LE-1991-666

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-12-06
Publisert:	LE-1991-00666
Stikkord:	Strafferett, Sedelighetsforbrytelse
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 1053/90 - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-00666. (Avgjørelsen er rettskraftig).
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Helgheim) mot A (Forsvarer: Adv. Knut Lindboe).
Forfatter:	Terje Torp, Anne Nåvik, Tone Johansen, Gunnar Folkestad, Mona Fegri
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §195, §39, §212, §52, §62, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5

Tiltalte, A, bopel - - -åsen -, - Oslo, er født xx.xx.1927. Han er uføretrygdet og opplyser å motta ca kr 5500,- pr. måned i trygd, er uformuende, skilt og har en sønn på omkring 35 år. Tiltalte er tidligere straffedømt 7 ganger, siste gang ved Oslo byretts dom av 10. desember 1969 til fengsel i 45 dager for overtredelse av vegtrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 19. mars 1991 - rettet under hovedforhandlingen - er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter

I Straffeloven §195 første ledd, 2. straffalternativ for å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år og den utuktige omgang var samleie.

Grunnlag: Ultimo juli 1988 i - - -åsen - i Oslo, førte han sin penis inn i skjeden på B, født xx.xx.1980.

II Straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ for å ha hatt utuktig omgang med et barn under 14 år.

Grunnlag: Til tid og på sted som nevnt under pkt. I førte han sin penis inn i rectum eller mot analåpningen og/eller mot skjedeåpningen på B, født xx.xx.1980 og/eller førte en finger en eller flere ganger inn i hennes skjede.

III Straffeloven §212 annet ledd, 1. straffalternativ å ha forledet noen under 16 år til utuktig adferd.

Grunnlag: En gang i løpet av sommeren 1987 eller 1988 i - - -åsen - i Oslo fikk han C, født xx.xx.1979 til å kle seg naken, mens han var til stede og så på.

Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse.

Det tas forbehold om krav om sikringsbemyndigelse etter straffeloven §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 5 -fem- år.

Det tas forbehold om krav om oppreisning.

- - oOo - -

Saken er tidligere behandlet for Oslo byrett som 19. desember 90 avsa dom med slik domsslutning: A, født xx.xx.27 dømmes for overtredelse av straffeloven §195 første ledd, 1. straffalternativ og §212 første ledd nr. 3, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 10 - ti - måneder. med fradrag for 85 - åttifem - dager for utholdt varetekt. Han frifinnes for en overtredelse av straffeloven §212 første ledd nr. 3 (tiltalens post II a). Saksomkostninger idømmes ikke.

Etter tiltaltes begjæring har Høyesteretts kjæremålsutvalg ved beslutning av 31. januar 91 tillatt fornyet behandling ved lagmannsrett.

Tiltalebeslutningen for lagmannsretten er tildels noe skjerpet i forhold til den som ble uttatt for Oslo byrett.

Hovedforhandlingen ved den fornyede behandling fant sted 2.-4 desember 1991. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Som bistandsadvokat for B møtte advokat Elsbeth Bergsland. 15 vitner og to rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige ble avhørt. Dommeravhørene av de fornærmede ble dokumentert. Mht. øvrig dokumentasjon vises det til rettsboken.

Tiltalte erkjente seg ikke skyldig i noen av tiltalepostene.

Aktor påsto tiltalte dømt i overensstemmelse med tiltalen, til fengselsstraff og sikring. Det ble også nedlagt påstand om oppreisningserstatning til B.

Forsvareren nedla påstand om avvisning av tiltalens post II, idet forholdene i postene I og II evnt. må betraktes som n sammenhengende forbrytelse. Han påsto ellers tiltalte frifunnet, subsidiært ansett på mildeste måte. Kravet om sikring og oppreisningserstatning ble bestridt.

Sakens bakgrunn:

Tiltalens post I og II:

B, født xx.xx.80, ble utsatt for et seksuelt overgrep fra en 12 år gammel lekekamerat, en nabogutt, tidlig i 1988.

Overgrepet ble beskrevet på denne måten i søknad om statlig erstatning av 16. desember 88:

"Skadevolder kledd B naken og befalt henne å utføre forskjellige seksuelle tjenester, tvunget til samleie, tvunget til "å suge tissen" til skadevolder. Deretter har skadevolder lagt jenta naken i fryseboksen - lokket gikk ikke helt igjen."

Familien, som består av mor og far og tre barn, bodde dengang på X. Av hensyn til B flyttet familien til en blokkleilighet på - - -åsen, et "stenkast" fra tiltaltes bopel. 29. juli 88 ble det inngitt en anmeldelse, vedrørende et nytt seksuelt overgrep mot B, rettet mot en foreløpig ukjent person. Det ble raskt bragt på det rene at det dreide seg om tiltalte.

Iflg. anmeldelsen hadde B blitt med opp i tiltalte leilighet tidlig samme ettermiddag, idet tiltalte hadde sagt til henne at han hadde noen klær hun kunne overta. I leiligheten fikk han henne til å kle av seg, hvoretter han befølte henne i skrittet og førte fingrene inn i hennes skjede.

B ble samme dag undersøkt på Aker sykehus. Hun fortalte da at tiltalte også hadde gjennomført et analt samleie med henne og at hun hadde blødd.

Ved undersøkelser av henne 29. juli og 1. august 88 ble det ikke funnet indikasjoner på at hun hadde vært utsatt for et overgrep. Ved den strafferettslige bevisvurderingen finner retten å måtte legge dette til grunn, selv om overlegen ved avdelingen har en annen forståelse av funnene, basert først og fremst på fotografier som viser relativt ferske arrdannelser i endetarmregionen.

B ble avhørt ved dommeravhør 6. september 88. Hun forklarte da at hun hadde blitt avkledd av tiltalte, som deretter også kledde av seg selv. Deretter hadde han gjennomført både et vaginalt og et analt samleie med henne og ført en finger inn i hennes vagina og i rektum. Hun skrek fordi det gjorde vondt. Tiltalte skulle også ha hatt sædavgang, men neppe i hennes kropp.

Den trusen B hadde på seg ble undersøkt med sikte på sæd, og likeså to bomullspinner og utstryk, uten positive funn.

Hår som ble funnet på henne, kjønnshår ved vaginalåpningen og hodehår ved anus, ble undersøkt ved rettmedisinsk institutt. De stammer neppe fra tiltalte.

Tiltalte har konsekvent benektet straffeskyld.

I politiavhør 23. august 88 har tiltalte imidlertid forklart at B kledde av seg for å vise ham størrelsen på klærne sine. Deretter satte hun seg på fanget hans, og hun fortalte at hun var blitt tilbudt, eller hadde fått, kr 100,- av en fremmed mann. Da han hørte dette, ville han "undersøke" henne, for å se om hun hadde vært utsatt for et seksuelt overgrep. Tiltalte plaserte derfor B ved siden av seg i sofaen, og han førte sin lillefinger to ganger inn mot jomfruhinnen, for å se om noe var unormalt. Andre gang gjorde det vondt, noe han tok som en bekreftelse på at det ikke hadde funnet sted noe overgrep. Før B deretter forlot leiligheten, fikk hun beskjed av ham om ikke å si noe om "undersøkelsen"

Tiltalte fastholdt forklaringen i et senere politiavhør, og dessuten i to rettsmøter til forlengelse av varetektsfengslingen.

Denne forklaringen har han senere gått fra.

I hovedforhandlingen har han forklart at B tok av seg kjolen for å prøve klær, mens også andre småjenter var tilstede, og at han ikke berørte henne intimt. Forklaringen av 23. august 88 tilskriver han i det vesentlige den digitalis-behandling han fikk under varetektsoppholdet pga. hjerteflimmer.

Tiltalens post III: 16. september 88 anmeldte moren til C, født xx.xx.79, tiltalte for forholdet omhandlet i post III.

C er avhørt ved dommeravhør 28. oktober 88. Hun forklarte seg overensstemmende med beskrivelsen i tiltalen. Hun skal ha vært sammen med en venninde som heter D, som også måtte kle av seg.

Tiltalte har benektet ethvert kjennskap til dette forholdet.

Lagmannsretten finner følgende forhold bevist:

A bor alene i sin 2-roms leilighet i 4. etasje i en boligblokk på - - -åsen. Til denne leiligheten lokket han stadig småpiker, ofte med tilbud om sjokolade og mindre pengebeløp.

Under foregivende av at han ville gi bort noen klær han hadde arvet, fikk han B opp i leiligheten 29. juli 88.

Etter rettens vurdering er det hevet over enhver rimelig tvil at tiltalte forgrep seg seksuelt på B.

Det bekreftes av fornærmedes forklaring. Det bekreftes også av foreldrene og av det behandlingspersonell B kom i kontakt med, og som tildels kjente henne godt fra før; retten kommer tilbake til det under behandlingen av oppreisningskravet. Det bekreftes dessuten langt på veg av tiltaltes egen forklaring av 23. august 88. At medisineringen har påvirket hans forklaringer kan det sees bort fra. Retten bygger i så henseende først og fremst på vitneforklaringen fra daværende overlege ved Oslo kretsfengsel og fra den polititjenestekvinnen som foretok avhørene.

Arten av overgrepet er imidlertid gjenstand for tvil, og enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode.

Retten finner det således ikke bevist at tiltalte hadde samleie med B, hverken vaginalt eller analt.

Riktignok har fornærmede fortalt at tiltalte førte sin penis inn i skjeden og i rektum. Retten legger imidlertid vekt på at de fysiske undersøkelsene på Aker sykehus ikke - som man i så fall skulle ha ventet - har kunnet bekrefte det.

Retten understreker at troverdigheten av fornærmedes forklaring ikke derved er svekket. Forklaringen må forstås på bakgrunn av hennes forutsetninger for å bedømme og beskrive det som skjedde. Retten er forøvrig ikke i tvil om at B oppfattet det slik at tiltalte trengte inn i skjeden og i rektum med sin penis.

Retten er derimot ikke i tvil om at tiltalte hadde utuktig omgang med B, ved at han flere ganger førte en eller flere fingre inn i hennes skjede og i rektum. Et stykke på veg er dette erkjent av tiltalte. Retten fester imidlertid ingen lit til hans forklaring om formålet med, og omfanget av, inntrengningen. Retten er heller ikke i tvil om at tiltalte ved anledningen selv var avkledd og at han, samtidig med at han trengte seg inn i henne med fingrene, presset sin penis mot Bs kjønnsorgan.

Forsvareren har gjort et poeng av at det ble funnet noe hår på Bs kropp, som ikke stammer fra tiltalte. Som byretten, legger lagmannsretten ingen avgjørende vekt på det. Uansett hvordan hårene har kommet dit - enten det er skjedd i Bs hjem, under oppholdet i tiltaltes leilighet eller på annen måte - finner retten det utvilsomt at tiltalte utsatte henne for det seksuelle overgrepet som er beskrevet ovenfor.

Retten har stort sett kun dommeravhøret av C å holde seg til ved vurderingen av skyldspørsmålet i forbindelse med tiltalens post III.

Mye kan tyde på at tiltalte forholdt seg som beskrevet i tiltalen. Dette er allikevel ikke hevet over enhver rimelig tvil. Retten har fått inntrykk av tiltaltes omgang med småjentene i strøket har ført til en stor og forståelig uro, både blant barn og foreldre. Retten kan ikke å se bort fra at Cs forklaring kan være et resultat kun av dette.

Retten legger til at den venninden som skal ha vært sammen med C ikke er avhørt. Det er uklart hva som er årsaken. Retten har ikke funnet det nødvendig på egen hånd å treffe en beslutning om at hun bør avhøres nå. Det ville føre til en forsinkelse av saken, men neppe til et annet resultat, og ville dessuten oppleves som en belastning for barnet. - - -

Tiltalte blir etter dette å domfelle for en forsettlig forbrytelse mot straffeloven §195, første ledd, 1. straffalternativ.

Han blir å frifinne for tiltalens post I og III, for forbrytelse mot straffeloven §195, første ledd, 2. straffalternativ og straffeloven §212, annet ledd, 1. straffalternativ. - - -

Til straffutmålingen bemerkes:

Tiltalte er domfelt syv ganger i tidsrommet 1953-1969.

Den første dommen gjaldt vinningsforbrytelser og de to siste promillekjøring. Disse dommene legges det ingen vekt på.

Fire av dommene, fra tidsrommet 1955-1966, gjelder imidlertid sedelighetsforbrytelser: 1) Eidsivating lagmannsretts dom av 29. april 55, da tiltalte ble idømt 4 års fengsel, og 5 års sikring etter straffeloven §39 nr. 1 a-f, for utuktig omgang med en 10 år gammel pike som ble påført en kjønnssykdom. 2) Østre Bærum forhørsretts dom av 31. oktober 61, da tiltalte ble idømt fengsel i 2 år og 6 måneder for å ha hatt to samleier med en 15 år gammel pike 3) Eidsivating lagmannsretts dom av 8. februar 65; tiltalte ble dømt til 9 måneders fengsel for en utuktig handling med en nesten 9 år gammel pike. 4) Oslo byretts dom av 14. juli 66, da tiltalte fikk 6 måneders fengsel for utuktig adferd overfor en 13 år gammel pike.

Etter det opplyste har tiltalte stort sett sammenhengende vært i fengsel eller sikringsanstalt fra 1955 til slutten av 1966.

Retten legger vekt på de tidligere domfellelsene for sedelighetsforbrytelser mot barn, men tar samtidig hensyn til at dommene ligger langt tilbake i tid.

Det forholdet tiltalte nå dømmes for er graverende. Han har, riktignok ved et enkeltstående tilfelle, forbrudt seg mot en liten pike, som utvilsomt er påført skadevirkninger ved handlingen.

Retten finner at straffen passende kan settes til fengsel i syv måneder.

I formildende retning er det tatt hensyn til at saken er blitt gammel, noe tiltalte ikke kan kan lastes for.

Under henvisning til dette, finner rettens flertall - lagdommer Mitsem, ekstraordinær lagdommer Torp og meddommerne Nåvik og Johansen - også, under noen tvil, å kunne dele fengselsstraffen i en betinget og en ubetinget del. En soning så vidt langt tid etter forgåelsen, og etter at han i 1988 var undergitt varetekt, vil ramme hardt. Den ubetingede delen fastsettes til 90 dager, som anses utholdt ved tiltaltes 85 dager lange varetektsopphold. For den betingede delen på 120 dager fastsettes en to års prøvetid; det tilsyn som evnt. anses påkrevet kan etableres gjennom sikringsbemyndigelsen, jfr. nedenfor.

Retten mindretall - meddommer Folkestad - mener fengselsstraffen i sin helhet bør være ubetinget.

Til spørsmålet om sikring bemerkes:

Tiltalte var under rettspsykiatrisk observasjon i 1955 og 1963. Ved begge anledninger var konklusjonen at han hadde mangelfullt utviklede sjelsevner og at det derfor var fare for gjentagelse av straffbare handlinger.

Forut for hovedforhandlingen har tiltalte ikke villet medvirke til den besluttede judisielle observasjon. Hans begrunnelse har vært at han er uskyldig.

De sakkyndige, overlegene Fredrik von Clemm og Steinar M. Hauge, har avgitt en skriftlig erklæring 25. september 91, basert på sakens dokumenter, herunder også de to tidligere rettspsykiatriske erklæringene. På grunnlag av på dette materialet var deres konklusjon:

"1. Vi antar at A ikke er sinnsyk nå.

2. Vi antar at A ikke har vært sinnsyk ved tidspunktene for de påklagede handlinger, og antar heller ikke at han har vært bevisstløs eller har lidd av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten da de påklagede handlinger fant sted.

3. Vi anser A som lidende av mangelfullt utviklede sjelsevner."

Den rettsmedisinske kommisjon har ikke hatt bemerkninger til erklæringen, men har forutsatt at det innsendes tilleggserklæring etter hovedforhandlingen.

Siden overlege von Clemm har hatt forfall til hovedforhandlingen, er det oppnevnt en ny sakkyndig i hans sted, overlege Hans-Gustav Theodor.

De to sakkyndige var tilstede under hovedforhandlingen, og de har eksaminert tiltalte, som var villig til å besvare de sakkyndiges spørsmål. De sakkyndige har deretter fastholdt konklusjonen. Iflg. de sakkyndige har tiltalte ikke gjennomgått noen positiv personlighetsmodning eller -utvikling siden de tidligere observasjonene.

Man kan heller ikke se bort fra at han har en varig svekkelse av sjelsevnen, men en sikrere vurdering vil forutsette radionevrologiske og nevrofysiologiske undersøkelser. Det er også klare tegn til en hjerneorganisk svikt, utover hva alderen i seg selv kan forklare.

Under forutsetning av at tiltalte helt eller delvis er skyldig etter tiltalen, er det også - fortsatt ifølge de sakkyndige - en stor fare for at han, pga. mangelfullt utviklede sjelsevner og dyptgående karaktertrekk med manglende impulskontroll, vil begå nye straffbare handlinger.

Retten er enig i de psykiatrisk sakkyndiges konkusjoner, og bemerker at det ikke ansees nødvendig å avvente kommisjonens uttalelse til den tilleggserklæringen de sakkyndige vil avgi.

Tiltalte synes å ha kommet i en mer stabil livssituasjon i de senere år, men han lever i en svært isolert tilværelse. Mye tyder også på at han ikke lenger misbruker alkohol, iallfall ikke i samme grad som tidligere, men det er noe uklart. Dette er positive trekk, og retten legger til at den forstår at tiltalte også kan vise stor omsorg for sine medmennesker.

Retten finner det allikevel utvilsomt at det er en fare langt utover det vanlige for at tiltalte på ny vil gjøre seg skyldig i utuktig omgang med småpiker under 14 år, og at denne faren skyldes tiltaltes mangelfullt utviklede sjelsevner.

Etter straffeloven §39 nr. 2 skal det anvendes sikringsmidler i et tilfelle som dette, såfremt de hensyn straffeloven §39 ellers bygger på gjør det rimelig, jfr. Rt-1988-811 - noe det ikke kan være tvil om i denne saken.

Retten gir påtalemyndigheten den begjærte sikringsbemyndigelse. Retten finner herunder også å ville ta den begjærte valgadgangen mellom sikringsmidlene, fra a) til f) i straffeloven §39 nr. 1, til følge, idet denne ansees påkrevet. Retten regner imidlertid med at man i det lengste vil søke å anvende frie sikringsmidler, men at det bør gis adgang til den skjerpelse domfeltes adferd evnt. skulle gjøre påkrevet.

Retten bemerkes at tiltaltes helseproblemer kan føre til et nedsatt driftsliv. Ellers er det ingen holdepunkter for at tiltaltes pedofile legning vil avta. Retten finner å ville fastsette lengstetiden for bruken av sikringsmidler til de begjærte fem år.

Til oppreisningskravet bemerkes:

Etter skadeserstatningsloven §3-5 første ledd, jfr. §3-3, er det grunnlag for å idømme den oppreisningserstatning "som retten finner rimelig".

Etter det overgrepet B var utsatt for i januar 1988, var hun til behandling ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Ullevål sykehus. Hun var da engstelig og nedstemt på grunn av det inntrufne, men viste klar fremgang i behandlingen.

Etter at hun på ny ble utsatt for overgrep, denne gang fra tiltalte, ble hun igjen henvist til avdelingen, og hun var preget av skadevirkningene:

Mens hun tidligere var blid, tillitsfull og aktiv, var hun nå engstelig, alvorlig og innelukket. Hun utviste lite av sin tidligere spontanitet, og hennes adferdsmønster var stereotypt. Ved årsskiftet 1988-89 ble hun henvist til individualteraputisk behandling hos en klinisk psykolog, hvor hun gikk ukentlig i fire måneder. Hun var fortsatt preget av angst og klare forstyrrelser i forholdet til andre mennesker og til kroppskontakt. Hun hadde også konsentrasjonsproblemer og var urolig og ustabil i skolesituasjonen.

Mye tyder på at hun nå fungerer bedre. Det er imidlertid ingen tvil om at det overgrepet tiltalte utsatte henne for, og som hun utvilsomt opplevde som et samleie, har satt varige spor. Mulighetene for at hun senere vil utvikle alvorlige psykiske problemer er stor, selv om det er vanskelig å forutsi omfanget av slike senvirkninger.

Retten setter oppreisningserstatningen til kr 25000,-. Det er tatt et visst, men begrenset, hensyn til tiltaltes økonomiske situasjon, som må karakteriseres som dårlig. - - - Saksomkostninger er ikke påstått ilagt tiltalte og blir ikke idømt. - - - Dommen er enstemmig, bortsett fra den anførte dissensen i forbindelse med straffutmålingen.

Domsslutning:

1) A, født xx.xx.1927, dømmes for en forbrytelse mot straffeloven §195, første ledd, 1. straffalternativ.

Straffen fastsettes til fengsel i 7 - syv - måneder.

I medhold av straffeloven §52 nr. 2 utsettes fullbyrdelsen av 120 - etthundreogtyve - dager av fengselsstraffen med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 flg.

Den ubetingede delen av fengselsstraffen er i sin helhet utholdt ved varetektsfengsel.

2) A frifinnes for tiltalebeslutningens post I og III.

3) Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a-f overfor A, for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.

4) A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale oppreisningserstatning til B med 25.000,- - femogtyvetusen - kroner.

Dommen ble lest opp for tiltalte.

Domfelte fikk opplysning om fristen og framgangsmåten for anke.

Domfelte tok betenkningstid, ønsket avskrift av dommen og fikk et eksemplar av Rettledning for domfelte.

Aktor var ikke til stede under domsavsigelsen og dommen blir derfor å forkynne for påtalemyndigheten.

Tiltalte ble gjort kjent med reglene for betinget dom og følgen av at vilkårene ikke overholdes og ble tildelt en passende advarsel.