LE-1992-1388
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-09-30 |
| Publisert: | LE-1992-01388 |
| Stikkord: | Arbeidsforhold, Oppsigelse, Fratreden |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sarpsborg byrett Nr. 92-298 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01388 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Christiania Bank og Kreditkasse (Prosessfullmektig: Advokat Åse Hornsletten). Kjæremotpart: 1. Inger Christiansen 2. Gunn Eikegaard 3. Anne Jensson 4. Anne-Lise Storstein 5. Mette Thoresen 6. Unni L. Zakariassen (Prosessfullmektig: Advokat Thor-Erik Johansen). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Sverre Mitsem. Kst. lagdommer Christofer Heffermehl |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179 |
Kjæremålet gjelder spørsmålet om rett til å stå i stillingene etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd.
Inger Christiansen mfl. - tilsammen åtte arbeidstakere - anla oppsigelsessak, med påstand om ugyldighet, ved Sarpsborg byrett ved stevning av 25. februar 1992.
I tilsvar av 31. mars 1992 nedla Christiania Bank og Kreditkasse påstand om frifinnelse og begjærte samtidig kjennelse for fratreden under sakens gang.
Ved kjennelse av 30. april 1992 ble begjæringen ikke tatt til følge.
Kjennelsen er påkjært av Kreditkassen 18. mai 1992. Kjæremålet, som gjelder seks av de åtte arbeidstakerne, er rettidig. I kjæremålserklæringen er det nedlagt slik påstand:
Inger Christiansen, Gunn Eikegard, Anne Jensson, Anne-Lise Storstein, Mette Thoresen og Unni L. Zakariassen fratrer sine stillinger under sakens behandling. Tidspunktet for fratreden fastsettes av retten.
I kjæremålstilsvar av 20. mai 1992 er det fra kjæremotpartenes side nedlagt slik påstand:
Begjæringen tas ikke til følge.
Sakens bakgrunn i partenes anførsler i hovedsaken og i forbindelse med fratredelsesspørsmålet fremgår av byrettens kjennelse.
Den kjærende part - Christiania Bank og Kreditkasse - anfører i det vesentlige:
Bankens situasjon er alvorlig, langt mer alvorlig enn det som normalt er situasjonen i bedrifter der en nedbemanning skjer som et ledd i en langsiktig og godt planlagt endring av virksomheten. Byretten har heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til omfanget av oppsigelsesprosessen og bankens bestrebelser på å gjenomføre prosessen korrekt. Det må også legges vekt på at det sannsynlige utfallet i saken, jfr. Rt-1991-330. Dertil kommer at hovedforhandlingen, på grunn av arbeidstakernes prosessfullmektig, ikke har kunnet berammes før i 1993.
Kjæremotpartene - Inger Christiansen mfl. - anfører i det vesentlige:
Banken står ikke i noen annen rettslig stilling enn andre bedrifter, og det må også kunne legges vekt på det offentliges gunstige medvirkning, som ikke kommer andre deler av bedriftslivet til del. Arbeidstakerne er uenig med banken i at saksbehandlingen forut for oppsigelsene ikke kan kritiseres, idet dette er et sentralt tema i saken. Det sannsynlige utfallet i saken må kunne vektlegges, men denne saken stiller seg helt anderledes enn i Rt-1991-330. De aktuelle arbeidstakerne er også i fullt arbeid, og det er ikke snakk om å permittere andre fordi de står i stillingene. Dessuten har banken mulighet for på ny å begjære fratreden hvis den vinner hovedsaken for byretten.
Som tidligere nevnt gjelder kjæremålet seks av de åtte arbeidstakerne, idet det for de to øvrige, Gunnar Fledsberg og Roar Thoresen, skal være inngått forlik i hovedsaken. Det skal også være inngått forlik for ytterligere to, som er med i kjæremålet, nemlig Mette Thoresen og Anne Jensson. Nærmere opplysninger om disse forlikene foreligger imidlertid ikke for lagmannsretten, og kjæremålssaken er ikke trukket eller begjært hevet som forlikt for deres del. Lagmannsretten realitetsbehandler derfor kjæremålet også for Thoresens og Jenssons vedkommende.
Lagmannsretten er enig med Sarpsborg byrett, og viser til og tiltrer byrettens begrunnelse, såvel når det gjelder forståelsen av arbeidsmiljøloven som den konkrete vurderingen av fratredelsesspørsmålet for disse arbeidstakerne.
Etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd skal en oppsagt arbeidstaker som hovedregel kunne stå i stillingen under sakens gang. Denne adgangen er særlig befestet hvor oppsigelsen ikke skyldes forhold på arbeidstakersiden, men derimot har sin bakgrunn i driftsinnskrenkninger eller rasjonalisering. Også i slike tilfeller kan det bli avsagt kjennelse om fratreden, etter den rimelighetsvurdering som bestemmelsen gir anvisning på. Det skal imidlertid relativt mye til før det blir utfallet.
I utgangspunktet er det bankens problemer ved at de arbeidstakerne saken gjelder får fortsette som skal vurderes opp mot deres situasjon hvis de må fratre. Det må imidlertid også kunne sees hen til den akkumulerte effekt for banken av at arbeidstakere, i saker som verserer ved forskjellige domstoler, eventuelt gis anledning til å stå i stillingene; det er opplyst at det totalt er oppsagt noe over 500 arbeidstakere, og at 90 av dem har reist sak.
Lagmannsretten savner mer utfyllende opplysninger om den enkelte arbeidstakers situasjon, bortsett fra at det for Gunn Eikegaard, som er eneforsørger, er fremlagt en legerklæring av 28. januar 92. Ut fra lagmannsrettens almindelige kjennskap til forholdet melom lønn og arbeids-ledighetstrygd, og til mulighetene for å skaffe seg annet arbeid, må det imidlertid kunne legges til grunn at det foreligger en betydelig økonomisk og sosial interesse i å kunne stå i stillingene.
Etter den helhetsvurdering av de motstridende hensyn som arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 gir anvisning på, finner lagmannsretten - som byretten - at det ikke kan anses godtgjort at arbeidstakernes adgang til å stå i stillingene vil ha slike virkninger for banken at de strenge kravene som må være oppfylt for at fratredelse skal skje er tilfredsstilt.
Et forhold som kan skape særlig tvil, og hvor forutsetningene er endret siden byrettens kjennelse, er at hovedforhandlingen i saken er berammet til uke 2 i 1993. Det skyldes visstnok berammelsesprogrammet for arbeidstakernes prosessfullmektig. I den situasjon banken befinner seg, herunder med de krav til kostnadsreduksjoner som er stilt ved tilførselen av ny egenkapital, må det ha vekt i bankens favør at hovedforhandlingen - forsåvidt uansett årsakene til dette - ikke kan finne sted før så vidt lenge etter oppsigelsesfristenes utløp. Lagmannsretten er allikevel kommet til at dette ikke kan føre til et annet resultat.
Som byretten også peker på, vil banken senere kunne få en ny vurdering av fratredelsesspørsmålet, jfr. Rt-1989-225. Det kan ikke sees å være krevet saksomkostninger i kjæremålssaken, og lagmannsretten forstår det slik at man er enige om å utsette saksomkostningsspørsmålet, jfr. tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens kjennelse stadfestes.