LE-1991-2789

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-10-12
Publisert:	LE-1991-02789
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Nes herredsrett Nr. 91-252A - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02789 A. (Anken nektet fremmet til Høyesterett - HR-1993-00171).
Parter:	Ankende part: Odd Verket og Wenche Helgestad Verket. Uni Storebrand Skadeforsikring A/S. (Prosessfullmektig: Advokat Sigmund Øien). Motpart: Sørum kommune. (Prosessfullmektig: Advokat Morten Folkvard Arnesen).
Forfatter:	1. Lagdommer Hjalmar Austbø, formann. 2. Lagdommer Egil F. Jensen. 3. Lagdommer Ragnhild Dæhlin
Lovhenvisninger:	Plan- og bygningsloven (1985) §68, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §3-7, §4-3, Plan- og bygningsloven (1985)

Dom :

Saken gjelder krav om erstatning for skade på bolig i forbindelse med flom. Wenche Helgestad Verket og Odd Verket krever erstatning av Sørum kommune for tap de hevder å ha lidt på grunn av påstått uaktsomhet fra kommunens side i forbindelse med behandlingen av byggetillatelse til boligen.

I begynnelsen av 1980-årene kjøpte Wenche og Odd Verket tomt for å bygge seg hus. Tomten har betegnelse gnr. 74, bnr. 20 i Sørum. Det ble gitt byggetillatelse 23. mars 1983. Kommunens bygningskontrollør var på vanlig måte på tomten og stakk ut plassering av huset. Kontrolløren anviste en høyde på kote 106,4, men Verkets løftet huset noe av estetiske grunner, slik at kjellergulvet ble lagt på kote 106,97. Familien Verket flyttet inn i huset i november 1983.

I 1967 var det storflom i Øyeren. Øyeren steg til kote 106,6. For å hindre flom i framtiden, ble det i årene 1972-75 foretatt utsprengninger ved utløpet av Øyeren. Disse tiltak medførte en senking av maksimal vannstand på ca 2 m.

I oktober 1987 ble det på ny storflom. Skadeflommen var ikke forårsaket av at Øyeren steg, men av vannføringen i Leira. Vannet trengte inn i kjelleren hos Verkets og sto langt opp på kjellerveggen. Flommen nådde kote 108,09 på Verkets eiendom. Det ble store skader på huset. Disse ble i sin helhet dekket av forsikringsselskapet Uni Storebrand.

I september 1988 var det igjen høstflom i Leira. Ved Verkets eiendom gikk vannet til kote 107,1. Skade på huset ble hindret ved betydelig bistand fra Sørum brannvesen og ved at det ble bygget en flomvoll.

Kort tid etter flommen i 1988 ble Børkeveien, som går mellom Verkets hus og Leira, hevet med ca 30 cm, slik at den i dag ligger på kote 108,09.

Etter flommen i 1988 utførte Verket store arbeider på sin eiendom for å sikre mot framtidige flommer. En bekk som ble lagt i rør i forbindelse med byggingen i 1983, ble flyttet, idet det ble lagt et nytt rør med bedre materialer sør for huset. Tomten ble tilført masser, og det ble fylt opp inntil huset på nordsiden. Dette medførte at hovedinngangen i sokkeletasjen måtte stenges igjen. Ny hovedinngang ble bygget på sørsiden av huset. Husets hovedetasje ble utvidet.

I november 1990 fikk Verket på ny vann i kjelleren. Vannstanden i Leira har også ved andre anledninger vært høy og brannvesenet har vært tilkalt.

Kommunen har i lengre tid arbeidet med kloakkanlegget i området. Det pågår for tiden legging av nye kloakkledninger. Ledningene blir lagt høyere enn de gamle, og det blir installert tilbakeslagsventiler. Disse skal hindre vannet å komme inn på Verkets eiendom hvis Leira stiger over kloakkledningene.

Partene har operert med små forskjeller i kotehøyder. Lagmannsretten holder seg til kommunens anvigelser med mindre noe annet er sagt.

Uni Storebrand Skadeforsikring A/S har utbetalt erstatning til Wenche og Odd Verket. Selskapet og Wenche og Odd Verket mente at kommuen var erstatningsansvarlig og tok ut stevning mot kommunen 15. april 1991. Kommunen påsto seg frifunnet og reiste motsøksmål for å få dekket brannvesenets utgifter. Nes herredsrett avsa 2. september 1991 dom med slik domsslutning:

I hovedsøksmålet:

1. Sørum kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

I motsøksmålet:

1. Uni Storebrand, 0114 Oslo 1, dømmes til å betale til Sørum kommune 117307 - etthundreogsyttentusentrehundreogsyv - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent rente p.a. fra 17. november 1988 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.

Odd og Wenche Verket har i rett tid påanket herredsrettens dom. Sørum kommune har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt på Sørumsand den 22., 23., 24. og 25. september 1992. Wenche og Odd Verket møtte. Forsikringsselskapet var representert med skaderevisor Erik Anders Haga. Kommunen var representert ved teknisk sjef Kristian Berger. Odd Verket, Kristian Berger og Erik Anders Haga avga forklaring. Det ble ført 14 vitner. Av disse var 3 sakkyndig vitner, nemlig sjefsingeniør Kjell Hegge og overingeniør Halvard Berg, begge fra NVE og ingeniør Ørnulf Rekdal fra OPAK. Det ble foretatt befaring av de ankende parters eiendom og av flere steder langs Leira. Partene fikk anledning til å påvise forhold de mente var av betydning for saken. Dokumentasjonen framgår av rettsboken.

Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Saksforholdet og partenes anførsler framgår for øvrig av herredsrettens dom og det som nevnes i det følgende.

De ankende parter, Wenche og Odd Verket og UNI Storebrand Skadeforsikring A/S gjør i det vesentlige gjeldende:

1. Hovedsøksmålet.

Kommunen er erstatningsansvarlig for de oppståtte skader og utførte flomsikringsarbeider. Det vises til bygningsloven §68 og skadeserstatningsloven §2-1. Hjemmelen for Uni Storebrands krav er skadeserstatningsloven §3-7 og §4-3.

Bygningsloven §68 retter seg både mot byggherren og kommunen. Utgangspunktet er at byggherren selv har ansvaret for byggegrunnen, for konstruksjon av hus og fundament og for utførelsen av arbeidet. Det må foreligge særlige omstendigheter for at kommunen skal bli ansvarlig. Det gjøres gjeldende at det foreligger særlige omstendigheter i denne sak.

Etter skadeserstatningsloven §2-1 er spørsmålet om de krav den skadelidte kan stille til virksomheten eller tjenesten er tilsidesatt. I denne sak blir det spørsmål om kommunens kontroll i forbindelse med byggetillatelsen har vært så mangelfull at det foreligger et vesentlig avvik fra den grad av sikkerhet bygningsmyndighetene skal tilveiebringe. Det vises til Viggo Hagstrøms bok: Offentligrettslig erstatningsansvar (1987) 402.

Det var uaktsomt av kommunen at den overhode ikke foretok noen vurdering av flomfaren ved behandlingen av søknaden om byggetillatelse. Det vises til rundskriv av 20. mars 1968 fra Kommunaldepartementet til fylkesmennene om flom og raskatastrofer i bebygde områder. Behandlingen av byggetillatelsen ble foretatt av en saksbehandler og det var ikke gitt noen direktiver om hvilke koter det kunne bygges på i nærheten av en elv som Leira. Det hevdes ikke at kommunen skulle ha innhentet ekspertuttalelser. Men de ankende parter skulle vært pålagt å foreta nærmere undersøkelser. Disse undersøkelsene måtte kommunen så vurdert under saksbehandlingen. Det vises til RG-1988-499, RG-1991-951, RG-1986-1039. Det er uten betydning at kommunen ikke var tomteselger eller at tomten ikke var regulert. Kommunens plikter etter bygningsloven §68 er de samme. Det vises til utrykt dom avsagt av Søre Sunnmøre herredsrett 23. februar 1989.

Det gjøres videre gjeldende at kommunen visste eller burde visst at det forelå flomfare i Leira. Kommunen kan bebreides fordi den slo seg til ro med at det ikke forelå flomfare etter arbeidene ved Øyerns utløp i 1972-1975. I denne forbindelse vises til NVEs rapport av 18. februar 1991 4 hvor det uttales at flommer i Øyern vanligvis skaper lite problemer overfor Tomtstilla. Ovenfor dette sted vil det være Leira som i hovedsak skaper flomproblemene. Tomtstilla ligger mellom Verkets hus og Øyern.

Det må anses bevist at det en rekke ganger i perioden 1975-1983 har vært høye vannstander i Leira. Det vises til forklaringene fra de vitner som bor langs Leira og målingene fra OPAK samt vitneforklaring fra ingeniør Ørnulf Rekdal. Det må være på det rene at vannstanden en rekke ganger har vært svært høy og også høyere enn Verkets kjellergulv. Hexebergveien ved fabrikken til Busch Eloksal har flere ganger vært stengt på grunn av flom.

Det må legges stor vekt på at kommunen på direkte forespørsel fra Odd Verket uttalte at det ikke var flomfare i Leira. Det vises til at Odd Verkets svigerfar, Odd Helgestad uttrykte bekymring da han fikk vite hvilken kote bygningskontrollør Bakken hadde anvist at kjellergulvet skulle ligge på. Odd Verket ringte derfor til daværende kommuneingeniør Knut Myre. Myre ga klart uttrykk for at det ikke var noen fare etter at flomsikringsarbeidene ved Leiras utløp var gjennomført. Verkets slo seg til ro med dette. Det gjøres gjeldende at det er en direkte parallell til dommen i Rt-1967-1248 hvor kommunen ble ansvarlig for gitte råd og pålegg i byggesak.

Verkets kan ikke klandres selv om begge ektefeller var oppvokst på stedet og i nærheten. I denne forbindelse er det avgjørende at Odd Verket ringte til kommunen og fikk positiv bekjed om at det ikke var flomfare. Verkets måtte kunne stole på denne uttalelse. Det gjøres også gjeldende at kommunens plikter er sterkere enn Verkets.

Det erkjennes at flommen i 1987 var en 100-års flom. Men kommunen må likevel være ansvarlig for skadene etter denne og flommene i 1988 og 1992. Hvis kommunen hadde vurdert flomfaren, ville det ha blitt påbudt en annen kotehøyde eller en annen byggemåte som ville sikret Verkets hus mot samtlige flommer som har funnet sted siden 1983. Det er derfor årsakssammenheng mellom kommunens handlemåte og de oppståtte skader.

Erstatningskravet består av to poster:

Den første posten gjelder kostnadene med å få reparert huset etter flommen i 1987. Beløpet utgjør kr 484334.-. Beløpet er dekket av Uni Storebrand som gjør regresskrav gjeldende mot kommunen.

Den andre posten, kr 437000.- består av følgende :

1. Kostnader i forbindelse med flomsikringsarbeider.

Familien Verket anså det nødvendig å gjøre forskjellige sikringsarbeider da man ikke fikk hjelp og råd fra kommunen. Således ble hovedinngangen i underetasjen murt igjen og terrenget fylt opp på nordsiden av huset.

Det ble bygget ny hovedinngang på den andre siden av huset og stuen ble utvidet. Videre ble bekkeløpet omlagt, stoppekran på kloakkledning montert og diverse andre arbeider utført.

Dette var nødvendige arbeider for å hindre framtidige skader.

Arbeidene ble avsluttet i 1989. De beløper seg til kr 254000.-

2. Verdireduksjon på eiendommen.

Det vises til vitneprov fra byggeteknisk rådgiver Tron Rognlien og hans uttalelse av 10. april 1991. Rognlien har beregnet hvilket tap Verkes har hatt ved å ha bygget en underetasje som ikke kan benyttes. Tapet er beregnet til kr 168000.-

3. Skader i kjelleren under flommen i 1990. Det påløp kostnader til reparasjon med kr 15000.-

Når det gjelder postene 1 og 2, påberopes som selvstendig grunnlag at kommunen også utviste erstatningsbetingende uaktsomhet i sin videre behandling av saken. Det har vært problemer i dialogen med kommunen. Skadene i 1988 og 1990 kunne vært ungått hvis kommunen hadde gjort forandringer i kloakksystemet og installert tilbakeslagsventiler. Dette ville ha hindret at vannet kom inn gjennom rørsystemet og skapte oversvømmelser når vannstanden i Leira ble høy.

Motsøksmålet

Forsikringsselskapet påstår seg frifunnet i motsøksmålet. Det følger av at kommunen er ansvarlig for skadene at den også er ansvarlig for brannvesenets utgifter på i alt kr 117307,- vedrørende redningsarbeider i forbindelse med flommen i 1988.

De ankende parter har nedlagt slik endelig påstand: For den ankende part nr. 1:

Odd Verket og Wenche Helgestad Verket.

1. Sørum kommune dømmes til å betale Odd Verket og Wenche Helgestad Verket kr 437000,- med tillegg av 18 % rente av kr 422000,- fra 1. desember 89 til betaling skjer og 18 % rente av kr 15000,- fra 1. januar 1991 til betaling skjer.

For den ankende part nr. 2:

UNI Storebrand Skadeforsikring A/S.

2. Sørum kommune dømmes til å betale UNI Storebrand Skadeforsikring A/S kr 484334,- med tillegg av 18 % rente fra 16. april 1991 til betaling skjer.

I motsøksmålet:

3. Forsikringsselskapet Storebrand frifinnes.

I begge søksmål:

4. Sørum kommune dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Sørum kommune gjør i det vesentlige gjeldende:

1. Hovedsøksmålet.

Det er byggherren som har primæransvaret når det gjelder byggetomten etter bygningsloven §68. Dersom kommunen skal bli ansvarlig, må det foreligge en uaktsom handling, og det må foreligge særlige forhold. Dette er beskrevet i forarbeidene til bygningsloven slik at det må foreligge markert risiko for at fare kan oppstå, jf Ot. prp. nr. 57 (1985-86) side 66-67. Det vises i denne forbindelse også til Schulze og Ditlefsens Kommentar til plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 (1988) side 158 og Viggo Hagstrøms bok: Offentligrettslig erstatningsansvar (1987) 398-406. Grensen for uaktsomhet ligger i dette tilfelle høyere enn i normaltilfellene. Behandling av saker om byggetillatelse er offentlig kontrollvirksomhet. Det kan ikke stilles for strenge krav til kommunen, og det må legges vekt på at kommunen kan komme i erstatningsansvar ved å nekte å gi byggetillatelse.

Det gjøres gjeldende at det ikke foreligger særlige forhold i denne sak. Flommen i Leira i 1987 var ekstraordinær og upåregnelig. Det var ikke uaktsomt av kommunen å ikke anvise en byggemåte hvor huset ble sikret mot denne flommen som var en 100-års flom.

Det er av stor betydning at Verkets hadde kunne skaffet seg supplerende lokalkunnskap. Wenche Verket og hennes foreldre har bodd i området i en årrekke. Ansvarlig byggmester Barbøl eide naboeiendommen. Odd Verket er oppvokst i nærheten.

Det må videre tillegges stor vekt at kommunen ikke har regulert området og ikke var selger av tomten.

Kommunen kan ikke bebreides for at den ikke forutså flommene i Leira. Forholdene i Leira har endret seg de siste 10-15 år. Det vises blant annet til uttalelser fra det sakkyndige vitnet, sjefsingeniør Kjell Hegge i NVE. Kommunen hadde selv bygget anlegg i området som ble skadet ved flommen i 1987. Således ble Frogner renseanlegg og en pumpestasjon litt nord for Verkets eiendom skadet. Utsagn fra vitnene som de ankende parter har påberopt seg, kan ikke tillegges særlig vekt. Det må derimot legges stor vekt på forklaringen til tidligere kommuneingeniør Knut Myre som hadde vært i kommunen i 30 år.

Ovennevnte forhold viser at det ikke var uaktsomt å gi Verkets byggetillatelse i 1983 og å anvise en byggekote på 106,4.

Oversvømmelsen i 1988 må ha hatt sammenheng med at bekken ble lukket i forbindelse med byggingen. Den lukkete bekk må ha blitt tett. Dette er en vesentlig faktor. I 1990 var det ikke flom, men oversvømmelse fra en dam ovenfor huset som skyldtes feil ved de utførte arbeider. Under ingen omstenigheter kan kommunen være ansvarlig for det som skjedde i 1988 og 1990.

Når det gjelder uaktsomhetsnormen, vises blant annet til Rt-1991-954 og Rt-1967-1248. Sistnevnte rettsavgjørelse er et prejudikat i denne sak. Rundskrivet av 20. mars 1968 har ikke betydning da det omhandler reguleringsplaner m.v. De ankende parter har påberopt seg underrettspraksis. Denne har ikke betydning da prejudikatet i Rt-1967-1248 ikke respekteres i disse dommene.

Det er helt sentralt at de erstatningskrav som er reist i det vesentlige knytter seg til skader som følge av storflommen i 1987. De ankende parter aksepterer at dette var en 100-års flom og at kommunen ikke kunne forutse denne. Det er derfor ikke årsakssammenheng mellom skadene og de påståtte uaktsomme handlinger fra kommunens side.

Subsidiært gjøres gjeldende at det framsatte erstatningskrav er for høyt. Slik de ankende parter har beregnet kravet, vil det på enkelte punkter bli dobbelt erstatning.

Det er ikke innsigelser vedrørende beløpet kr 484334 som gjelder istandsettelse av eiendommen etter flommen i 1987. Når det gjelder flomsikringsarbeidene som ble utført i 1989, gjøres gjeldende at disse dels var unødvendige og dels at egeninnsatsen er for høyt satt.

Verdireduksjonskravet på kr 168000.- bestrides også. Det blir dobbelt erstatning. Det anføres også at Verket har nytte av underetasjen. Det er helt på det uvisse om resten av underetasjen ville blitt innredet hvis det ikke var kommet flom.

Det bestrides at kommunen har vært uaktsom når det gjelder oppfølgning av saken.

Motsøksmålet

Kravet på kr 117307.- fra Sørum brannvesen må dekkes, idet UNI Storebrand aksepterte å dekke kravet før arbeidene ble igangsatt. Det erkjennes at kravet ikke skal dekkes dersom retten skulle komme til at kommunen er erstatningsansvarlig for flomskadene.

Sørum kommune har lagt ned slik påstand: I I hovedsøksmålet:

Sørum kommune v/ordføreren, 1920 Sørumsand frifinnes. II I motsøksmålet:

Uni Storebrand Skadeforsikring AS, Oslo, dømmes til å betale til Sørum kommune v/ordføreren, 1920 Sørumsand 117307 -etthundreogsyttentusentrehundreogsyv - kroner med tillegg av 18 - atten - % rente p.a. fra 17. november 1988 til betaling skjer. III I begge søksmål:

Sørum kommune v/ordføreren, 1920 Sørumsand tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Hvorvidt kommunen har utvist uaktsomhet beror på en fortolkning av bygningsloven §68 sammenholdt med skadeserstatningsloven §2-1. Utgangspunket er at byggherren har det primære ansvar etter bygningsloven §68. I denne sak er kommunen ikke selger av tomten og har ikke opptrådt som reguleringsmyndighet. Kommunens oppgaver er derfor av kontrollerende art. Ved vurderingen av om kommunen har opptrådt uaktsomt må problemstillingen være om det foreligger særlige forhold som kommunen har eller burde ha kunnskap om og som det må kreves at kommunen underretter byggherren om og vektlegger ved behandlingen av søknaden om byggetillatelse. I denne problemstilling må det trekkes inn om det er byggherren eller kommunen som kontrollinstans som er nærmest til å undersøke forholdene. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til forarbeidene til bygningsloven av 1985, Ot. prop. nr. 57 (1985-86) og Rt-1967-1248 (Lørenskogdommen).

Resultatet i Lørenskogdommen er konkret begrunnet. Høyesterett har lagt avgjørende vekt på at bygningssjefen grep aktivt inn i utformingen og realiseringen av byggeplanene. Høyesterett presiserer uttrykkelig at man ikke har ment å ta stilling til spørsmålet "om hvilke krav man i alminnelig kan stille til bygningsmyndighetenes aktsomhet." Juridisk teori inneholder heller ingen særlig klargjøring av hvor langt kommunens plikter går som kontrollinstans. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det må foretas en konkret vurdering i saken.

Flommen i 1987 var en 100-års flom og som sådan ekstraordinær. Det er ikke påstått fra de ankende parters side at kommunen burde forutsett denne. Når det gjelder de øvrige tilfeller av høy vannstand og flom, legger lagmannsretten til grunn at det er skjedd en utvikling i Leira i løpet av de siste 10-15 år med tendens til flom/høyere vannstand om høsten. Det vises i denne forbindelse til vitneforklaringene fra sjefsingeniør Kjell Hegge og overingeniør Halvard Berg. Spørsmålet blir om det var uaktsomt av kommunen å ikke forutse denne utvikling slik at Verkets ble påbudt en annen husplassering eller byggemåte.

Etter at Øyerns utløp ble utsprengt i 1970-årene regnet man med at flomproblemene i området nord for Øyern var løst. Kommunen anla renseanlegg ved Frogner i 1977-78. Tidligere kommuneingeniør Knut Myre forklarte som vitne at han i forbindelse med prosjekteringen av renseanlegget tok kontakt med NVE for å få råd med hensyn til plasseringen i forhold til flomfare. Renseanlegget ble deretter lagt på kote 106,7. Lagmannsretten betviler ikke at Myre rettet denne henvendelse til NVE. Videre anla kommunen i 1983 pumpestasjon ved Leira kort vei nord for Verkts hus. Denne ble lagt på kote 106,3. Busch Eloksal utvidet sin bygning i begynnelsen av 1980-årene. Bygningen ligger i følge OPAKs målinger på kote 106,53, målt fra gulvet i fabrikken. I de nevnte bygg og anlegg sto det vann over gulvet ved flommene i 1987 og 1988.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at kommunen og NVE ikke har sett på Leira som noe problem før flommen i 1987. Lagmannsretten finner ikke å kunne bebreide kommunen for dette standpunkt.

De ankende parter har ført en rekke vitner som har forklart seg om vannstander langs Leira i det aktuelle tidsrom. Flere av vitnene uttalte at Hexebergveien har stått under vann en rekke ganger. Lagmannsretten finner at denne vitneførsel er uklar. Det skal i denne forbindelse nevnes at Hexebergveien i de senere år er hevet noe og at forholdene andre steder lenger opp langs veien ikke behøver å være sammenlignbare. Lagmannsretten legger liten vekt på denne vitneførsel.

Lagmannsretten har ved sin vurdering av uaktsomhetsspørsmålet også lagt vekt på at Wenche og Odd Verket var lokalkjente. Etter forholdene må de være nærmest til å ta risikoen for at det ikke ble innhentet nærmere opplysninger fra folk i området som eventuelt kunne medført en annen løsning. Retten peker videre på at vitnet Carsten Henrik Barbøl var ansvarlig byggmester for Verkets hus og han reiste ikke innvendinger mot plasseringen av huset. Han eide den gang naboeiendommen og var godt kjent i området.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke var uforsvarlig å gi Verkets byggetillatelse med den foretatte anvisning når det gjaldt plassering av huset. Kommunen har ikke utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved behandlingen av byggesaken.

De ankende parter har anført som et selvstendig ansvarsgrunnlag at kommunen også har utvist uaktsomhet ved den etterfølgende behandling av saken. Det anføres at kommunen ikke har samarbeidet om flomsikringstiltak og ikke har reagert på Verkets forespørsler. Først i 1992 har kommunen kommet med tjenelig løsninger. Lagmannsretten kan ikke se at kommunen har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet i denne sammenheng. Den løsning kommunen nå har gjennomført var ledd i en større plan. Etter dette kommer lagmannsretten i hovedsøksmålet til at Sørum kommune må frifinnes for erstatningskravet.

Motsøksmålet gjelder kravet fra Sørum brannvesen på kr 117307.- i forbindelse med arbeider på Verkets eiendom under flommen i 1988. Det følger av resultatet i hovedsøksmålet at kommunen må få medhold i at Uni Storebrand må dekke dette kravet.

Herredsrettens dom i hovedsøksmålet punkt 1 og i motsøksmålet punkt 1 blir å stadfeste.

Lagmannsretten finner at Sørum kommune bør tilkjennes saksomkostninger i begge søksmål for herredsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §172, første ledd, jfr. §180, annet ledd. Lagmannsretten finner ikke at saken har vært så tvilsom at det er grunn til å anvende unntaksregelsen i §172, annet ledd. Anken har vært forgjeves og lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å fravike hovedregelsen i tvistemålsloven §180, første ledd. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger i begge søksmål for lagmannsretten.

Advokat Morten Arnesen har innlevert omkostningsoppgave og bergnet seg kr 48320.- i salær og omkostninger for herredsretten og kr 64926.- i salær og omkostninger for lagmannsretten, tilsammen kr 113246.-. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn og fastsetter saksomkostningene for herredsretten og lagmannsretten til kr 113246.-. Av dette beløp er kr 8246.- omkostninger og kr 105000.- salær. Omkostningsoppgaven er samlet for hovedsøksmål og motsøksmål. Det må foretas en skjønnsmessig fordeling på de to søksmål. Lagmannsretten finner at motsøksmålet har utgjort en liten del av saken. Skjønnsmessig fordeles omkostningene for herredsretten med kr 43488.- på hovedsøksmålet og kr 4832.- på motsøksmålet. Når det gjelder omkostningene for lagmannsretten, fordeles disse med kr 58434.- på hovedsøksmålet og kr 6429.- på motsøksmålet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Hovedsøksmålet:

Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Wenche Verket, Odd Verket og Uni Storebrand Skadeforsikring A/S en for alle og alle for en til Sørum kommune 101922.- - etthundreogettusennihundreogtjueto - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. Motsøksmålet:

Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.

I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Uni Storebrand Skadeforsikring A/S til Sørum kommune 11324.- - ellevetusentrehundreogtjuefire - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.