LE-1991-540

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-05-28
Publisert:	LE-1991-00540
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 3132/88 - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-00540 A.
Parter:	Ankende part: Gjensidige Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Sofus Nielsen, Lysaker). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Robert Robertsen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Dag Stousland, formann. Ekstraord. lagdommer, lagmann Trygve Lange-Nielsen. Ekstraord. lagdommer Terje Torp
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180

Saken gjelder krav om erstatning etter nakkeslengskade forårsaket ved bilulykke 16. august 1983. A var på tjenestereise, og var passasjer i bil tilhørende arbeidsgiveren, Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen, da den ble påkjørt bakfra av en annen bil i samme følge. Etter ulykken var A innlagt i X sykehus. Han har vært sykmeldt siden på grunn av smerter i nakke og rygg. A er tilstått 100% uførepensjon.

Bilen som kjørte på den A befant seg i, var forsikret i Gjensidige Norsk Skadeforsikring. Selskapet har erkjent erstatningsansvar overfor A. Det er oppstått tvist om erstatningens størrelse. Ved stevning til Oslo byrett av 28. november 1988 anla A søksmål mot Gjensidige Norsk Skadeforsikring. Under hovedforhandlingen nedla han påstand om dom på ca kr 11 millioner. Forsikringsselskapet nedla påstand om dom på kr 1,6 millioner.

I tvisten avsa Oslo byrett den 2. november 1990 dom med slik domsslutning:

1. Gjensidige Norsk Skadeforsikring dømmes til å betale erstatning til A med kr 3631551,- - tremillionersekshundreogtrettientusenfemhundreogfemtien -, fordelt slik:

a) Lidt tap kr 408600,-

b) Fremtidige ervervstap kr 1937847,-

c) Fremtidige merutgifter kr 1205104,-

d) Ménerstatning kr 80000,-

2. Ved betaling etter 1. januar 1991 påløper 18 - atten - % rente p.a. fra denne dato til betaling skjer.

3. Gjensidige Norsk Skadeforsikring dømmes til å erstatte As utgifter til juridisk bistand forut for saksanlegget med kr 57500,- - femtisjutusenfemhundrekroner.

4. Gjensidige Norsk Skadeforsikring dømmes til å betale saksomkostninger til A med kr 15000,- - femtentusen kroner. For øvrig bærer hver av partene sine saksomkostninger.

5. Oppfyllelsesfristen settes til 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse.

Begge parter har påanket byrettens dom til lagmannsretten. Gjensidige Norsk Skadeforsikring ved ankeerklæring datert 12. desember 1990 og A ved ankeerklæring datert 2. januar 1991.

Gjensidige Norsk Skadeforsikring har endret navn til Gjensidige Skadeforsikring, nedenfor benevnt Gjensidige, og har nedlagt slik påstand:

1. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale A erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 960000,- fratrukket verdien av á kontoutbetaling kr 500000.

2. A dømmes til å betale Gjensidige Skadeforsikring dets saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

A har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Gjensidige Skadeforsikring betaler erstatning til A begrenset oppad etter rettens skjønn til netto kr 2893000,- pr. 1. mai 1993 som følger:

a) Lidt tap kr 870000

b) Tap i fremtidig erverv kr 1684000

c) Påførte merutgifter kr 200000

d) Fremtidige merutgifter kr 1003000

e) Rest ménerstatning kr 80000 herfra fragår á kontoforskudd på erstatningen med kr 910000,- samt renter i selskapets favør med kr 34000,-, til sammen kr 944000,-.

2. I tillegg påløper 18% årlig rente av kr 2893000,- fra 1. mai 1993 til betaling skjer.

3. Byrettens dom pkt. 3 stor kr 57500,- stadfestes med fradrag av kr 20000,-, dvs. netto kr 37500,-, med tillegg av 18% årlig rente fra 1. desember 1988 til betaling skjer.

4. Byrettens dom pkt. 4 forhøyes, slik at saksomkostningene fastsettes til kr 226540,- med tillegg av 18% årlig rente fra 29. november 1990 til betaling skjer.

5. Gjensidige Skadeforsikring erstatter A sakens omkostninger for lagmannsretten.

I begge parters påstander inngår erstatning for lidt inntektstap for årene 1984, 1985 og 1986, samt rest ménerstatning med kr 80000. Partene er enige om disse erstatningsbeløp.

På anmodning fra A utbetalte Gjensidige 8. april 1991 á konto kr 500000. Forutsetningen for utbetalingen var at Gjensidige i det endelige oppgjøret skulle godskrives renter av beløpet i den utstrekning utbetalingen medførte for tidlig utbetaling i forhold til den endelige erstatning. Denne betingelse er godtatt av A.

Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo den 3.-6. mai 1993. Retten mottok forklaringer fra A og fra fire vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten. Psykolog Leif Gunnar Bjerke, overlege Magnus Robberstad og overlege Ingjald Bjerkreim var oppnevnt som sakkyndige. De fulgte As forklaring og avga muntlige erklæringer i tillegg til de skriftlige erklæringer de hadde avgitt. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken.

Saken står i en noe annen stilling enn for byretten. To av de sakkyndige har vurdert As ryggplager, og skattereglene er vesentlig endret med virkning fra 1992. Under ankeforhandlingen frafalt A kravet om erstatning for ulempen ved å måtte betale fremtidige inntektsskatter av den ubrukte del av erstatningen som forrentes med høyere rentefot enn 6% p.a., av partene kalt "overrente". Om detaljene i saksforholdet vises til byrettens fremstilling og til det som fremgår av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Gjensidige har i det vesentlige anført:

Generelt gjelder at byretten har tatt feil når den har henført alle As skader og tap til bilulykken. Det vises til de sakkyndige som konkluderer med at As ryggskade er en medfødt skade som ikke er relatert til ulykken.

Videre har byretten vurdert As behov for hjelp langt mer omfattende enn han har behov for, slik at erstatningen er blitt altfor høy på dette punkt.

Ved vurderingen av tap i fremtidig inntekt må det legges til grunn at A fortsatt har en mindre restervervsevne.

Det er videre feil av byretten å ha benyttet detaljerte matematiske beregninger ved fastsettelsen av erstatningen. Lagmannsretten må såvel ved vurderingen av de enkelt elementer som inngår i erstatningsvurderingen, som i totalvurderingen til slutt, utøve et skjønn på vanlig måte.

Lidt inntektstap.

Partene er enige om at bruttoerstatningen, nettotapet med tillegg av skattepåslag for årene 1984, 1985 og 1986 matematisk beregnet, utgjør til sammen kr 116690.

Det er videre enighet mellom partene om at lagmannsretten kan legge til grunn den samme bruttolønn uten skade, som byretten har gjort for årene 1987-1990, dvs kr 210000 (1987), kr 230000 (1988), kr 250000 (1989) og kr 270000 (1990). For årene 1991 og 1992 må retten fastsette bruttolønnen. På grunn av lønnsutviklingen disse årene, er det ikke naturlig å forhøye bruttolønnen med mer enn kr 5000 pr år.

Ved beregningen av tapet er partene uenige om sparte reiseutgifter til og fra arbeidet samt sparte renter og avdrag til Statens lånekasse, som følge av ettergivelsen av lånet, skal tas i betraktning ved erstatningsberegningen. Videre er det uenighet om renteinntektene av utbetalt ulykkesforsikring skal tas i betraktning ved beregningen av skattepåslaget.

a) Utgiftsreduksjon.

I 1988 etterga Statens lånekasse for utdanning ca kr 181000 av sitt totale krav dengang på ca kr 200000. Ettergivelsen er begrunnet i As økonomiske situasjon etter skaden. Basert på annuitetsprinsippet representerer ettergivelsen en årlig besparelse for A av renter og avdrag i størrelsesorden kr 20539. Besparelsen har han frem til år 2003 hvor lånet normalt ville være nedbetalt. Videre sparer A på grunn av skaden reiseutgifter til og fra arbeidet. Reduserte utgifter på grunn av skaden skal tas i betraktning ved erstatningsfastsettelsen, jf Sevaldsen-dommen, Rt-1981-138 flg., særlig side 145.

b) Renteinntektene av ulykkesforsikringen.

A fikk i 1988, som følge av ulykken, utbetalt en ulykkesforsikring han hadde tegnet i Gjensidige. I tillegg til selve forsikringen, kr 275000, ble det utbetalt akkumulerte renter for flere år med ca kr 200000. Byretten har feilaktig lagt renteinntektene av disse beløp til grunn ved beregningen av skatteulempen for årene 1988, 1989 og 1990. Det følger av Skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd i.f. at det er adgang til å ta hensyn til de forsikringsytelser som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden ved fastsettelse av totalerstatningen. Alternativt kan disse renteinntektene betraktes som annen inntekt etter skaden, med den følge at nettotapet reduseres. Gjensidige krever verken at ulykkesforsikringen skal tas i betraktning ved utmålingen av den samlede erstatning eller at avkastningen av beløpet skal regnes som inntekt. Det er derfor feil når byretten ved beregningen av skatteulempen tar hensyn til denne renteavkastning.

Lidt inntektstap fra og med 1984 til og med 1992 inklusiv skattepåslag anses realistisk å utgjøre kr 252949.

Tap av fremtidig inntekt.

Med bakgrunn i As gode utdannelse og hans korte yrkesaktivitet da ulykken inntraff, kan retten legge til grunn at han høyst sannsynlig ville arbeidet som informasjonsmedarbeider/journalist. Det er ikke realistisk å legge til grunn noen topp karriere med As personlighetstrekk. En middels karriere må legges til grunn, slik den sakkyndige Bjerke konkluderer med. Den eneste overordnede stillingen A har hatt, var et kortvarig vikariat som desksjef (vaktsjef) i - - avisen i Bergen. Kravene til utdannelse og erfaring er imidlertid vidt forskjellige i store og små aviser. Erfaring fra en liten avis gir ikke automatisk adgang til tilsvarende stilling i en hovedstadsavis.

Med utgangspunkt i Norsk journalistlags lønnsstatistikk pr 1. oktober 1991, landet sett under ett, og journalistlagets angivelse av As lønnsansiennitet, kan retten legge til grunn at hans årsinntekt i 1993 ville vært kr 285000.

a) Kapitaliseringsrentefot.

Byretten har riktig lagt til grunn 6% som kapitaliseringsrentefot. Ved valg av kapitaliseringsrentefot skal langtidsrenten legges til grunn, slik det fremgår av Sevaldsendommen. Her ble 6% lagt til grunn på et tidspunkt hvor inflasjonen var ca 10-15% og nominell rente 10%. Spørsmålet om kapitaliseringsrentefoten ved personskadeserstatninger er ikke behandlet av Høyesterett etter Sevaldsen-dommen. Derimot har spørsmålet vært oppe i to dommer angående erstatning ved ekspropriasjon. Verken i Noem-dommen, Rt-1986-178 eller i Aakrann-dommen, Rt-1991-217 er prinsippet i Sevaldsendommen fraveket. Siden Sevaldsen-dommen har domstolene fast og entydig lagt til grunn en kapitaliseringsrentefot på 6%. Det er derfor ikke grunnlag for å fravike denne praksis og legge 5% til grunn slik A hevder.

b) Skatteulempen.

For at A skal få full erstatning har han krav på erstatning for ulempen ved å måtte betale fremtidige inntekts- og formuesskatter av h.h.v. renteinntekt og kapital som følge av erstatningsutbetalingen. Partene er enige om dette. Når det gjelder inntektsskatten, viser matematiske beregninger at etter skatteomleggingen fra og med 1992 med bortfall av progresjonstrinn, ligger skatteulempen på 18-19%.

Formueskatten kan reduseres vesentlig ved å investere erstatningen i fast eiendom og/eller livrente. Det er stor sannsynlighet for at A vil investere en del av erstatningen i eget hus, jf kravet om erstatning for merutgifter ved flytting. Lagmannsretten kan med utgangspunkt i reglene om skadelidtes tilpasningsplikt, legge til grunn at A må investere noe av erstatningen i livrente. Det er idag ingen ting som tyder på at de gunstige skattereglene vedrørende livrente vil bli endret i overskuelig fremtid.

c) Restervervsevne.

Det følger av den sakkyndige, overlege Bjerkreim, at A må anses å ha en restervervsevne på 25-30%. Han vil derfor kunne påregne å ha inntekter av frilans virksomhet som journalist. Uten innvirkning på pensjonsutbetalingen, kan A i tillegg til pensjonen ha inntekter opp mot 1/2 G.

Merutgifter.

A mottar hjelpe- og grunnstønad med ca kr 13000 årlig. Det er bare ekstrautgifter utover dette beløp som bilskaden har medført og vil medføre i fremtiden, A kan kreve erstattet. Skaden er godkjent som yrkesskade av Rikstrygdeverket. Det betyr at lege- og tannlegebehandlinger, samt medisiner dekkes fullt ut av Folketrygden.

En vesentlig del av As krav under denne post må tilbakeføres til ryggskaden, som etter de medisinsk sakkyndiges erklæringer ikke er forårsaket av bilulykken. De øvrige poster A krever er ikke i en slik størrelsesorden som byretten har fastsatt. Enkelte krav er til dels konstruert, særlig kravet om erstatning for ekstra stor og dyr bil. De fleste moderne biler har i dag en god trafikksikkerhet selv om de ikke er av de største og dyreste. Uansett hvilket inntektsnivå A ville hatt uten skaden, ville det bilhold han hadde hatt råd til, dekket det behov for trafikksikkerhet som foreligger. Dersom A føler behov for større og dyrere biler enn dette, kan han ikke kreve erstatning.

Et beløp på kr 10000 årlig ut over grunn- og hjelpestønaden må være mer enn nok til å dekke merutgiftene. Selv om A ikke har dokumentert å ha hatt noen merutgifter etter bilulykken, aksepteres at han erstattes 10000 årlig, både som lidt tap og tap i fremtiden.

Partene er enige om at erstatningen for lidte utgifter fram til og med 1988 er oppgjort. Erstatningen for lidte utgifter i årene 1989-1992 kan således fastettes til kr 40000.

Erstatningen for tap i fremtidig inntekt og merutgifter med tillegg av skatteulempen kan settes til kr 587603.

Ménerstatning.

Det erkjennes at A har krav på ytterligere kr 80000 i ménerstatning, selv om de sakkyndige for lagmannsretten har kommet frem til en lavere medisinsk invaliditetsgrad enn tidligere lagt til grunn.

Øvrige utgiftsposter.

I henhold til vanlig praksis aksepterer Gjensidige å dekke rimelige og nødvendige advokatutgifter i anledning skadebehandlingen. Byretten har godtatt kravet på kr 57500, et salær som er langt høyere enn det som er vanlig i personskadesaker. Dette henger muligens sammen med at A før han brakte saken inn for domstolen, prosederte på endringer av en rekke prinsipper for personskadeutmåling. Det er utbetalt kr 20000 til advokat Robertsen for arbeid før saksanlegget. I tillegg er utbetalt kr 10000 til advokat Holden som representerte A før advokat Robertsen, og kr 14000 til aktuar Haugland som har bistått A ved siden av advokat Robertsen. Det bestrides at A har krav på ytterligere erstatning for juridisk og annen bistand før saksanlegget.

Byretten har feilaktig dømt Gjensidige til å betale saksomkostninger med kr 15000 øremerket for aktuar Haugland. Aktuar Haugland har hele tiden bistått skadelidte og har aldri vært rettsoppnevnt sakkyndig.

A har i det vesentlige anført:

Trafikkulykken skjedde under befaring med Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesens hovedstyre. A er ufrivillig kommet ut for ulykken. Det er såvel gjennom rettspraksis som i lovgivningen etablert et betydelig erstatningsrettslig vern for skadelidte i slike tilfeller. Kollisjonen var meget kraftig, og bilføreren som kjørte på bilen med A som passasjer, har fått bot for dette. Elementet av skyld på skadevoldersiden er utmålingsrelevant. Det er aldri noe hyggelig for skadelidte å fremme krav mot forsikringsselskapene. Saken er stor og omfattende. A har måttet gjennomgå omfattende undersøkelser av de sakkyndige i forbindelse med rettssaken, hvilket har vært en stor belastning for ham. Erstatningen lagmannsretten skal fastsette, må være så stor at As økonomiske tap og merutgifter dekkes, slik at han kan opprettholde sin livsførsel som tidligere. Byrettens erstatningsutmåling oppfyller ikke dette mål. Omfanget av skaden.

Før ulykken var A i meget god form, han gikk i fjellet med oppakning, han var medlem av en karateklubb og andre idrettsforeninger. I dag har han daglige smerter fra rygg og nakke uten at det lar seg gjøre å lokalisere smertene til det ene eller andre sted. Hans konstitusjon er vesentlig dårligere enn for bare få år siden. Det er ikke riktig at ryggsmertene først er kommet noen år etter ulykken. Det fremgår av epikrisen fra X sykehus at smerter i ryggen ble nevnt. Hodesmertene i forbindelse med ulykken var imidlertid så voldsomme at de skapte dødsangst hos ham. På sykehuset ble derfor hodesmertene fremhevet i forhold til øvrige smerter.

Det fremgår av overlege Bjerkreims sakkyndige erklæring at A har en medfødt skavank i veikryggen som kan være årsak til ryggsmertene. Det er et alminnelig prinsipp i norsk erstatningsrett at skadevolder må ta skadelidte som han er. Dette medfører at den medfødte skade ikke skal gå utover A.

Innektsnivå.

Byretten har feilaktig lagt til grunn at det ikke med sikkerhet kan sies hvilket yrke A ville valgt, eller hvor langt han ville nådd i sin karriere. Det er videre feil når byretten legger til grunn at A ikke har formell utdannelse innen journalistikk. Det finnes ingen formell utdannelsesbakgrunn for journalister. Med sin eksamen i mellomfag i massekommunikasjonssosiologi fra Universitetet i Oslo og økonomistudium innen massekommunikasjon, har A bedre forutsetninger for å være journalist enn mange andre. Straks han var ferdig med universitetsutdannelsen, fikk han overordnet stilling, som vaktsjef, i - - avisen i Bergen. Da ulykken inntraff var han informasjonskonsulent i Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen. I forbindelse med hovedfagsoppgaven i religionshistorie, hadde A hatt flere reiser til Østen. Dette gjør ham vel kvalifisert som utenriksmedarbeider. Utenrikskorrespondent B har bekreftet dette så vel for byretten som for lagmannsretten. Utenrikskorrespondenter har en meget høy årsinntekt i størrelsesorden kr 500000.

Lidt tap i inntekt.

Partene er enige om tapet med skattepåslag for årene 1984, 1985 og 1986, videre er det enighet om å legge til grunn byrettens anslag om antatt brutto lønnsinntekt uten skaden for årene 1987, 1988, 1989 og 1990. I henhold til uttalelse fra Norsk journalistlag har A lønnsansiennitet fra 1972, slik at han oppnår topplønn fra og med 1992. Av journalistlagets lønnsstatistikker fremgår at lønnsnivået for journalister i Oslo er vesentlig høyere enn i landet for øvrig. Dette må legges til grunn ved lønnsvurderingen.

Lønnen for journalister består av en grunnlønn med alderstillegg. I tillegg får journalistene et personlig tillegg og ytterligere kommer overtidsgodtgjørelse. I uttalelser fra journalistlaget fremgår det at arbeidsleder i en av de store Oslo-avisene i 1988 kunne ha en lønn i størrelsesorden kr 380000.

a) Sparte utgifter.

Det bestrides at sparte reiseutgifter og terminbeløp på studielån skal tas i betraktning ved beregningen av netto inntektstap. Med bolig sentralt i Oslo ville A uten skaden ikke hatt reiseutgifter i det hele tatt.

Studielånet ble ettergitt i 1988 fordi A på grunn av skaden ikke hadde kunnet betjene det på flere år. Han tilfredsstilte på dette tidspunkt vilkårene for ettergivelse av det alt vesentligste av lånet samt akkumulerte renter. Anførselen om at disse sparte utgifter skal komme i betraktning er ny for lagmannsretten, og fremsatt svært sent. Det følger imidlertid av Skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd at denne type fradrag ikke er lovhjemlet. For det første er ettergivelse av kr 181000 ingen vesentlig økonomisk ytelse, det må dernest legges vekt på at A helt uforskyldt er blitt sterkt rammet av ulykken. Det må videre legges vekt på at Statens lånekasse har regler som gir adgang til ettergivelse i slike situasjoner som A er kommet opp i. Denne ordning kan likestilles med gjeldsforsikring hvoretter avkorting ikke finner sted, jf dom av Brønnøy herredsrett i RG-1991-198. Under enhver omstendighet kan det ikke gjøres fradrag krone for krone, men bare med et rimelig beløp, for eksempel i størrelsesorden 40000 - 50000 kroner.

b) Renter av ulykkesforsikring.

Ulykkesforsikringen som i 1988 ble utbetalt med kr 275000 pluss akkumulerte renter, var As private som han tilfeldigvis hadde tegnet i Gjensidige. Det er et faktum at A må betale inntektsskatt av renteavkastningen og formuesskatt av erstatningsbeløpet. Byretten har derfor riktig lagt til grunn at han må ha kompensasjon for denne skatteulempe. Det er ikke riktig som anført av Gjensidige, at selskapet med hjemmel i Skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd i.f. kunne krevet at det ved erstatningsutmålingen skulle tas hensyn til erstatningsbeløpet. Et beløp på kr 275000 er så lite at det i henhold til rettspraksis ikke ville blitt tatt hensyn til, jf dom av Eidsivating lagmannsrett i RG-1990-1038.

Tap av fremtidig inntekt.

Byretten har satt tapet i fremtidig erverv for lavt. Ved vurderingen av dette tap, må det tas utgangspunkt i journalistlagets lønnsstatistikk pr 1. oktober 91, hvorav lønn med 20 års ansiennitet er ca kr 307000, hertil kommer tillegg for arbeidsledere i Oslo-avisene med ca kr 190000, samt overtidsgodtgjørelse som kan gå opp mot 100000 kroner. Som mellomleder i en Oslo-avis er det fullt forsvarlig å regne med at A i løpet av 8 år regnet fra 1993, ville nådd en brutto årsinntekt på kr 400000 uten skaden.

I tillegg kommer skatteulempen for inntektsskatt og formuesskatt av erstatningsbeløpet. Før skatteomleggingen i 1992 var det vanlig å gjøre påslag med opp i mot 60%. Etter skattereformen er det matematisk regnet ut at påslaget for skatteulempen utgjør ca 34%.

Kapitaliseringsrentefoten.

Kapitaliseringsrentefoten må settes til 5%. Bankrenten er i dag 8-9% etter fradrag av skatt og inflasjon vil realrenten ligge på 4-5%.

Merutgifter.

A har ekstrautgifter som følge av biluhellet i størrelsesorden 200000 kroner årlig ut over beløpet han mottar fra Folketrygden. Han er først og fremst avhengig av en rekke hjelpemidler. En del av disse er nevnt i overlege Robberstads sakkyndige erklæring. I tillegg har han behov for et spesielt TENS-apparat som lindrer smertene. Utgiftene til batterier og elektroder beløper seg til ca 5000 kroner årlig.

Det er realistisk å regne med at han vil flytte til ny bolig et par ganger i fremtiden. Som følge av skaden er han helt avskåret fra å hjelpe til under flyttingen. Alt må gjøres med leid hjelp.

Etter ulykken er A blitt engstelig for å kjøre bil. I store biler føler hans seg tryggere enn i små. Det er på det rene at store biler er sikrere enn mellomstore og små. Han må derfor ha stor bil heretter.

A er oppvokst på Sørlandet med sjøen som naturlig rekreasjonsområde. Han er fullstendig avskåret fra å gjøre sin del av vedlikeholdet på hytten, og makter ikke å stelle landstedbåten beliggende ved hytten og turbåten i Oslo. Alt vedlikehold som han før gjorde selv, må han derfor nå leie hjelp til. Husarbeid er han i det alt vesentlige ute av stand til å utføre. Tyngre husarbeid som han tidligere kunne avlaste sin kone med, må de nå leie hjelp for å få utført.

Forsiktig anslått utgjør merutgiftene kr 50000 pr år.

Øvrige tapsposter.

Byretten har riktig dømt Gjensidige til å betale advokatutgiftene før saksanlegget. Dette er en erstatningspost på linje med lidt skade, og skal erstattes i henhold til Skadeserstatningsloven §3-1. Salæret er beregnet i henhold til Advokatforeningens regler.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lidt inntektstap.

Partene er enige om tapet for årene 1984, 1985 og 1986 i henhold til Gjensidiges matematiske beregninger, som er litt gunstigere enn As, utgjør tapet kr 116690.

For årene 1987, 1988, 1989 og 1990 er partene enige om å legge byrettens brutto årsinntekt uten skaden til grunn. For 1987 utgjør således brutto årslønn 210000, for 1988 230000, for 1989 250000 og for 1990 270000 kroner.

I brev til A datert 23. mars 1992 opplyser Norsk journalistlag at lønnsutviklingen fra 1990 til 1991 var på 3,6%. Under henvisning hertil anslår lagmannsretten brutto årsinntekt uten skade i 1991 til kr 280000 og i 1992 og til kr 285000.

Et tvistespørsmål for lagmannsretten er om bortfallet av reiseutgifter og rente- og avdragsbetalinger til Statens lånekasse for utdanning skal komme til fradrag i brutto årsinntekt uten skade. Bortfallet av reiseutgiftene vil være permanent, mens borfallet av renter og avdrag til lånekassen er tidsbegrenset til år 2003, da lånet etter det opplyste ville vært nedbetalt. Gjensidige har beregnet reduksjonen i renter og avdrag etter annuitetsprinsippet til årlig å utgjøre kr 20539. Lagmannsretten deler Gjensidiges oppfatning om at disse reduserte utgifter på grunn av skaden er en fradragspost ved erstatningsberegningen. Fradrag for reduserte utgifter er et gjennomgående prinsipp i erstatningsretten, og er lagt til grunn av Høyesterett i Sevaldsen-dommen, Rt-1981-138 og fremgår av Peter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, annen utgave side 291.

Det neste tvistepunkt for lagmannsretten er om A skal ha kompensasjon for inntekts- og formuesskatt i anledning utbetalingen av ulykkesforsikringen på kr 275000. Det følger av Skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd i.f. at det ved erstatningsutmålingen kan tas hensyn til forsikringsytelser, annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få, som følge av skaden og til forholdene ellers. Det er uten enhver betydning at ulykkesforsikringen var tegnet i samme selskap som er ansvarlig etter bilulykken. Ulykkesforsikringsbeløpet kan enten tas i betraktning ved totalerstatningen ved at denne reduseres med et skjønnsmessig beløp. Eller det kan tas i betraktning på den måte at renteinntektene regnes med blant inntektene etter skaden, slik at netto inntektstapet reduseres. Gjensidige har for lagmannsretten understreket at selskapet ikke ønsker at ulykkesforsikringen skal komme i betraktning verken på den ene eller andre måten. Etter dette er lagmanssretten enig med Gjensidige i at det må ses bort fra renteinntekter av ulykkesforsikringen ved vurderingen av skatteulempen.

Når det gjelder As inntekter med skaden legger lagmannsretten til grunn pensjonsutbetalingen for det enkelte år, slik det fremgår av As selvangivelser.

Erstatningen for inntektstapet fra og med 1984 til og med 1992 settes etter dette passende til kr 258000.

Tap av fremtidig inntekt.

A avla historisk-filosofisk embetseksamen høyere grad ved Universitetet i Bergen vårsemesteret 1982. I studietiden hadde han en rekke strøjobber i pressen og noen vikariater i skoleverket. I Fiskeridirektoratet var han vikar som informasjonskonsulent fra 9. juni 1980 til 14. juni 1981. Etter eksamen og frem til bilulykken var han fra 29. august 1982 til 1. januar 1983 vikar som vaktsjef i - - avisen, Bergen, og fra 7. februar 1983 var han ansatt ved Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesens informasjonskontor i Oslo. Ansettelsen hos NVE varte formelt til 1. oktober 1985.

Det er på denne bakgrunn umulig for lagmannsretten å ha noen sikker formening om karri remulighetene. A mener han ville nådd mellomledersjiktet i en Oslo-avis. Videre har han på bakgrunn av sin erfaring fra forholdene i Østen i forbindelse med hovedfagsoppgaven, pekt på mulighetene som utenrikskorrenspondent i Østen. Dette er også fremhevet av vitnet B, som for øvrig har gitt ham et meget godt skussmål fra tiden i - - avisen der B dengang var en av redaktørene. Sluttattesten fra - - avisen undertegnet av ansvarlig redaktør, gir også A et godt skussmål. Sluttattesten fra NVE inneholder imidlertid bare angivelse av arbeidsforholdets lengde, lønn og hva arbeidsoppgavene har bestått i.

Etter en helhetsvurdering, blant annet av de artikler mv. som har vært dokumentert og ellers vist til, er lagmannsretten i likhet med den sakkyndige, psykolog Leif Gunnar Bjerke, kommet til at A før skaden inntraff hadde utsikt til en "middels" karriere. Hans bakgrunn utmerker seg ikke spesielt slik at en jobbkarriere utover det vanlige for en akademiker ikke er sannsynlig.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A ikke ville nådd arbeidsledersjiktet i en Oslo-avis. Av lønnsstatistikkene og andre opplysninger om inntektsforhold som foreligger, fremgår det at journalisters årsinntekt i ikke uvesentlig grad består av overtidsgodtgjørelse. Årlig overtidsgodtgjørelse opp mot kr 100000 er etter det opplyste fra Journalistlaget ikke uvanlig. I likhet med A antar lagmannsretten at han ville nådd sin maksimale årsinntekt i løpet av 7-8 år regnet fra 1993. Etter en rent skjønnsmessig vurdering antar lagmannsretten at brutto årsinntekt uten skaden med alle tillegg som journalister kan få, ville ligget i størrelsesorden 330000 kroner ved år 2000. Ved diskonteringen legges imidlertid 320000 kroner til grunn, regnet fra 1993 og til A fyller 67 år.

Ved diskonteringen legger lagmannsretten til grunn 6% rente. Det følger av Sevaldsen-dommen, Rt-1981-138, at det er langtidsrenten frem til A fyller 67 år som skal legges til grunn. Senere rettspraksis, først og fremst Noem-dommen, Rt-1986-178 og Aakrann-dommen, Rt-1991-217, gjør ingen endring i dette. I Sevaldsen-dommen ble 6% benyttet og siden har det vært fast rettspraksis for denne rentefot. Lagmannsretten kan ikke se at verken dagens rentenivå eller bevegelsene bakover i tiden begrunner noen endring av den praktiserte rentefot.

Ved beregningen av nettotapet, legges til grunn trygdeytelsene A mottar i 1993.

Det er uenighet mellom de sakkyndige om A har noen restervervsevne. Psykolog Leif Gunnar Bjerke mener A ikke har noen vesentlig restervervsevne som kan forventes å gi inntekt av betydning i årene som kommer. Overlege Ingjald Bjerkreim er på den annen side kommet til at A har en restervervsevne på ca 25%. Lagmannsretten legger til grunn at A fortsatt er skrivefør. Om dette vil kunne gi ham noen inntekter er imidlertid meget tvilsomt. Det avhenger først og fremst av hvilke forbindelser han har eller vil kunne etablere, og at han kan evne å følge med i samfunnsutviklingen. Det siste kan by på problemer for ham som følge av hjerneskaden han fikk etter trafikkulykken.

Ved beregningen av fremtidstapet må det tas hensyn til at A skal ha dekket de skatter han fremtidig må regne med på renteinntektene av det utbetalte erstatningsbeløp og på formuesskatten av dette. Partene er enige om at den nominelle rente ved denne beregning skal settes til 6% p.a. Etter gjennomføringen av skattereformen i 1992, er skatteulempen vesentlige redusert. Ved fastsettelsen av skatteulempen legger lagmannsretten til grunn at noe av erstatningen blir investert i egen bolig, og noe i livrente. Det siste følger av skadelidtes plikt til å begrense skaden. Ved slik anvendelse av erstatningsbeløpet blir både inntektsskatt og formuesskatt redusert ikke uvesentlig. På denne bakgrunn har lagmannsretten funnet det riktig å legge til ca 15% for skatteulempen. I likhet med de matematiske beregninger partene har fremlagt, fastsettes erstatningen for fremtidig inntektstap og merutgifter under ett, jf nedenfor.

Merutgifter.

Det er på det rene at A pådro seg en nakkeskade og en hode/hjerneskade ved bilulykken i 1983. Som følge herav har han nakkesmerter, hodesmerter, smerter nedover mellom skulderbladene og kjevesmerter. De medisinsk sakkyndige har anslått den medisinske invaliditeten som følge av skadene til 40%. A hevder at hans lumbago/isjiasproblemer er forårsaket av bilulykken. De medisinsk sakkyndige deler ikke denne oppfatning. Fra overlege Bjerkreims erklæring side 24 hitsettes:

Dersom A hadde skadet veikryggen og pådratt seg er skiveprolaps i forbindelse med trafikkulykken 16. august 83 ville han fått betydelige ryggplager akutt og den nærmeste tid etterpå. Det hadde han ikke. Først seinere, fra 1986 begynte han i de foreliggende sakspapirer å klage over veikryggen, og siden over lumbago-ischias. Den verste periode med ryggproblemer og da på venstre side faller i tid sammen med problemet fra urinveiene fra venstre side.

Det er da ikke notert noe om lumbago-ischiasproblemer. De påviste medfødte forandringer i nedre del av veikryggen med lav skive mellom L4 og L5 og asymmetriske bueledd kan forårsake ryggproblemer og disponere for ischias som for øvrig er en hyppig lidelse særlig hos yngre menn selv uten slike forandringer og vanligvis uten noen form for skade.

Ut fra sykehistorie og funn er det ikke rimelig å sette hans lumbale ryggplager og ischias i forbindelse med trafikkulykken 16. august 83.

Lagmannsretten deler de sakkyndiges oppfatning på dette punkt, og legger til grunn at det ikke er årsakssammenheng mellom ryggplagen og bilulykken.

Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at smertene i forbindelse med nakke- og hode/hjerneskaden forverres når A konsentrerer seg. Han blir trett i stressede situasjoner og ved fysisk aktivitet. Ved sterke smerter får han ofte flimring og uklart syn. Han våkner med hodepine som øker utover dagen og blir verre ved fysisk aktivitet. Han tåler ikke skarpt lys og føler seg uvel ved høy lyd. Nakkeplagene forverres om han løfter tungt, om han arbeider med hendene over skulderhøyde og når han vrir på hodet.

As skade er godkjent som yrkesskade. Utgifter til medisinsk og tannmedisinsk behandling blir derfor dekket av Folketrygden. Det samme gjelder egenandelen for medisiner. På dette området blir A således ikke påført ekstra utgifter.

Av hjelpemidler finner lagmannsretten å kunne godta halskrage, selv om de medisink sakkyndige er uenige om behovet for dette, men ikke korsett som A bruker og som først og fremst er til hjelp for ryggsmertene. Videre godkjenner lagmannsretten spesialsåler i skoene til avhjelp av ubehag i nakken når han setter foten ned på hardt underlag. Spesialstol eller stol av typen "stressless" som A har anskaffet seg godkjennes ikke. Disse er først og fremst til hjelp for ryggplagen.

Under tvil godkjenner lagmannsretten vannseng og utgiftene med driften av denne. Varmen kan avhjelpe muskelstivhet i nakken, men er også til hjelp mot ryggsmertene. Spesiell nakkepute og brodder godkjennes likeledes.

For demping av smertene i nakken, godkjennes apparat for nervestimulering, såkalt TENS-apparat. Det legges til grunn at selve apparatet utlånes fra hjelpemiddelsentralen, mens driftsutgiftene, dvs. utgifter til batterier og elektroder, må dekkes av A.

A har opplyst at han sannsynligvis vil komme til å flytte et par ganger, og at han i forbindelse med flyttingen må ha leid hjelp i større utstrekning enn han ellers ville hatt. Lagmannsretten deler denne oppfatning.

Moderne mellomstore og til dels mindre biler er langt på vei like trafikksikre som store biler. Lagmannsretten aksepterer imidlertid As psykiske behov for stor bil etter ulykken og dermed en viss merutgift for dette. Bilholdet blir åpenbart dyrere. Han vil trenge hjelp til dekkskift og innvendig rengjøring. Han vil også vaske bilen oftere i vaskemaskin og benytte dyrere vaskeprogram for bl.a. voksing av bilen.

Sydenreiser av helsemessige årsaker godtas ikke som merugift.

A vil trenge mer hjelp med det daglige husarbeid og husvedlikehold. Siden A er hjemme spares på den annen side utgifter til pass av barna. Han kan også i noen grad avlaste sin ektefelle f.eks. med arbeid i kjøkkenet, noe som også har økonomisk verdi.

På tilsvarende måte trenger A leid hjelp til vedlikehold av hytten med tomt.

A har en åpen 14 fots landstedbåt med påhengsmotor beliggende ved hytten og en ca 25 fots turbåt beliggende i Oslo. Lagmannsretten legger til grunn at A ville hatt båtene også om han ikke var blitt skadet. Som følge av nakke- og hode/ hjerneskaden må han nå leie hjelp til sjøsetting og opptaking av landstedbåten vår og høst, samt vinterkonservering, montering og demontering av påhengsmotoren og vanlig vedlikehold. Når det gjelder turbåten, må han leie hjelp til vårpuss og tildekking om høsten. Motorkonservering om høsten og vedlikehold av det elektriske anlegget forutsettes gjort av andre som tidligere.

A har opplyst at han på grunn av skaden oftere enn før har behov for drosje til og fra hjemmet. Lagmannsretten legger dette til grunn, og innrømmer ham en viss adgang til fortsatt i noen grad å benytte naturmedisin og soneterapi for smertene i nakken.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at den årlige erstatning for merutgifter som overstiger hjelpe- og grunnstønaden passende kan settes til kr 25000.

I overensstemmelse med partenes prosedyre fastsettes erstatningen for lidte merutgifter i årene 1989 - 1992 etter dette til kr 100000.

Ved beregningen av erstatningen for fremtidige merutgifter må det på tilsvarende måte som for tap av fremtidig inntekt tas hensyn til at A skal ha kompensasjon for skatteulempen. Den samlede erstatning for tap av fremtidig inntekt og merutgifter fastsettes til kr 900000.

Partene er enige om at A skal ha utbetalt ytterligere ménerstatning med kr 80000.

Byretten tilkjente A erstatning for advokatbistand forut for saksanlegget med kr 57500. Gjensidige mener beløpet er for høyt ansatt. Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at A opprinnelig var bistått av advokat Kjell Holden. Gjensidige har betalt kr 10000 til Holden som lagmannsretten forutsetter dekker hans honorarkrav. Advokat Robertsen har krevet salær med kr 57500, hvorav Gjensidige har utbetalt kr 20000. Selskapet har videre utbetalt kr 14000 til aktuar Haugland som advokat Robertsen har engasjert for beregning av tapene. Når Gjensidige påtar seg å dekke advokatutgiftene forut for saksanlegget, må selskapet finne seg i å betale honorarkravet fullt ut når det er basert på det anerkjente prinsipp om arbeidets omfang og vanskelighet, samt de interesser saken angår. Det fremgår av advokat Robertsens brev til Gjensidige av 24. november 1988 at han har anvendt dette prinsipp ved sin salærberegning. Økte omkostninger som følge av skifte av advokat, er selskapet ikke forpliktet til å godta. Lagmannsretten er enig med Gjensidige i at advokat Robertsens honorarkrav er høyere enn vanlig i slike saker. A har ikke erstatningskrav ut over det vanlige. Han har imidlertid hatt overdrevne forestillinger om tapets størrelse. Særlig gjelder dette merutgiftene. Denne oppfatning har advokat Robertsen såvidt sees ukritisk fremmet overfor selskapet, hvilket lagmannsretten finner lite skjønnsomt. Etter en helhetsvurdering, hvor også utbetalingen til aktuar Haugland teller med, fastsetter lagmannsretten erstatningen for advokat Robertsens arbeid forut for saksanlegget til kr 45000. Til fradrag ved utbetalingen kommer forannevnte utbetaling på kr 20000.

Det er enighet om at Gjensidige har utbetalt A á konto til sammen kr 910000. Forutsetningen for á kontoutbetalingen 8. april 1991 var at Gjensidige skulle godskrives renter. Rentene løper fra 8. april 1991 til endelig oppgjør foretas. Lagmannsretten beregner renter frem til 8. juni 1993. Ved oppgjør etter denne dato vil renter tilsvarende komme til fradrag.

Den samlede erstatning blir etter dette slik:

Lidt inntektstap kr 258000 Lidte utgifter kr 100000 Fremtidig inntektstap og merutgifter kr 900000 Rest ménerstatning kr 80000 SUM kr 1 338000 A konto utbetalt til sammen kr 910000 REST kr 428000

Overført kr 428000 15% rente p.a. av kr 500000 fra 8. april 91 - 8. juni 93 kr 172500 Resterstatning kr 255500 som avrundes til kr 260000. Det er ikke bestridt at beløpet skal renteberegnes med 18% p.a. fra 1. mai 1993 til betaling finner sted.

Ingen av ankene har ført frem. Begge parter har imidlertid nedlagt påstand om en skjønnsmessig utmåling av erstatningen. Lagmannsrettens resultat ligger i sum mellom den nedre grense Gjensidige har akseptert og den øvre grense som A har påstått. A anses derfor for å ha vunnet saken, og skal tilkjennes sakens omkostninger, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172. Det samme gjelder for saksomkostningene i byretten.

For byretten fremla advokat Robertsen saksomkostningsoppgave pålydende kr 226240, hvorav salær utgjorde kr 185000. Av omkostningene, kr 41240 utgjorde kr 30000 utlegg til aktuar Haugland.

For lagmannsretten har advokat Robertsen fremlagt omkostningsoppgave på kr 166250, hvorav salær utgjør kr 137500. Av omkostningene, kr 29250, utgjør sakkyndig bistand fra aktuar Haugland kr 15000. I prosesskrift datert 11. mai 1993 har Gjensidige gitt uttrykk for at honorarkravet er for høyt. Etter Gjensidiges oppfatning har saken fra As side vært gjort unødvendig omfattende, både med hensyn til dokumentasjon, krav og rettslige spørsmål. Gjensidige avviser å måtte betale aktuar Hauglands krav for den bistand han har ytet A under saken. I prosesskrift av 12. mai 1993 har advokat Robertsen fastholdt og ytterligere begrunnet kravet.

Lagmannsretten finner at salærkravene fra advokat Robertsen ligger for høyt i forhold til hva som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176. Advokat Robertsen har fått dekket sitt arbeid med saken forut for saksanlegget, jf ovenfor. Det forutsettes derfor at det alt vesentlige av opplysninger og dokumenter nødvendige for erstatningsfastsettelsen var skaffet til veie før stevningen ble tatt ut. Ankeforhandlingen har vært begrenset i forhold til byrettsbehandlingen, idet spørsmålet om erstatning for skatteulempen for renteinntekter over 6%, den såkalte overrente, ble frafalt av A. For øvrig har de samme spørsmål vært til vurdering i byretten og lagmannsretten. Imidlertid har gjennomføringen av skattereformen og konsekvensene dette får for erstatningen av skatteulempen, krevet særskilt forberedelse for lagmannsretten. Etter en samlet vurdering settes salæret for byrett og lagmannsrett samlet til kr 160000.

Utgiftene A har hatt til bistand fra aktuar Haugland godtas med kr 15000 tilsammen for byrett og lagmannsrett. Uten Hauglands bistand ville advokat Robertsen selv utført beregnignene med høyere honorarkrav til følge. Besparelsen anslås samlet for byrett og lagmannsrett til kr 15000.

I henhold til avtale mellom prosessfullmektigene har Gjensidige forestått utarbeidelsen av utdraget i saken. Utdraget er i fire bind, på til sammen 1145 sider. Gjensidige har kalkulert omkostningene med utarbeidelsen til kr 20000. Lagmannsretten legger til grunn at alle dokumenter inntatt i bind 3 og 4, samt en vesentlig del i bind 2 er inntatt etter krav fra A. Disse dokumenter har i meget liten utstrekning vært påberopt under ankeforhandlingen. Lagmannsretten finner derfor at A må bære vel halvparten av omkostningene med utdraget.

Saksomkostningene for byrett og lagmannsrett settes etter dette til kr 190000 og fremkommer slik:

Salær kr 160000

Utlegg og gebyr kr 25490

Utlegg Haugland kr 15000

Sum kr 200490

Overføres kr 200490

Andel utdrag kr 10490

Samlet kr 190000

I tillegg må Gjensidige betale utgiftene med de oppnevnte sakkyndige.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale til A 260.000 - tohundreogsekstitusen - kroner i tillegg til tidligere utbetalt á kontobeløp kr 910.000 tillagt renter med kr 172.500, 15 % p.a. av kr 500.000 fra 8. april 1991 til 8. juni 1993.

2. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å betale renter av erstatningsbeløpet, kr 260.000, med 18 - atten - % rente p.a. fra 1. mai 1993 til betaling skjer.

3. Gjensidige Skadeforsikring dømmes til å erstatte As utgifter til juridisk bistand forut for saksanlegget med 25.000 - tjuefemtusen - kroner i tillegg til tidligere utbetalt kr 20.000.

4. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Gjensidige Skadeforsikring til A 190.000 - etthundreognittitusen - kroner. I tillegg betaler Gjensidige Skadeforsikring utgiftene med de oppnevnte sakkyndige.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.