Hopp til innhold

LE-1992-1597

Fra Rettspraksis


Instans: Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato: 1992-11-26
Publisert: LE-1992-01597
Stikkord: Sivilprosess, Rettslig interesse
Sammendrag:
Saksgang: - Oslo namsrett Nr. D 509/1992 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01597 K.
Parter: Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Dag Holmen, Oslo). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Harald Svenneby, Oslo).
Forfatter: 1. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann 2. Lagdommer Anders Bøhn 3. Lagdommer Odd Jarl Pedersen
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §175, §180, Barneloven (1981) §48


Etter rettskraftig dom av Oslo byrett av 16.mai 1990 hadde A "vanlig" samværsordning med sine barn C og D født xx.xx.1988. A mente B saboterte samværsordningen og ved prosesskrift til Oslo namsrett av 28. februar 1992 begjærte han B ilagt tvangsmulkt.

Oslo namsrett avsa 27. mai 1992 kjennelse med slik slutning:

1. Begjæringen fra A om ileggelse av tvangsmulkt overfor B tas ikke til følge.

2. A betaler innen 2 -to- uker fra denne kjennelses forkynnelse kr 3000 -tretusenkroner- i saksomkostninger til B .

A har påkjært kjennelsen til lagmannsretten og har nedlagt slik påstand:

1. B ilegges stående tvangsbot etter barneloven §48.

2. A tilkjennes saksomkostninger for namsretten og for lagmannsretten med i alt kr 6000.

B har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:

1. As kjæremål tas ikke til følge og namsrettens kjennelse stadfestes.

2. A tilpliktes å betale B saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1200.

I prosesskrift av 28. september 1992 heves saksomkostningsbeløpet til kr 4000.

Sakens bakgrunn og partenes anførsler fremgår av namsrettens kjennelse.

B har ved stevning og begjæring om midlertidig forføyning av 19. juni 1992 brakt saken inn for Oslo byrett med påstand om at As samværsrett med barna stanses inntil videre. Rettsmøte til behandling av den midlertidige avgjørelse ble berammet til 17. september 1992. På denne bakgrunn fant lagmannsretten det hensiktsmessig å avvente rettsmøtet og den midlertidige ordning byretten deretter måtte fastsette, før avgjørelse ble truffet i kjæremålssaken.

Oslo byrett avsa 24. september 1992 kjennelse med slik slutning:

1. As samværsrett med fellesbarna, C og D, stanses sålenge saken varer.

2. A tilpliktes innen 2 -to- uker å betale til B, v/advokat Harald Svenneby, kr 15400,- -femtentusenfirehundre- i saksomkostninger.

Forberedende dommer i lagmannsretten reiste etter denne avgjørelsen spørsmål overfor partene om den kjærende part lenger hadde rettslig interesse i å få kjæremålet prøvet. Partene fikk frist til å uttale seg om dette.

B har ved sin prosessfullmektig, advokat Harald Svenneby, uttalt at dersom lagmannsretten legger til grunn at retten kan ta hensyn til faktiske og rettslige omstendigheter etter namsrettens kjennelse, må det riktige være å legge til grunn at den kjærende part ikke lenger har rettslig interesse i å fortsette kjæremålet.

A har ikke uttalt seg innen den frist som var satt.

Lagmannsretten bemerker:

Oslo byrett besluttet den 24. september 1992 at As samværsrett med fellesbarna C og D skal stanses sålenge den nye saken om samværsrett varer. Det oppstår derved et spørsmål om rettslig interesse i forbindelse med nærværende kjæremålssak.

Ved avgjørelsen av den rettslige interesse må det tas utgangspunkt i om den kjærende part gjennom en avgjørelse i lagmannsretten vil kunne oppnå en bedre rettslig posisjon. Det vil A ikke kunne i nærværende sak. Etter avgjørelsen av Oslo byrett av 24. september 1992 kan den tidligere dom av Oslo byrett av 16. mai 1990 ikke lenger tvangsfullbyrdes. Det er ikke tilstrekkelig rettslig interesse at A nå ønsker å få fastslått at B den gang namsretten traff sin avgjørelse, skulle ha vært ilagt tvangsmulkt.

Kjæremålet blir etter dette å avvise.

Ettersom kjæremålet var erklært før den rettslige interesse bortfalt, og den kjærende part har krevet seg tilkjent saksomkostninger for både namsrett og lagmannsrett, har han krav på å få dette omkostningsspørsmålet prøvet selv om kjæremålet blir avvist, jfr. Rt-1970-1535.

Etter lagmannsrettens syn har namsretten lagt til grunn en riktig forståelse av barneloven §48. Retten har tatt utgangspunkt i at den av retten fastsatte samværsordning må overholdes av begge parter. Retten uttaler videre at det må kunne foretas visse justeringer av de fastsatte samværsperioder uten at parten av den grunn blir ilagt tvangsbot fordi samværsretten ikke blir respektert. Justering og eventuelt bortfall p g a barns sykdom vil vanligvis ikke kunne tilbakeføres til manglende respekt av fastsatte samværsordninger. Dette er lagmannsretten enig i. Lagmannsretten er også enig med namsretten i at slik samværsordningen fungerte frem til namsrettens kjennelse ble truffet, var det ikke grunnlag for bruk av tvangsmulkt. Etter dette ville kjæremålet om det ikke var blitt avvist, ikke ha ført frem. Lagmannsretten finner da ikke grunn til å endre namsrettens omkostningsavgjørelse der B ble tilkjent saksomkostninger med kr 3000. For lagmannsretten ville kjæremålet ha vært forgjeves og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jfr. også tvistemålsloven §175, må A betale saksomkostninger til B for lagmannsretten. Det er krevet kr 4000 i omkostninger. Beløpet legges til grunn.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet avvises.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 4000 -firetusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.