LE-1992-1181

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-10-26
Publisert:	LE-1992-01181
Stikkord:	Eiendom
Sammendrag:
Saksgang:	- Valdres jordskifterett Nr. 18/1989 Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01181
Parter:	Ankende part: Kjell Tørstad. (Prosessfullmektig: Advokat Jørgen Sveen, Fagernes). Motparter: 1. Marit Tørstad. 2. Ragnhild Bratrud. 3. Nils Grøv. 4. Ola Grøv. (Prosessfullmektig: Advokat Torleif Skavern, Fagernes).
Forfatter:	1. Lagmann Raamund Stuhaug, formann. 2. Kst. lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. 3. Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1979) §16, §17, §70, §88, §89, Tvistemålsloven (1915) §180, Jordskifteloven (1979)

Dom :

Saken gjelder eiendomsretten til et grunnstykke som ligger 900 - 950 m.o.h. på sydsiden av Fjellsenden ved Liastølene i Vang kommune i Oppland. Arealet er ca 50 - 60 dekar.

I området hvor det omtvistede grunnstykke ligger, har gnr. 105, med flere, støler. De forskjellige bruk har flere teiger i området, delvis i direkte tilknytning til stølene. De bruk som er involvert i tvisten, er alle gamle eiendommer.

Den ankende part, Kjell Tørstad, er eier av gnr. 105 bnr. 3. Ankemotpartene Marit Tørstad og Ragnhild Bratrud eier gnr. 105 bnr. 5. Anken er dessuten rettet mot Andris Grøv som oppgitt eier av gnr. 105 bnr. 6. Under ankebehandlingen er det opplyst at han har overdratt eiendommen til sine to sønner Nils og Ola Grøv. Lagmannsretten har endret partsbetegnelsen i overensstemmelse med dette.

Plassen "Rødningen" (senere gnr. 105 bnr. 5) ble utskilt fra gården "Tørstad" (senere gnr. 105 bnr. 3) i 1823. I skjøte av 14. oktober 1823 fra Ole Olsen Bøe til Anders Knudsen Tørstad er det inntatt en beskrivelse av de forskjellige eiendomsdeler som overdras. Fra skjøtet hitsettes: .... Til ovennævnte Plads skal desuden høre .... en firkantet Mæhling sønderst og nederst i Tørsting-jordet, en

Mæhling i nordre og øvre Kant i samme Jorde efter Mærkestene, 1 Ladeeng i Tørsting-lien eftersom forhen har været brugt, .... . Den Skov og Brisk som er ovenfor TørstingJordet bliver fælles for mig og Kjøberen; ligesom jeg forbeholder mig frie Udvei for mine Creature fra Gaarden Tørstad. ....

Det er opplyst for lagmannsretten at en "mæhling", eller "mæling" betyr et stykke som en mann kan slå med ljå på en dag, det vil si et areal på 4 - 5 dekar.Skylddelingsforretning for det utskilte bruk ble holdt 17. oktober 1823, det vil si tre dager etterat skjøtet ble skrevet, og i protokollen står det blant annet: ..... bemærkede Lavrettet, at de have taget saavel Pladsen

Rødningen med dertil i Skjødet benævnte Herligheder som Gaarden Tørstads øvrige Herligheder i Øiesyn, samt at de have medværet at opsætte Skælne- og Merkestene imellem Eiendommerne saaledes som i Skjødet findes bestemt, og at de saaledes anser videre Beskrivelse over Eiendommen aldeles overflødig. De i Skjødet benævnte Herligheder af Tørstad, ansaae de at udgjøre 1/5 Part af foranførte Gaard Tørstad .... .

Bnr. 6, "Framstad", ble utskilt fra bnr. 5 i 1849. I skylddelingsforretning av 13. juli 1849 heter det bl.a.: .... hvorefter de for det bortsolgte paaviste Grændser bleve beskrevne. .... Søndre Delen af Fintop-Slettet i Lien, hvilke Skifte begynder ved en stor Rød steen ovenfor Skigaarden og lige Linie op efter 3" Puncter, nemlig 1 neden og nordenfor Laden og lige op i Reje-Gaarden, hvor der er det sidste Punt ved en stor Steen, halve Delen i Mælingen, den søndre som er afdeelt ved Mærker. .... den søndre Deel i Tørsting Jordet, som er afdeelt med Mærkesteen, nedsat ved en gammel Sælstomt og op efter i en stor jordfast Steen, i den søndre Kant af Steenmuren søndenfor Sælet. .... . Da dette Brug saaledes er deelt i 2 lige Dele, .... .

Det er oppstått tvist mellom partene om hvilke teiger som er beskrevet i disse dokumenter. Tvisten ble 31. juli 1989 innbrakt for Valdres jordskifterett som grensegangssak, sak nr. 18/1989. Jordskifteretten fant at eiendomsforholdene til dels var svært utjenlige, og omgjorde ved beslutning av 11. juni 1990 grensegangssaken til en jordskiftesak, jf jordskifteloven §89.

I 1982 var det innledet en jordskiftesak på tilstøtende eiendommer vestenfor det område som er omtvistet i denne sak. I nevnte jordskiftesak holdt jordskifteretten avsluttende møte den 23. desember 1987 hvor blant andre den ankende part i nærværende sak, Kjell Tørstad, og ankemotpart i nærværende sak Marit Tørstad var tilstede. I møtet la rettsformannen frem jordskiftekart over området, og det er protokollert at kartet ble gjennomgått med partene etter ønske, og at de nye grensene er stukket og avmerket i marken. Det heter også at partene har selv vært med eller blitt orientert om grensestikkingen og avmerkingen. Av jordskiftekartet fremgår det at jordskifteretten har lagt til grunn at tilstøtende eiendom øst for skiftefeltet er gnr. 105 bnr. 5, som tilhører ankemotpartene Marit Tørstad og Ragnhild Bratrud. Det samme fremgår av beskrivelsen av grense nr. 11 på side 28 i utskriften av jordskifterettens rettsbok. Det fremgår intet om eventuelle innvendinger eller bemerkninger fra Kjell Tørstads side ved denne anledning. Jordskifterettens avgjørelse er nå rettskraftig.

Som et ledd i jordskiftesaken av 1989, sak nr. 18/1989, avsa Valdres jordskifterett 25. juni 1991 dom med slik slutning: Gnr. 105/5 - eigarar Marit Tørstad og Ragnhild Bratrud og gnr. 105/6 - eigar Andris Grøv, er eigarar av kvar sin teig ovafor Liastølane.

Bnr. 5 sin teig grensar mot gnr. 105/2 og 1 på vestsida etter ei grense som er fastsett i jordskiftesak 35/82,- 11/85, og på austsida mot bnr. 6 slik som skildra i dok. 29 og påvist i marka.

Bnr. 6 sin teig grensar på vestsida mot bnr. 5 sin teig etter ei grense slik som sagt framfor, og mot gnr. 105/3 på vestsida etter ei grense som går parallelt med grensa mellom bnr. 5 og 6 og med same breidde som bnr. 5 sin teig.

Lagmannsretten finner å måtte anta at ordet "vestsida" i nest siste linje i domsslutningen må være feilskrift for "austsida".

Det dok. 29 som det er henvist til i jordskifterettens domsslutning, er den ovenfor omtalte skylddelingsforretning av 13. juli 1849, jf det utdrag av grensebeskrivelsen i samme, som er gjengitt ovenfor. Den eventuelle grense mellom bnr. 5 og bnr. 6 i det omstridte område, som blir aktuell hvis jordskifterettens dom stadfestes, er intet tvistepunkt i denne sak og blir ikke berørt nærmere i det følgende.

Kjell Tørstad har i rett tid påanket jordskifterettens dom. Marit Tørstad, Ragnhild Bratrud og Andris Grøv ved Nils Grøv og Ola Grøv har tatt til motmæle.

Hovedforhandling ble holdt på Fagernes 6. og 7. oktober 1992. Kjell Tørstad og Marit Tørstad møtte personlig. Ragnhild Bratrud var representert ved Einar Tørstad som fremla fullmakt. Andris Grøv var representert ved Nils Grøv og Ola Grøv som også fremla fullmakt. Kjell Tørstad, Marit Tørstad og Nils Grøv avga partsforklaringer. Retten foretok åstedsbefaring. Det ble avhørt fire vitner, derav to under befaringen. De to vitner som ble avhørt under befaringen, var også blitt avhørt ved bevisopptak forut for hovedforhandlingen. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av jordskifterettens dom og fremstillingen nedenfor.

Den ankende part, Kjell Tørstad, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Kjell Tørstad som eier av gnr. 105, bnr. 3 kjennes å være eier av det område som ligger ovenfor stølene i Lien, mellom gnr. 105, bnr. 1 og 2 på vestsiden og gnr. 106, bnr. 4 m.fl. på østsiden.

2. Ankemotpartene dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger for jordskifterett og lagmannsrett.

Ankemotpartene, Marit Tørstad, Ragnhild Bratrud, Nils Grøv og Ola Grøv, har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Valdres jordskifteretts dom av 25. juni 1991 stadfestes med den endring at gnr. 105 bnr. 6 nå eies av Nils og Ola Grøv.

2. Den ankende part Kjell Tørstad dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til ankemotparten

Marit Tørstad, Nils og Ola Grøv og til det offentlige for så vidt gjelder ankemotpart Ragnhild Bratrud, alt etter rettens nærmere fastsettelse.

Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Jordskifteretten tar i sin avgjørelse utgangspunkt i skylddelingen av 1849, i stedet for i skjøtet av 1823. Jordskifteretten starter her sin argumentasjon ett ledd for sent. Jordskifterettens grunnlag for vurdering av saken er derfor ikke fullstendig.

Den sentrale problemstilling i saken er hva salget av "Rødningen" i 1823 omfattet med hensyn til Tørsting-lia. Plassen var en husmannsplass før 1823. Det er ukjent hvilke grunnarealer denne omfattet. Salget i 1823 etablerte et selvstendig bruk, det senere bnr. 5. Utgangspunkt for vurderingen er ordlyden i skjøtet hvor det heter at overdragelsen blant annet omfattet en "Ladeeng i Tørsting-lien". Dernest er det sagt at "ovenfor Tørsting-Jordet" blir "Skov og Brisk ... fælles ... ". Uttrykket "ovenfor Tørsting-Jordet" må bety det samme som "TørstingLien". Skjøtet beskrev ikke grensen for "lade-engen", men viste bare til tidligere bruk. Begrepet "lade-eng" kan neppe være hele tviste-området, men et område på 5 - 6 dekar som ligger nedenfor veien, men i Tørsting-lia. Tørsting-lia må være området rett nordenfor og ovenfor Tørsting-jordet. Det nordre gjerde for Tørsting-jordet må ha ligget lenger ned.

Det fremgår av skylddelingen at "Rødningen" ble verdsatt til bare 1/5 av det opprinnelige Tørstad (bnr. 3). Det er da ikke naturlig å anta at denne eiendom skulle få brorparten av gårdens utmarksområde. Hovedbruket må ha hatt den største interesse og beholdt den største andel av utmarken.

Dessuten kan det ikke anses å være fradelt noen teig til eiendom i tvisteområdet fordi den aktuelle utnyttelse var fellesbeite. Det fremgår av skjøtet at bare skog og brisk skulle være felles for selgeren og kjøperen. Ved denne rett til å ta brennefang og gjerdematerialer, samt det tradisjonelle fellesbeite hadde kjøperen sikret seg de herligheter han trengte for stølsdrift i området. Bnr. 5 fikk ca 18 dekar grunn pluss bruksrett til skog og brisk samt beiterett i utmarken.

Konklusjonen er derfor at utmarksområdet Tørsting-lia ikke ble fradelt fra bnr. 3 i 1823. Bnr. 5 besto av de to "mælingene", pluss et område på 5 - 6 dekar nedenfor lia samt bruksrett i lia. Dette er utgangspunktet for det som er skjedd etter 1823.

Når det gjelder senere begivenheter, bemerkes at skylddelingen av 1849 må ha tatt utgangspunkt i bnr. 5 slik som dt ble utformet i 1823. Skylddelingsforretningens begrep "FintopSlettet i Lien" må være det samme som "Ladeeng" i skjøtet fra 1823, for det stemmer best med at den utskilte del av "FintopSlettet" skulle begynne "ved en stor Rød steen ovenfor Skigaarden". Der må det ha stått en "Lade". En "Reje-Gaard" er et gjerde laget utelukkende av trematerialer, som det er umulig å finne noen rester av nå. Det må også legges vekt på at ankemotpartene ikke kunne påvise noen "stor Rød steen", og de andre merkestenene de mente å ha funnet, virket heller ikke særlig overbevisende. En eventuell grense de måtte ha funnet så høyt oppe, kan ikke ha vært noen eiendomsgrense, men i beste fall en grense for bruksrettsutøvelse.

Det forhold at vitnet Jørgen Garstad, tidligere eier av gnr. 104 bnr. 3 og 4, som ligger øst for tvisteområdet, fikk tillatelse av tidligere eier av gnr. 105 bnr. 6, Framstad, til å legge sten på det område som nå er omtvistet, kan ikke tillegges noen vekt. Kjell Tørstad og hans far, som dengang eide bnr. 3, så at dette ble gjort, men lot det skje fordi stenene ble lagt på et svaberg uten driftsmessig eller økonomisk betydning. At man så liberalt på eiendomsforholdene dengang, fremgår også av at Jørgen Garstad kunne opplyse at han hadde bygget adkomstvei til sin støl over annenmanns grunn uten å få noen protest.

Skylddelingen av hyttetomt til Einar Tørstad i 1972 fra det omtvistede område etter begjæring fra ankemotpartene Marit Tørstad og Ragnhild Bratrud som eiere av bnr. 5, er heller intet bevis for at disse var de virkelige eiere av området. Kjell Tørstad og hans far ble klar over dette, men ønsket ikke å gå til rettslige skritt for å hindre det, på grunn av at det var så nær familie som var involvert.

Øvrige jordskiftesaker i området har skjedd i tilstøtende områder, og det har kun vært spørsmål om å fastlegge yttergrensene for de aktuelle skiftefelt. Ved avslutningen av det tidligere nevnte jordskifte i 1987 var det bare grenselinjen som ble rettskraftig avgjort, ikke hvem som var eier på tilstøtende grunn. Ved fastleggelsen av yttergrensen er det intet behov for å avgjøre eiendomsrettstvister på naboeiendommer. Til ankemotpartenes anførsel om at jordskifteretten i 1987 faktisk har avgjort med rettskraftvirkning at bnr. 5 er eier øst for østgrensen for jordskiftefeltet, bemerkes således at jordskifteloven §16 knytter seg til "skiftefeltet" og §17 gjelder "innan skiftefeltet" og bare "om det trengst". I 1982- og 1985sakene var det ingen tvist om yttergrensene, og når dt er tilfelle, var det intet behov for jordskifteretten for å ta stilling til tvist om eiendomsrett på den andre siden av grensen. Jordskifteloven §70 var heller ikke anvendelig, fordi det i 1982- og 1985-sakene ikke var tvist om yttergrensen. Rettsboken for avslutningen av 1982- og 1985-sakene kan heller ikke tolkes som noen aksept fra Kjell Tørstads side av eiendomsretten på den andre siden av yttergrensen.

Parts- og vitneforklaringene i saken er sterkt sprikende, og alle som er avhørt, har stor interesse i utfallet. Forklaringene kan derfor ikke tillegges noen avgjørende vekt.

Grunnlagsdokumentene er gamle, og noe kan ha blitt glemt ved de mange generasjonsskifter som har funnet sted siden de ble utferdiget.

I området har det ikke eksistert noen grensetradisjoner og ikke blitt holdt vedlike noen klare grensemerker. Jordskifterettens grensedragning mellom bnr. 6 og bnr. 3 er en grense laget av jordskifteretten.

Uttrykket "ligesom jeg forbeholder mig frie Udvei for mine Creature fra Gaarden Tørstad", er ikke noe bevis for at bnr. 5 er blitt tildelt noen eiendomsteig. Setningen går tilbake på alle de stykker som ble utskilt ved delingen, og det er mer naturlig å knytte den til selve gården nede i bygden.

Det er etter det anførte ikke godtgjort å være fraskilt noe areal fra gnr. 105 bnr. 3 ovenfor stølene på stedet.

Ankemotpartene har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Jordskifterettens dom er riktig.

Husmannsplassen "Rødningen" var en driftsenhet før utskillingen i 1823. Plassen skulle ha støl og nødvendig grunn i tilknytning til stølen. Skjøtet gir visse holdepunkter for grensedragningen. Beskrivelsen er ikke klar; den forteller om stølsområder, mælinger og "lade-enger", men viser bare til tidligere bruk, som de som levde da, var godt kjent med. Ifølge skjøtet fulgte mange av husene på gården med ved salget av plassen, derunder stølshus, hvilket viser at plassen var et bruk som hadde vært drevet med, og skulle fortsette å ha, alle de hus og innretninger et slikt bruk trengte etter datidens behov og tradisjoner.

Bekreftelsen på at dette er riktig, kom i 1849, ved skylddelingen av bnr. 6. Det var her kjentfolk som deltok, blant dem Anders Knudsen Tørstad, som var kjøper av plassen "Rødningen", bnr. 5, i 1823. Tosten Knudsen Framstad, som også var skylddelingsmann, må ha vært en nabo fra gården Framstad. De foretok en klar inndeling av Tørsting-lia i teiger, blant disse "Fintopp-Slettet", med de påviste grensestener. Denne nabo samt den tidligere eier kan ikke ha lagt ut nye eiendomsteiger på grunn tilhørende en nabo-eiendom. De kan bare ha lagt ut teiger av en eiendom som selgeren hadde fra før.

Jordskifteretten la korrekt til grunn at en "Ladeeng" ikke er det samme som en stølsvoll. Det må være området omkring "laden" i "fintopp-området", jf jordskifterettens gjengivelse av Kjell Tørstads egne uttalelser på side 24 i utskrift av jordskifterettens rettsbok med dom.

Det forhold at Kjell Tørstads bestefar en periode eide både bnr. 3 og bnr. 5, endrer ikke på de gamle festnede forhold og oppfatninger med hensyn til eiendomsretten til de forskjellige teiger.

Jordskifteverkets folk er erfarne og har gått på befaring i området såvel i forbindelse med sakene fra 1982 og 1985, som i forbindelse med denne sak. Det er derfor grunn til å anta at de merker som disse har funnet i terrenget, er riktige og at jordskifteretten har trukket de riktige konklusjoner.

Skylddelingen av hyttetomten til Einar Tørstad i 1972 er et klart uttrykk for at eierne av bnr. 5 mente seg å være eiere fra gammel tid av det område som hyttetomten ble utskilt fra. Med de store verdier som hyttetomter hadde fått allerede på 1970tallet, ville nok eierne av bnr. 3 ha reagert om de hadde følt at deres eiendomsrett var blitt krenket ved det som var skjedd. I retten er det bare fremkommet at Kjell Tørstads far ga uttrykk for en viss misnøye.

Ankemotpartenes oppfatning om eiendomsretten bestyrkes av de fremkomne vitneutsagn fra 85 år gamle Jørgen Garstad og 86 år gamle Ola K. Framstad som aldri hadde hørt annet enn at de omstridte områder tilhørte bnr. 5 og bnr. 6. Jørgen Garstad hadde således innhentet tillatelse fra Knut Framstad, tidligere eier av bnr. 6, til å legge stener på hans eiendom, og han hadde sørget for å legge stenene etpar meter ovenfor gjerdet mot jordet nedenfor tilhørende bnr. 3.

Ankemotpartene og deres vitner var entydige og klare når det gjaldt eiendomsretten til teigene, og dette hadde også vært oppfatningen på gården Tørstad, bnr. 3, før Kjell Tørstads tid.

De foreliggende dokumenter, rettslige disposisjoner og utenforståendes oppfatninger er entydige og underbygger påstanden om at to teiger tilhører bnr. 5 og bnr. 6. Jordskifterettens avgjørelse har fulgt dette i en godt balansert avgjørelse.

Jordskiftesakene fra 1982 og 1985 gjorde det nødvendig å fastlegge skiftefeltets østgrense, og i den forbindelse måtte det tas standpunkt til hvem som er eier av tilstøtende område på østsiden, jf jordskifteloven §16, som pålegger jordskifteretten å klarlegge eiendomsforhold. Ifølge jordskifteloven §70 er den rettslige konsekvens av dette at eiendomsforholdet er rettskraftig avgjort, idet rettskraftvirkningene av en jordskifterettsavgjørelse går lenger enn i sivile saker ellers, jf Austenå: Jordskifteloven med kommentarer (1984) side 234 - 235 og Rt-1981-1023. Jordskifteretten la til grunn at øst for skiftefeltet var bnr. 5, ikke bnr. 3, eier. Hvis eieren av bnr. 3 var uenig i det, måtte han ha angrepet jordskifterettens avgjørelse dengang.

I 1849 ble teigen til bnr. 5 delt på midten slik at bnr. 6 fikk den østlige halvdel. Den østlige grense for bnr. 6 ble ikke fastlagt i 1849-dokumentet, men det har jordskifteretten gjort i den aktuelle sak i henhold til jordskifteloven §88, jf Austenå l.c. side 277. Det er en sentral oppgave for jordskifteretten å merke eksisterende grenser også om konkrete holdepunkter i form av gamle grensemerker og lignende mangler, jf Rt-1959-1059, og Austenå l.c. side 277 note 4. I dommen ga Høyesterett uttrykk for at det ikke er noe vilkår for jordskifterettens grenseoppmerking at det foreligger tidligere oppmerkinger eller dokumenter å gå ut fra.

I tillegg til dette kommer at Kjell Tørstad var part i 1982- og 1985-sakene og var med i saksbehandlingen uten å påanke avgjørelsen og derfor i realiteten aksepterte de opptrukne grenser. Jordskifteretten har riktig lagt vekt på dette i sin dom i nærværende sak.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som jordskifteretten og skal bemerke:

De dokumenter fra 1823 og 1849 som er fremlagt, er uklare med hensyn til de forhold som tvisten gjelder. Det er et moment som taler i favør av ankemotpartene at en av de skylddelingsmenn som deltok ved delingen av "Rødningen" i 1849, var den som i 1823 hadde kjøpt "Rødningen". Det må derfor antas at han var vel kjent med hvilke grunnstykker "Rødningen" besto av.

Bruksutøvelsen i tvisteområdet har etter de opplysninger som er fremkommet, vært såvidt beskjeden at det er vanskelig å legge noen særlig vekt på den ved fastleggelse av eiendomsforholdene.

Lagmannsretten har fått sparsommme opplysninger om den tradisjonelle oppfatning av eierforholdene i området, men finner at den neppe har vært klar til enhver tid. Det er opplyst at fra 1938 til 1947 hadde bnr. 3 og bnr. 5 samme eier. I den perioden forelå det således ikke behov for å innta noen klar holdning til eiendomsforholdet til de forskjellige teiger. Tidsrommet er dog ikke langt nok til at det kan antas å ha dannet seg nye oppfatninger av eierforholdene som følge av det felles eierskap.

Ved åstedsbefaringen gjorde Kjell Tørstad gjeldende at en ansamling stener var hustuft for en tidligere løe, og han mente at dette måtte være den "Laden" som er omhandlet i skylddelingsforretningen av 1849. Lagmannsretten finner imidlertid lite holdepunkt for at dette var tuft for en løe.

Ankemotpartene påviste lenger opp i feltet en stensetting som bar mer preg av å være rester av en gammel utløetuft. Lagmannsretten finner det ut fra dette mest sannsynlig at den såkalte "lade-engen" må ha ligget på oversiden av stølsområdene. Dette støttes også av beskrivelsen i skjøtet av 1823, hvor det står at "lade-engen" er i Tørsting-lia, i motsetning til de såkalte "mælingene" som lå i Tørsting-jordet. Det synes å være naturlig å se en sammenheng mellom de påviste rester av en tuft og teksten i skjøtet.

Videre viser lagmannsretten til skylddelingsforretningen fra 1849 hvor det fremgår at det utskilte bruk, det senere bnr. 6, begynner ovenfor "Skigaarden", som lagmannsretten legger til grunn må være ovenfor skigarden på oversiden av stølsområdet.

Jordskifteretten har også lagt vekt på at Kjell Tørstad var part i den omtalte jordskiftesak som ble påbegynt i 1982 og avsluttet i 1987. Ved dette jordskifte ble det lagt til grunn at gnr. 105 bnr. 1 og 2 grenset mot øst til gnr. 105 bnr. 5. Denne avgjørelse har Kjell Tørstad ikke anket eller forøvrig tidligere reist innvendinger mot. Kjell Tørstad har etter dette etter lagmannsrettens vurdering godtatt at tilstøtende eiendom mot øst er bnr. 5.

Et ytterligere moment som tilsier at områdene ovenfor stølsområdet tilhører eierne av bnr. 5 og 6, er det faktum at det i 1972 ble utskilt og skylddelt en hyttetomt for Einar Tørstad, uten at det er dokumentert noen innvendinger eller protester fra Kjell Tørstad, eller hans far, som dengang var eier av bnr. 3.

Videre viser lagmannsretten til at vitneutsagnene fra Jørgen Garstad og Ola K. Framstad bestyrker at de omstridte områder tilhører bnr. 5 og 6.

De foreliggende opplysninger i saken er sparsomme, delvis uklare. Avgjørelsen har derfor budt på tvil. Etter en samlet vurdering, der observasjoner under åstedsbefaringen har spilt en betydelig rolle, finner lagmannsretten at jordskifterettens vurdering av eiendomsforholdene på stedet synes rimelige og korrekte. Jordskifterettens avgjørelse blir derfor å stadfeste.

Lagmannsretten tar - som jordskifteretten - ikke standpunkt til hvor høyt opp mot snaufjellet teigene strekker seg. Dette er ikke trukket inn i saken.

Anken har vært forgjeves. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør Kjell Tørstad erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan ses å foreligge særlige omstendigheter som bør føre til fritagelse for erstatningsplikten. I henhold til omkostningsoppgave fra ankemotpartenes prosessfullmektig, advokat Torleif Skavern, utgjør omkostningene kr 30752,- hvorav kr 30028,- er salær og kr 724,- utlegg. n av ankemotpartene, Ragnhild Bratrud, som eier en ideell halvdel av den ene av de to eiendommer som ankesaken gjelder, har hatt bevilling til fri sakførsel. Advokat Skavern har følgelig krevet at det offentlige skal dekke salær etter salærforskriftene for en fjerdedel av de anvendte timer samt en fjerdedel av hans utgifter, tilsammen kr 5087,-, hvorav kr 4950,- utgjør salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn og tilkjenner de øvrige ankemotparter kr 25665,- i omkostninger og det offentlige kr 5087,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Valdres jordskifteretts dom av 25. juni 1991 i sak 18/1989 stadfestes, dog med den endring at gnr. 105 bnr. 6 nå eies av Nils Grøv og Ola Grøv, og med den rettelse at ordet "vestsida" i tredje siste linje i domsslutningen skal være "austsida".

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kjell Tørstad til Marit Tørstad, Nils Grøv og Ola Grøv i fellesskafødt xx.xx.65,- -tjuefemtusensekshundreogsekstifem- kroner og til det offentlige 5087,- -femtusenogåttisju- kroner innen 2 - to- uker fra forkynnelsen av dommen.