LE-1992-1639
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-08-10 |
| Publisert: | LE-1992-01639 |
| Stikkord: | Saksomkostninger, Dom |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen byrett Nr. A-90-1290 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01639 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Bjørnar Kildebo (Prosessfullmektig: Advokat Leif Ericsson, Drammen). Kjæremotpart: Inger Lill Frogner Arvei (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth Hagen, Drammen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Johannes Smit, formann 2. Lagdommer Jørgen Fr. Moen 3. Kst. lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §181, §180 |
Det ble avsagt slik kjennelse :
Saken gjelder byrettens saksomkostningsavgjørelse i sak som er avgjort ved dom.
Ved kontrakt av 21. september 1989 kjøpte Inger Lill Frogner Arvei seksjon 1 i Henrik Ibsensgt. 62 i Drammen fra Bjørnar Kildebo. Etter overtagelsen oppsto det vannlekkasje og oversvømmelse i kjelleren, og Arvei krevet prisavslag/erstatning fra Kildebo. Enighet ble imidlertid ikke oppnådd, og ved stevning av 21. desember 1990 reiste Arvei sak mot Kildebo ved Drammen byrett og krevet erstatning og prisavslag begrenset oppad til kr 100000,- med tillegg av renter og saksomkostninger. Under hovedforhandlingen for byretten ble påstandsbeløpet redusert til kr 70000,-.
Drammen byrett avsa den 18. mai 1992 dom med slik domsslutning: Innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom betaler Bjørnar Kildebo til Ingerlill Frogner Arvei kr 25000 -tjuefemtusen- med tillegg av 15 -femten- prosent rente pro anno fra 18.2. 1990 til betaling skjer og kr 25420 i saksomkostninger.
Bjørnar Kildebo har i rett tid påkjært byrettens saksomkostningsavgjørelse. Inger Lill Frogner Arvei har tatt til motmæle.
Den kjærende part, Bjørnar Kildebo, har nedlagt slik påstand: Ingerlill Frogner Arvei tilkjennes ikke saksomkostninger for byretten. Bjørnar Kildebo tilkjennes saksomkostninger med kr 2000,- i forbindelse med kjæremålet for lagmannsretten.
Kjæremotparten, Inger Lill Frogner Arvei, har nedlagt slik påstand:
1. Drammen byretts dom av 18 05 1992 stadfestes i den utstrekning den er påkjært.
2. Inger Lill Frogner Arvei tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremål for lagmannsrett med kr 2000.-.
Saksforholdet fremgår av byrettens dom og fremstillingen nedenfor.
Den kjærende part har for lagmannsretten gjort gjeldende:
Byrettens lovanvendelse er feil når byretten legger til grunn at det bare er i tvistepunkter av liten betydning Kildebo har vunnet frem. Det fremsatte pengekrav på kr 100000,- er redusert med 75 % i byrettens avgjørelse. Det var først under hovedforhandlingen Arvei ga opplysninger om at reparasjon var foretatt, og at hun i den anledning (uten å kunne dokumentere det) hadde hatt utlegg på ca kr 12000,- i arbeidspenger, og ca kr 8000,- i materialinnkjøp. Resten av hennes krav var begrunnet med egeninnsats. Dersom Arvei hadde opplyst under saksforberedelsen at hun hadde fått utført reparasjonsarbeid for ca kr 20000,-, synes det svært nærliggende å anta at partene da ville ha kunnet nå frem til en minnelig ordning fremfor å prosedere saken i 2 dager. Retten har festet lit til hennes forklaring om hennes omkostninger, og i en slik situasjon fremstår et forlikstilbud som overstiger hva man selv mener å ha hatt i direkte kostnader, mer som en erkjennelse av at man ikke har krav på de kr 100000,- som man opprinnelig krevet, eller de kr 70000,- som kravet ble redusert til under hovedforhandlingen for byretten. Forlikstilbudet som oversteg kr 25000,-, ble fremsatt så sent at det overhodet ikke fikk noen særlig betydning for saksomkostningsspørsmålet. Hovedårsaken til forlikstilbudet var dommerens forliksinitiativ, og det fremsatte forlikstilbud oversteg de omkostninger Arvei hadde hatt med å foreta den reparasjon som retten fant fullverdig.
Kjæremotparten har for lagmannsretten gjort gjeldende:
Byrettens omkostningsavgjørelse er korrekt både når det gjelder lovtolkning og et forsvarlig og korrekt skjønn. Det foreligger intet grunnlag for å endre avgjørelsen. Retten kan ikke bare sammenligne påstandsbeløpet i stevningen med det tilkjente beløp, men må foreta en konkret samlet vurdering av saken, herunder at omkostningene ved "det tapte" anses små i forhold til saken, jf bl.a. Rt-1985-810, hvor det ble foretatt en halvering av påstandsbeløpet og tilkjent saksomkostninger. Videre vises til Rt-1991-1055, hvor Høyesterett la vekt på at omkostningene ved det tapte hadde vært små i forhold til de totale omkostninger. Forlikstilbud ble fremsatt både ved brev av 20. juli 1990 og under hovedforhandlingen. Ved brevet av 20. juli 1990 ble det fremsatt forslag om forlik mot betaling av kr 35000,- fra Kildebo til Arvei, tilsvarende resultatet i byretten (kr 25000,- pluss 15 % renter fra 18. februar 1990), mens forliksforslaget fremsatt under hovedforhandlingen tilsvarte det beløp Arvei ble tilkjent i dommen.
Videre anføres at Kildebo bidro til å vidløftiggjøre saken under hovedforhandlingen.
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd kan omkostningsavgjørelsen påkjæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Videre følger det av annet punktum i samme ledd at hvis saken er avgjort ved dom, er kjæremålsretten bundet ved den underordnede retts bedømmelse av sakens bevisligheter.
Byretten avgjorde saksomkostningsspørsmålet på grunnlag av tvistemålsloven §174 annet ledd, som gir retten en vid adgang til å tilkjenne en part saksomkostninger selvom saken er delvis tapt.
Det følger videre av Schei: Tvistemålsloven bind I side 358 flg. og de rettsavgjørelser som det er henvist til der, at det beror på et konkret skjønn om hovedregelen i første ledd skal anvendes, eller om retten bør pålegge en av partene helt eller delvis å betale motpartens saksomkostninger. Den konkrete skjønnsutøvelse kan ikke overprøves gjennom kjæremål. Dog kan lagmannsretten tilsidesette et slikt skjønn hvis det er grovt urimelig eller vilkårlig.
Lagmannsretten kan prøve om de særlige vilkår etter annet ledds annet punktum er til stede. Det er imidlertid bare rettsanvendelsen, ikke bevisbedømmelsen, som kan prøves.
Ofte vil spørsmålet om et tvistepunkt parten har fått medhold i, er av liten betydning, avhenge av størrelsen av det han er tilkjent sammenlignet med de krav han har fremmet i saken. Men spørsmålet om en sak er vunnet i et tvistepunkt av liten betydning, avhenger ikke utelukkende av det relative forhold mellom det som er tilkjent, og det som er krevet. Saken kan ha hatt prinsipielle sider som ikke kommer til uttrykk hverken i krav eller i slutning. Får parten medhold i et grunnlag eller en innsigelse som har stor prinsipiell eller velferdsmessig betydning for ham, vil han ikke ha vunnet saken bare i et tvistepunkt av liten betydning, selv om det han tilkjennes eller frifinnes for i dommen, beløpsmessig eller på annen måte er lite.
Hvis en part avslår et forlikstilbud den annen har fremsatt, og han ikke oppnår mer i dommen, er det en særlig omstendighet som kan tilsi at den annen part helt eller delvis får dekket sine saksomkostninger. Forutsetningen må være at forlikstilbudet ble fremsatt så tidlig at saksomkostninger av betydning kunne ha vært spart. Det er ingen forutsetning for anvendelsen av dette alternativet i §174 annet ledd at den som har fremsatt forlikstilbudet, også godkjenner grunnlaget for saksøktes innsigelser mot kravet. På den annen side kan det være så vesentlig for parten å få aksept for innsigelsesgrunnlaget at et forlik uten dette blir av mindre interesse for ham og dermed av mindre betydning ved vurderingen etter §174 annet ledds annet punktum. Også forlikstilbud lavere enn det retten tilkjenner, vil kunne ha betydning ved vurderingen etter §174 annet ledd.
I denne sak uttalte byretten følgende om saksomkostningene: Saken er dels vunnet og dels tapt, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd bærer hver av partene sine omkostninger. Retten er imidlertid kommet til at unntaksregelen i paragrafens annet ledd må komme til anvendelse slik at saksøkte blir tilpliktet å erstatte saksøkerens omkostninger med saken. Retten er riktignok enig med saksøkte i at saksøkeren burde har fremkommet med nærmere opplysninger om utgiftene i forbindelse med reparasjonen på et langt tidligere tidspunkt enn under hovedforhandlingen. Man finner imidlertid at dette ikke kan være avgjørende for omkostningsspørsmålet. Retten legger til grunn at det bare er i tvistepunkter av liten betydning saksøkte har vunnet saken selv om det beløpsmessig er foretatt en vesentlig reduksjon i saksøkerens krav. Videre legges til grunn at saksøkte ikke har vunnet mer enn han ville ha fått ved å ta imot et forlikstilbud som saksøkeren har fremsatt.
Lagmannsretten kan ikke se at byretten her har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven. Lagmannsretten finner heller ikke at avgjørelsen er vilkårlig eller grovt urimelig. Den konkrete skjønnsutøvelse eller byrettens bevisbedømmelse kan lagmannsretten ikke prøve, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste i den utstrekning den er påkjært.
Kjæremålet har vært forgjeves. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør Kildebo erstatte Arveis saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan ses å foreligge særlige omstendigheter som bør føre til fritagelse for erstatningsplikten. Arveis prosessfullmektig har i kjæremålstilsvaret krevet kr 2000,- i omkostninger. Lagmannsretten finner at erstatningsbeløpet passende bør fastsettes til kr 1000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Drammen byretts dom av 18. mai 1992 stadfestes i den utstrekning den er påkjært.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bjørnar Kildebo til Inger Lill Frogner Arvei 1000,- -ettusenkroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen.