LE-1991-2830
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-12-03 |
| Publisert: | LE-1991-02830 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Østerdal herredsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02830 A. |
| Parter: | Ankende part: Trond Bakken. Åge Bakken. (Prosessfullmektig: Advokat Thorvald Nicolai Prebensen). Motpart: Trysil kommune v/ordføreren. (Prosessfullmektig: Advokat Fridtjof Mohr. |
| Forfatter: | Lagdommer Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Mary-Ann Hedlund. Lagdommer Ragnhild Dæhlin |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §44A, §44, Tvistemålsloven (1915) §180, Ligningsloven (1980) §4-1 |
Saken gjelder Trond Bakken og Åge Bakkens ligning for inntektsåret 1987. Tvistetemaet i saken er om Trond og Åge Bakkens varebil er å anse som driftsmiddel i næring med rett til fradrag for driftsutgifter og avskrivninger i medhold av skatteloven §44 nr 1 a og c, jf skatteloven §44a.
Trond Bakken og Åge Bakken er snekkere. Etter å ha arbeidet i mange år som ansatte, startet de i desember 1986 Bakken's Byggeservice. Firmaets adresse er Nybergsund i Trysil. I februar 1987 kjøpte de en varebil, en Toyota Hi Ace med registreringsnummer DF 19153. Varebilen har siden anskaffelsen vært stasjonert i Oslo. Den har vært brukt til transport av redskaper, utstyr og byggematerialer. I 1987 hadde Bakken's Byggeservice hovedsaklig oppdrag for Åke Larson AS på Drammensveien i Oslo. Trond og Åge Bakken hadde begge sine faste boliger i Trysil. De leide hybel på Rødtvet i Oslo, hvor de oppholdt seg på ukedagene. Til og fra hybelen i Oslo kjørte de sine egne privatbiler. Fra hybelen og til arbeidsstedet i Oslo - i 1987 i hovedsak Åke Larson-gården på Skøyen - brukte de varebilen. Ved arbeidstidens slutt kjørte de bilen tilbake til Rødtvedt hvor de parkerte i nærheten av hybelen. Varebilen ble ikke brukt til annen kjøring. I helgene var den parkert i nærheten av hybelen.
Trond Bakken og Åge Bakken krevde ved ligningen fradrag for driftsutgifter med kr 13 728. Varebilen ble også oppført som avskrivbart driftsmiddel. Oppført avskrivningsbeløp er kr 27851. Disse kravene ble ikke godtatt av ligningsmyndighetene. I brev av 8. november 1988 varslet ligningskontoret at kjøringen fra bostedet på Rødtvet og ut på byggeplassene ble ansett som kjøring mellom hjem og arbeidssted, og skattemessig ansett som privat bilbruk. Total kjørelengde for 1987 var 7 012 km. Ligningskontoret la til grunn at den rene næringskjøringen ikke var så omfattende at bilen skattemessig kunne betraktes som avskrivbart driftsmiddel i næring. Ligningskontoret ba skattyterne oppgi fordelingen mellom kjøring hjem - arbeidssted og næringskjøring og varslet samtidig at fordelingen ville bli fastsatt skjønnsmessig med 2 000 km på næringskjøring og det resterende kjørte kilometer på kjøring hjem - arbeidssted dersom fordelingsoppgaven ikke var inngitt innen 14 dager.
Slik oppgave ble ikke inngitt, og Trond Bakken og Åge Bakken ble lignet slik som angitt i ligningskontorets brev. Ligningen ble påklaget. Den delen av klagen som gjelder bilbeskatningen, ble ikke tatt til følge. Ved ligningsnemndas vedtak ble oppførte driftsutgifter og avskrivninger strøket. Samtidig ble det innrømmet fradrag for bruk av varebil i næring med 2 000 km kr 2,50, tilsammen kr 5 000. I tillegg ble det innrømmet fradrag for reiseutgifter mellom hybel og arbeidssted for 5 012 km kr 1,55, til sammen kr 7 768. Ligningsnemndas vedtak innebar også at tidligere tillegg for privat bruk av næringsbil bortfalt. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på denne delen av vedtaket, da dette ikke er noe tema for lagmannsretten.
Etter klage fastholdt Trysil overligningsnemnd ligningsnemndas vedtak.
Trond Bakken og Åge Bakken anla søksmål ved stevning datert 27. februar 1990. Sør-Østerdal herredsrett avsa dom 4. oktober 1991 med slik slutning:
1. Trysil kommune frifinnes.
2. Trond Bakken og Åge Bakken pålegges å dekke saksøktes omkostninger med kr 9675,- - kronernitusensekshundreogsyttifem - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Trond Bakken og Åge Bakken har i rett tid påanket herredsrettens dom. Ankeforhandling ble avholdt 19. november 1992. Trond Bakken og Åge Bakken møtte begge under ankeforhandlingen. De var representert ved advokat Thorvald Prebensen. Som prosessfullmektig for Trysil kommune møtte advokat Fridtjof Mohr. Et vitne ble avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
De ankende parter, Trond Bakken og Åge Bakken, nedla slik påstand:
1. Ligningen for 1987 av Trond Bakken og Åge Bakken oppheves.
Ved den nye ligning legges til grunn at det gis fradrag for utgifter til bilhold med samlet kr 13728,- og avskrivninger med kr 27851,-.
2. Trysil kommune dømmes til å betale Trond Bakken og Åge Bakken sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Trysil kommune har tatt til motmæle, og har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. De ankende parter dekker sakens omkostninger for lagmannsretten.
De ankende parter, Trond Bakken og Åge Bakken, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens dom - og derved også ligningen - er uriktig både i resultat og i begrunnelse.
Varebilen er en yrkesbil, og må skattemessig anses som driftsmiddel i Bakken's Byggeservice.
Trond Bakken og Åge Bakken er selvstendig næringsdrivende. De må selv holde nødvendig utstyr og verktøy. Dette dreier seg til dels om stort og tungt utstyr. Noe er også relativt kostbart. Varebilen var - og er - et helt nødvendig transportmiddel i den daglige virksomheten. Den fungerer som et rullende lager for det utstyr og verktøy de trenger for å kunne utøve næringsvirksomheten. Varebilen brukes også til nødvendig transport av byggematrialer som de henter for sine oppdragsgivere.
Varebilen er anskaffet som et nødvendig driftsmiddel. Den er ikke spesialinnredet. Konstruksjonen er likevel slik at den er velegnet for transport av større enheter, for eksempel bygningsplater o.a. Bilen var verken hensiktsmessig eller nødvendig for deres private transportbehov. De hadde begge privatbiler som de brukte til privat kjøring, herunder til reisen til og fra hjemmet i Trysil og hybelen i Oslo.
I 1987 hadde de størsteparten av sine oppdrag for Åke Larson AS. De fleste oppdragene var knyttet til selskapets bygg på Skøyen i Oslo. Denne byggeplassen var ikke inngjerdet eller bevoktet. Det var derfor ikke forsvarlig å etterlate varebilen med alt utstyret på byggeplassen over natten. Den eneste praktiske ordningen var at de tok varebilen med tilbake til Rødtvet om ettermiddagen. Der kunne de parkere i nærheten av hybelen, og ta det mest kostbare utstyret med inn. Hybelen fungerte derfor også som en form for lager.
I løpet av dagen ble bilen ofte brukt til henting av byggematerialer og rekvisita. Som oftest kjørte de da til Løvenskiold-Vækerø, som lå like i nærheten. De hendte også at de reiste andre steder.
Fra tid til annen hadde de dessuten oppdrag andre steder i Osloområdet, også i 1987. De praktiserte hele tiden den ordningen at de tok varebilen med redskaper og utstyr tilbake til Rødtvet etter endt arbeidsdag.
Det bestrides at de har forsømt seg med å gi nødvendige opplysninger om bruken av bilen til ligningsmyndighetene. Det er derfor ikke grunnlag for sette ut av betraktning opplysninger som nå foreligger og som anses sentrale.
Prinsipalt gjøres det gjeldende at all kjøringen med bilen - også kjøringen mellom hybelen på Rødtvet og arbeidsplassene - må anses som yrkeskjøring. Det bestrides at det er grunnlag for den fordelingen ligningsmyndighetene har foretatt. Bilen må anses som driftsmiddel i næring.
Hvis retten kommer til at det er grunnlag for å sondre mellom yrkeskjøring og annen kjøring, og at yrkeskjøringen er mindre enn 6 000 km i året, gjøres det subsidiært gjeldende at yrkesbruken utgjør den overveiende delen. Konsekvensen må uansett bli at varebilen anses som driftsmiddel i næring, slik at avskrivningene og de oppførte driftsutgiftene godtas. Hjemmelen er skatteloven §44 nr 1 a og c sammenholdt med lignings- og rettspraksis.
Trysil kommune har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens dom er riktig i resultat. Det er ikke rettslig grunnlag for å sette ligningsvedtakene til side.
Utgangspunktet for rettens prøving er saken slik den forelå for ligningsmyndighetene. Opplysningene om at Trond Bakken og Åge Bakken hadde oppdrag på flere byggeplasser enn hos Åke Larson AS på Skøyen i 1987 og at det ikke var mulig å parkere bilen på byggeplassen, ble ikke fremlagt for ligningsmyndighetene. Retten må derfor se bort fra disse opplysningene ved prøvingen av ligningsvedtakene.
Brødrene Bakkens varebil kan ikke anses som driftsmiddel i deres næring. Det er ikke rettslig grunnlag for kravet om avskrivninger og utgiftsføring av driftsutgifter. Bruken av denne bilen tilfredsstiller ikke de kravene som lignings- og rettspraksis har fastsatt for at en bil skal kunne godtas som driftsmiddel i næring.
Ligningsmyndighetene bestrider ikke at bruken av varebilen i og for seg var nødvendig for Trond Bakken og Åge Bakken. Men det er ikke det sentrale poenget i saken. Det må legges til grunn at de i 1987 hadde fast oppmøtested hos Åke Larson AS på Skøyen i Oslo. Kjøring mellom hjem og fast oppmøtested anses som privat kjøring mellom hjem og arbeidssted.
Brødrene Bakken har ikke etterkommet ligningsmyndighetenes oppfordring om å angi fordelingen mellom kjøring hjem - arbeidssted og næringskjøring. Fordelingen er fastsatt skjønnsmessig med 2 000 km næringskjøring og resten - 5 012 - på kjøring mellom hjem og arbeidssted.
Når håndverkere har fast oppmøtested, anses kjøring mellom hjem og arbeidssted som privat kjøring selv om de frakter med seg verktøy. Det fremgår av fast lignings- og rettspraksis. For at kjøring mellom hjem og fast oppmøtested skal anses som næringskjøring, må kjøringen være nødvendig av hensyn til selve yrkesutøvelsen. Dette vilkåret er ikke oppfylt. Det var praktiske årsaker som gjorde at brødrene Bakken tok bilen tilbake til boligen på Rødtvedt etter endt arbeidsdag. Det var ikke nødvendig for at de skulle kunne utøve sitt yrke som selvstendig næringsdrivende håndverkere.
Det må etter dette legges til grunn at varebilen til Trond Bakken og Åge Bakken dels ble brukt til yrkeskjøring og dels til privatkjøring mellom hjem og bolig. Fordelingen mellom de to kategoriene er fastsatt skjønnsmessig av ligningsmyndighetene. Skjønnet er ikke angrepet. Av dette følger at yrkesbruken utgjør mindre enn halvparten. I følge sikker rettsoppfatning kan da bilen ikke godkjennes som driftsmiddel i næring, og skattyterne har ikke krav på utgiftsføring av driftsutgifter eller avskrivninger i medhold av skatteloven §44 nr 1.
Lagmannsretten bemerker:
Skatteloven §44 nr 1 a og c, jf §44A - sammenholdt med rettspraksis og ligningspraksis - gir hjemmel for fradragsrett for driftsutgifter og avskrivning av yrkesbil. Spørsmålet i denne saken er om vilkårene for slik fradragsrett foreligger for Trond Bakken og Åge Bakkens varebil.
En slik varebil godkjennes i følge sikker skatterettslig praksis som yrkesbil (driftsmiddel) dersom den går inn under en av følgende tre kategorier: (1) Når bilen utelukkende brukes i yrket, og overhodet ikke brukes privat av eieren. (2) Når yrkeskjøringen utgjør minst 6 000 km pr år, selv om bilen også brukes privat. Forholdene over en 3-års periode bør om mulig legges til grunn. (3) Når yrkeskjøringen er under 6 000 km pr år, hvis forholdene i yrket gjør bruk av bilen nødvendig og yrkesbruken utgjør den overveiende del av bruken.
Kjøring mellom hjem og arbeidssted anses etter fast skatterettslig praksis som privatkjøring. Dette gjelder som hovedregel også hvor bilen brukes i yrket i løpet av arbeidsdagen.
For håndverkere som ikke har fast arbeidssted og som i det alt vesentlige skifter arbeidsplass en eller flere ganger i løpet av dagen, er det gjort unntak. For disse regnes all kjøring i følge skatterettslig praksis som yrkeskjøring. Hvis håndverkere derimot ikke skifter arbeidsplass i løpet av dagen, anses kjøring til og fra arbeidsstedet som ordinær reise mellom hjem og arbeid, dvs. som privatkjøring. Det samme gjelder for andre som har fast oppmøtested. Om dette vises til lignings ABC - 1987 539 flg.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten - som ligningsmyndighetene - til grunn at Trond Bakken og Åge Bakken hadde fast oppmøtested i 1987, hovedsaklig hos Åke Larson AS på Drammensveien, og sannsynligvis også enkelte andre steder som ikke er nærmere konkretisert. Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at oppholdet på det enkelte arbeidssted har vært av mindre enn en dags varighet. Etter dette legger lagmannsretten til grunn at Trond Bakken og Åge Bakken i 1987 hadde fast oppmøtested.
Bruk av bil mellom bolig og arbeidssted kan godkjennes som yrkeskjøring dersom kjøringen er nødvendig for selve yrkesutøvelsen, jfr. alt. 3 foran. Nødvendighetskravet er strengt. Det fremgår av fast skatterettslig praksis. Det var ikke behovet for å kunne utøve næringsvirksomheten som håndverkere som var grunnen til at brødrene Bakken tok med seg bilen med utstyret hjem etter endt arbeidsdag. Årsaken var frykt for at verktøyet kunne bli stjålet dersom det ble stående i bilen på byggeplassen over natten. Lagmannsretten finner ikke at dette fratar kjøringen mellom hjem og arbeidssted karakteren av privatkjøring slik reglene om dette er nedfelt i rettspraksis og ligningspraksis. Kjøringen mellom hybelen på Rødtvet og arbeidsplassene anses etter dette som privatkjøring. I klagen til ligningsnemnda er det anført at bilen ikke kunne settes igjen på byggeplasser i Oslo på grunn av tyverifaren. For lagmannsretten er det da ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om skattyterne først etter avsluttet ligningsbehandling er fremkommet med opplysninger som det etter hovedregelen skal ses bort fra ved etterfølgende prøving av ligningsvedtak, jf ligningsloven §4-1 og Rt-1988-539.
Lagmannsretten finner det heller ikke godtgjort at yrkesbruken utgjorde den overveiende delen av bruken. Trond og Åge Bakken har ikke gitt ligningsmyndighetene nærmere opplysninger om fordelingen på hhv kjøring hjem - arbeidssted og næringskjøring. Likningsmyndighetene har foretatt en skjønnsmessig fordeling slik som angitt foran. Skjønnet er ikke angrepet. Lagmannsretten bemerker at det heller ikke under ankeforhandlingen er godtgjort at den overveiende delen av den oppgitte kjøring er yrkeskjøring, jf alternativ 3.
I og med at yrkeskjøringen utgjør mindre enn 6 000 km pr år er alternativ 2 uaktuelt som grunnlag for å kunne godkjenne varebilen som driftsmiddel i næring. Med det resultat lagmannsretten er kommet til kan varebilen heller ikke godkjennes som driftsmiddel i næring etter alternativ 1.
Trysil kommune blir etter dette å frifinne.
Anken har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, bør Trond Bakken og Åge Bakken erstatte Trysil kommune saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Mohr har fremlagt omkostningsoppgave med samlet krav på kr 12 570, hvorav kr 12 000 er salær. Det er ikke fremkommet bemerkninger til omkostningsoppgaven. Kravet tas til følge. Saksomkostninger for lagmannsretten fastsettes til kr 12 570. Med det resultat lagmannsretten er kommet til, er det ikke grunn til å gjøre endringer i herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Trond Bakken og Åge Bakken in solidum til Trysil kommune 12.570 - tolvtusenfemhundreogsytti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.