LE-1991-2204
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-13 |
| Publisert: | LE-1991-02204 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Nord-Hedmark herredsrett Nr. 90-00617 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02204 K |
| Parter: | Den kjærende part: Trond Vegard Sagen (Prosessfullmektig: Advokat Dyre Østby, Hamar). Kjæremotpart: Hedemarken Samvirkelag (Prosessfullmektig: Advokat Trygve Willum Nodeland, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Rakel Surlien, formann 2. Lagdommer Egil F. Jensen 3. Kst. lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §180, §384, Plan- og bygningsloven (1985) §57, Plan- og bygningsloven (1985) |
Det ble avsagt slik kjennelse :
Saken gjelder avgjørelse vedrørende saksomkostninger i dom avsagt av herredsretten.
Ved stevning av 20. november 1990 reiste Trond Vegard Sagen sak mot Hedemarken Samvirkelag med påstand om erstatning på kr 56910,- med tillegg av renter. Bakgrunnen for kravet var at Sagen hadde kjøpt en byggetomt i Vang kommune fra Samvirkelaget. Da Sagen anmeldte nybygg på tomten, fikk han et krav fra kommunen om refusjon for tekniske anlegg. Refusjonsplikten var ikke blitt opplyst for Sagen fra Samvirkelaget ved kjøpet av tomten, og han mente at kravet ikke vedkom ham. Samvirkelaget bestred dette. For å unngå utpanting innfridde imidlertid Sagen kommunens krav. Deretter reiste Sagen sak mot Samvirkelaget for å få erstattet sitt utlegg til kommunen.
Nord-Hedmark herredsrett avsa 10. mai 1991 dom med slik slutning:
1. Hedemarken Samvirkelag dømmes til å betale til Trond Vegard Sagen kr 56910,- med tillegg av 18 % rente p.a. fra 17. september 1990 til betaling skjer.
2. Partene dekker egne saksomkostninger.
Trond Vegard Sagen ved prosessfullmektig, advokat Dyre Østby, påkjærte den 21. mai 1991 herredsrettens omkostningsavgjørelse i henhold til tvistemålsloven §181 annet ledd. Hedemarken Samvirkelag ved prosessfullmektig, advokat Kjetil Bull, tok til motmæle ved kjæremålstilsvar av 31. mai 1991. Eidsivating lagmannsrett avsa 4. juli 1991 kjennelse med slik slutning:
1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling og avgjørelse av herredsretten.
2. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten i anledning kjæremålet utsettes til behandling og avgjørelse av herredsretten.
Ved Nord-Hedmark herredsretts deldom (kalt kjennelse) av 30. august 1991 ble omkostningsspørsmålet avgjort pånytt, og med slik slutning:
1. Nord-Hedmark herredsretts omkostningsavgjørelse i sak 90-00617 A opprettholdes.
2. I kjæremålssaken bærer hver av partene sine omkostninger.
Trond Vegard Sagen påkjærte i rett tid herredsrettens omkostningsavgjørelse av 30. august 1991 ved kjæremålserklæring av 11. september 1991. Hedemarken Samvirkelag tok til motmæle ved kjæremålstilsvar av 26. september 1991.
Etterat lagmannsretten hadde avsagt sin kjennelse av 4. juli 1991 i kjæremålet over saksomkostningene, påanket Samvirkelaget herredsrettens dom av 10. mai 1991 til Eidsivating lagmannsrett ved ankeerklæring av 16. juli 1991.
Ved brev av 8. oktober 1991 fra lagmannsretten til prosessfullmektigene ble kjæremålssaken stillet i bero til ankesaken er avgjort.
I ankesaken avsa lagmannsretten den 4. mars 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Anken avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hedemarken Samvirkelag til Trond Vegard Sagen 3000 - tretusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Sistnevnte kjennelse er rettskraftig. Grunnen til at anken ble avvist, var at kommunen hadde omgjort sitt krav om refusjon. Det beløp Sagen hadde innbetalt til kommunen, tilbakebetalte kommunen deretter med tillegg av renter. Samvirkelaget hadde da ikke lenger noen rettslig interesse i fremme av ankesaken.
Etter dette gjenstår til avgjørelse Sagens kjæremål av 11. september 1991 over herredsrettens annen omkostningsavgjørelse av 30. august 1991.
Den kjærende part, Trond Vegard Sagen, har nedlagt slik påstand:
1. Nord-Hedmark herredsretts kjennelse av 30. august 1991 i sak 90/617 A oppheves og hjemvises til ny behandling og avgjørelse av herredsretten.
2. Trond Vegard Sagen tilkjennes saksomkostninger.
Kjæremotparten, Hedemarken Samvirkelag, har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Hedemarken Samvirkelag tilkjennes saksomkostninger med kr 1000,-.
Den kjærende part har for lagmannsretten gjort gjeldende:
Herredsrettens omkostningsavgjørelse både med hensyn til omkostningene for herredsretten i hovedsaken og for lagmannsretten i den første kjæremålssaken er "i strid med loven", jf tvistemålsloven §181 annet ledd, og det foreligger saksbehandlingsfeil ved avgjørelsen.
Saksbehandlingsfeilen er at herredsretten i siste avgjørelse gikk utenfor sine opprinnelige premisser for dommen hvor første omkostningsavgjørelse ble truffet. Dette er "ettertanker" herredsretten ikke har anledning til å basere sin avgjørelse på, jf tvistemålsloven §384. Herredsretten må basere sin nye omkostningsavgjørelse på det som fremgår av domspremissene, og ut fra disse er avgjørelsen fortsatt i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Sagen fikk fullt medhold i herredsrettens dom av 10. mai 1991 i sitt krav og skal, etter det som fremgår av premissene for herredsrettens dom, tilkjennes saksomkostninger såvel for herredsretten som for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §172 første ledd og §180 annet ledd, jf §172 første ledd.
Kjæremålet mot lovanvendelsen bygger på at det etter premissene ikke er grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Unntaksbestemmelsen forutsetter at saken er tvilsom. Tvilen må være av kvalifisert art og slik at den gir rimelig grunn til å la det komme til sak for Samvirkelaget. Den tvil herredsretten har gitt uttrykk for, knytter seg i prinsippet alene til spørsmålet om plan- og bygningsloven §57 i dette tilfelle ga hjemmel for et refusjonskrav og dermed refusjonsvedtakets gyldighet som grunnlag for et slikt krav. Det grunnlag herredsretten har bygget sin avgjørelse på, har ikke vært tvilsomt i den forstand tvistemålsloven §172 annet ledd forutsetter, og saken har følgelig heller ikke vært tvilsom slik at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse.
Kjæremotparten, Hedemarken Samvirkelag, har for lagmannsretten gjort gjeldende:
Herredsrettens omkostningsavgjørelse er ikke i strid med loven. Ved den nye behandling av saksomkostningsspørsmålet står herredsretten fritt til å treffe den realitetsavgjørelse den finner riktig, så lenge avgjørelsen harmonerer med avgjørelsen av selve kravet i saken. Herredsretten er imidlertid ikke bundet av de formuleringene som ble benyttet for å begrunne avgjørelsen av hovedkravet, jf Rt-1981-688. Det er ingen motstrid mellom det resultat herredsretten kom frem til i den opprinnelige dom vedrørende Sagens hovedkrav, og den nye avgjørelse i omkostningsspørsmålet. Herredsretten har kun fulgt den anvisning som ble gitt i lagmannsrettens kjennelse av 4. juli 1991 og nærmere redegjort for hva det var som gjorde saken tvilsom, og således reparert den mangel den opprinnelige omkostningsavgjørelse hadde.
Formuleringene i den nye omkostningsavgjørelse står ikke i motstrid til den opprinnelige dom. Tvert imot bygger dommen på såvidt vage juridiske grunnlag at det harmonerer godt når retten nå utvetydig har gitt uttrykk for at tvilen gjaldt sakens rettslige sider.
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd er lagmannsrettens prøvelsesrett begrenset. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse kan bare endres hvis den er i strid med loven. Når saken er avgjort ved dom, er lagmannsretten dessuten bundet av herredsrettens bedømmelse av sakens beviser.
I saken her ble hovedsaken avgjort ved dom. Lagmannsrettens prøvelsesrett er derfor begrenset som angitt ovenfor.
Men selvom lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å prøve om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven, er det etter praksis klart at retten også kan prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil ved denne avgjørelsen, jf Schei: Tvistemålsloven I side 387.
Kjæremålet mot saksbehandlingen er begrunnet med at herredsretten i sin annen saksomkostningsavgjørelse har gått utenfor sine egne opprinnelige premisser for avgjørelsen av hovedsaken. Herredsretten har foretatt en "nærmere utdyping av de tanker og resonnementer" herredsretten opprinnelig hadde, men som ikke kom til uttrykk i dommen. Herredsretten har - heter det - gitt en begrunnelse som klart er i strid med det som i domspremissene er sagt om hovedkravet, og i så måte stiller saken seg anderledes enn i den kjennelse som er inntatt i Rt-1981-688. Det er hevdet at dette er en saksbehandlingsfeil som det er sannsynlig kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jf tvistemålsloven §384.
Ifølge Rt-1981-688 må den underordnede rett ved den nye vurdering av omkostningsspørsmålet ta utgangspunkt i tvistemålsloven §172. I spørsmålet om å anvende unntaksbestemmelsen i annet ledd kan den imidlertid trekke inn momenter som ikke var særskilt nevnt eller poengtert i den første dom, og den kan ikke være bundet av de formuleringer som var benyttet for å begrunne avgjørelsen av hovedkravet.
Hvis underinstansen avgjør hovedsaken uten å gå inn på alle de frifinnelsesgrunner som er påberopt, må den allikevel ta også disse øvrige anførsler i betraktning når retten ved omkostningsavgjørelsen skal vurdere om saken har vært så tvilsom at unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd kom til anvendelse. Men underinstansen trenger ikke å gå utførlig inn på de enkelte anførsler. For saksomkostningsavgjørelsen vil det være tilstrekkelig at retten skjønnsmessig og summarisk gjør seg opp en mening om disse anførsler enkeltvis eller samlet tvilsmessig kunne sette saken i en annen stilling enn de anførsler retten direkte hadde bygget sin avgjørelse på.
I herredsrettens dom av 10. mai 1991 i hovedsaken het det om saksomkostningsspørsmålet at "retten finner ... at det forelå rimelig grunn for saksøkte til å få saken prøvet for retten". På dette grunnlag ble saksøkeren i medhold av tvistemålsloven §172 annet ledd ikke tilkjent saksomkostninger.
Grunnlaget for lagmannsrettens opphevelse av denne avgjørelse var at herredsretten intet sted hadde sagt noe om hva det var som gjorde saken tvilsom. Avgjørelsen kunne da ikke prøves, og den måtte på grunn av mangelfull begrunnelse bli å oppheve og hjemvise til ny behandling.
I herredsrettens annen omkostningsavgjørelse av 30. august 1991 er avgjørelsen begrunnet slik: Som det framgår av rettens premisser i angjeldende dom, la retten til grunn at Samvirkelaget i henhold til plan- og bygningsloven §57 var betalingsansvarlig for kommunens refusjonskrav. Dette standpunktet danner selve basisen for rettens konklusjon i tvistespørsmålet. Det framgår imidlertid også av premissene at retten prejudisielt tok stilling til kommunens refusjonsvedtak, og fant dette ugyldig ut fra at plan- og bygningsloven ikke ga hjemmel for vedtaket. I og med at retten kom til det standpunkt at plan- og bygningsloven ikke ga hjemmel til vedtaket, var og er en sterkt i tvil om hvorvidt en bestemmelse (§57) i samme lov kunne gi grunnlag for å legge betalingsansvaret på saksøkte. Det forhold at vedtaket etter rettens vurdering, var ugyldig, innebærer at det beløp saksøker hadde betalt og krevd refundert fra saksøkte, var et beløp han ikke var pliktig til å betale. Etter rettens oppfatning er det også tvil om hvorvidt saksøkte kunne pålegges å dekke et beløp saksøker ikke var pliktig til å betale. Ut fra det standpunkt retten kom fram til ble det nærmest avgjørende hvem retten fant at var nærmest til å forfølge saken overfor kommunen for å få refusjonsvedtaket opphevet.
På bakgrunn av de tvilsmomenter som er nevnt ovenfor, var retten også i tvil ved vurderingen av nevnte spørsmål. Under henvisning til ovenstående, er det rettens vurdering at saken bød på tvil, og at det var rimelig grunn for saksøkte til å få saken prøvet for retten. Retten fastholder derfor sitt standpunkt om at en finner det rimelig at hver av partene bærer sine egne omkostninger, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd. Etter omstendighetene finner retten at dette også bør gjelde omkostningene i forbindelse med kjæremålet til lagmannsretten.
Lagmannsretten kan ikke slutte seg til Sagens anførsel om at herredsretten her har begrunnet sin omkostningsavgjørelse i strid med det som i domspremissene er sagt om hovedkravet. Man er enig med Samvirkelaget i at det ikke er noen motstrid mellom den første dom og den nye avgjørelse i omkostningsspørsmålet. Herredsretten har kun fulgt den anvisning som ble gitt i lagmannsrettens kjennelse av 4. juli 1991 og nærmere redegjort for hva det var som gjorde saken tvilsom og således reparert den mangel den opprinnelige omkostningsavgjørelse hadde.
Kjæremålet over saksbehandlingen kan etter dette ikke føre frem.
Når det gjelder kjæremålet over herredsrettens lovanvendelse, skal lagmannsretten bemerke:
Som nevnt ovenfor, kan herredsrettens saksomkostningsavgjørelse bare endres hvis den er i strid med loven. Når saken er avgjort ved dom, er lagmannsretten dessuten bundet av herredsrettens bedømmelse av sakens beviser.
Ifølge Schei: Tvistemålsloven I side 387 er det lovanvendelsen for omkostningsavgjørelsen, ikke for tvistegjenstanden, som kan prøves. Kompetansebegrensningen medfører altså at lagmannsretten bare kan prøve om det var i strid med loven ikke å tilkjenne saksomkostninger. Lagmannsretten kan ikke prøve om saksomkostninger burde ha vært tilkjent hvor avgjørelsen beror på et skjønn, som f.eks. etter tvistemålsloven §172 annet ledd.
Unntak fra denne begrensningen i prøvelsesadgangen må imidlertid gjøres hvor selve skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig, men det skal svært meget til for å oppheve en omkostningsavgjørelse på et slikt grunnlag.
At lagmannsretten er bundet av herredsrettens bevisbedømmelse i tilknytning til avgjørelsen av det omtvistede krav, har som konsekvens f.eks. at dersom saksomkostninger på grunn av bevistvil ikke tilkjennes i en sak som er fullstendig vunnet - §172 annet ledds første alternativ - kan vurderingen av om det foreligger bevistvil, ikke overprøves. Unntak fra dette kan bare gjøres hvor den angitte bevistvil, ut fra det saksforholdet som er beskrevet fremtrer som vilkårlig. Omkostningsavgjørelsen kan derimot underkjennes hvis resultatet, tross bevistvilen, rettslig ikke er tvilsomt. Det kan være slik sammenheng mellom rettslige og faktiske momenter i vurderingen at det ikke blir mulig ved overprøvingen å skille mellom disse. Da vil overprøving av vurderingen være avskåret.
Lagmannsretten forstår Sagen slik at han mener at det var i strid med loven å la tvistemålsloven §172 annet ledd komme til anvendelse siden saken etter premissene ikke har vært så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for Samvirkelaget til å la den komme for retten. Lagmannsretten oppfatter herredsrettens premisser slik at den var i reell, rettslig tvil om det er adgang til å pålegge Samvirkelaget plikt til å refundere Sagen et beløp han hadde betalt uten å være forpliktet til å betale. Lagmannsretten kan ikke se at det er i strid med tvistemålsloven §172 annet ledd å la en slik tvil få vekt ved vurderingen av om Sagen burde eller ikke burde bli tilkjent erstatning for sine saksomkostninger.
Kjæremålet forsåvidt angår lovanvendelsen kan etter dette heller ikke føre frem.
Kjæremålet har vært forgjeves. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør Sagen erstatte Samvirkelagets saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan ses å foreligge særlige omstendigheter som bør føre til fritagelse for erstatningsplikten. I henhold til omkostningsoppgave fra Samvirkelagets prosessfullmektig, inntatt i kjæremålstilsvaret, utgjør omkostningene kr 1000,- som i sin helhet er salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse for den første kjæremålssaken og for tilleggsavgjørelsen av 30. august 1991 kan ikke lagmannsretten se at det er grunn til å endre.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse av 30. august 1991 i sak 90-00617 A stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Trond Vegard Sagen til Hedemarken Samvirkelag 1000,- -ettusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.