LE-1991-852

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1992-07-03
Publisert:	LE-1991-00852
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	- Lier, Røyken og Hurum herredsrett Nr. 8/90B førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-00852.
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Buskerud - Tøftemo m.fl. Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Buskerud (Prosessfullmektig: Advokat Knut-Arne Ekern, Drammen). Saksøkt: Takst nr. 8: Karin Andersen Tøftemo og Olav H. Tøftemo (Prosessfullmektig: Advokat Arne Martin Huseby, Drammen). Saksøkt: Takst nr. 16: Carl Harald Svensen. Takst nr. 35: Anders Kristian Stokke (Prosessfullmektig: Advokat Hans P. Bjerring, Oslo).
Forfatter:	Rettens formann: Lagdommer Dag Stousland. Skjønnsmenn: 1. Gartner Egil Heen, Drammen 2. Byggmester Gunnar Fjell, Nærsnes 3. Gårdbruker Hans Ramton, Nærsnes 4. Bioingeniør Ragnhild Magner, Drammen
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, §7, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50

- - - - -

Overskjønn:

Lier, Røyken og Hurum herredsrett avhjemlet 7 november 1990 skjønn i sak nr 8/90 B. Saksøker var Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Buskerud og saksøkt var i alt 54 takstnummer/eiendommer beliggende langs riksvei 289, Reistad i Lier. Skjønnet gjaldt erverv av grunn m.v. til anlegg av gang/sykkelveg langs riksvei 289 på strekningene Lierkroa - Damtjern. Skjønnet var hjemlet i ekspropriasjonsvedtak truffet av Vegsjefen i Buskerud med hjemmel i vegloven §50.

Ved begjæringer av henholdsvis 21. og 23. januar 1991 begjærte tre takstnummer overskjønn. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Buskerud avga tilsvar med aksessorisk overskjønnsbegjæring 14 mars 1991. Under overskjønnets inkaminasjon ble den aksessoriske overskjønnsbegjæring trukket tilbake.

Overskjønnsforhandlingene fant sted i Lier 22. juni 1992. De berørte takstnummer ble befart. Under befaringen kunne det konstateres at anleggsarbeidene var fullført. De enkelte tiltredelsestidspunkter angis nedenfor.

Det er ikke fremkommet formelle innvendinger mot overskjønnets fremme. Til grunn for overskjønnet legges de samme alminnelige skjønnsforutsetninger som for herredsretten. Lagmannsretten viser til herredsrettens rettsbok side 5 - 9 hvor skjønnsforutsetningene er inntatt. De spesielle skjønnsforutsetninger inntas under de enkelte takstnummer nedenfor.

Saksøkeren, Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Buskerud, har nedlagt slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.

De saksøktes påstander kan generelt sammenfattes slik: De saksøkte tilkjennes full erstatning og dekning av utgiftene til juridisk bistand.

De spesifiserte erstatningskrav for hver enkelt eiendom er inntatt under behandlingen av takstnummerene nedenfor.

Takst nr 8, gnr 106, bnr 14 i Lier.

Eier: Karin Andersen Tøftemo og Olav H. Tøftemo.

Eiendomsinngrep:

Det eksproprieres ca 350 må hagegrunn.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse:

1. For omlag 350 må hagegrunn kr 20,- pr må.

2. For garasje kr 4000,-.

3. For gjerde kr 0,-.

Overskjønnsbegjæringen gjelder erstatningen for garasjen.

Spesielle skjønnsforutsetninger:

Det vises til herredsrettens rettsbok side 28. Av betydning for overskjønnet gjengis pkt 4: Murgarasje innløses og fraflyttes innen anleggsstart, 1 desember 1990.

Erstatningspåstand:

Saksøkte tilkjennes full erstatning.

Saksøkte har i det vesentlige anført: Herredsretten har riktig lagt til grunn at full erstatning må baseres på gjenerverv, dvs at han må få anledning til å bygge seg ny garasje. Det bestrides at garasjen var saneringsmoden slik herredsretten anfører. De faktiske forhold er at garasjen er utført i plasstøpt betong og innfelt i det sterkt skrånende terreng. Garasjen hadde full bruksverdi frem til den ble revet og var fullverdiforsikret i Uni Storebrand. Det erkjennes at taket trengte omlegning og portene utskiftning. Det er ikke mulig å foreta gjenerverv av garasjen for kr 4000,-. Det fremgår av murmester Arvid Knutsen A/S's kostnadsoverslag av 6. desember 1990, som han fastholdt under overskjønnsforhandlingene, at kostnadene med oppføring av tilsvarende garasje beløper seg til ca kr 87000,-.

Etter at bolighuset ble bygget om for et par år siden og kjellerarealet innlemmet i bodelen, har garasjen vært benyttet til lagring av hageredskaper m.m. såvel som utstyr til familiens biler. Selv etter at garasjen ble benyttet slik, var det plass til den ene av de saksøktes bil, en Golf personbil.

Saksøkeren har i det vesentlige anført:

Herredsrettens erstatningsfastsettelse er riktig. Det er ikke grunnlag for erstatning etter gjenanskaffelsesverdi fordi garasjen var gammel og dårlig. Den var dessuten ikke i bruk som garasje selv om det i og for seg var plass til en bil der. Den ble i realiteten brukt som bod og retten må vurdere den som sådan i tilfelle erstatningen baseres på generverv. I så fall må det gjøres fradrag etter ekspropriasjonserstatningsloven §7 tredje ledd.

Erstatningsfastsettelse:

Etter det opplyste legger lagmannsretten til grunn at garasjen var ca 15 må i grunnflate. Taket trengte reparasjon og dørene utskiftning. Den lå tett ved riksvegen ved foten av oppkjørselen til bolighuset, og var støpt inn i bakken slik at store deler av sideveggene var dekket av jord. Som følge av denne plassering, antar lagmannsretten at det ikke var annen ventilasjon enn gjennom dørene. Som garasje hadde den en meget ubekvem beliggenhet relativt langt fra huset. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at bruken var gått over fra garasje til bod. Som sådan ville den kunne gjøre tjeneste i flere år fremover forutsatt omlegning av taket og utskiftning av dørene. Saksøkte har derfor krav på erstatning for gjenerverv av bod, og av en størrelse som er nødvendig for lagring av vinterhjul henholdsvis sommerhjul til to biler, skiboks, skiutstyr, hageredskaper m.v. som det er naturlig å lagre i en bod. Etter lagmannsrettens oppfatning vil saksøkte kunne få en slik bod oppført på gårdsplassen i trematerialer for ca kr 20000,-. I henhold til ekspropriasjonserstatningsloven §7 tredje ledd gjøres fradrag for fordelene ved nybygg, spesielt nytt tak og ny dør. Erstatningen fastsettes til kr 15000,-.

Erstatning:

Erstatning for gjenerverv av bod kr 15000,-.

Takst nr 16, gnr. 105 bnr 1 og gnr 104 bnr 1 i Lier.

Eier: Carl Harald Svensen.

Eiendomsinngrep:

Det eksproprieres ca 100 må dyrket mark, ca 1100 må hagegrunn og ca 200 må privat veggrunn. Av beplantning medgår et stort bjerketre, seks små bjerketrær, tre syriner, ca 100 l.m. agnbøkhekk, ca 30 l.m. lavagnbøkhekk og et frukttre.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse.

1. For omlag 100 må dyrket mark kr 16,80 pr må.

2. For omlag 1000 må hagegrunn kr 40000,-.

3. For omlag 200 må priv. veggrunn kr 0,-.

4. For flytting av stenbord kr 1000,-.

5. For gjerde kr 0,-.

6. For ulempe kr 0,-.

Overskjønnsbegjæringen gjelder erstatningsfastsettelsen for avståelsen av hagegrunn.

Spesielle skjønnsforutsetninger.

1. Avkjørsel ved ca profil 1180 og driftsavkjørsel ved ca profil 930 opprettholdes.

2. Gjerde. Høyt flettverksgjerde, lengde ca 50 l.m., og trådgjerde, lengde ca 50 l.m. tas ned innen 1 desember 1990.

3. Forstøtningsmur ved ca profil 1170-1180, mellom veg og portstolper, tas ned. Portstolpene blir ikke berørt av grunnerverv.

4. Vegvesenet flytter steinbord med tilhørende steinblokker etter eierens anvisning.

Erstatningspåstand:

1. Den ved underskjønnet fastsatte erstatning økes vesentlig.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Buskerud bærer utgiftene ved overskjønnet.

3. Det kreves full erstatning for skadene på forstøtningsmuren (anleggsskade).

4. Carl Harald Svensen tilkjennes saksomkostninger for overskjønnet.

Saksøkte har i det vesentlige anført:

Det er riktig når herredsretten har lagt til grunn differanseprinsippet ved fastsettelsen av erstatningen. Dette prinsipp tilsier en differensiert verdifastsettelse avhengig av ekspropriasjonsinngrepets størrelse og karakter. Det er derfor ikke riktig å ta utgangspunkt, slik saksøkeren gjør, i de enhetspriser som fremkommer ved tidligere skjønn hvor dette prinsipp er lagt til grunn. Tapet må vurderes ut fra hva som er gått tapt. Inngrepet skjærer over eiendommens ansikt utad og mellom 1,1 og 1,3 dekar av hagen er borte, hvilket er meget betydelig. En mindre pen skjæring avslutter nå eiendommen mot riksvegen. Hekken av agnbøk i en lengde av ca 130 m langs veien ga god skjerming mot innsyn fra riksvegen og var dessuten en fryd for øyet. Foruten bjerketrærne innebærer inngrepet tap av syriner. Disse dannet sammen med annen vegetasjon et lysthus hvor et stenbord med stener til å sitte på var plassert. Selv om disse er flyttet til et annet sted på eiendommen, kan det særegne lysthuset ikke gjennopprettes. Med hjelp fra vegvesenet er hekken flyttet og med en betydelig arbeidsinnsats fra saksøktes side i form av vanning og stell, ser det nå ut til at hekken overlever flyttingen. Dette må det tas hensyn til ved erstatningsfastsettelsen.

Ved erstatningsfastsettelsen må det videre tas hensyn til at en del av oppkjørselen mellom portstolpene og riksvegen er medgått i inngrepet, likeså at murene utenfor portstolpene og som ga oppkjørselen et særpreg, er borte.

Det må gis erstatning for flytting av gjerde. Selv om dette sto inne i hekken hadde det sin funksjon.

Muren langs oppkjørselen og som har stått ubeskadiget siden 1914, har etter anleggsarbeidene slått sprekker og løse rullestener er falt ut. Dette er klare anleggsskader som må erstattes overensstemmende med overslaget fra murmester Knutsen. Saksøkeren har i det vesentlige anført:

Det er tapet av hagegrunnen inklusive beplantningen som er gjenstand for erstatning. Privat veggrunn skal ikke erstattes. Herredsrettens erstatningsfastsettelse er riktig. Den harmonerer godt i forhold til tidligere skjønn i området hvor det er etablert en "strøkspris" ved slike stripeavståelser, varierende fra kr 2,- til kr 35,- pr må avhengig av det avståtte areals betydning for verdien av vedkommende eiendom.

Det aksepteres at lagmannsretten vurderer den påståtte anlegsskade. For at den skal kunne erstattes, må retten finne at det er årsakssammenheng mellom skaden og anleggsareidene.

Erstatningsfastsettelse.

Eiendommen består av ca 170 dekar dyrket mark og ca 2177 dekar skog. Den dyrkede marken ligger på nedsiden av riksvegen, mens våningshusene og uthusene ligger på oversiden med skogen bak. Boligdelen utgjør ca 10-15 dekar og er opparbeidet med plen og frukttrær fra våningshuset ned mot riksvegen. Hagen avsluttes med en ca 130 m hekk av agnbøk. Inngrepet berører eiendommen i hele dens lengde mot riksvegen og i en bredde på ca 5-6 m. Avstanden fra våningshuset til veiens eiendomsgrense er ca 35 m i luftlinje etter inngrepet.

I likhet med herredsretten fastsetter lagmannsretten erstatningen til en sum basert på differanseprinsippet, jf Rt-1976-1507 flg. I verdidifferansebetraktningen vurderes selve inngrepet ved grunnavståelsen m.v. samt de særulemper og erstatningsbetingede alminnelige ulemper som påføres gjenværende eiendom. Dette prinsipp innebærer at erstatningen skal fastsettes til forskjellen i eiendommens salgsverdi før og etter inngrepet. Ved fastsettelsen av denne verdi må det bygges på nytten en vanlig kjøper ville regne med å få av arealet som grunnlag for den pris han vil gi for eiendommen. Erstatningen for beplantning, gjerde og bortfall av murene utenfor portstolpene inngår i differansebetraktningen. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke noe spesielt å bemerke om den hagegrunn som medgår i inngrepet. Hagen fremstår som pent opparbeidet med hekk mot veien og ellers beplantet med alminnelige frukttrær og bjerketrær. Det er fortsatt meget god avstand fra våningshuset til veien slik at inngrepet ikke berører noen verdifull uteplass. Før inngrepet hadde eiendommen en meget pen, nærmest herskapelig oppkjørsel med rullestensmur på hver side fra portstolpene i sving ned mot riksveien. Disse murene er borte med inngrepet. Likeledes selve oppkjørselen, dette har lagmannsretten tatt i betraktning ved erstatningsfastsettelsen. Eiendommen anses ikke påført noen erstatningsbetingende ulempe av noe salg.

Hekken av agnbøk er med saksøkerens hjelp og uten kostnad for saksøkte, flyttet slik at den i dag fortsatt markerer avslutningen på hagen og hindrer innsyn fra riksveien i sommerhalvåret. Det er ingen grunn til å tvile på at saksøkte har hatt et meget betydelig arbeid med å forsøke å holde liv i hekken etter flyttingen, hvilket synes å ha lykkes. Disse forhold har lagmannsretten tatt i betraktning ved sin vurdering.

Gjerde langs veien sto dels inne i hekken og dels ved siden av. Omtrent halvparten av gjerde var fra 1914 og anses ikke å ha noen økonomisk verdi. Hekken er forøvrig så tett at den i seg selv gir beskyttelse mot uvedkommende. Etter at hekken er flyttet som nevnt, er det ikke lenger behov for å flytte gjerdet og dermed er det intet rettslig grunnlag for erstatning.

Etter en samlet vurdering av alle disse forhold er lagmannsretten kommet frem til samme erstatningsbeløp som herredsretten.

Skaden på rullestensmuren langs oppkjørselen fra den venstre portstolpen til bebyggelsen kan bare danne grunnlag for erstatning dersom den er forårsaket av anleggsarbeidene. Lagmannsretten er under sterk tvil kommet til at så er tilfelle og tilkjenner erstatning med kr 11350,- slik at de reparasjonsarbeider kan utføres som er nevnt i Arvid Knutsen A/S's omkostningsoverslag. Stenbordet er flyttet av saksøkeren slik det fremgår av de spesielle skjønnsforutsetninger. Herredsrettens erstatningsfastsettelse for flyttingen må derfor bero på en misforståelse, hvilket også saksøkte har gitt uttrykk for.

Erstatning:

1. Erstatning for grunnavståelse etter differanseprinsippet kr 40000,-.

2. Erstatning for anleggsskade kr 11350,-.

Takst nr 35, gnr 97 bnr 1 i Lier.

Eier: Anders Kristian Stokke.

Eiendomsinngrep:

Ca. 900 må skoggrunn, ca 1300 må skog nordvest for Fv 16 ved Kirkelinna, ca 30 må privat veggrunn og ca 300 må utmark.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse.

1. For omlag 900 må skråning kr 3,- pr må.

2. For omlag 1300 må tomtegrunn kr 10,- pr må.

3. For omlag 30 må priv.veg kr 0,-.

Overskjønnsbegjæringen gjelder herredsrettens erstatning for avståelse av tomtegrunnen.

Spesielle skjønnsforutsetninger for overskjønnet.

1. Eiendommen berøres langs Rv 269 og Fv 16 fra grense mot gnr/bnr 97/2 (tnr. 33) til grense mot gnr/bnr 120/1, vist på ferdigvegskart A-1441A, datert 15. juni 1992.

2. Grunnavståelse (netto areal) 1365 må skoggrunn vest/nord for Fv 16. 126 må øst for Rv 289/Fv 16.

Erstatningspåstand:

1. Den ved underskjønnet fastsatte erstatning hva gjelder 1300 må utbyggningsgrunn forhøyes vesentlig.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Buskerud bærer utgiftene ved overskjønnet.

3. Anders Kristian Stokke tilkjennes saksomkostninger for overskjønnet.

Saksøkte har i det vesentlige anført:

Det er feil rettsanvendelse når herredsretten har lagt til grunn differanseprinsippet ved erstatningsutmålingen for et utbyggingsområdet til industri som det her dreier seg om. Parsellen mellom motorvei E18, Gjellebekkveien, Fv 16 og Rv 289 ble ved kjøpekontrakt av 21 desember 1989 solgt for en gjennomsnittspris av kr 125,- pr må. For et slikt utbyggingsområdet til næringsformål er hver må like viktig, det er derfor strøksprisen som må legges til grunn og ikke differanseprinsippet. Hele Liertoppen må anses som et utbyggingsområdet og prisen må være lik for hele området. I et slikt utbyggingsområde er det ikke grunnlag for å vurdere utkantområdene mindre verdifulle enn de sentrale områdene.

Saksøkeren har i det vesentlige anført:

Herredsrettens rettsanvendelse såvel som erstatningsutmåling er riktig. Det er her helt marginale striper i ytterkanten av et stort utbyggingsområde som erverves. Verdsettelsen av disse stripene må være annerledes enn verdsettelsen av arealet der utbyggingen skal skje. Det er utbyggingsinteressen som gir verdien av området. Stripene som erverves er gått inn i salget og har gitt kr 125,- pr. må i gjennomsnitt.

Saksøktes oppstilling over mellomværendet med kjøperen pr. 31. desember 1991, vedlegg til saksøktes prosesskrift av 19 juni 1992, viser med all ønskelig tydelighet at saksøkeren selv anvender differanseprinsippet i sitt forhold til kjøperen. Saksøkte er forøvrig sikret kjøpesummen på kr 1825000,- uavhengig av hva erstatningen for grunnavståelsen blir.

Erstatningsfastsettelse.

Eiendommen består av ca 40 dekar dyrket mark og ca 20 dekar skog. Det er den alt vesentligste del av skogen som er solgt ved kjøpekontrakten av 21. desember 1989. Arealet ligger mellom E18, Gjellebækkveien, Fv 16 og Rv 289. Arealet er nylig gitt eget bruksnummer. Arealet er i kommuneplanen, som på visse betingelser er godkjent av Miljøverndepartementet, angitt som nytt industri-/kontorområde. Det er ikke bebyggelig før området er regulert og vann og kloakk tilført. Den reguleringsmessige situasjonen er i henhold til uttalelser fra overingeniør i Lier kommune Egil Egede Nissen, flytende for tiden, bl.a. på grunn av krav fra vegmyndighetene om en vei gjennom området, hvilket skal ha falt kjøperne/utbyggerne tungt for brystet.

Det fremgår av kjøpekontraktens pkt. 3 at kjøpesummen forfaller til betaling når stadfestet omregulering av området til næringsformål og godkjent byggesak foreligger. Først da skal skjøte utstedes. Dersom overskjøtning ikke har funnet sted innen 5 år fra kjøpekontraktens inngåelse, bortfaller kjøpekontrakten, jf pkt. 9.

Partene har gitt uttrykk for uenighet om hvilket prinsipp retten skal anvende ved utmåling av grunnerstatningen. Ekspropriasjonserstatningsloven §5 forutsetter at salgsverdien fastsettes ved at det skjønnes over hva vanlige kjøpere vil gi for ekspropriasjonsarealet ved frivillig salg basert på påregnelig utnyttelse. Hvis ekspropriasjonsarealet ikke har noen omsetningsverdi, fører §5 til at det ikke kan utmåles noen erstatning, men samtidig kan det være på det rene at ekspropriaten lider et økonomisk tap fordi arealet har økonomisk verdi for ham utnyttet sammen med resten av eiendommen. I så fall har eieren i følge grunnloven §105 krav på full erstatning uavhengig av begrensningen i erstatningsloven §5. Tapet må vurderes ut fra det som er den reelle økonomiske situasjon som følge av inngrepet, det er at eieren mister ekspropriasjonsarealet. Spørsmålet blir derfor hva hele eiendommen inklusive ekspropriasjonsarealet var verdt før inngrepet, sammenlignet med verdien etter inngrepet. Det er dette prinsipp som er lagt til grunn i Sandefjordkjennelsen. Rekkevidden av kjennelsen er forsøkt innskrenket ved å vise til at det i den saken gjaldt striper fra bebygde villaeiendommer. Retten kan imidlertid ikke se at kjennelsens bærende prinsipp har en slik begrensning. Det avgjørende for at erstatningen ikke kunne fastsettes direkte for ekspropriasjonsarealet, var at det ikke hadde omsetningsverdi. Over alt hvor dette er tilfelle, må differanseprinsippet anvendes. Selv om differanseprinsippet også skal anvendes ved avståelse fra ubebygde større eiendommer, bemerker retten at innholdet i de vurderinger som må foretas, vil variere fra situasjon til situasjon. Det synes klart at differanseprinsippet vil få forskjellige konsekvenser alt etter som avståelsen skjer fra en fullt bebygd villaeiendom, en bebygd eiendom som kan bebygges ytterligere eller fra et tomteareal. I sistnevnte tilfelle vil det lettere kunne hevdes at hver kvadratmeter av arealet er like mye verdt, slik at differansen blir identisk med strøksprisen multiplisert med antall kvadratmeter som må avstås. Det vil særlig være tilfelle hvor tapet består i at det antall kvadratmeter bebyggelse som kan føres opp på tomten reduseres.

De striper som i dette tilfellet avstås fra saksøktes eiendom er så små at de åpenbart ikke har noen salgsverdi. Det er ikke opplyst, og lagmannsretten finner det heller ikke sannsynlig at disse små arealer har noen vesentlig betydning for utbyggingen av tomtearealet. Etter dette legger retten differanseprinsippet til grunn.

Ved utmålingen av erstatningen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, bestående av rettens formann og skjønnsmennene Fjell og Ramton, finner at det avståtte areal ikke reduserer eiendommens verdi i vesentlig grad, og er blitt stående ved herredsrettens erstatningsfastsettelse. Mindretallet, skjønnsmennene Magner og Heen, finner at eiendommen etter inngrepet vil ha en markert lavere verdi, men finner det ikke nødvendig å angi differansen siden de er i mindretall. Erstatningen fastsettes etter dette til kr 15000,-.

Erstatning.

Erstatning etter differanseprinsippet for avståelse av 1365 må skoggrunn vest/nord for Fv 16 og 126 må skoggrunn øst for Rv 289/Fv 16 kr 15000,-.

Tiltredelse og avsavnsrenter.

Herredsretten har fastsatt avsavnsrenten til 12 % p.a. Over denne avgjørelse er det ikke begjært overskjønn, og den er som sådan rettskraftig avgjort. Avsavnsrenten løper fra tiltredelse til betaling finner sted. Ifølge oppgave har tiltredelse funnet sted som følger:

Takst nr 8, 18 august 1990 Takst nr 16 og 35, 20 september 1990

Saksomkostninger.

Bare takst nr 8 har ved overskjønnet oppnådd et bedre resultat enn ved underskjønnet. Under henvisning til skjønnsloven §54, jf §54a, har dette takstnummer krav på å få dekket sine nødvendige utgifter til juridisk bistand. Lagmannsretten finner ikke at underskjønnets avgjørelse har vært så tvilsomt at de to øvrige takstnumre hadde grunn til å begjære overskjønn. Det forhold at takst nr 16 har fått tilkjent erstatning for anleggsskade, finnes ikke å kunne få betydning, all den stund dette spørsmål ikke ble behandlet av herredsretten.

Advokat Ekern har på vegne av saksøkeren gjort gjeldende at en prosessfullmektig hadde vært tilstrekkelig til å ivareta samtlige tre saksøktes interesser. Retten er enig i dette, idet det ikke er kryssende interesser mellom de saksøkte eller andre omstendigheter som gjør det nødvendig å engasjere mer enn en prosessfullmektig, jf skjønnsloven §54 annet ledd.

Advokat Huseby har innlevert omkostningsoppgave på kr 8800,- som utgjør salær. I tillegg kommer rettsgebyr. Nødvendige utgifter til juridisk bistand til takst nr. 8 vil etter dette være det merbeløp advokat Bjerring ville krevet dersom han hadde representert takst nr 8 i tillegg til sine to. Lagmannsretten fastsetter etter dette saksomkostningene skjønnsmessig til kr 5000,-. Saksøkeren må i tillegg dekke de lovbestemte utgifter ved overskjønnet for takst nr 8, samt en forholdsmessig andel (1/3) av utgiftene til skjønnsmennene.

Overskjønnet er enstemmig med den dissens som er angitt foran.

Slutning :

1. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Buskerud betaler erstatning som fastsatt i overskjønnet.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Buskerud betaler til Karin og Olav Tøftemo saksomkostninger med 5000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra overskjønnets forkynnelse. I tillegg betaler Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Buskerud Tøftemos lovbestemte utgifter ved overskjønnet og deres forholdsmessige andel (1/3) av utgiftene til skjønnsmennene.