LE-1991-2743
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-08-03 |
| Publisert: | LE-1991-02743 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Indre Follo herredsrett Nr. 56/89 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02743 A. |
| Parter: | Ankende part: Svein Otto Løvås (Prosessfullmektig: Advokat Stein Guldbakke) Motpart: Ski kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Ole Raadim) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Mitsem, formann 2. Lagdommer Johannes Smit 3. Lagdommer Nina Frisak |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §42, Ligningsloven (1980) §10-2, §10-4, §4-1, §9-6, Konkursloven (1863) §80, §53, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Ligningsloven (1980) |
Dom:
Svein Otto Løvås deltok i 1975 i stiftelsen av Norico A/S - heretter Norico - og tegnet selv 33 % av aksjene. Selskapet drev fra begynnelsen av innen klesbransjen med design som spesialitet og organiserte i den forbindelse produksjon i utlandet. Selskapet påtok seg også konsulentoppdrag i begrenset utstrekning. Løvås ble etter noen tid fast ansatt i selskapet som daglig leder. Dårlig betalingsevne hos mottakere av selskapets produkter førte til betydelige økonomiske problemer, og konkurs ble åpnet i august 1980. Løvås forhandlet imidlertid med kreditorene, og dette resulterte i at han fikk kjøpe kreditorenes fordringer på selskapet for kr 260000,-. Dette representerte et vesentlig lavere beløp enn summen av fordringene. Konkursboet ble den 22. desember 1980 tilbakelevert i medhold av den tidligere konkurslov §80.
Scan-Fact Marketing A/S - heretter Scan-Fact - ble stiftet 2. januar 1981 av Løvås og tre andre. Løvås tegnet seg for 25 % av aksjekapitalen og gikk inn som medlem av styret. Scan-Fact påtok seg oppdrag i forbindelse med markedsundersøkelser og meningsmålinger fra flere bedrifter, og utferdiget fakturaer i samsvar med dette. Noe av arbeidet som nevnt var satt bort til Norico, som i henhold til 7 fakturaer gjorde krav overfor ScanFact for tilsammen kr 381825,-. Kemneren i Oslo holdt i tiden mars-november 1983 bokettersyn hos Scan-Fact. I bokettersynsrapporten er påpekt at det nevnte beløp, kr 381,825,-, er utbetalt Svein Løvås fra Scan-Fact, og at beløpet ikke var lønnsinnberettet. Ved brev av 18 oktober 1984 fra Ski ligningskontor ble Løvås varslet om at beløpet med tillegg av kr 2761,- som refererte seg til reiseutgifter, ville bli foreslått tillagt hans inntekt som lønn. Med utgangspunkt i bokettersynsrapporten traff ligningsnemnda i Oslo vedtak om at grunnlaget for beregning av arbeidsgiveravgift hos Scan-Fact for inntektsåret 1981 skulle økes med kr 816506,-Ski ligningsnemnda traff den 23 juni 1987 vedtak om å forhøye Løvås' lønnsinntekt for 1981 med kr 384586,-. Videre ble det truffet vedtak om at det for så vidt angikk kr 381825,- skulle beregnes tilleggsskatt med 60 % og av kr 2761,- tilleggsskatt med 30 %. Overligningsnemnda traff den 30. september 1988 vedtak om å fastholde ligningsnemndas avgjørelse uendret hva angikk de refererte punkter.
Svein Otto Løvås reiste ved stevning av 30. mars 1989 sak mot Ski kommune med prinsipal påstand om at ligningen for inntektsårene 1981 og 1982 skulle oppheves og henvises til ny ligning. Subsidiært ble det nedlagt påstand om at vedtaket om ileggelse av tilleggsskatt skulle oppheves. Saken ble senere begrenset til å gjelde spørsmålet om inntekts- og tilleggsskatt for 1981 av de nevnte kr 381825,-. Ski kommune påstod seg frifunnet. Indre Follo herredsrett avsa den 24 juli 1991 dom i saken med slik domsslutning:
1. Tilleggskatten på 60 % av skatten av kr 381825,00, reduseres til 30 %.
2. Forøvrig frifinnes Ski kommune.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Svein Otto Løvås har i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
Svein Løvås' ligning for inntektsåret 1981 oppheves og henvises til ny behandling.
Subsidiært:
Ski overligningnemnds vedtak om ileggelse av tilleggsskatt oppheves.
I begge tilfelle: Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger.
Ski kommune har tatt til motmæle og har for så vidt angår avgjørelsen om tilleggsskatt erklært motanke og i begge anker nedlagt slik påstand:
Ski kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
I motanken har Svein Løvås påstått seg frifunnet og tilkjent sakens omkostninger.
Saksforholdet ellers og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom og det som sies nedenfor.
Ankeforhandling ble holdt 16 juni 1992 i Oslo. Svein Otto Løvås møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Videre møtte Ski kommunes prosessfullmektig og konsulent ved Ski ligningskontor, Tove Branden, som fulgte forhandlingene i sin helhet. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part hevder at herredsretten har tatt feil såvel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen og har ved sin prosessfullmektig, advokat Stein Guldbakke, i det vesentlige anført:
De fakturabeløp på tilsammen kr 381825,- som ble innbetalt til Norico fra Scan-Fact refererte seg til konsulentoppdrag som var utført av Løvås som ansatt i Norico. I forbindelse med oppdragene var Løvås leid inn av Scan-Fact, slik praksis var i selskaper som drev virksomhet av denne art. Bakgrunnen for at Løvås kjøpte opp fordringene mot Norico var at han ønsket å unngå konkurskarantene og opprettholde selskapet og utnytte goodwill som var opparbeidet. Imidlertid måtte det bygges opp en kapitalbase og det ble derfor ikke foretatt noe lønnsuttak. For å finansiere oppkjøpet av fordringer, som nominelt beløp seg til kr 350000,-, hadde Løvås solgt sin bolig i Bærum og flyttet til Ski. Ved den inntjening Norico fikk i 1981 kunne selskapet innfri de fordringer Løvås hadde med tilsammen kr 250000,-. Denne tilbakebetalingen var ingen skattepliktig inntekt, og Løvås hadde ikke plikt til å føre opp innfrielse av gjelden i selvangivelsen. Herredsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at Løvås var forpliktet til på sin egen selvangivelse å føre opp de beløp som var overført fra Scan-Fact til Norico.
Fra den 1 november 1981 fikk Løvås ansettelse som ordinær lønnstaker i Scan-Fact, og han tjente ut året kr 76500,- i Scan-Fact. Fra Ski kommunes side er anført at lønnsutbetalingene for november og desember 1981 tilsvarer det overførte beløp mellom selskapene, fordelt på de forutgående ti måneder. Sammenligningen er ikke holdbar, i det det dreier seg om et bruttobeløp der Norico's utgifter åpenbart må gå til fradrag.
Norico hadde i 1981 i utgangspunktet et overskudd på kr 127000,-. Imidlertid forelå det fra 1980 et fremførbart underskudd på kr 157657,-. 4. desember 1981 ble Norico besluttet oppløst, idet Løvås - som tidligere ikke hadde sittet i Noricos styre - skulle fungere som avviklingsstyre. Oppløsningen skjedde pr 12. februar 1982 og ble registrert 7.4. samme år. Hverken for 1980 eller 1981 foreligger regnskaper for Norico. Det nevnte underskudd i 1980 ble på bakgrunn av skjønnsligning og etter klage godtatt av overligningsnemnda. Også ligningen vedrørende 1981 ble påklaget, men for dette år ble klagen ikke tatt til følge. Først på et senere tidspunkt ble det nevnte bokettersyn hos Scan-Fact avholdt. Dette ledet igjen til at Ski ligningskontor i brev av 18. oktober 1984 varslet om at de utbetalte beløp fra Scan-Fact ville bli foreslått tillagt Løvås inntekter som lønn og at det også kunne bli aktuelt å ilegge tilleggsskatt.
Det bestrides at Løvås har gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger, idet han ikke hadde noen oppfordring til å redegjøre overfor ligningsmyndighetene for Scan-Facts utbetalinger. Norico hadde eksistert som selskap og vært lignet fra 1975 til 1981 og var ikke opprettet med sikte på unndragelse av inntektsskatt. Løvås var i begge selskaper selv bare en mindretallsaksjonær. Utbetalingen fra Scan-Fact vedrørte et mellomværende mellom de to selskaper, og det kan i den forbindelse ikke anses avgjørende at Norico bare hadde n oppdragsgiver, som var alt Norico hadde kapasitet til.
Løvås kan ikke bebreides uaktsomhet og varselet fra Ski ligningskontor er for sent fremsatt. Siste frist for å foreta en omvurdering av rettsanvendelsen med sikte på en endring av ligningen måtte være 31. desember 1983, det vil si 2 år etter utløpet av vedkommende inntektsår, jf ligningsloven §9-6, nr 3 a, og det er ikke grunnlag for å ilegge tilleggsskatt.
Subsidiært anføres at det må gjøres fradrag i inntekten for utgifter.
Ankemotparten hevder at herredsretten har vurdert spørsmålet om Løvås skatteplikt riktig, men tatt feil når den har funnet at det ikke forelå grov uaktsomhet fra hans side, og har forøvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Ole Raadim, i det vesentlige anført:
Overligningsnemndas vedtak vedrørende ligningen av Løvås for 1981 må prøves ut fra forholdene, slik de fremstod på tidspunktet da vedtaket ble truffet. I Løvås' selvangivelse for 1981 avgitt 28. februar 1982, er utestående fordringer ført opp med kr 125000,-, og hans aksjer i Norico er ikke tatt med. Selvangivelsen gir imidlertid ingen spor som leder til Norico, som for sitt vedkommende hverken har ført regnskaper eller levert selvangivelse. I sin funksjon som avviklingsstyre for selskapet, pliktet Løvås å gi opplysninger til ligningsmyndighetene, jf ligningsloven §4-1, nr 1, 1 punktum. Hans forsømmelser for så vidt førte til at ligningsmyndighetene overhodet ikke hadde opplysninger om Norico.
Når det gjelder Løvås' anførsel om fremføring av underskudd i Norico, vises til at bestemmelsene i skatteloven §53, første ledd, 4 punktum var til hinder for at selskapet kunne kreve fradrag for slike underskudd, i det både akkord og konkurs avskar denne adgangen.
Skatteloven §42, første ledd gir utgangspunktet for vurderingen av Løvås skatteplikt. Løvås var den eneste ansatte i Norico og egenrådig i selskapet, og fordringen på kr 381825,- gjaldt i sin helhet det arbeid som Løvås hadde utført for Scan-Fact. Det er også en påfallende overensstemmelse mellom dette beløp, inntjent i de første 10 måneder av 1981, og den månedslønn Løvås fikk etter sin ansettelse i Scan-Fact den 1. november 1981.
Det foreligger ingen grunner til at inntektene i forbindelse med det utførte oppdrag for Scan-Fact skulle tilordnes Norico og ikke Løvås. Nærmere analyse av pengestrømmen viser også at godtgjørelsen fra Scan-Fact rent faktisk tilfløt Løvås personlig. Løvås besørget selv utbetalingene ved å trekke sjekker på Scan-Facts bankkonto og kvitterte selv på baksiden. For større beløps vedkommende er det på det rene at disse er kreditert Løvås' egen bankkonto. For ingen del av totalsummen finnes det spor av pengene i regnskaper eller notater tilhørende Norico. Det anføres ikke at Norico var et pro forma selskap, men det må like fullt kunne slås fast at det ikke er selskapet som har hatt inntekten av de oppdrag som ble utført for Scan-Fact. Selv om Norico var et reelt selskap, tjente det allikevel utelukkende Løvås' personlige interesser. Selskapet har således ikke hatt noen selvstendig funksjon.
Summen av de faktiske omstendigheter må etter en samlet vurdering gi grunnlag for å hevde at selskapet ikke utfoldet en reell virksomhet, selv om Løvås selv kunne være interessert i å holde liv i det.
Etter ligningsloven kunne ligningen tas opp innen 10 år, idet Løvås hadde gitt ufullstendige opplysninger, og skyldkravet for tilleggsskatt er oppfylt. Løvås var klar over at det var gått inn penger for utført arbeid og at det måtte kunne reises spørsmål om beskatning i denne forbindelse, og han har forsettlig eller grovt uaktsomt tilbakeholdt opplysninger av betydning for sin skatteplikt.
Det er vist til Rt-1988-539 ff, Kristiansand byretts dom av 15. januar 1976, Høyesteretts dom av 6. mars 1971, utvalget 1971 282, Rt-1978-60 og Eidsivating lagmannsretts dom av 21. desember 1984. Videre er vist til professor Ole Gjems Onstads prøveforelesning om fåmannsselskapet som skatterettslig problem (Skatterett 4-84).
Lagmannsretten er hva Løvås' skatteplikt angår kommet til samme resultat som herredsretten og kan for så vidt i hovedtrekk tiltre den begrunnelse herredsretten har gitt. I motsetning til herredsretten har lagmannsretten funnet at vilkårene for å ilegge en tilleggsskatt etter en sats på 60 % foreligger.
Det bemerkes at Norico som hadde eksistert siden 1975, måtte anses som et reelt selskap. I 1981 var Løvås i realiteten enerådende, og selskapet drev ingen virksomhet bortsett fra den som har fått uttrykk i de 7 fakturaer som gjaldt oppdrag utført av Løvås for Scan-Fact og som tilsammen beløp seg til kr 381825,-. Det er på det rene at beløpet ble hevet av Løvås og satt inn på hans egen bankkonto eller benyttet til å betale egne forpliktelser. Løvås har hevdet at han også betalte regninger for Norico. Da det hverken foreligger regnskapsmateriale eller bilag forøvrig for selskapet, hefter det uklarhet med hensyn til hvilke disposisjoner som er foretatt i så henseende, og denne uklarheten må falle Løvås til last. Utbetalingene fra Scan-Fact ble foretatt av Løvås. Det må anses klart at Løvås i dette selskap hadde posisjoner som gikk langt utover det en ren innleie av konsulenthjelp kunne tilsi.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at de midler som formelt ble overført til Norico, reelt sett må anses som arbeidsinntekt på Løvås' hånd, jf skatteloven §42, første ledd. Det forelå ingen sammenheng mellom Norico og det arbeidet som ble utført, og det var Løvås - ikke Norico - som i realiteten opptjente honoraret. Noricos utstedelse av 7 fakturaer var utelukkende skattemessig motivert, selskapet som sådan utførte ingen virksomhet.
Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å gjøre fradrag i inntektsbeløpet. Det bemerkes i denne forbindelse at slike fradrag ikke ble påberopt før under ankeforhandlingen og således heller ikke under ligningsbehandlingen av Løvås. De anførte utgifter, som skulle danne grunnlag for fradrag, er overhodet ikke dokumentert, og kan delvis heller ikke relateres til det arbeid Løvås utførte for Scan-Fact.
Løvås har anført at Jørgen Grønneberg, som satt i styret i ScanFact og som forøvrig av Løvås ble vurdert som en sentral, velansett person, benyttet seg av tilsvarende ordninger gjennom sitt selskap i Innovation A/S. Lagmannsretten kan ikke se at dette kan tillegges noen vekt ved vurderingen av Løvås' opplysningsplikt overfor ligningsmyndighetene. Lagmannsretten er for så vidt enig med ankemotparten i at Løvås har holdt tilbake opplysninger som han sannsynligvis forsto og iallfall burde ha forstått var av betydning for hans egen ligning. Dette må bebreides ham som grovt uaktsomt og vilkåret for å ilegge tilleggsskatt etter en sats på 60 % er da tilstede, jf ligningsloven §10-4 nr 1 sammenholdt med §10-2 nr 1, som får anvendelse for vedtak om tilleggsskatt som er truffet etter 31. desember 86. Fristen er 10 år da Løvås har gitt ufullstendige opplysninger, jf ligningsloven §9-6 nr. 1, som trådte i kraft fra 1. januar 84.
Etter dette blir Ski kommune å frifinne i begge anker.
Anken fra Løvås har vært forgjeves, mens Ski kommune har vunnet frem i motanken. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd og §180, annet ledd, jf §172, føste ledd bør Løvås erstatte Ski kommune saksomkostningene for begge retter. Ankemotpartens prosessfullmektig har lagt frem omkostningsoppgave på tilsammen kr 80652,70,-. Etter lagmannsrettens oppfatning har omkostninger på dette nivå ikke vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176. Salæret fastsettes etter dette til kr 50000,- for begge retter med tillegg av utlegg, kr 622,70, og gebyr i motanken, kr 10500,-, tilsammen kr 61122,70. Av salæret refererer kr 2000,- seg til motanken.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Ski kommune v/ordføreren frifinnes.
2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Svein Otto Løvås 61122,70 - sekstientusenetthundreogtjueto 70/100 - kroner til Ski kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.