LE-1992-1614
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-01 |
| Publisert: | LE-1992-01614 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo namsrett Nr. D-497/92 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01614 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Leather Care Master AS (Prosessfullmektig: Advokatfirma Gram, Hambro & Garman v/advokatfullmektig Trygve Staff, Oslo). Kjæremotpart: Joh. Jerndahl AS (Prosessfullmektig: Advokat Tom Rune Nilsen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Johannes Smit, formann 2. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen 3. Lagdommer Anders Bøhn |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248, §262, §266, §268, Markedsføringsloven (1972) §1, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §174, §2, Kjøpsloven (1988) §23 |
Det ble avsagt slik kjennelse :
Mellom Leather Master Scandinavia AB og Joh. Jerndahl AS ble det den 1. desember 1988 inngått avtale om retten til å selge og distribuere produkter for pleie av lærvarer av merket Leather Master i Norge. I henhold til avtalen forpliktet Joh. Jerndahl AS - heretter Jerndahl - seg til å lagerføre, selge og distribuere Leather Master-produkter i Norge og i all markedsføring benytte navnet "Leather Master". Jerndahl forpliktet seg samtidig til ikke å kjøpe, tilvirke, markedsføre og- eller selge andre lærpleiemidler enn Leather Masterprodukter. Med unntak for IKEAs varehus, skulle Jerndahl ha enerett til salg og distribusjon i Norge. Leather Master Scandinavia AB forpliktet seg på sin side til ikke å selge Leather Master-produkter i Norge til andre enn Jerndahl og IKEA.
I den forholdsvis omfattende avtalen er videre inntatt bestemmelse om at denne skulle gjelde for tiden 12. januar 1988 - 31. desember 1993 med automatisk forlengelse for tre år dersom ikke oppsigelse foretas. Oppsigelse må skje skriftlig og varsles senest 6 måneder før avtaleperiodens utløp.
Ved alvorlig brudd mot bestemmelsen i avtalen kan den heves med umiddelbar virkning, "om inte rättelse skett inom 15 dagar efter påpekande".
I avtalen er avslutningsvis bestemt at tvister vedrørende avtalen i første omgang skal søkes løst gjennom forhandlinger mellom partene. Dersom enighet ikke oppnås, skal avgjørelse treffes av "skiljenämnd i Svenska Skiljemannalagen".
Avtalen erstattet avtale inngått i september 1987 med Leather Master AB.
Virksomheten i Leather Master Scandinavia AB ble våren 1989 overdratt til et annet svensk selskap som i denne forbindelse tok samme navn i forståelse med den tidligere innehaver av navnet.
Det nye selskapet - heretter kalt Scandinavia - underrettet i brev av 23. januar 1992 Jerndahls agenter om at det mangeårige samarbeidet mellom Leather Scandinavia AB og Joh. Jerndahl AS innen området for behandling av lær ville opphøre fra 1.2. s.å. I brevet er opplyst at agenturet for Leather Master ville bli flyttet over til Leather Care Master AS, Scandinavias nystiftede datterselskap i Norge. Jerndahl fikk tilsvarende underretning på ekstraordinær generalforsamling den 27. januar 1992 i Leather Master Norge AS, eiet av Trond Skancke, Joh. Jerndahl og Leather Master Scandinavia AB. Samtidig ble Jerndahl gjort kjent med at Scandinavia fra da av hadde til hensikt alene å stå for salget av produktene i Norge, og at Jerndahl således ikke lenger skulle forhandle Leather Master-produkter.
Etter at partene forgjeves hadde søkt å finne frem til en ordning i minnelighet, fremmet Jerndahl den 25. februar 1992 begjæring om midlertidig forføyning med påstand om at Scandinavias salg i Norge direkte eller gjennom datterselskapet Leather Care Master AS av Leather Master-produkter, utenom salg til IKEA og Jerndahl, skulle stanses. Det ble samtidig nedlagt påstand om at Leather Master Scandinavia AB skulle pålegges å levere Leather Master- produkter til Jerndahl for salg i Norge overensstemmende med kontrakten av 1. desember 1988. Av prosessuelle grunner ble imidlertid dette punktet frafalt for namsretten.
Leather Care Master AS - heretter Care Master - bestred i tilsvaret at selskapet stod i noe avtaleforhold til Jerndahl, idet Care Master var et eget rettssubjekt, adskilt fra den skandinaviske importør, det svenske selskap Leather Master Scandinavia AB. Care Master bestred for øvrig at selskapet på noen måte kunne identifiseres med Scandinavia og påstod seg frifunnet.
Oslo namsrett avsa den 4.5.1992 kjennelse med slik slutning:
1. Leather Care Master AS pålegges å unnlate å selge produkter varemerket "Leather Master" i Norge. Pålegget er betinget av at Joh. Jerndahl AS stiller sikkerhet for et beløp, stort kroner 100000 overfor namsmannen i Oslo, og at søksmål mot saksøkte om retten til å forhandle de aktuelle produkter er reist for de alminnelige domstoler innen 4. august 1992.
2. Leather Care Master AS pålegges å dekke Joh. Jerndahl AS' omkostninger i anledning saken med kroner 6900 - -sekstusennihundre-. Beløpet forfaller til betaling 14 dager etter forkynnelse av den kjennelse.
Leather Care Master AS har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse. Joh. Jerndahl AS har tatt til motmæle. Ved kjennelse av 27.5.1992 har namsretten gitt kjæremålet oppsettende virkning.
Saksforholdet ellers og partenes anførsler fremgår av namsrettens kjennelse og det som sies nedenfor.
Den kjærende part hevder at namsretten har tatt feil både i saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokatfullmektig Trygve Staff, i det vesentlige anført:
Namsretten har uriktig lagt til grunn at avtalen av 1. desember 1988 fortsatt var i kraft mellom Jerndahl og Scandinavia utover 27. januar 1992. Imidlertid ble avtalen terminert denne dag, noe som for øvrig også fremgår av begjæringen om midlertidig forføyning, der det heter at "... saksøkers forhandlerforhold ble sagt opp ...". At avtaleforholdet var avsluttet fremgår for øvrig av Scandinavias brev av 5. februar 1992 til Jerndahl og av Jerndahls svar den 5.2. s.å., der uoverensstemmelsene partene imellom blir karakterisert som grunnleggende, og der for øvrig praktiske forhold i forbindelse med avslutningen av samarbeidet blir tatt opp.
Etter Scandinavias oppfatning hadde Jerndahl misligholdt avtaleforholdet kontinuerlig siden april 1991. Jerndahl markedsførte konkurrerende produkter i strid med avtalens ordlyd. Videre ble næringsgrunnlaget for Scandinavia søkt undergravet ved at Jerndahl ved flere anledninger forsøkte å gjøre innkjøp direkte fra produsenten i Italia.
Det må således slås fast at Jerndahl ikke under noen omstendigheter har i behold noe krav mot Leather Master Scandinavia AB på å være eneforhandler av Leather Masterprodukter i Norge.
Jerndahl vil ikke under noen omstendigheter få fortsatte leveranser av Leather Master-produkter, verken fra Scandinavia, fra den italienske produsent eller fra annet ledd i den verdensomspennende Leather Master-organisasjonen. Jerndahls krav vil således begrense seg til en erstatning.
Namsretten har tatt feil i rettsanvendelsen, når det er funnet at Leather Care Master AS kan identifiseres med Scandinavia. At Scandinavia eventuelt har handlet erstatningsbetingende, kan i seg selv ikke etablere noe ansvar for et annet selskap, Care Master, hvis handlinger må betraktes isolert. Det sistnevnte selskap har som et selvstendig rettssubjekt, verken handlet erstatningsbetingende eller illojalt. Dette gjelder selv om eksempelvis styreformannen er den samme i begge selskaper, jf Rt-1935-549.
Det er ikke korrekt at Care Master er 100 % eid av Scandinavia. At Scandinavia stod som eneaksjonær ved stiftelsen, var utelukkende diktert av praktiske hensyn. Det var klart avtalt at Scandinavia bare skulle eie 50 % av aksjene, mens de to ansatte, Knut Adeler og Stig Brandal, hver skulle eie 25 %. Avtalen mellom Care Master og Scandinavia er nærmest nøyaktig den samme som Jerndahl etter sin opprinnelige ordlyd hadde med Scandinavia.
Jerndahl hadde ved styreformannen i selskapet, Trond Skancke, i møte med sine ansatte i slutten av januar 1982 gitt uttrykk for at han var fornøyd med at samarbeidet med Scandinavia var brutt. Namsretten har således tatt feil når den har funnet at det ikke var grunn til å tro at forholdet mellom Jerndahl og Scandinavia var avklart, uten at dette dog har betydning i forholdet til Care Master. Etter at bruddet mellom Master og Jerndahl var et faktum, var det ikke illojalt i forhold til markedsføringsloven §1 første ledd å begynne salg av de samme produkter gjennom et annet ledd. Selv om man, som namsretten, skulle identifisere Care Master og Scandinavia, kommer spørsmålet om illojalitet ikke inn, idet det bare i en separat sak kan bli aktuelt å ta standpunkt til om hovedmannen skal tilpliktes å betale erstatning dersom hevningen av agentforholdet blir ansett kontraktsstridig.
Selv om Jerndahl skulle ha sannsynliggjort et forføyningskrav, bringes ikke Jerndahl noe nærmere gjennomføring av kravet ved åfå stanset Care Masters salg av produktene i Norge. Den eneste måte et slikt resultat kan oppnås på, er ved forføyninger mot Scandinavia, som altså ikke er part i nærværende tvist. Den angivelige skade som påføres Jerndahl i form av tapt inntjening, kan ikke avverges ved at Care Master som tredjemann, nektes en tilsvarende inntjening.
Konsekvensen av namsrettens kjennelse vil være at skade ikke avverges, men at skade skapes for Care Master. Det vil også oppstå skadelige konsekvenser for utenforstående, således norske lær- og møbelverksteder, som er helt avhengige av stadige leveranser av Leather Master-produkter.
Det synes utelukket at Jerndahl noensinne frivillig vil kunne få ytterligere leveranser av Leather Master-produkter. Jerndahl er ikke kommet noe nærmere en sikring av sitt krav, all den tid selskapet stadig vil være henvist til å gå til erstatningssøksmål.
Subsidiært anføres at Jerndahl ikke har lidt noe økonomisk tap. Forholdet er at Jerndahl skriftlig har gitt uttrykk for at de produkter selskapet nå selger, og som er skaffet fra andre leverandører, blir "godt mottatt".
Hva saksomkostningene angår, har namsretten tatt feil når den har funnet at Jerndahl har vunnet saken. Imidlertid ble punkt 2 i Jerndahls påstand i den midlertidige forføyning fullstendig frafalt under de muntlige forhandlinger for namsretten. Påstandens punkt 1 ble i betydelig grad modifisert. Forholdet er derfor at Jerndahl delvis vant, delvis tapte saken for namsretten, og saksomkostninger burde derfor ikke vært tilkjent.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse av 4. mai 1992, i sak D497/92, oppheves. Subsidiært: Oslo namsretts kjennelse om midlertidig forføyning mot Leather Care Master AS av 4. mai 1992, gis adgang til å avverges ved sikkerhetsstillelse stor kr 100000 fra Leather Care Master AS overfor namsmannen i Oslo.
Under enhver omstendighet:
2. Leather Care Master AS tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten.
Kjæremålsmotparten hevder at namsrettens avgjørelse er riktig både i resultatet og begrunnelsen og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Tom Rune Nilsen, i det vesentlige anført:
Scandinavia sa ensidig opp avtalen, noe som ikke på noe tidspunkt ble akseptert av Jerndahl. At det dreiet seg om en ensidig oppsigelse av en gjeldende avtale, fremgår for øvrig av Scandinavias telefax av 28. januar 1992. I den påfølgende korrespondanse ble spørsmålet om kompensasjon for avvikling av avtalen tatt opp, uten at partene kom til enighet. Jerndahls brev av 7. februar 1992 er intet bevis for terminering av avtalen, idet brevet refererer seg til Leather Master Norge AS, som ikke hadde noe med de omhandlede agenturrettigheter å gjøre.
Det bestrides at Jerndahl har misligholdt avtalen mellom selskapet og Scandinavia. Jerndahls salg av et produkt, som kalles Scotchgard, har foregått over lang tid uten innsigelse fra Scandinavias side. Henvendelsen til produsenten i Italia begrenset seg til muligheten for å fremskaffe prøver av et produkt med et markedspotensiale av så ubetydelig omfang at det ikke kunne berøre Scandinavias interesser.
For øvrig er å bemerke at avtalen med Scandinavia gav anvisninger på hvordan konflikter skulle behandles. Dette punkt i avtalen er ikke fulgt av Scandinavia.
Det er sikker rett at den fornærmede kontraktspart kan kreve oppfyllelse, jf prinsippet i kjøpsloven §23.
Av Scandinavias brev til kundene av 23. januar 1992 fremgår at selskapet selv hadde bestemt seg for å bryte forhandlerkontrakten med Jerndahl, og at det tok sikte på å etablere et selskap som skulle overta markedsføringen i Norge. Man kan ikke si at Scandinavia og Master Care er uavhengig av hverandre. Sammenhengen mellom brudd med Jerndahl og opprettelsen av det nye selskapet fremtrer så klart at det må anses å være i strid med god forretningsskikk at Master Care i strid med forhandleravtalen skulle overta hele forretningsvirksomheten i Norge.
Scandinavia kontaktet kunder i Norge uten at Jerndahl ble underrettet. I orienteringen til kundene ble det vist til at Scandinavia og Jerndahl var kommet til enighet. Økonomisjef Adeler i det nystiftede selskap kom fra Jerndahl. Han tok med seg den eneste ajourførte kundelisten, noe som også må anses som stridende mot god forretningsskikk. Så lenge Jerndahl kan kreve kontraktsoppfyllelse mot hovedmannen, må selskapet også overfor Care Master kunne kreve midlertidig forføyning, slik at status quo blir opprettholdt.
Når det gjelder forføyningsgrunnlaget, viser kjæremålsmotparten til namsrettens kjennelse.
Punkt 2 i den opprinnelige påstand i begjæringen om midlertidig forføyning ble frafalt i prosessskrift av 2. april 1992. Saken ble således i all hovedsak vunnet for namsretten.
Hva kravet om sikkerhetsstillelse angår, anføres at den oppgitte årlige omsetning er den som Jerndahl selv hadde siste år. Denne kan ikke anses representativ for det nystiftede selskap som, om det skulle få rettens medhold til å fortsette, selv må bygge opp sin omsetning.
Kjæremålsmotparten har i sammenheng med at kjæremålet er gitt oppsettende virkning, anmodet om at det ved en eventuell stadfestelseskjennelse settes en ny rimelig frist for å ta ut stevning.
Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Joh. Jerndahl AS tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namnsretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt i namsrettens kjennelse.
Som namsretten finner lagmannsretten hva forføyningskravet angår at eneforhandleravtalen av 1. desember 1988 mellom Scandinavia og Jerndahl ikke ble hevet eller lovlig oppsagt i samsvar med avtalens bestemmelser fra noen av partenes side. Det avgjørende tidspunkt er 27. januar 1992 da Jerndahl ble gjort kjent med at det skulle stiftes et nytt selskap, Care Master, som skulle forestå salg av produktene av merket "Leather Master" i Norge. At den eneforhandleravtale som Jerndahl og Scandinavia hadde inngått, på dette tidspunkt ikke var falt bort, fremgår klart av den telefax som 28. januar 1992 ble sendt fra Scandinavia ved Anders Lundberg til Trond Skancke som representant for Jerndahl. Det blir i telefaxen satt en frist for Skancke til å gi skriftlig beskjed om hvilket beløp som "Du anser värdet vara på Leather Masters Inkrom i Joh. Jerndahl A/S'". Det er videre uttalt at dersom slik beskjed ikke innkommer innen 29. januar s.å., vil Leather Masters virksomhet i Norge bli "att starta upp i ett nytt bolag". Det fant deretter sted en korrespondanse mellom partene om en eventuell kompensasjon til Jerndahl, uten at skriftvekselen førte til en ordning i minnelighet. Konklusjonen må etter lagmannsrettens oppfatning bli at eneforhandleravtalens bestemmelser fortsatt sto ved makt.
Når det gjelder anførslene fra den kjærende part om at Jerndahl på sin side har misligholdt forhandleravtalen, må det anses på det rene at Scandinavia ikke har fulgt de regler som forhandleravtalen inneholdt om løsning av eventuelle uoverensstemmelser mellom partene. Alene av denne grunn finner lagmannsretten ikke å kunne legge noen vekt på disse anførsler, hvis riktighet for øvrig er omtvistet.
Ved vurderingen av om Jerndahl har et krav mot det nystiftede selskap Care Master, finner lagmannsretten som namsretten å legge vekt på at Scandinavia ved stiftelsen av datterselskapet i Norge sto som eier av samtlige aksjer. Videre var styreformannen for Scandinavia også formann i det nystiftede selskaps styre, hvor for øvrig to av styremedlemmene tidligere var ansatt hos Jerndahl. Det må derfor anses illojalt av ledelsen i Care Master å begynne markedsføring av produkter som Jerndahl i henhold til avtalen med Scandinavia hadde enerett til å selge. Denne illojalitet må anses klart stridende mot bestemmelsene i markedsføringsloven §1 første ledd.
Det må anses sannsynliggjort at Jerndahl vil bli påført en vesentlig skade dersom eneforhandleravtalen ikke etterleves, idet det fremheves at Jerndahls virksomhet hovedsaklig har vært basert på markedsføring av produkter merket Leather Master.
Selv om en midlertidig forføyning ikke nødvendigvis vil sikre at eneforhandleravtalen faktisk blir etterlevet, vil den i vesentlig grad styrke Jerndahls posisjon overfor Scandinavia. Det må i denne forbindelse legges avgjørende vekt på at Scandinavias og Care Masters interesser er sterkt sammenvevet, om ikke helt sammenfallende.
Etter dette er lagmannsretten kommet til at det er sannsynliggjort et forføyningskrav etter tvangsfullbyrdelsesloven §262, jfr. §248, jfr. §268, og at det foreligger en forføyningsgrunn etter §262 nr. 1 og 2.
Lagmannsretten er enig i at den midlertidige forføyning gjøres avhengig av at det stilles sikkerhet overfor namsmannen i Oslo med kr 100000, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §266. Det settes ny frist for å reise søksmål for de alminnelige domstoler om Care Masters rett til å forhandle Leather Master produkter i Norge. Den midlertidige forføyning består da frem til rettskraftig dom eller avtale om spørsmålet foreligger. Dersom stevning ikke inngis innen 20. oktober 1992, faller den midlertidige forføyning bort.
Namsrettens kjennelse punkt 1 blir etter dette å stadfeste med den nevnte endring av fristen for å reise søksmål.
Om saksomkostningsspørsmålet bemerker lagmannsretten:
Ved vurderingen av om saken må anses helt vunnet for namsretten må det tas utgangspunkt i påstanden i begjæringen om midlertidig forføyning. Punkt 2 i denne påstanden ble frafalt. Punkt 1 var i sin opprinnelige form tvetydig forsåvidt som også den kunne oppfattes slik at den var rettet mot et annet selskap, og den ble endret under forhandlingene. På denne bakgrunn må saken anses dels vunnet og dels tapt for namsretten, og omkostningsspørsmålet må avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 jf tvangsfullbyrdelsesloven §2. I medhold av unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd stadfestes namsrettens omkostningsavgjørelse. Den reelle tvisten mellom partene har vært om saksøkte var berettiget til å selge Leather Mater-produktene, og de vesentlige omkostningene er forårsaket av denne delen av tvisten.
Kjæremålet har vært forgjeves. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2, bør Care Master erstatte Jerndahl saksomkostninger for lagmannsretten. Disse finnes passende å kunne fastsettes til kr 2000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Leather Care Master A/S til Joh. Jerndahl A/S 2000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.