Rt-1985-1011
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1985-09-27 |
| Publisert: | Rt-1985-1011 (324-85) |
| Stikkord: | (Hauketo-dommen), Erstatningsrett, Sjokkskade, Jernbanens ansvar |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om erstatning etter at en kvinne ble skadet av et passerende tog på Hauketo stasjon. Det var også spørsmål om ektefellen skulle tilkjennes erstatning for sjokkskade. Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1985-00145, L.nr. 145/1985 |
| Parter: | Norges Statsbaner (regjeringsadvokaten v/advokat Ellen Mo) mot Trygve og Gudrun Paulsen (advokat Aasmund O. Sandland - til prøve) |
| Forfatter: | Christiansen, Løchen, Halvorsen, Sandene, Dissens: Endresen |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Christiansen: Trygve Paulsen ble om morgenen 10. mars 1977, mens han stod ytterst på perrongkanten på Hauketo stoppested syd for Oslo, truffet i hodet av en lykt - det såkalte sluttsignalet - festet til styrevognen på et hurtigtog som passerte stoppestedet. Det er på denne jernbanestrekning to spor, og normalt skulle hurtigtoget - som kom sydfra mot Oslo - ha passert i det spor som var lengst borte fra Paulsen. På perrongen for det sporet stod Paulsens hustru Gudrun og ventet på et lokaltog som skulle bringe henne til Oslo, mens Trygve Paulsen på sin side ventet på et lokaltog fra Oslo som skulle bringe ham sydover. På grunn av arbeider på jernbanelinjen syd for Hauketo stoppested var imidlertid hurtigtoget dirigert inn på venstre spor i sin kjøreretning, det vil si det som i jernbanens terminologi kalles «uriktig spor». Noe spesielt varsel om omdirigeringen var ikke gitt til dem som ventet på stoppestedet, men vognføreren på hurtigtoget gav i samsvar med reglementet signal med fløyten mens toget nærmet seg stoppestedet. Slikt signal skal alltid gis når et tog nærmer seg stasjon eller stoppested. Da vognføreren fikk øye på Trygve Paulsen ytterst på perrongen, gav han nye signal med fløyten. Paulsen, som stod og snakket med sin hustru over sporene, må ha gått ut fra at toget kom i høyre spor, for han ropte til henne at hun måtte passe seg for toget og reagerte ellers ikke. Umiddelbart deretter ble Trygve Paulsen truffet av lykten, som på denne togtypen i hodehøyde stakk 12,9 cm ut fra siden på styrevognen, og som under passeringen av perrongen også stakk noen centimeter inn over denne.
Trygve Paulsen fikk store hodeskader og er varig 100% medisinsk som ervervsmessig ufør. Hans hustru, som oppdaget ulykken straks toget hadde passert, ble sjokkskadet og er senere erklært 100% ufør på grunn av nervøse lidelser.
Gudrun Paulsen henvendte seg i 1978 gjennom advokat til NSB med spørsmål om erstatning. NSB bestred at det forelå noe erstatningsansvar. Deretter ble det ikke gjort noe med saken overfor NSB før Gudrun Paulsen i 1981 fikk sin nåværende advokat, som tok ut stevning 3. juli 1981.
Under saksforberedelsen for byretten ble det i medhold av tvistemålsloven §98 annet ledd bestemt at man først skulle forhandle om ansvarsgrunnlaget og om det forelå foreldelse. Den 24. november 1983 avsa Oslo byrett dom med slik domsslutning:
«1. Norges Statsbaner har erstatningsplikt overfor Trygve og Gudrun Paulsen for så vidt gjelder lidt tap, fremtidstap og mén-erstatning.
2. Norges Statsbaner dømmes til å betale saksomkostninger til Gudrun og Trygve Paulsen med kr. 16384,- - kronersekstentusentrehundreogåttifire -. Oppfyllelsesfristen for betaling av saksomkostningene er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»
Saksforholdet fremgår ellers av byrettens dom. Det er i det alt vesentlige enighet mellom partene om at byretten har gitt en korrekt beskrivelse av dette. Jeg kommer senere tilbake til enkelthetene i saksforholdet i den utstrekning det får betydning for mitt standpunkt.
Norges Statsbaner har påanket dommen for så vidt gjelder rettsanvendelsen med hensyn til ansvarsgrunnlaget. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 1. mars 1984 ble anke direkte til Høyesterett tillatt. NSB anfører ikke lenger at eventuelle erstatningskrav er foreldet. For øvrig foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett som for byretten.
NSB understreker at det ikke i saken er anført at det foreligger noen feil eller uaktsomhet fra NSBs ansatte. Noe rent objektivt ansvar for påkjørsler har NSB ikke, jfr. blant annet dommen i Rt-1978-521 og jernbaneansvarsloven av 10. juni 1977 nr. 73. Skal NSB bli ansvarlig, må det etter rettspraksis kreves at det foreligger et faremoment som er særeget eller typisk for jernbanen, og at dette faremoment innebærer reell fare for skade vesentlig utover dagliglivets alminnelige risiko. NSB hevder da at byretten har stilt for strenge krav til jernbanens virksomhet sett i sammenheng med den aktsomhet som må kunne forventes av publikum. Videre gjøres det gjeldende at byretten har stilt for små krav til Trygve Paulsens egen aktsomhet. Når det gjelder Gudrun Paulsen, bestrider NSB at det i dette tilfelle er grunnlag for erstatning for sjokkskade.
Den jernbanevogn som sluttsignalet var festet til, var bygd i 1921. Som nevnt av byretten er det røde signallys på mer moderne vogner bygd inn i fronten, henholdsvis hekken, på vognene, slik at det ikke lenger er noen lykt som stikker ut fra vognsiden. Byretten har imidlertid misforstått når den antar at denne utvikling også skyldes ønske om å minske skaderisikoen. På den eldre vogntype som det er tale om i saken, tjente signallyset to formål. Det skulle lyse rødt bakover fra siste vogn mot etterfølgende tog, og samtidig lyse hvitt framover for at man fra førerhuset kunne kontrollere at siste vogn hang på toget. Med moderne bremsesystemer er det ikke lenger behov for det sistnevnte signal, og derfor kan det røde lys nå bygges inn i selve vognen.
Den omtalte signallykt var i samsvar med internasjonale normer plassert i en høyde av 1 meter målt fra underkant på vognkassen, slik at den lykt som skadet Paulsen befant seg 1,55 meter over perrongen. Lyktene brukes fremdeles på så vel norsk som utenlandsk eldre materiell uten at NSB kjenner til at de noen gang har forårsaket en slik skade som det her er tale om. Lyktene ligger innenfor konstruksjonsprofilen på vognene, og det var utelukkende på grunn av kurven på stedet at den venstre lykt ved passeringen av Hauketo stoppested stakk inn over den loddrette linje fra perrongkanten. Etter NSBs mening kunne dette imidlertid bare dreie seg om ca 2 cm.
Det siste innebar imidlertid ikke noe overraskende faremoment. NSB må kunne regne med at publikum ikke plasserer seg på selve perrongkanten når tog passerer. Det er barnelærdom at dette kan medføre risiko, for eksempel kan man snuble eller gli. Det er også ubehagelig å stå så nær et passerende tog. Den perrong Trygve Paulsen oppholdt seg på var 70 meter lang og 2,7 meter bred. Paulsen kunne derfor bevege seg farefritt på perrongen, og forholdene atskilte seg således vesentlig fra tilfellene i Rt-1936-298 og Rt-1959-474.
Når det gjelder fremføringen av hurtigtoget i såkalt uriktig spor, var dette verken ualminnelig eller sikkerhetsmessig irregulært. NSB vil ikke påstå at Paulsen hadde spesielle kunnskaper i så måte. Men alle passasjerer må gjøre seg den erfaring at enkeltspordrift er så alminnelig også ved to spor at slik fremføring ikke kommer som noen overaskelse.
Heller ikke kombinasjonen av den utstikkende signallykt og fremføringen av hurtigtoget på uriktig spor utgjorde noe ekstraordinært faremoment ved jernbanedriften. Det er her tale om en meget sterkt trafikkert linje med kort tidsavstand mellom togpasseringene, som ofte skjer utenom togtabellen. Varsel ble videre gitt med fløyten, og Paulsen skulle i hvert fall ha sett toget komme på 150 meters avstand. Dette gav ham tilstrekkelig tid til å komme unna perrongkanten. Men så vidt skjønnes så han ikke engang i retning av det kommende tog da dette fløytet.
NSB konkluderer med at det var upåregnelig at en reisende ville oppføre seg så åpenbart ufornuftig som Trygve Paulsen gjorde, og at ansvarsgrunnlag derfor ikke foreligger. Det bestrider videre at NSB hadde noen reelle muligheter for å verge seg mot slike ulykker bortsett fra å varsle med togfløyten. Byretten stiller urealistiske krav når den nevner en annen montering av signallykten eller varsling over høyttaleren når tog kommer på uriktig spor. Avstanden mellom tog og perrong kan ikke økes. De typiske jernbaneulykker skjer nettopp ved at folk faller mellom perrongen og toget. Noen markering på perrongen er av mange grunner utilrådelig, og et oppslag vil ikke si mer enn det publikum vet på forhånd om faren.
Dersom Høyesterett skulle komme til at jernbanedriften i dette tilfelle innebar et erstatningsbetingende faremoment, mener NSB at Trygve Paulsens opptreden har vært så uaktsom at NSBs ansvar må falle helt bort, eventuelt betydelig reduseres i samsvar med reglene i straffeloven ikrafttredelseslovs §25 annet ledd. Hans uaktsomhet har nemlig vært det helt dominerende trekk ved ulykken.
Når det gjelder Gudrun Paulsens krav om erstatning for sjokkskade, hevder NSB at det vil være i strid med den restriktive rettspraksis å ilegge slikt ansvar i dette tilfelle. Det er vist til dommene i Rt-1938-626, Rt-1960-357 og Rt-1966-163. Byretten har i nærværende sak uriktig antatt at skadevolderens skyldgrad ikke vil være avgjørende for om ansvar kan ilegges. Det er etter NSBs mening ikke tilstrekkelig at ulykkeshendelsen i seg selv har vært sjokkerende. I rettspraksis har adekvansen vært vurdert i forhold til den skadegjørende handling.
Norges Statsbaner har nedlagt slik påstand:
«1. Norges Statsbaner frifinnes.
2. Norges Statsbaner tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»
Trygve og Gudrun Paulsen har tatt til gjenmæle og påstått byrettsdommen stadfestet.
Ankemotpartene gjør gjeldende at det i forhold til Trygve Paulsen foreligger tre selvstendige ansvarsgrunnlag for NSB. Det forelå for det første særegne faremomenter ved arrangementet på stoppestedet. Dernest forelå det en teknisk ufullkommenhet ved ulykkesvognen ved at sluttsignalet stakk inn over perrongen. Og endelig anføres det at varslingsrutinene på Hauketo stoppested i forbindelse med togpasseringer på uriktig spor har vært utilfredsstillende. De tre ansvarsgrunnlag går imidlertid til dels over i hverandre. Det bestrides videre at Trygve Paulsens opptreden har vært noen dominerende faktor ved ulykken. Han har stått der publikum kunne oppholde seg. Endelig hevdes Gudrun Paulsens sjokkskade å være en påregnelig følge av den skadegjørende handling og derved erstatningsbetingende. Det understrekes hvor opprørende hendelsen var for hustruen, som straks etter ulykken fant sin sterkt skadede mann på perrongen.
Når det gjelder selve handlingsforløpet, hevder ankemotpartene at sluttsignalet under passeringen må ha stukket noe lenger inn over perrongen enn anført av NSB. Hensett til dosseringen i kurven og skakingen på toget under passeringen i en fart av 65 til 70 km/t, mener ankemotpartene at lykten i hvert fall må ha stukket ca 5 cm inn over perrongen. Det bestrides videre at Trygve Paulsen ikke så mot toget da dette fløytet. Han hadde imidlertid ingen mulighet for å oppfatte at det kom i uriktig spor både fordi jernbanelinjen går i en kurve inn mot stoppestedet og fordi sikten denne dag var meget dårlig på grunn av tåke. Han reagerte i stedet ved nettopp å vise omtanke for faren ved et passerende tog. Han ropte en advarsel til sin hustru, som oppholdt seg der han måtte gå ut fra at toget ville passere.
Når det gjelder plasseringen av sluttsignalet på ulykkesvognen, gjøres det gjeldende at plasseringshøyden har vært diktert av at løse lykter tidligere ble satt på og tatt av av konduktøren, og at dette derfor var en praktisk arbeidshøyde. Det hadde i våre dager ikke vært noen tekniske problemer forbundet med å plassere lykten høyere, slik at den ikke frembød noen fare for dem som stod på perrongene. Vogntypen er nå for størstedelen utrangert som foreldet.
Paulsen fikk intet varsel om at hurtigtoget ville passere i uriktig spor. Hele trafikkbildet tilsa at tog sydfra ville passere i høyre spor, og det kom som en total overraskelse for ham at et tog ville passere hans perrong med høyeste hastighet. Dette var en fare som NSB pliktet å varsle om på annen måte enn med vanlig fløyting, som er rutine i alle tilfelle hvor et tog passerer stoppestedet.
Trygve og Gudrun Paulsen har nedlagt slik påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Norges Statsbaner dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett til Gudrun og Trygve Paulsen.»
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og ser saken slik:
Det rettslige utgangspunkt i saken, som for øvrig partene er enige om, er at NSB ikke har noe rent objektivt ansvar for skader ved påkjørsler av tog. Jeg nøyer meg med å vise til bemerkningene i dommen i Rt-1978-521, særlig side 529. Den skade som det er tale om, kan heller ikke tilbakeføres til noen feil eller forsømmelse fra bestemte ansatte i NSBs tjeneste. Skal NSB likevel være erstatningsansvarlig for den skade som rammet Trygve Paulsen, må det derfor etter min mening være fordi det her har foreligget en spesiell fare ved jernbanedriften som NSB ikke kan sies å ha truffet rimelige sikringstiltak mot.
Som allerede nevnt er det på Hauketo stoppested to spor, som normalt nyttes til høyrekjøring av togene i hver sin retning. Da Trygve Paulsen og hans hustru Gudrun ankom til stoppetedet om morgenen 10. mars 1977, tok de derfor opphold på hver sin perrong fordi de skulle ha toget hver sin vei. De ankom til stoppestedet i god tid før sine togavganger. Trygve Paulsens tog sydover skulle etter rutetabellen ankomme kl. 09.30, mens hustruens tog til Oslo skulle komme fem minutter senere. Ikke på noe tidspunkt frem til ulykken skjedde ca kl. 09.28, fikk de to eller andre som måtte oppholde seg på perrongen, noe varsel om at alle tog - både syd- og nordgående - på grunn av linjearbeider ville passere den perrong Trygve Paulsen oppholdt seg på.
Ektefellene ble stående å snakke sammen over togsporene fra sine perronger, og Trygve Paulsen stod da helt på kanten av sin. Noe unormalt ved denne opptreden var det ikke, og det fremgår av handlingsforløpet at Paulsen også hadde sin oppmerksomhet henvendt på kommende togtrafikk.
På det sted han stod på perrongen, er radius for skinnegangen 435 meter. Der hurtigtoget sydfra i en fart av 65 til 70 km/t kjørte inn mot Hauketo stoppested, er radius 296 meter. Kurven medfører at det er vanskelig å se ankommende tog før de er et par hundre meter fra stoppestedet, og sikten ulykkesdagen ble også betydelig redusert på grunn av været. Det fremgår av vitneforklaringene at togpersonalet først ble oppmerksom på Paulsen da toget var i en avstand fra ham på ca 150 meter. Jeg må også legge til grunn at Paulsen selv ikke bare har hørt toget fløyte, men også da sett toget. Poenget for meg er imidlertid at han i hvert fall ikke på det tidspunkt kan ha hatt muligheter for å se at toget kom i uriktig spor. Sett på denne avstand «fløt» utvilsomt nord- og sydgående spor sammen. Hensett til at Trygve Paulsen om et par minutter også ventet sitt tog på det nærmeste sporet, kan det vel neppe heller ha streifet ham at det samme spor nå ble nyttet av et nordgående tog i full fart.
Trygve Paulsens videre opptreden viste at han var fullt klar over risikoen ved å stå for nær et passerende tog. Han roper over til sin hustru at hun må passe seg for toget. Hele hans oppmerksomhet har tydeligvis blitt konsentrert om omsorgen for hustruen, slik at toget etter få sekunder nå kom helt overraskende på ham.
Ut fra det trafikkbilde som således forelå, er jeg ikke enig med NSB i at man bare kunne stole på at publikum på begge perronger ved aktsom opptreden alltid ville trekke seg tilstrekkelig langt tilbake fra perrongkantene ved togpasseringer. Den fløyting som finner sted ved alle togpasseringer, var heller ikke tilstrekkelig til å oppnå det. Så innpodet høyreregelen er i trafikken, burde NSB etter min mening uttrykkelig gjort publikum oppmerksom på at også der det var to spor, ville tog komme i begge retninger på det ene. Noen praktiske vansker med å gi slik varsel, for eksempel gjennom høyttaler eller ved oppslag, kan jeg ikke se at det ville vært.
Det er ikke i saken blitt hevdet at Trygve Paulsen ved påkjørselen har befunnet seg utenfor perrongkanten med noen del av kroppen. Jeg må derfor legge til grunn at når Paulsen ble rammet i hodet av signallykten, skyldes det at lykten stakk inn over perrongkanten. Det er som nevnt under partenes prosedyre uklart hvor langt inn den har gått. Uansett om dette var ca 2 eller ca 5 cm, var dette etter min mening i seg selv et vesentlig faremoment. Jeg har nemlig vanskelig for å se at man ved denne vurdering - som anført av NSB - bare kan gå ut fra at perrongkanten alltid vil være fri for publikum, jfr. for eksempel trengsel ved stor trafikk av reisende på perrongene. Jeg legger videre til grunn at det ikke har vært noen teknisk nødvendighet å plassere signallykten i så lav høyde at den kunne ramme personer på perrongen.
Jeg konkluderer med at de mangler jeg har påpekt ved passeringen av hurtigtoget på Hauketo stoppested på ulykkestidspunktet, i hvert fall til sammen representerte en så fremtredende fare for selv aktsomme trafikkerende at NSB må være erstatningspliktig for den skade som Trygve Paulsen ble utsatt for. Det fremgår ellers av det jeg har sagt at jeg ikke finner grunnlag for å redusere Paulsens erstatningskrav på grunn av egen opptreden etter reglene i straffeloven ikrafttredelseslovs §25 annet ledd.
Når det gjelder det krav Gudrun Paulsen har reist for sjokkskade, har jeg vært i tvil.
Det er ingen uenighet mellom partene om at det er sjokket etter ulykken som er årsaken til den uførhet som Gudrun Paulsen har på grunn av nervøse lidelser. I mangel av opplysninger om det motsatte må jeg legge til grunn at hun før ulykken har vært en normalt robust person. Det må også ha vært et forferdelig syn som møtte henne da hun imiddelbart etter ulykken tok hånd om sin mann. Han hadde fått knust venstre øye og kjeven, og ganen og nesen var borte. Han hadde mistet mye blod, og tilstanden var kritisk. Ifølge den politirapport som ble utarbeidet i anledning av ulykken, hadde behandlende lege betegnet skadene som det styggeste han hadde sett. Hennes reaksjoner på ulykken ligger derfor etter min mening innenfor det man i livets gang må regne med.
Min tvil knytter seg til de rettslige vilkår for å tilkjenne erstatning for sjokkskade. Det fremgår av de dommer som partene har vist til, jfr. særlig dommen i Rt-1966-163, se bemerkningene side 167-168, at det i rettspraksis er trukket meget snevre grenser for tredjemanns erstatningskrav som følge av sjokkskade. Hovedsynspunktet synes å ha vært at slike skader normalt er av så indirekte og avledet natur i forhold til den skadegjørende handling at det ikke vil være rimelig å strekke den erstatningspliktiges ansvar til også å dekke disse skader. Dette synspunkt slår etter min mening ikke til i et tilfelle som det foreliggende. Slik Gudrun Paulsen ble vitne til ulykken som rammet hennes mann, var det høyst påregnelig at hun kunne bli sjokkskadet. Jeg kan heller ikke se at behovet for en rimelig avgrensing av skadevolderens ansvar her gjør seg gjeldende med en slik tyngde at erstatningsplikt ikke bør anses å foreligge. Jeg er etter dette kommet til samme resultat som byretten også når det gjelder Gudrun Paulsens erstatningskrav.
Det er ingen uenighet mellom partene for så vidt gjelder utformingen av punkt 1 i byrettens domskonklusjon.
Anken har ikke ført frem, og NSB må også pålegges å betale saksomkostninger for Høyesterett, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotpartene har fremlagt lovbestemt omkostningsoppgave.
Jeg stemmer for denne
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges Statsbaner 26000 - tjueseks tusen kroner - til Trygve og Gudrun Paulsen i fellesskap innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Endresen: Jeg er når det gjelder ansvarsspørsmålet, om enn under noen tvil, kommet til samme resultat som førstvoterende, og legger da særlig vekt på kombinasjonen med skifte til uriktig spor og den omstendighet at en del av togsettet kom noe inn over perrongen. Derimot er jeg kommet til at Trygve Paulsen må tåle avkortning i erstatningen etter straffeloven ikrafttredelseslovs §25 annet ledd som følge av egen utvist uaktsomhet.
Å stille seg på perrongens ytterste kant opptatt med samtale med sin kone på den motsatte perrong uten tilstrekkelig å reagere på togets gjentatte fløytesignal, finner jeg ikke samsvarer med hvorledes en aktsom passasjer skal forholde seg. Selv om det var tåket, burde Paulsen hatt god mulighet til å se og å høre toget komme fra høyre i tilstrekkelig tid til å trekke seg tilbake. Når så ikke skjedde, må dette skyldes at han ensidig var opptatt av kontakten med sin kone. Jeg finner hans mangel på aktsomhet så dominerende at erstatningen etter mitt syn bør reduseres med 50 prosent.
Når det gjelder erstatning for sjokkskade for Gudrun Paulsen, er jeg enig med førstvoterende i at det er grunnlag for å tilkjenne slik erstatning.
Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Christiansen.
Dommer Halvorsen og justitiarius Sandene: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.