LE-1991-915

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-03-26
Publisert:	LE-1991-00915
Stikkord:	Panterett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett nr. 90-3311 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-00915 A - Anket til Høyesterett - se Høyesteretts avgjørelse HR-1994-00079 B.
Parter:	Ankende part: Sparebanken Nord-Norge v/styrets formann (Prosessfullmektig: advokat Kjell Martin Haug, Tromsø). Motpart: Christiania Bank og Kreditkasse v/styrets formann (Prosessfullmektig: advokat Jan Just Madsen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Jørgen Fr. Moen, formann. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen. Lagdommer Nina Frisak
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Panteloven (1980) §4-2

Saken gjelder tvist mellom to banker om prioritetsrekkefølgen ved pant i adkomstdokumenter til leilighet i borettslag.

Kreditkassen innvilget 17. september 1984 et næringslån til Mohammad Yousuf på kr 125000. Som sikkerhet stilte Yousuf adkomstdokumentene til sin OBOS-leilighet i Øvre Furuset borettslag. Han avga i den forbindelse en pantsettelseserklæring av 18. september 1984 til Kreditkassen med følgende innhold:

"De pantsatte verdier tjener ikke bare til sikkerhet for et spesielt mellomværende, men for alle nåværende og fremtidige forpliktelser overfor banken, således eventuelle veksel-, kausjons-, garanti- og rembursforpliktelser og forpliktelser av hvilken som helst annen art."

OBOS avga besittelseserklæring til Kreditkassen den 27. september 1984.

Restsaldo på lånet pr. 17. desember 1985 var kr 56278. Lånet ble nedbetalt i januar 1988.

Den 2. september 1985 innvilget Kreditkassen et næringslån på kr 125000 til Scandic Print v/M. Rafique og Mohammed Yousuf mot sikkerhet i adkomspapirene til leiligheten i Øvre Furuset borettslag. Yousuf avga i den forbindelse en ny pantsettelseserklæring til Kreditkassen. Restsaldo på dette lånet var pr. 17.desember 1985 ca kr 120000.

Den 28. august 1986 avga Yousuf enda en pantsettelseserklæring til Kreditkassen, hvoretter han pantsatte adkomstdokumentene til leiligheten i Øvre Furuset borettslag. Ifølge erklæringen stilles adkomstdokumentene til sikkerhet for "forpliktelser med renter m.m. som Scandic Print M. Rafique & M. Yousuf, samt M. Yousuf privat og/eller Scandic Kontorrekvisita og Papirhandel M. Yousuf har eller måtte få til Christiania Bank og Kreditkasse".

Den 6. november 1986 innvilget Kreditkassen et nytt næringslån til Scandic Sats AS på kr 300000, mot selvskyldnerkausjon fra Mohammad Yousuf. Slik selvskyldnerkausjon hadde Yousuf avgitt 5. november 1986.

Den 12. desember 1985 hadde Tromsø Sparebank, nå Sparebanken Nord-Norge, senere kallt Sparebanken, innvilget et lån til Mohammad Yousuf på kr 300000. Av bevilgningsbrevet fremgår:

"Som sikkerhet for lånet forutsetter vi pant i adkomstdokumentene til leilighet, Øvre Furuset Borettslag, OBOS med prioritet etter 56000,- og 120000,- til Kreditkassen."

Yousuf avga pantsettelseserklæring til Sparebanken den 17. desember 1985.

Samme dag skrev Sparebanken følgende brev til Kreditkassen:

"Vedr. Mohammad Yousuf.

Mohammed Yousuf har ved opptak av lån i vår bank akseptert å pantsette adkomstdokumentene til leilighet i Jerikoveien 93 B i Øvre Furuset Brl. som sikkerhet - med prioritet etter kr 56.0000,- og kr 120000,- til Kreditkassen.

Vi ber Dem vennligst notere og bekrefte vår panthaverinteresse på vedlagte kopi av dette brev, som returneres vår bank."

Brevet ble ikke besvart av Kreditkassen. Samme dag, den 17. desember 1985 skrev Sparebanken et likelydende brev til OBOS. Dette brevet ble 20. januar 1986 besvart av OBOS slik:

"Øvre Furuset Borettslag - Leil. nr. 2044 - Mohammad Yousuf

Vi viser til Deres brev av 17. desember 85 og bekrefter med dette at vi har notert sikkerhet for Dem i ovennevnte leilighet etter: Øvre Furuset Borettslag Oslo kommune Boligetaten v/OBOS av 18. januar 80 Kreditkassen filial Tøyen av 17. september 84"

Den 15. oktober 1986 skrev Sparebanken et nytt brev til Kreditkassen av samme innhold som det foregående, og ba om skriftlig bekreftelse snarest. På den kopi av brevet som er fremlagt i retten, er det påheftet følgende notat fra bankens saksbehandler av 9. juli 1986:

"Snakket med Kreditkassen, de sier vi ikke trenger noen bekr fra dem på at vår panthaverinteresse er notert så lenge det er OBOS som har dokumentene."

Lånene gitt av Kreditkassen den 2. september 1985 og 6. november 1986 samt Sparebankens lån ble misligholdt. Yousufs kausjonsansvar for lånet av 6. november 1986 ble derfor aktuelt. Det oppsto uenighet mellom de to bankene om prioritetsrekkefølgen mellom de to bankenes pant i adkomstdokumentene. Leiligheten er senere solgt og salgsprovenyet innsatt på sperret kontor.

Sparebanken reiste 28. september 1989 sak for Oslo byrett, som 21. januar 1991 avsa dom med slik slutning:

1. Christiania Bank og Kreditkasse frifinnes.

2. Sparebanken Nord-Norge dømmes til å betale saksomkostninger til Christiania Bank og Kreditkasse med kr 15000. Oppfyllelsesfristen vedr. slutningens pkt. 2 er to uker fra dommens forkynnelse.

Sparebanken Nord-Norge har i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Sparebanken Nord-Norge hadde pr. tidspunkt for salg av leilighet nr. 2044 i Øvre Furuseth borettslag pant i andelspapirer med leierett til samme leilighet med prioritet etter restsaldo på lån av 02. september 85 fra Kreditkassen til Scandic Print v/Mohammed Yousuf, men foran Kreditkassens krav tilknyttet selvskyldnerkausjonen av 07. november 86.

2. Sparebanken Nord-Norge tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Kreditkassen har tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Ankeforhandlingen fant sted 17. mars 1992 i Oslo Tinghus. Sparebanken møtte ved leder for juridisk avdeling, advokat Anders Hjort, formelt som vitne, og med sin prosessfullmektig, advokat Kjell Martin Haug. Kreditkassen møtte med sin prosessfullmektig, advokat Jan Just Madsen. Det ble ikke avhørt vitner. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.

Saksforholdet fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens fremstilling i det følgende.

Sparebanken Nord-Norge har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Oslo byretts dom bygger på feil rettsanvendelse og dels også på feil bevisbedømmelse.

Det sentrale spørsmål i saken er hvorvidt den del av Kreditkassens engasjement som knytter seg til Mohammad Yousufs selvskyldnerkausjon av 5. november 1986 er sikret ved pant i de aktuelle adkomstdokumenter med prioritet foran Sparebankens pant i de samme dokumenter tilknyttet det lån Sparebanken ydet Yousuf i desember 1985.

Det er riktig som byretten har lagt til grunn at det kan foretas pantstillelser til sikring av fremtidige forpliktelser. Dette løser imidlertid ikke de prioritetsmessige spørsmål som kan oppstå i forhold til senere tilkomne pantheftelser.

Etter ordlyden omfatter pantsettelseserklæringen av 18. september 1984 ethvert fremtidig mellomværende mellom Kreditkassen og Yousuf, men en slik erklæring må tolkes innskrenkende. Sparebanken har i denne forbindelse vist til avgjørelser i Rt-1928-940 og Rt-1929-257.

Bakgrunnen for pantsettelseserklæringen av 1984 var det lån Yousuf fikk da. Det er ingenting i tilsagnsbrevet som tyder på at Yousuf hadde planer om å pantsette leiligheten til andre formål. Scandic Sats AS ble ikke stiftet før i april 1986. I 1984 kunne hverken Kreditkassen eller Yousuf vite at Yousuf to år senere skulle avgi garanti for et selskap som ennå ikke var stiftet. Den pantsettelseserklæring som Yousuf avga 4. september 1985 ville heller ikke ha vært nødvendig hvis erklæringen av 1984 var så vidtfavnende som Kreditkassen nå hevder.

I tilsagnsbrevet fra Kreditkassen av 3. september 1985 er det uttrykkelig forutsatt pant i adkomstdokumentene. I tilsagnsbrevet fra 1986 er det ikke inntatt noen slik forutsetning. Det kan da ikke ha vært forutsatt pant.

På tross av ordlyden mener derfor Sparebanken at pantsettelseserklæringen fra 1984 ikke kan omfatte Yousufs garantiforpliktelse for lånet til Scandic Sats AS fra 1986.

Subsidiært gjør Sparebanken gjeldende at Kreditkassen, vitende om Sparebankens pant og forutsatte prioritetsmessige stilling, ikke kunne foreta ytterligere opplåning av pantet i 1986 til fortrengsel for Sparebanken.

Etter Sparebankens syn er ikke opplåningsadgangen videre for pant i adkomstdokumenter enn for pant i fast eiendom. Sparebanken har redegjort for professor Thor Falkangers syn i en artikkel i TfR 1978 35 flg. der standpunktet er at både reelle og gjorte obligasjoner kan opplånes med bibehold av prioritet. Falkangers syn har imidlertid begrenset tilslutning fra andre. Det er vist til høyesterettsadvokat Carl-Bernhard Kjelstrups artikkel i Lov og Rett 1979 167, Sandvik, Krüger og Giertsen "Norsk Panterett" 1982 219 - 220 og professor Jens Edvin Andreassens artikkel i TfR 1990 737 flg. Felles for disse er at de mener at opplåning av reelle pantobligasjoner ikke kan få prioritet før fra det tidspunkt opplåningen finner sted. Professor Andreassen mener også at foranstående panthaver ikke kan foreta opplåning av gjorte pantobligasjoner til fortrengsel for etterstående panthavere, medmindre etterstående panthaver har samtykket i at dette kan skje. Det tas dog et forebehold hvis långiver er så engasjert at han er tvunget til å foreta utvidelse av sitt engasjement.

Sparebanken viser til Andreassens syn og kan ikke se at det er noen grunn til at foranstående panthaver skal kunne foreta opplåning til fortrengsel for etterstående, som har sin panterett etter avtale med debitor.

I nærværende sak som gjelder pant i adkomstdokumenter, er det usikkert om man skal trekke parallell til reelle eller gjorte obligasjoner. Under enhver omstendighet visste ikke Sparebanken om pantsettelseserklæringen til Kreditkassen. Sparebanken, som etterstående panthaver, har heller ikke akseptert ytterligere opplåning. Kreditkassen var også klar over avtalen mellom Sparebanken og Yousuf om Sparebankens prioritetsmessige stilling.

Bakgrunnen for Sparebankens henvendelse til Kreditkassen av 17. desember 1985 var nettopp å unngå den situasjon man nå er kommet opp i. Underretningen skulle frata Kreditkassen retten til ytterligere opplåning.

Det er ingen opplysninger i saken om at Kreditkassen var så engasjert i Yousufs næringsvirksomhet at banken måtte foreta ytterligere opplåning.

Sparebanken har vist til Per Rygh "Gjorte pantobligasjoner" 76-77 og 112-113, der det fremgår at panthavere i rimelig grad har plikt til å ta hensyn til hverandre.

Etter Sparebankens syn må opplåningsadgangen for adkomstdokumenter være snevrere enn for pant i fast eiendom. For pant i fast eiendom gjelder spesialitetsprinsippet. Noe slikt har man ikke for pant i adkomstdokumenter. Hvis Kreditkassens synspunkt er riktig, vil man rive grunnlaget bort for pantsettelse på annet enn beste prioritet ved lån mot pant i adkomstdokumenter. Reelle hensyn taler derfor for at opplåningsadgangen bør være snevrere.

Atter subsidiært gjør Sparebanken gjeldende at Kreditkassen ved ikke å ha protestert på Sparebankens brev av 17. desember 1985, må anses for å ha akseptert den prioritet som var avtalt mellom Sparebanken og Yousuf.

Kreditkassen har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er ikke uenighet mellom partene om faktum i saken.

Kreditkassen mener det er etablert gyldig pant for Yousufs garantiansvar i forbindelse med lånet til Scandic Sats AS i 1986. Pantsettelseserklæringen fra 1984 gjelder for ethvert forhold Yousuf vil få til Kreditkassen, også de han vil få i fremtiden. Slike erklæringer er helt vanlige å avgi i forbindelse med lån til næringsvirksomhet. Også Sparebanken har benyttet en slik pantsettelseserklæring i forbindelse med sitt lån til Yousuf. At Kreditkassen har krevet nye pantsettelseserklæringer ved nye lån, er en ren rutine for å være sikker på ikke å miste noe. Det er ikke grunnlag for noen innskrenkende fortolkning av pantsettelseserklæringen.

Da Sparebanken ga sitt lån i desember 1985, var Sparebanken ikke på noen måte så engasjert med Yousuf at banken måtte gi dette lånet. Sparebanken burde ha forespurt Kreditkassen om innholdet i pantsettelseserklæringen på forhånd.

Panteobjektet i dette tilfellet var adkomstdokumentene. Disse er rettslig sett løsøre med spesielle krav for å oppnå rettsvern, jfr. panteloven §4-2. OBOS satt på papirene på Kreditkassens, og også på Sparebankens, vegne. Det er ikke nevnt noe i lovbestemmelsen om at pantekravet må spesifiseres. Det gjelder bare når pant skal tinglyses eller registreres.

Prioriteten vil derfor være avhengig av overlevering eller melding. Kreditkassen har gitt melding til OBOS før Sparebanken. Kreditkassen har tilfredstillet alle de krav loven setter og har prioritet for alle sine krav mot Yousuf og Scandic Print.

Sparebanken har aldri spurt Kreditkassen om hvor store og hvilke lån Kreditkassen har. Kreditkassen har aldri avgitt noen erklæring til Sparebanken. Det eneste Sparebanken har gjort er å be om at dens panthaverinteresse ble notert. Det svar fra Kreditkassen om dette, som er notert i Sparebanken 9. juli 1986, er etter Kreditkassens mening fortsatt det riktige svar på Sparebankens henvendelse.

Kreditkassen fikk vite at Sparebanken ville etablere pant etter Kreditkassen, men det ble aldri bedt om noen bekreftelse fra Kreditkassen eller bedt om noen restgjeldsoppgave. Hadde det vært bedt om dette, og gitt en slik oppgave, ville Kreditkassen følt seg bundet til ikke å utvide belåningen. Sparebanken har imidlertid ikke fulgt de normale rutiner her.

Prioriteten til Sparebanken var en 4. prioritet, etter borettslaget, Oslo Kommune og Kreditkassen, og banken kan ikke ha hatt forventning om noe annet. Sparebanken har heller ikke forespurt i Oslo kommune om hvor stort kommunens lån var.

I dette tilfellet er det pantereglene for løsøre som gjelder. Panthaver må passe på foranstående prioritet ved henvendelse til de andre panthavere, og ved avtaler panthavere imellom.

Kreditkassen har heller aldri, hverken skriftlig eller muntlig, akseptert å stå bak Sparebanken.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten og bemerker:

Lagmannsretten er enig med byretten i at Kreditkassens pant i adkomstdokumentene til leiligheten i Øvre Furuset Borettslag er lovlig etablert ved at OBOS har tatt hånd om dokumentene på Kreditkassens vegne og har gitt melding til banken om dette. Det er i et slikt tilfelle ikke nødvendig å angi pantekravets størrelse eller det høyeste beløp i pantedokumentet.

Det er videre etter norsk rett anledning til å gi pant for fremtidig gjeld og opplåning. Dette er en ordning som alle banker benytter seg av. Både Kreditkassen og Sparebanken har benyttet slike pantsettelseserklæringer i denne saken.

Det lånet Yousuf opptok i september 1984 gjaldt lån til kjøp av et trykkeri. Lagmannsretten kan ikke se at hverken lånet til Scandic Print v/Rafique og Yousuf eller kausjonsansvaret i sammenheng med lånet til Scandic Sats AS sto i så fjern sammenheng med det første lånet at pantsettelseserklæringen av den grunn bør tolkes innskrenkende. De dommene det er vist til i Rt-1928-940 og Rt-1929-257, står i så måte i en annen stilling og er ikke sammenlignbare med situasjonen i denne saken.

Lagmannsretten tillegger det heller ikke vekt at Yousuf avga en ny pantsettelseserklæring i forbindelse med lånet fra Kreditkassen i september 1985, idet det må legges til grunn at denne erklæringen var ment å supplere den tidligere.

Lagmannsretten finner derfor at Sparebankens prinsipale grunnlag ikke kan føre frem.

Hvorvidt Kreditkassen, vitende om Sparebankens lån og dens forutsetning om prioritet, kunne utvide sitt engasjement med prioritet foran Sparebanken, har lagmannsretten funnet tvilsomt.

Selv om det er omtvistet i teorien hvorvidt pantobligasjoner, reelle og gjorte, kan opplånes til fortrengsel for etterstående panthaveres prioritet, finner lagmannsretten at ihvertfall gjorte obligasjoner må kunne opplånes med bibehold av prioritet. Lagmannsretten finner støtte for dette syn i teorien, ihverfall fra en majoritet av de forfattere som den ankende part har vist til. Lagmannsretten antar at pant knyttet til en så omfattende pantsettelseserklæring i adkomstdokumenter til en leilighet i denne sammenheng nærmest må kunne sammenlignes med gjorte pantobligasjoner, og legger da blant annet vekt på at det ikke stilles noe krav om at pantebeløpet skal spesifiseres.

Da Sparebanken ga lånet i desember 1985, måtte banken ha forstått at Kreditkassens pant kunne være mer omfattende enn det Sparebanken da hadde kunnskap om, idet det ikke er dokumentert at Sparebanken på det tidspunkt innhentet opplysninger fra Kreditkassen om denne bankens engasjement.

Etter det som er opplyst foretok Sparebanken heller ikke noen nærmere undersøkelse av hvilke andre heftelser, f. eks. til Oslo Kommune, som hadde prioritet foran deres krav.

Lagmannsretten finner at saken er dårlig opplyst med hensyn til hva som faktisk har foregått mellom partene i forbindelse med at Sparebanken ga sitt lån i 1985. Slik saken fremstår, mener imidlertid lagmannsretten at Sparebanken var nærmest til å foreta undersøkelser og at dette ikke ble gjort i tilstrekkelige grad. I sitt brev til Kreditkassen av 17. desember 1995 har Sparebanken kun bedt om å få bekreftet sin panthaverinteresse. Det er ikke bedt om noen opplysninger om prioritet, eller noen bekreftelse på omfanget av foranstående heftelser. For å forhindre at Kreditkassen økte sine lån ytterligere, og derved fyllte opp sin prioritet, måtte Sparebanken ha avtalt dette med Kreditkassen, eller fått en bekreftelse fra banken om at banken ikke ville øke sitt låneengasjement ytterligere. Slik situasjonen her ligger an, har imidlertid Sparebanken ikke bedt om noen slik bekreftelse.

Sparebankens atter subsidiære påstand finner lagmannsretten heller ikke kan føre frem, idet det måtte mer av aktiv medvirkning til fra Kreditkassens side for å kunne konstatere at denne banken har samtykket i Sparebankens prioritet. Lagmannsretten slutter seg her til byretten dom.

Anken har ikke ført frem. Saken har imidlertid budt på tvil, spesielt når det gjelder Sparebankens subsidiære anførsel. Denne anførsel er også presentert for lagmannsretten i en helt annen form enn for byretten. Spørsmålet om prioritet i et slikt tilfelle er etter det lagmannsretten har kunnet konstatere ikke vært avgjort i nyere rettspraksis. Lagmannsretten finner derfor at partene hadde rimelig grunn til å prøve saken for retten og finner at hver av partene bør bære sine egne omkostninger for både byrett og lagmannsrett, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd og annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for byrett eller lagmannsrett.