LE-1991-2084
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-11-16 |
| Publisert: | LE-1991-02084 |
| Stikkord: | Forsikringsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Eiker, Modum og Sigdal herredsrett Nr. 91-198A - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02084A |
| Parter: | Ankende part: A . (Prosessfullmektig: Advokat Karsten Gjone, Drammen). Motpart: UNI Storebrand Skadeforsikring A/S. (Prosessfullmektig: Advokat Signe Dekke, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jan Villum, formann. 2. Lagdommer Ragnhild Dæhlin. 3. Kst.lagdommer Petter A. Lossius |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965), Forsikringsavtaleloven (1989) §4-9, Tvistemålsloven (1915) §180, Veitrafikkloven (1965) §22, §8-1 |
Dom:
Saken gjelder forsikringsoppgjør etter bilskade.
A hadde 2. september 1990 et kjøreuhell med sin bil. Ca kl. 0300 om natten fikk han skrens på bilen i en veisving på Granlifeltet i Nedre Eggedal, slik at bilens bakdel havnet utenfor veibanen og traff noen stubber som slo hull på bensintanken. Etter å ha kjørt videre noen hundre meter oppdaget A at bensinen var antent. Han stanset, og bilen brant deretter opp. Det oppsto ikke personskader.
Bilen var kaskoforsikret i Storebrand Øst A/S. A krevet skaden dekket under forsikringen, men kravet ble under henvisning til forsikringsvilkårene avvist av forsikringsselskapet, som mente at A hadde kjørt i beruset tilstand (vilkårenes punkt 4.6.5) og at han under kjøringen dessuten hadde utvist grov uaktsomhet (vilkårenes punkt 4.6.4).
A stevnet Storebrand Øst A/S for Eiker, Modum og Sigdal herredsrett, som 24. juni 1991 avsa dom med slik domsslutning:
1. Storebrand Øst A/S frifinnes.
2. I saksomkostninger til Storebrand Øst A/S betaler A kr 18850 - attentusenåttehundreogfemti - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
Herredsretten fant det bevist at A var påvirket av alkohol da uhellet med bilen og skaden inntraff.
A har i rett tid anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Storebrand Øst A/S, som har endret navn til UNI Storebrand Skadeforsikring A/S, har tatt til gjenmæle. Hovedforhandling ble holdt 27. og 28. oktober 1992 i Nedre Eiker der A møtte og gav forklaring. Det ble avhørt 10 vitner, hvorav 5 var nye for lagmannsretten. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.
Om det faktiske forhold og partenes anførsler vises til herredsrettens dom og fremstillingen nedenfor.
A har nedlagt slik påstand:
1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til å betale erstatning til A begrenset oppad til kr 115500 med tillegg av 18 prosent rente p.a. fra 5. oktober 1990 til betaling skjer.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.
A har særlig anført:
Da uhellet med bilen fant sted, var han ikke påvirket av alkohol. Det er forsikringsselskapet som må føre bevis for at han var alkoholpåvirket i vegtrafikkloven forstand, og for at dette skal kunne legges til grunn, kreves det en klar sannsynlighetsovervekt, jfr. RG-1989-585 og Rt-1990-688.
Han skulle i barnedåp søndag 2. september 1990, og han holdt seg edru kvelden før. Av dem han var sammen med, var det også andre som ikke drakk alkohol, f.eks. hans venninne J, B og K. Det var de to sistnevnte som var sjåfører på turen til Strandefjorden etter at alle først hadde vært samlet hos C . Etter vitneførselen er det bekreftet at han holdt seg edru, idet ingen kan huske å ha sett ham drikke øl eller brennevin, verken hos C, på bilturen til Strandefjorden eller mens de var på Strandefjorden og moret seg. Heller ikke på bilturen hjem fra Strandefjorden, da de var tilsammen 7 personer i bilen, nøt han alkohol. Dette er bekreftet av alle som satt i bilen, bortsett fra D, men hennes observasjoner kan ikke tillegges vekt. Hun var ung og hadde begrenset livserfaring, og hun tar feil når hun hevder at det luktet brennevin av ham. Det var brennevinslukt i bilen fordi de andre passasjerene drakk av en flaske, og denne flasken smakte også D på. Det er dessuten ikke riktig at hun, slik hun påstår, satt på fanget hans under bilturen; hun satt på Hs fang.
Etter at de kom hjem til Granli holdt han seg fortsatt edru, både da han var hos sin søster F og også da han senere på natten kjørte rundt i sin egen bil. Passasjeren, E, var beruset og husker lite av hva som skjedde. Es opplysning til politiet er for vag og usikker til at den kan tillegges vekt.
A anfører videre at han ikke kan bebreides for at han unnlot å varsle politiet da uhellet inntraff. Han var forskrekket over det som var hendt, og tenkte i farten bare på brannvesenet. Det var for øvrig ikke oppstått personskader. Forvirret som han var, handlet han irrasjonelt og dumt da han avtalte med søsteren at hun skulle si at det var hun som hadde kjørt. At han fikk en slik ide, skyldtes ikke at han fryktet en mistanke om promillekjøring, men at han regnet med at søsteren, som jente, ikke umiddelbart ville bli mistenkt for uforsvarlig kjøring. Dagen etter forsøkte han selv å rette opp feilen da politiet kontaktet ham.
Det er ikke ført bevis for at han hadde drukket alkohol da uhellet med bilen inntraff. I alle fall er det ikke ført bevis for at han var påvirket av alkohol i vegtrafikkloven forstand.
A bestrider også at han opptrådte grovt uaktsomt da han fikk skrens på bilen. Han kjørte ikke fortere enn 50 km/t, og at han plutselig bestemte seg for å svinge til venstre, kan i høyden betraktes som ordinær uaktsomhet. Det er i denne forbindelse uten betydning at det dreide seg om kjøring uten egentlig formål. Det skal mye til før det foreligger grov uaktsomhet, og det er ikke ført bevis for en slik kvalifisert klanderverdig opptreden.
Subsidiært gjør A gjeldende at en eventuell grov uaktsomhet ikke kan føre til mer enn ca 20 prosent avkortning, jfr. Rt-1976-561. Atter subsidiært mener han at det i alle fall ikke kan skje avkortning med mer enn 50 prosent, jfr. Rt-1990-72.
UNI Storebrand Skadeforsikring A/S har særlig anført:
Etter de bevis som er ført, må det legges til grunn at A ikke var edru da uhellet med bilen skjedde, og det må videre antas at han var alkoholpåvirket i vegtrafikkloven forstand. Han har da ikke krav på dekning under forsikringen, jfr. vilkårenes punkt 4.6.5 og forsikringsavtaleloven §4-9 fjerde ledd.
Vitnene D og G la begge merke til at A var alkoholpåvirket. Begge vitner er troverdige, og det har vært en belastning for dem å stå frem som vitner. Også E mente at A hadde vært påvirket av alkohol da politiet spurte ham dagen etter uhellet.
For øvrig kan det ikke festes lit til E og heller ikke til vitnene H, C og I. De er alle med i samme vennekrets som A, og det foreligger et avtalt spill dem imellom. Opplysningen om at det ble drukket brennevin i bilen da de var på vei hjem fra Strandefjorden, og at også D skal ha smakt, har ikke vært opplyst før under hovedforhandlingen i lagmannsretten. Det er også nytt når det hevdes at D ikke satt på fanget til A. Det siste står i motsetning til det A selv har opplyst tidligere, inntatt under hans anførsler i herredsrettens dom. Vitnene har vært påfallende klare med hensyn til hva som skjedde under bilturen hjem fra Strandefjorden, men de er ellers vage og gir tildels motstridende opplysninger.
Det taler også mot A at han to ganger forsøkte å påvirke D i sin favør før saken skulle opp for herredsretten.
A fremmet krav om dekning under forsikringen uten å opplyse at han var alkoholpåvirket. Etter punkt 4 i de generelle forsikringsvilkår foreligger det da svik, jfr. også forsikringsavtaleloven §8-1 annet ledd. Følgen av svik er at han mister ethvert erstatningskrav mot selskapet, også rettshjelpforsikringen.
UNI Storebrand Skadeforsikring A/S gjør subsidiært gjeldende at årsaken til at bilen ble skadet og brant opp var grov uaktsomhet fra As side. Det foreligger en slik kvalifisert uaktsomhet at det må føre til 100 prosent avkortning. Forholdene ellers, blant annet As høye inntekt, tilsier at det ikke foretas lempning.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:
Det sentrale spørsmålet i saken er om A var påvirket av alkohol da uhellet med bilen inntraff. Hvis han var det, har han etter punkt 4.6.5 i forsikringsvilkårene ikke krav på dekning under kaskoforsikringen, jfr. forsikringsavtaleloven §4-9 fjerde ledd. Partene er for øvrige enige om at uttrykket "påvirket" i vilkårenes punkt 4.6.5 innebærer det samme som bestemmelsen om promillekjøring i vegtrafikkloven §22 første ledd. Videre er partene enige om - under henvisning til blant annet Rt-1990-688 - at det må kreves en klar sannsynlighetsovervekt for, i et forsikringsoppgjør, å legge til grunn at bilføreren har kjørt i påvirket tilstand.
Etter lagmannsrettens mening foreligger det en rekke omstendigheter som taler for at A hadde drukket alkohol da uhellet med bilen inntraff.
E var sammen med A, først hos F og deretter som passasjer i bilen da uhellet skjedde. E ble dagen etter spurt av politiet om A hadde drukket alkohol da uhellet inntraff, og dette besvarte E bekreftende. Det er ikke holdepunkter for å anta at politiet la ham svaret i munnen, slik han har hevdet, eller at han misoppfattet det spørsmålet politiet stilte.
G sto ved siden av bilen da den brant og like i nærheten av A. G har forklart at han ganske snart oppfattet at A var beruset. Dette kunne blant annet sees på Haugens øyne, og han var dessuten høyrøstet.
Hvorvidt A var edru tidligere på kvelden og natten, er ikke avgjørende. Hvordan vitner da oppfattet ham har derfor mindre betydning. Det er likevel grunn til å peke på at også D, under bilturen hjem fra Strandefjorden ca kl. 0130, oppfattet A slik at han ikke var edru, og hun mente endog at han snakket snøvlete. Hun har for øvrig benektet at det ble drukket brennevin i bilen.
Det er således tre vitner som uavhengig av hverandre oppfattet A som beruset forut for og etter biluhellet.
At A var beruset da uhellet skjedde, støttes også av de øvrige opplysninger i saken. Selve uhellet, med bl.a. skrens utenfor veibanen, viser at A synes å ha manglet vanlig dømmekraft, noe som kan tyde på at han var beruset. Det vises også til at A i første omgang fikk søsteren, F, til å fortelle de tilstedeværende som sto og så på bilbrannen, at det var hun som hadde vært bilfører.
Lagmannsretten finner etter dette at det er en klar sannsynlighetsovervekt for at A ikke var edru da biluhellet skjedde.
Spørsmålet er dernest om A var alkoholpåvirket i vegtrafikkloven forstand. Om kvelden lørdag 1. september var A først hos C og denne sammenkomsten er av flere omtalt som et vorspiel. Senere var han med til Strandefjorden. De fleste han var sammen med, drakk alkohol begge steder. I lys av dette ville det vært naturlig om A tok kontakt med politiet for å fri seg fra en mistanke om promillekjøring etter uhellet. I stedet fikk A søsteren til å stå frem som bilfører, og derved forsøkte han bevisst å unndra seg en eventuell politietterforskning. Han skapte uklarhet om promillens størrelse. Når A gjennom egen klanderverdig adferd har skapt den uklarhet som foreligger, kan det ikke stilles slike strenge krav til bevisene, dvs. et krav om klar sannsynlighetsovervekt, som det normalt kreves etter rettspraksis i saker som den foreliggende. Det vises til Rt-1990-688. A ble oppfattet som synlig beruset etter uhellet av vitnene G og E. Lagmannsretten finner det på denne bakgrunn overveiende sannsynlig at A var alkoholpåvirket i vegtrafikkloven forstand.
Herredsrettens dom, punkt 1, blir etter dette å stadfeste. Det er ikke nødvendig å ta stilling til partenes øvrige anførsler.
Anken har vært forgjeves og tvistemålsloven §180 første ledd får anvendelse. Etter hovedregelen i bestemmelsen bør A dekke ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Signe Dekke har levert omkostningsoppgave som viser kr 27300, hvorav kr 2300 er utgifter i saken. Omkostningsoppgaven legges til grunn. Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse, som stadfestes.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 27300 - tjuesjutusentrehundre - kroner til UNI Storebrand Skadeforsikring A/S innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom.