjøres opp.
2. B betaler til A kr 500 pr. måned for sin bruk av tidligere felles bolig i Xveien 8, Rygge, regnet fra 16. mai 1980 til boet er gjort opp. Beløpet forfaller til betaling 2 uker etter at lagmannsrettens dom er forkynt, og fremtidige ytelser forfaller den 15. i hver måned deretter.
3. B betaler kr 4000 til A når boet gjøres opp.
B har for lagmannsretten erkjent at beløpet på kr 4000 må trekkes inn i oppgjøret mellom partene, og hun har nedlagt slik endelig påstand:
1. Moss skifteretts kjennelse av 11. juni 1991 punkt 1 og 2 stadfestes.
2. A tilpliktes å betale B eller det offentlige sakens omkostninger for lagmannsretten.
A har særlig anført:
Skifteretten har tatt feil både med hensyn til rentekravet og husleiekravet.
Kravet om renter har sin årsak i at han har kapital i boet, ca 200000 kroner, som har vært låst i boets faste eiendom siden 1979. Hans tilgodehavende inkluderer dessuten 4000 kroner som han har lagt ut og som motparten nå har erkjent skal trekkes inn i oppgjøret. Behandlingen av boet har tatt meget lang tid, og han har derfor hatt et betydelig tap ved ikke å bli utløst tidligere. Lagmannsretten gav ham i 1987 medhold i at det skulle holdes ny skiftetakst, men basert på verdien i september 1985. Lagmannsrettens forutsetning må ha vært at han skulle blitt utløst på dette tidspunkt. Det skjedde ikke. Han er fortsatt medeier i huset og har ikke fått sin andel av prisstigningen frem til i dag.
Det må for øvrig anses klart at skiftetaksten ble svært lav, og at taksten ikke var i samsvar med den reelle omsetningsverdien pr. september 1985.
Kravet om renter har grunnlag i renteloven. Det vises også til Rt-1990-1226. Kravet om renter er rimelig og er i samsvar med skifteloven prinsipp om likedeling. Det kan ikke antas at skiftesystemet innebærer en slik svakhet at han nektes renter av det beløp som partene er enige om at han tilkommer.
Når det gjelder husleiekravet, er dette et vederlagskrav for den bruk B har gjort av den tidligere felles bolig fra det tidspunkt partene ble skilt. Ved beregningen av husleien er det lagt til grunn at boligen som helhet kunne vært leid ut for 5000 kroner pr. måned. Dette beløpet er basert på en årlig forrentning på 10 prosent av et takstbeløp på 600000 kroner. Han erkjenner at B har betalt løpende utgifter som f.eks. forsikring, og at hun har hatt utlegg til vedlikehold. Hans halvpart av leien er derfor redusert med 2000 kroner ned til 500 kroner pr. måned.
Det bestrides at det ble tatt hensyn til Bs bruk av huset da bidrag ble fastsatt av lagmannsretten i 1982. Det bestrides videre at husleiekravet er tapt ved passivitet eller at noen del av det er foreldet. Kravet skulle vært avgjort av skifteretten på et tidligere tidspunkt.
Et krav om husleie har god støtte i rettspraksis.
Det vises ellers til forarbeidene til den nye ekteskapsloven, Ot.prp. nr. 28 for 1990-91, der så vel renter som husleie er behandlet. Det er forutsatt at renter bør betales når skiftet tar uforholdsmessig lang tid - 2 år eller mer.
B har særlig anført:
Hun mener at kravet om renter savner rettslig grunnlag. Kravet har ingen lovhjemmel, og renter er heller ikke avtalt.
As krav i boet er ikke forfalt før boet blir gjort opp, jf skifteloven §40 tredje ledd. Før kravet er forfalt, påløper det ikke renter. Slik er skifteloven ordning. Det er først når boet er gjort opp at det kan kreves renter i forbindelse med skifteutlegg, jf skifteloven §50a.
Hun erkjenner for øvrig at A har krav på å få refundert 4000 kroner som han tidligere har lagt ut, slik det også fremgår av Moss herredsretts dom av 16. mai 1980. Beløpet kommer i tillegg til kr 195875,67, som partene ellers er enige om. Det kan imidlertid ikke kreves renter av beløpet på 4000 kroner, idet rentekravet er reist for sent.
Når det gjelder husleiekravet, er det hennes oppfatning at dette er tapt ved passivitet. Kravet ble riktignok fremsatt første gang i 1982, men da bare overfor skifteretten. Selv ble hun ikke gjort kjent med at et slikt krav var reist. A fulgte ikke opp for å få en avgjørelse i saken, og først i desember 1988 reiste han kravet på ny. En så langvarig passivitet viser at han har akseptert at hun skulle bo i huset vederlagsfritt.
Dersom det skal betales husleie, vil det dessuten innebære en omgåelse av lagmannsrettens dom fra 1982. Dengang ble det foretatt en grundig gjennomgåelse av partenes økonomiske situasjon før bidrag ble fastsatt. Det ble ikke reist krav om husleie i forbindelse med bidragstvisten. Da bidrag til hustru og barn ble fastsatt, må det anses forutsatt at boretten skulle være vederlagsfri. Det var på det rene at hun skulle dekke vedlikehold på huset og alle andre utgifter, hvilket hun også har gjort.
Subsidiært anføres det at husleiekravet er for høyt. A har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til alle hennes utlegg. Selv har han ikke hatt utlegg på huset, bortsett fra 4000 kroner.
Under enhver omstendighet er deler av husleiekravet foreldet. Foreldelsesfristen er tre år, og først ved årsskiftet 1988/89 ble foreldelsesfristen avbrudt.
Lagmannsretten er kommet til delvis andre resultater enn skifteretten og bemerker:
Det beløp A krever renter av, består av det før nevnte utløsningsbeløpet på kr 195875,67 og utlegget på kr 4000, som B har erkjent. Lagmannsretten behandler spørsmålet om renter for det store beløpet først.
Noen alminnelig renteplikt foreligger ikke, jf Rt-1970-1308. Renter av beløpet på kr 195875,67 er heller ikke avtalt eller underforstått. Noen hjemmel for rentekravet fremgår ikke direkte av loven og kan for øvrig ikke utledes av regelen i skifteloven §47 om likedeling mellom ektefellene.
Likedelingsregelen ivaretas ved at det i prinsippet er utlodningstidspunktet som legges til grunn for verdsettelsen av aktiva som overtas av de tidligere ektefeller. Det vises til Rt-1982-907. Er aktiva overtatt under skiftet og oppgjør i penger finner sted samtidig, som del-utlodning, er det dette tidligere tidspunkt som skal legges til grunn. Når vilkårene foreligger for at en av ektefellene kan overta en aktivapost til skiftetakst, vil taksttidspunktet av praktiske grunner ligge noe forut i tid for utlodningen eller del-utlodningen. Avtaler mellom de tidligere ektefeller kan modifisere de prinsipper det her er redegjort for, jf Rt-1984-992.
Som konsekvens av at det er verdien på utlodningstidspunktet som normalt legges til grunn, kan det ikke bli tale om å beregne renter mens skiftet pågår. Den ektefelle som utløses, ville i tilfelle få dobbelt opp. Dette vil kunne stille seg annerledes dersom det er foretatt del-utlodning uten at den ektefelle som skal utløses, har fått oppgjør i penger. I saken her er det ikke skjedd noen del-utlodning.
Da lagmannsretten i 1987 bestemte at det var takstnivået pr. september 1985 som skulle legges til grunn, må forutsetningen ha vært at utlodning skulle skje forholdsvis snart etter at dommen i 1987 ble rettskraftig. Utlodning eller del-utlodning fant imidlertid ikke sted.
Den av A påberopte dom i Rt-1990-1226 gjaldt en ektefelles vederlagskrav i forbindelse med verdiøkning tilført den annen ektefelles særeie under ekteskapet. Det fremgår av dommen at ektefelleloven §25 annet ledd ikke gav adgang til å kreve vederlag for verdistigningen etter ekteskapets opphør, mens det på den annen side måtte være adgang til å kreve renter i stedet, idet vederlagskravet måtte anses "forfalt" da ekteskapet opphørte. Saksforholdet i denne sak står, etter lagmannsrettens mening, i en annen stilling enn det som er tilfellet i saken mellom A og B, og dommen kan ikke begrunne det rentekravet A har reist.
Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er grunnlag for kravet om renter av beløpet på kr 195875,67. Skifterettens kjennelse må derfor stadfestes på dette punkt.
Kravet på kr 4000 er et beløp partene er enige om at A har lagt ut for B. Morarenteloven §1 gir hjemmel for å beregne renter, idet kravet er et "pengekrav på formuerettens område". Meningen kan nok ha vært at beløpet skulle vært refundert forholdsvis raskt. Mangel på aktivitet fra As side medførte imidlertid at beløpet ble et lån uten nærmere angitt forfallstid. Vilkåret for å kreve renter i et tilfelle som dette, er etter morarenteloven §2 første ledd at skyldneren sendes skriftlig påkrav med oppfordring til å betale. Lagmannsretten har kommet til at de foreliggende brev av 22. desember 1988 og 28. april 1989 fra As side om rentespørsmålet ikke kan anses som påkrav etter loven. Også på dette punkt må skifterettens kjennelse stadfestes.
Når det gjelder vederlagskravet for bruksretten - leie - ble dette krav reist av A første gang i brev av 24. oktober 1982 til skifteretten. I dette brevet ble det for øvrig også reist krav om ny skiftetakst. Av skifterettens eksemplar av dette brev fremgår det at kopi av brevet ble sendt Bs daværende prosessfullmektig 29. oktober 1982. I sitt svar til skifteretten imøtegikk prosessfullmektigen kravet om ny skiftetakst, men han berørte ikke spørsmålet om leie. Etter lagmannsrettens mening burde skifteretten allerede på dette tidspunkt tatt stilling til kravet om leie, og det forhold at skifteretten først på et langt senere tidspunkt behandlet spørsmålet, kan ikke ha som følge at kravet er tapt ved passivitet.
Lagmannsretten kan heller ikke se at kravet er foreldet. Etter foreldelsesloven §15 første ledd avbrytes foreldelse når "fordringshaveren tar rettslig skritt mot skyldneren for å få dom ... eller tilsvarende avgjørelse". Dette omfatter kjennelse i skiftetvister, jf også Kjønstad og Tjomsland: Foreldelsesloven (1983) side 61. Det var således tilstrekkelig at kravet ble reist av A i brevet av 24. oktober 1982 til skifteretten.
Spørsmålet blir etter dette hvilket vederlag som skal tilkjennes og fra hvilket tidspunkt. Lagmannsretten legger til grunn at eiendommen i Xveien 8 var innbrakt i fellesskap av B og A, og at den eies av dem med like stor del hver.
Det vil ofte være hensiktsmessig at spørsmålet om bruksrett og vederlaget for denne avgjøres samtidig. I saken her ble krav om vederlag reist først etter at lagmannsretten i 1982 avgjorde at B skulle ha bruksrett, og samtidig fastsatte hustrubidraget. Bidraget ble fastsatt etter en avveining av partenes økonomiske forhold. Lagmannsretten finner det sannsynlig at vederlag for bruksretten den gang ikke ville blitt tilkjent så lenge det løp bidrag til B, alternativt at bidraget ville blitt satt slik at det fullt ut fanget opp et vederlag på kr 500 pr. måned. Av denne grunn antar lagmannsretten at vederlag ikke bør tilkjennes før fra 1. mai 1985, som er det tidspunktet bidraget til B opphørte.
Når det gjelder vederlagets størrelse, skal dette tilsvare vanlig leie, hensett til husets karakter og beliggenhet, jf Rt-1977-1143. Lagmannsretten peker særlig på at det dreier seg om en enebolig i Rygge med ca ett mål tomt. På den annen side tar lagmannsretten hensyn til at B har dekket de løpende utgifter. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at As krav ikke overstiger en vanlig leie for den andel han eier, og hans krav tas derfor til følge.
Konklusjonen blir etter dette at A gis medhold i at det skal betales vederlag med kr 500 pr. måned fra 1. mai 1985. Lagmannsretten avsier dom for et samlet beløp frem til 1. oktober 1992, som utgjør kr 44500. Det er ikke krevet renter av dette beløpet. Leie fra og med 1. oktober 1992 fastsettes til kr 500 pr. måned, med forfall den 15. i hver måned.
Anken har ført delvis frem, og tvistemålsloven §180 annet ledd får anvendelse. Saken er dels vunnet og dels tapt, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd bør partene bære sine egne saksomkostninger for lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Som vederlag for bruk av den tidligere felles bolig i Xveien 8, Rygge, frem til 1. oktober 1992 betaler B 44500 -førtifiretusenfemhundre- kroner til A. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
2. Som vederlag for bruk av den i punkt 1 nevnte eiendom etter 1. oktober 1992 betaler B 500 -femhundre- kroner pr. måned til A. Beløpet forfaller den 15. i hver måned, første gang 15. oktober 1992.
3. B betaler 4000 -firetusen- kroner til A når boet gjøres opp.
4. Skifterettens kjennelse stadfestes for øvrig.
5. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.