LE-1991-386

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-11-30
Publisert:	LE-1991-00386
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	- Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 47/89 A (Førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1991-00386 A - (Anken nektes fremmet til Høyesterett - HR-1993-00354).
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Helle, Stavanger). Motpart: Stiftelsen Den reisende Høgskole (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Getz, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Dag Stousland, formann 2. Kst. lagdommer Øystein Hermansen 3. Ekstraordinær lagdommer Sverre Bjørnsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Dom :

Saken gjelder krav om erstatning for psykisk skade etter skoleopphold.

A - heretter benevnt A - begynte som elev ved Den reisende Høgskole på Hornsjø ved Lillehammer 1. september 1987. Hun var da 19 år gammel. Kurset hun begynte på hadde navnet "Alfabetiseringsbrigade 11", forkortet Alfa 11. Første del av kurset besto av en opplæringsperiode (forkurs) på ca 7 måneder, som også innbefattet en busstur til Portugal på ca 6 uker. Deretter skulle elevene reise til Mosambik for en periode på ca 8 måneder, hvor de skulle utføre "solidaritetsarbeid" i regi av U-landshjelp fra Folk til Folk (UFF). Dette innebar blant annet at de skulle undervise mosambikanere i portugisisk, på et grunnleggende nivå. Etter oppholdet i Mosambik skulle det være en oppsummeringsperiode i Norge.

På hjemturen fra Portugal forsvant A fra de øvrige deltakere den 25. november 1987, mens bussen gjorde et stopp i Tyskland. Hun haiket hjem til Stavanger, der hun bor sammen med foreldrene. A avsluttet med dette deltakelsen på kurset.

A har etterpå fått psykiske lidelser, noe hun mener står i årsakssammenheng med oppholdet ved Den reisende Høgskole. Videre mener hun at skolen er erstatningsansvarlig for det økonomiske tap hun har lidt som følge av denne psykiske skade. Dette gjelder vesentlig tapet ved flere års forsinkelse med utdannings- og yrkesmessig karriere. Fra høsten 1992 er A student ved Sosialhøyskolen i Stavanger.

Ved stevning 29. mai 1989 til Sør-Gudbrandsdal herredsrett reiste A sak mot Stiftelsen Den reisende Høgskole, med påstand om at stiftelsen skulle dømmes til å betale erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 500000,-.

Herredsretten avsa 7. november 1990 dom med slik domsslutning:

1. Stiftelsen Den reisende høgskole frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Når det gjelder sakens nærmere enkeltheter, vises til herredsrettens dom, og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har i rett tid påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Stiftelsen Den reisende Høgskole har tatt til gjenmæle.

A - som har hatt fri sakførsel både for herredsretten og lagmannsretten - har lagt ned slik endelig påstand:

1. Stiftelsen Den reisende Høgskole ved styret dømmes til å betale A erstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 500000,-.

2. Stiftelsen Den reisende Høgskole ved styret betaler sakens kostnader for herredsrett og lagmannsrett til A og/eller til det offentlige.

Stiftelsen Den reisende Høgskole har lagt ned denne påstand:

1. Sør-Gudbrandsdal herredsretts dom av 7. november 1990 punkt 1 stadfestes.

2. Den reisende Høgskole tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo over 10 dager i perioden 27. oktober til 10. november 1992. Den ankende part møtte personlig og avga forklaring. For ankemotparten møtte rektor og styremedlem Jon Nordmo, og avga forklaring. Det ble avhørt 35 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

For lagmannsretten har det - som for herredsretten - vært oppnevnt to psykiatrisk sakkyndige, etter begjæring fra begge parter. De sakkyndige er professor ved Psykiatrisk institutt, Vinderen, Universitetet i Oslo, Nils Johan Lavik og overlege ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, Finn Magnussen. Mandatet har i hovedsak vært å vurdere As psykiske tilstand og årsaksforholdet. De har henholdt seg til den skriftlige erklæring som ble avgitt under herredsrettssaken, og har for øvrig avgitt muntlig tilleggsforklaring for lagmannsretten, etter å ha vært til stede ved det vesentligste av bevisførselen under ankeforhandlingen.

Det har dessuten for lagmannsretten vært oppnevnt en pedagogisk sakkyndig, etter begjæring fra den ankende part. Den pedagogisk sakkyndige er professor ved Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, Edvard Befring. Hans mandat har i hovedsak vært å vurdere om det pedagogiske opplegg ved det aktuelle kurs ved skolen var forsvarlig. Befring var til stede ved bevisførselen under ankeforhandlingen, og han avga etter dette en skriftlig erklæring, som ble supplert muntlig på bakgrunn av spørsmål fra retten og prosessfullmektigene.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Psykiske skader er en erstatningsrettslig beskyttet interesse, jfr. blant annet Hauketodommen i Rt-1985-1011.

Det er årsakssammenheng mellom Den reisende Høgskoles forhold og As skade. Skaden er et resultat av et system, som er ulykkes og sykdomsskapende. Gruppedynamikken - som er en del av skolens opplegg - er hovedårsaken. Ved gruppeopplegget spiller elevene seg ut relativt fritt i forhold til hverandre, uten særlig styring av læreren. At det da skjer enkelte tilfeller av overtramp og misbruk er ikke uhell, men en del av opplegget.

De psykiatriske sakkyndige har samstemmig uttalt seg klart om at skoleoppholdet er årsak til As psykiske skade. Dette standpunkt er også i overensstemmelse med det som kom fram under ankeforhandlingen. As pre-morbide personlighet - hun er samvittighetsfull, pliktoppfyllende og lojal - er ikke spesiell eller sykdomsskapende under normale forhold. Men hennes personlighet har likevel vært en medvirkende årsak til hennes sykdom. Hovedårsaken, og en nødvendig betingelse for sykdomsutbruddet, var imidlertid skolens forhold.

Skoleoppholdet førte til store psykiske spenninger som lammet henne i den etterfølgende tid. Opplevelsene medførte for øvrig en dyp mistillit til andre mennesker. Hun fikk derfor store vansker med å søke hjelp og få bearbeidet problemene, og det har tatt lang tid å bli frisk.

Den pedagogisk sakkyndige hadde ikke som mandat å ta stilling til spørsmålet om den individuelle årsakssammenheng, og hans bemerkninger vedrørende dette kan ikke tillegges vekt. Flere av de momenter han har trukket fram i denne forbindelse er uten grunnlag i virkeligheten.

Skolens antydninger om at flukten fra skolen og lidelsene etterpå kan ha sammenheng med et angivelig kjærlighetsforhold til medeleven B, er det ikke grunnlag for. De var bare gode venner. Heller ikke kan man finne årsaken i familieforholdene hos A.

Den skade A fikk, er ingen tilfeldig, men en typisk og påregnelig følge av den undervisning hun ble utsatt for. Det var ikke en statistisk liten sjanse for at det skulle gå så galt. Mange elever har i ettertid fått problemer med sine opplevelser på Tvind-skoler, og som regel har det sammenheng med gruppedynamikken. Det vises blant annet til boka "Flere visne blomster", hvor As opplevelser er beskrevet som et allment problem. Også flere av As medelever fikk ettervirkninger. As skade var etter omstendighetene påregnelig for skolen.

Skolen har opptrådt bevisst uaktsomt. Men også en ubevisst uaktsomhet ville medført ansvar, dersom skadevolder burde kjent til faremomentene. På bakgrunn av de erfaringer skolen hadde og på bakgrunn av den omfattende kritikk som offentlig er fremført mot skolen og andre Tvind-skoler, kunne Den reisende Høgskole ikke være ukjent med faremomentene. Skolen er en typisk Tvindskole, og det som er skjedd på skolene i Danmark er fullt ut relevant i denne sammenheng.

Den pedagogisk sakkyndiges erklæring kan ikke tillegges særlig vekt. Han har tatt utgangspunkt i planene for kurset, som beviselig ikke ble fulgt. Befring har også unnlatt å ta stilling til de forhold Kirke- og Undervisningsdepartementet la til grunn i 1983, da statsstøtten til skolen ble stoppet. Heller ikke har han drøftet hvorfor så mange av elevene på Alfa 11 sluttet, og hvorfor samtlige elever på enkelte andre kurs har sluttet før kurset var over. At skolen bevisst forsøker å manipulere elevene har den sakkyndige avvist. Dette skaper tvil om den sakkyndiges nøytralitet.

Det er en rekke forhold som er av betydning ved uaktsomhetsvurderingen. For det første fikk A ufullstendige og til dels feilaktige opplysninger om hva undervisningen inneholdt, da skolens rektor, Jon Nordmo, før skolestart besøkte familien i Stavanger. Og på spørsmål fra moren om skolen var en Tvindskole, ble det svart benektende. Skolen ble heller ikke drevet med kvalifisert personale. Ved folkehøyskoler kreves til vanlig lektor-, adjunkt- eller lærerutdanning for å undervise. På Den reisende Høgskole var det bare Jon Nordmo som oppfylte kompetansekravene. Inger Bækken - som var kursets lærer - hadde bare selv vært deltaker på et kurs ved skolen og deretter lærer ved Tvind-skoler. Derved hadde hun også med seg de negative sider fra Tvind-systemet, og en manglende vilje til å ta faremomentene alvorlig.

Planene for kurset ble ikke fulgt opp. En uforholdsmessig stor del av tiden ble brukt til arbeid for Tvind-samvirket, og dette kom verken kurset eller den enkelte elev til gode. Oppholdet under portugalturen var ikke planlagt, og A måtte bo på et kooperativ, hvor de holdt til i en driftsbygning. Den språklige nytte av turen var svært liten, og dette måtte skape uvisshet hos deltakerne med hensyn til om de ville kunne kvalifisere seg til det senere oppholdet i Mosambik.

Av betydning er det videre at arbeidsbelastningen under kurset ble ekstrem for A. Omkring halvparten av nettene satt hun oppe med økonomiarbeid for gruppa, idet hun sammen med en medelev var økonomiansvarlig. Hun fikk da bare noen få timers søvn, og ble derved mer sårbar for påvirkninger. Selv om A ikke ble kommandert til å utføre dette arbeid om natten, var hun av gruppa pålagt å sørge for at arbeidet med økonomien var i orden.

Den vesentligste innvending mot skolens opplegg gjelder gruppedynamikken. Skolen har vært klar over faren ved dette. I enkelte tilfelle er det fra skolen også erkjent at gruppediskusjonene ikke ble administrert på en forsvarlig måte. A opplevet stadige diskusjoner, og at en hensikt ved disse var å skape motsetninger mellom deltakerne. Diskusjonene skulle vare til alle kom til enighet, og det kunne strekke seg over svært lang tid, uten avbrudd. Elever ble krenket, og de ble for øvrig utsatt for en sterk og uheldig gruppepåvirkning.

Et moment ved uaktsomhetsvurderingen er endelig det fordekte og skjulte preg ved skolen. Tilhørigheten til Tvind-samvirket skjules. Skolen innrømmer heller ikke at den har en politisk tilhørighet til marxismen. Videre utgir skolen seg for å være idealistisk, noe opplysningene om Tvind-samvirkets økonomi viser det ikke er dekning for. Dette preget ved skolen er en ekstra belastning, og gjorde det også vanskelig for A å ta et oppgjør med skolen.

Det er ikke grunnlag for å hevde at A har akseptert risikoen, ved frivillig å søke seg til skolen. En første forutsetning måtte i så fall være at A visste om skolens gruppeopplegg og faremomentene, noe hun ikke hadde hatt mulighet for å sette seg inn i da hun begynte på skolen.

A har lidt et vesentlig økonomisk tap, som overstiger påstandsbeløpet. På grunn av skaden gikk det flere år uten nevneverdig arbeid og sammenhengende studier, mens hun fra høsten 1990 har mottatt attføringsstønad. Men tapet relaterer seg også til tiden etter 1990. Det er naturlig å ta utgangspunkt i en normalinntekt på kr 150000,- pr. år.

Ankemotparten, Stiftelsen Den reisende Høgskole, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Kravet til årsakssammenheng mellom skolens forhold og As psykiske skade er ikke oppfylt. Skaden er forårsaket av flere samvirkende faktorer, og den reelle skade oppsto først i januar 1989. Viktige momenter i årsaksbildet kan være avbruddet på Den reisende Høgskole, oppholdet og avbruddet på Rauland Folkeakademi vinteren 1988/89, As forhold til medeleven B, forhold i familien og påvirkning etter innhenting av et omfattende kritisk materiale om Tvind-samvirket. Dessuten har As egen personlighet og konstitusjon vært en vesentlig faktor i årsaksbildet. Det er ikke grunnlag for å fastså hvilket eller hvilke forhold som er den vesentlige årsaksfaktor. En stor mangel er for øvrig at vi ikke har nærmere kjennskap til det som skjedde hos psykologen i januar 1988 og under Raulandoppholdet høsten 1988.

Selv om det skulle være årsakssammenheng mellom skoleoppholdet og As skade, må skolen frifinnes. Skolen har ikke opptrådt uaktsomt. Skoleopplegget og gjennomføringen av Alfa 11 var forsvarlig og godt, og det er intet erstatningsbetingende ved skolens opptreden.

Før skolestart fikk A en omfattende og dekkende informasjon om hva skoleoppholdet og undervisningen innebar. Det ble herunder orientert om at elevene hadde ansvarsområder, om gruppeundervisningen og om arbeidsperiodene. A visste således i utgangspunktet hva hun gikk til.

Inger Bækken - som var lærer på kurset - innehadde de reelle kvalifikasjoner som det var behov for. Formelle kvalifikasjonskrav gjaldt ikke. Når det trekkes sammenligning med kvalifikasjonskrav som gjelder for lærere i folkehøyskolene, må understrekes at disse blir praktisert liberalt.

Innholdet av kurset på Hornsjø og portugalturen var relevant i forhold til den oppgave elevene senere skulle ha i Mosambik. Det er ikke riktig at A til stadighet satt oppe om natten for å utføre oppgaver som økonomiansvarlig, selv om det hendte enkelte ganger. Hun ble ikke utsatt for noe urimelig press eller belastning under skoleoppholdet, verken i gruppediskusjoner eller ellers. Heller ikke ble hun utsatt for krenkende opptreden. Medelevene fortalte om seg og sin bakgrunn under portugalturen, noe som er naturlig i slike skolesituasjoner. A fortalte ikke om seg selv, og hun ble heller ikke presset til å gjøre det. I tilfeller der hun reserverte seg, ble hun tatt spesielt hensyn til. Under bussturen hjemover fikk hun sitte foran, idet hun ikke følte seg bra. As mor takket da også Inger Bækken etterpå for at hun hadde tatt seg godt av datteren under portugalturen.

Det var ikke noe ved As opptreden under skoleoppholdet som kunne gi signaler om at hun ikke ville tåle kurset. Skolen var heller ikke informert om at A skulle være spesielt sårbar. A ga ellers uttrykk for å ha en positiv innstilling til skolen. Selve flukten i Tyskland kom da også overraskende på læreren og medelevene. Årsaken til flukten lå for øvrig ikke i selve skoleoppholdet, men kanskje i en episode i bussen, hvor B og andre medelever ba henne slutte seg til gruppen bak i bussen.

Uansett var As psykiske skade ikke en påregnelig følge av studieopplegget ved skolen. Det er påregnelig at elever er uenige om skoleopplegg og at de slutter ved skolen, men ikke at de skal få slike skader. Skolens tidligere erfaringer tilsa heller ikke dette. Fram til 1987 hadde skolen hatt ca 900 elever, men det er første gang Den reisende Høgskole har blitt stilt overfor en slik sak. Tvind-skolene i Danmark har hatt ca 20000 elever, og her er det bare ett kjent tilfelle (Henriette Hansen), som for øvrig ikke er sammenlignbart. Hva som skjedde på Tvind-skolene i ca 1980 er for øvrig ikke av betydning for saken. Det vises ellers til at Tvind-skolene i Danmark er anerkjent av myndighetene og mottar statsstøtte.

As anførsel om at skolen har en fordekt ideologi er det ikke dekning for. Det samme gjelder den mystifisering som A skaper omkring skolens og Tvind-samvirkets økonomi. Det er åpenhet om skolens økonomi, og skolen bemektiger seg ikke elevenes midler. Skolepengene og inntektene fra arbeidsperiodene kommer elevene og kurset til gode.

Kirke- og Undervisningsdepartementets vurdering av skolen i 1983, i forbindelse med spørsmålet om statsstøtte, er ikke tema i denne saken. Forholdene ved skolen er for øvrig stadig blitt bedre, ut fra erfaringene som skolen har gjort. Skoleforholdene før 1984 er lite relevant i forhold til det aktuelle tema: Alfa 11 i 1987.

Dersom skolen kjennes erstatningsansvarlig, må omfanget av erstatningen begrenses. De sakkyndige har påpekt at det var av vesentlig betydning for skadens omfang at A ikke fikk adekvat hjelp etter at hun kom hjem fra skolen. At A ble sittende uten slik hjelp, kan ikke skolen ha ansvar for.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten, og skal bemerke:

Saken gjelder spørsmålet om det er årsakssammenheng mellom As psykiske skade og oppholdet på Den reisende Høgskole i perioden 1. september - 25. november 1987, og om skolen i tilfelle er erstatningsansvarlig på subjektivt grunnlag. Det har vært en til dels omfattende bevisførsel om omstendigheter som er perifere i forhold til sakens tema, og lagmannsretten kommer i liten grad inn på dette i sine bemerkninger. Dette gjelder særlig forhold ved Tvind-skoler i Danmark omkring 1980 og om Tvind-samvirkets økonomi. Også det som er fremkommet om driften ved Den reisende Høgskole i Norge i 1983 og tidligere har en begrenset bevisverdi, idet det sentrale må være hva som skjedde på kurset Alfa 11, som A deltok på i 1987. Lagmannsretten må legge til grunn at forholdene kan variere fra kurs til kurs, blant annet avhengig av elevsammensetningen og hva som er kursets innhold/formål. Det må også antas at skolen har endret kursopplegg gjennom årene, ut fra de erfaringer som er gjort på tidligere kurs. Lagmannsretten bemerker likevel at skolens pedagogiske prinsipper i hovedsak har vært de samme gjennom årene, og at det med hensyn til uaktsomhets- og påregnelighetsvurderingen vil være av betydning å se ut over det aktuelle kurs i 1987.

As situasjon er av de psykiatrisk sakkyndige beskrevet som en reaktiv, post-traumatisk tilstand. Hun har hatt angst og depresjoner i svingende forløp, og etter hvert med en viss bedring i tilstanden. De psykiatrisk sakkyndige har konkludert med at As opplevelser på Alfa 11 har vært en ikke uvesentlig og utløsende faktor i årsaksbildet. Likevel har de understreket at psykiske problemer og lidelser alltid må forstås ut fra et samspill mellom en premorbid personlighet og utløsende årsaker. Det er særlig fremholdt at det var et uheldig samspill mellom As personlighet og det hun opplevde på skolen. Lagmannsretten slutter seg til de sakkyndiges konklusjon, og bemerker i den forbindelse:

A var før skoleoppholdet en følsom og sårbar, noe innadvendt person. Hun er beskrevet som samvittighetsfull, lojal og at hun var lett å påføre skyldfølelse. Samtidig var hun preget av idealisme. Det er opplyst at hun hadde religiøse og artistiske interesser. Under skoleoppholdet ble hun stilt overfor store krav, også med hensyn til å forholde seg til andre mennesker. Det var lite fritid og et tett sosialt miljø. Særlig gruppesamværene hadde en sterk virkning, ved at hun da opplevde å bli utsatt for press. Et mål for gruppen var å komme til enighet, og dette kunne føre til lange og harde diskusjoner. Ofte følte hun en spenning mellom sine og gruppens idealer, samtidig som hun hadde en lojalitetsfølelse i forhold til skolen. A var ellers engstelig for selv å komme i fokus i gruppen. En ekstra påkjenning for henne var bussturen til Portugal, hvor mulighetene for å trekke seg tilbake fra medelevene var minimale. Den virkning skoleoppholdet på denne måte hadde på A, har spilt en så dominerende rolle i skadebildet at det erstatningsrettslige krav til årsakssammenheng må anses oppfylt. Dette støttes også av vitneforklaringen fra overlege Wenche Førland, som var rådgivende lege under As sykehusopphold våren 1989. At det var flere samvirkende årsaker, hvorav As personlighet spilte en rolle, endrer ikke lagmannsrettens konklusjon. Psykiske skader vil normalt ha et sammensatt årsaksbilde, og vedkommendes personlighet og bakgrunn vil til vanlig stå sentralt. I denne saken var skoleoppholdet etter lagmannsrettens syn en nødvendig forutsetning for at As psykiske lidelser skulle utløses. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å anta at forholdet til medeleven B eller spesielle forhold i As familie har spilt noen vesentlig rolle i denne sammenheng.

Det er fremlagt få opplysninger om det som er skjedd med A etter skoleoppholdet - som for eksempel oppholdet på Rauland Folkeakademi - og det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner med hensyn til virkningen for skadebildet av disse etterfølgende hendelser. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette får avgjørende betydning for konklusjonen på årsaksspørsmålet.

En betingelse for erstatningsansvar er at skolen har opptrådt uaktsomt eller uforsvarlig. Spørsmålet er om skaden inntraff som følge av et uforsvarlig kursopplegg eller pedagogisk opplegg fra skolens side. Det må også tas stilling til om spesielt A har vært utsatt for en uforsvarlig behandling fra skolen, noe som kan betinge ansvar uavhengig av om kursopplegget generelt sett er forsvarlig.

A har anført at skolen ved sitt opplegg tok sikte på en gjennomgripende forandring av elevenes personlighet, ved å gjennomgå en "oppdragelsesprosess". Målet skulle være å få elevenes tilslutning til skolens ikke-uttalte formål og "skjulte prinsipper". Skolens - og Tvind-systemets - ideologi hevdes å være marxistisk. Ved denne personlighetsforandring måtte skolen regne med at elevene kunne få psykiske skader. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å fastslå at skolen hadde et slikt siktemål med Alfa 11, og kan ikke se at kursopplegget var ledd i en "konspirasjon". Denne konklusjon støttes også av den pedagogisk sakkyndige.

Lagmannsretten legger til grunn at forkursets innhold hovedsakelig ble bestemt ut fra hva som ble ansett nødvendig å lære for å kunne gjennomføre oppgavene i Mosambik. Her skulle elevene blant annet undervise i portugisisk, på et grunnleggende nivå. De skulle også delta i annet "solidaritetsarbeid". Foruten krav til faglige kunnskaper, stilte det store krav til samarbeid og til evnen til å takle nye og ukjente situasjoner. Sentrale punkter i skolens pedagogikk var at elevene lærte gjennom handling, at det var et utstrakt gruppearbeid og -virksomhet, samt at elevene i stor grad selv bestemte hvordan forkurset skulle gjennomføres. Forkurset på 7 måneder var intensivt og krevende. Kurset besto også av arbeidsperioder, som i stor grad hadde et økonomisk formål, selv om arbeidet nok også hadde pedagogiske motiver. Bussturen til Portugal, med arbeidet på olivenplantasjer, inngikk også i det pedagogiske opplegg, som skulle dyktiggjøre elevene til oppgavene i Mosambik. Kursets lærer - Inger Bækken - hadde ansvar for undervisningen, og deltok også i gruppearbeidet og -diskusjonene.

Professor Edvard Befring har i sin sakkyndige erklæring konkludert med at han samlet sett ikke har funnet det pedagogiske opplegget uforsvarlig. Samtidig har han fremholdt at "saken kan avspeile visse mangler ved virksomheten". I den forbindelse har han bemerket blant annet: Når det gjelder den utdanning som her står i fokus må det i første rekke bemerkes at den har eksplisitte og konkrete formål med sin virksomhet. Den "Kvalifikasjonsbok" som er framlagt, gir uttrykk for en operasjonalisert og handlingsoperativ målspesifikasjon som kan anses for å svare til aksepterte pedagogiske prinsipper for tilretteleggingen av en kursplan. På veien fra den "formelle" til den "reelle læreplan" synes det primært å oppstå problemer ved den uoversiktlighet som oppstår ved at elevene selv for en stor del opptrer som hovedaktører. Betydningen om å lære elevene til å ta forpliktende ansvar, personlig og i gruppe, for løsning av konkrete oppgaver, uten alltid å kunne støtte seg til en lærer, er i og for seg velbegrunnet. Pedagogisk sett ville det nok likevel vært tilrådelig å nærme seg dette gjennom en gradvis prosess, særlig fordi det representerer en ny arbeidsmetode for de fleste elevene. Lærerne og skolen burde således bistå i større grad til å lære elevene en rasjonell arbeidsstil også når det gjelder gruppevirksomhet. Lærerne burde dessuten hjelpe elevene til å forstå den sammenheng de ulike læringsaktiviteter inngår i, og fungere eksemplifiserende og justerende under denne læringsprosessen. Det bør også kunne reises en berettiget tvil om dimensjoneringen av læringsoppgavene i relasjon til den tid som står til rådighet. Læringsoppgavenes innhold synes derimot å være adekvate, også de praktiske arbeidsoppgavene, i relasjon til de mål man arbeidet mot.

Lagmannsretten slutter seg under noen tvil til professor Befrings konklusjon. Det vises nærmere til rettens bemerkninger i det følgende.

Et av As angrepspunkter mot skolen er at den driver uten kvalifiserte lærere. Rektor Jon Nordmo har adjunktkompetanse, mens kursets lærer - Inger Bækken - ikke har formell lærerutdanning. Det gjelder ikke formelle kompetansekrav til stillinger ved skolen.Den er ikke en del av det offentlige skoleverk, og mottar heller ikke statsstøtte. Etter det opplyste praktiseres kompetansekravene ved folkehøyskolene - som det er nærliggende å sammenligne med - liberalt. Det legges der stor vekt på at lærerne har reell, og ikke nødvendigvis alltid formell, kompetanse i forhold til de oppgaver stillingen omfatter. Lagmannsretten kan ikke se at det var uforsvarlig av skolen å drive kurset uten lærer med formell lærerutdanning. Med sin bakgrunn som tidligere kursdeltaker, flere års erfaring som lærer ved Tvind-skole i Danmark, samt lærer for iranerne på asylmottaket på Hornsjø, hadde Inger Bækken forutsetninger for å kunne gjøre en forsvarlig lærerjobb. Kursets planleggig og gjennomføring skjedde for øvrig i samarbeid med skolens rektor.

Den omstendighet at skolen ikke har statsstøtte kan ikke være avgjørende for forsvarlighetsvurderingen. Statsstøtten ble trukket tilbake i 1983, etter en prøveperiode. Det var en rekke momenter som lå til grunn for denne avgjørelsen, og spørsmålet om skoleoppholdet innebar en psykisk risiko for elevene var intet sentralt tema. Elevenes sikkerhet under utenlandsopphold var et av momentene som ble tillagt vekt av departementet. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at skolen på dette punkt har endret opplegget, slik at innvendingene ikke ville hatt samme berettigelse i 1987 som noen år tidligere.

Ved at skolen har mistet statsstøtten og sin status som folkehøyskole, er den ikke lenger underlagt offentlig tilsyn. Dette kan ikke i seg selv anses som uforsvarlig, men det stiller krav til skolen, som selv må ta større ansvar for det pedagogiske opplegg. Skolen har et styre, som har det overordnede ansvar for skolen. Når det gjelder skolens undervisningsprogram og -opplegg, er det lærerrådet - bestående av skolens rektor og lærere - som har ansvaret. Etter det opplyste drøfter lærerrådet også fortløpende gjennomføringen av det enkelte kurs. Lagmannsretten kan ikke se at skolen har en styringsstruktur som i seg selv kan karakteriseres som uforsvarlig. Det er imidlertid mye som taler for at skolen burde ha knyttet til seg faglig kompetanse utenfra for bedre å sikre en forsvarlig pedagogisk drift.

En vesentlig innvending fra A mot skolen gjelder gruppevirksomheten. Gruppearbeid er et anerkjent pedagogisk opplegg. Skolens gruppevirksomhet strakk seg imidlertid meget langt. Når det for eksempel oppsto konflikter på kurset, eller når elevene skulle være med på å treffe bestemmelser om kursets opplegg og gjennomføring, ble det gruppediskusjoner. I prinsippet skulle man diskutere til hele gruppen kom til enighet. Diskusjonene kunne strekke seg over lang tid, og enkelte ganger ut over natten. Den enkelte elev kunne i slike situasjoner bli utsatt for et sterkt gruppepress, som man etter omstendighetene vet kan skape psykiske problemer. Gruppediskusjonene ble i liten grad styrt av læreren, noe som etter lagmannsrettens syn var uheldig. Særlig uheldig var det i tilfeller der diskusjonen kom inn på forhold som den enkelte kunne føle som et personlig angrep eller en krenkelse. Lagmannsretten har imidlertid ikke grunnlag for å fastslå at gruppediskusjonene normalt gjaldt slike forhold, eller at den enkelte elev måtte "brette ut" sitt privatliv i gruppen.

Etter lagmannsrettens syn kan ikke gjennomføringen av gruppeopplegget i seg selv innebære at kurset ble drevet på en erstatningsbetingende uforsvarlig måte. Ved denne vurdering er det også av betydning at skolen etter det opplyste ikke tidligere har opplevd sykdomstilfeller som skyldes gruppevirksomheten. Selv om skolen burde innsett at elever kunne få problemer på grunn av gruppepress, kunne det vanskelig påregnes sykdomstilfeller.

Ved forsvarlighetsvurderingen er det også av stor betydning at elevene er voksne, eller på det nærmeste voksne. Normalt stilles krav om at elevene skal være fylt 18 år før Afrika-oppholdet. Det er ellers grunn til å nevne at skolen er frivillig. Før opptak ble de som meldte seg som interesserte nærmere orientert om skoleopplegget. De fikk opplysning om at kurset var intensivt, og det fremgikk at det ble stilt store krav til deltakerne. Av det materialet elevene fikk fremgikk også at mange beslutninger ble tatt i fellesmøter. I brosjyren som ble utdelt om skolen - og som også A fikk - het det om "beslutninger" blant annet: Alle viktige beslutninger, som et kurs må ta fra formøtene og frem til avslutningen av et kurs, er fellesmøtets. ..... De mange beslutningene, som skal taes, om små og store forhold - om undervisningens innhold og form, om praktiske gjøremål, om samarbeidets organisasjon, og dagligdagens gang, om forskjellige konflikter, som gir kursforløpet sin form, er det ingen andre til å ta - og bære konsekvensene av, enn oss selv. Det er vanskelig - og enormt lærerikt.

A har påpekt at mange bryter av skoleoppholdet før kurset er slutt. På Alfa 11 var det i følge skolen 20 elever som startet, mens 4 av disse sluttet umiddelbart. Det var bare 8 av elevene som fullførte hele kurset. Også ved andre kurs ved skolen har det vært betydelige frafall. Opphold ved skolen stiller store krav til den enkelte, og det er ikke unaturlig at elever har problemer med å finne seg til rette og velger å slutte. Også overgangen til internatskole fra en mer fri tilværelse kan medvirke til dette. Etter det opplyste var det dessuten en del problembelastede ungdommer som søkte til skolen, og som ikke maktet å innordne seg etter skolens adferdsregler, blant annet forbud mot rusmidler. Den omstendighet at mange elever sluttet før kurset var slutt, tilsier ikke at skoleopplegget var uforsvarlig.

Lagmannsrettens konklusjon blir etter dette at skolens kursopplegg - tross de nevnte svakheter - må anses forsvarlig, sett i forhold til virkningene det kunne antas å ha på elevene. De momenter A har trukket fram, kan ikke - verken enkeltvis eller samlet - tilsi noen annen konklusjon.

Lagmannsretten kan videre ikke se at spesielt A har vært utsatt for en behandling fra skolens side, som uavhengig av forsvarligheten av kurset generelt sett, er erstatningsbetingende. Hun fikk en bred orientering om skolen før påmelding, både i form av skriftlig materiale og gjennom besøk av skolens rektor. Hvorvidt det ble besvart benektende at skolen var en "Tvind-skole", kan ikke være avgjørende for saken. Skolen hadde ikke grunnlag for å vite at A var spesielt sårbar, og lagmannsretten legger til grunn at dette også var vanskelig for skolen å oppdage før Portugalturen. A ble oppfattet som en stille elev, som ikke eksponerte seg særlig i gruppen.

Elevene hadde hver sine arbeidsområder som de selv valgte. Sammen med en medelev var A ansvarlig for kursets økonomi, noe som også medførte føring av regnskaper på data. Dette var en ekstra belastning for A, som ikke hadde vært borte i slike arbeidsoppgaver tidligere. I perioder satt hun ut over natten med bokføringen. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at nattarbeidet ikke hadde noe stort omfang. Ved enkelte anledninger fikk hun bistand fra skolens rektor og også fra den økonomiansvarlige ved Hornsjø Høyfjellshotell. Til vanlig var det medeleven som la fram økonomisakene for gruppen i fellesmøtene. Skolen kan etter lagmannsrettens syn ikke bebreides med hensyn til håndteringen av As oppgave som økonomiansvarlig.

Gruppediskusjonene medførte en stor belastning på A. Hun ble imidlertid ikke utsatt for noe spesielt sterkt gruppepress, og det var her ikke foranledning for skolen til å ta særskilte hensyn til A. Hun ble for øvrig ikke utsatt for krenkelser eller krav om å "brette seg ut" i gruppen. A ga under kursperioden også inntrykk av å ha en positiv holdning til skolen. Portugalturen opplevde hun som en ekstra belastning, på grunn av det tette miljøet i bussen og konflikter som oppsto mellom deltakerne. Under oppholdet i Portugal ble elevene delt i mindre grupper, og lærer Inger Bækken bestemte seg for å være i samme gruppe som A, idet hun oppdaget at A begynte å få problemer. På hjemveien fikk A sitte foran i bussen, idet hun følte seg bilsyk og hadde hodepine. Dette førte til at medelever utsatte A for press med hensyn til å slutte seg til gruppen bak i bussen, noe hun ikke etterkom. Læreren burde her ha grepet inn overfor medelevene. Bækken lå imidlertid på dette tidspunkt bak i bussen, idet hun ikke følte seg frisk. Lagmannsretten kan ikke se at denne episode i bussen i seg selv gjør skolen erstatningsansvarlig.

Stiftelsen Den reisende Høgskole må etter dette frifinnes, da det ikke foreligger ansvarsgrunnlag. Herredsrettens dom blir således å stadfeste. Dette gjelder også herredsrettens omkostningsavgjørelse, idet lagmannsretten er enig med herredsretten i at saken frembød så stor tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Det vises for så vidt til tvistemålsloven §172 annet ledd, sammenholdt med §180 annet ledd.

Omkostningene for lagmannsretten avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd, da anken har vært forgjeves. Hovedregelen er at den ankende part skal idømmes omkostningene. Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger særlige omstendigheter som gjør at A bør fritas for erstatningsplikten. Saken har budt på noe tvil, uten at dette i seg selv er tilstrekkelig for å anvende unntaksregelen. Imidlertid har saken også reist til dels prinsipielle spørsmål om erstatningsansvar for psykiske skader som følge av skoleopphold, som ikke kan sees å ha vært oppe for domstolene tidligere. Etter omstendighetene bør hver av partene bære sine omkostninger også for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.