LE-1992-1672
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-07-31 |
| Publisert: | LE-1992-01672 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Utlegg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Indre Follo namsrett Nr. 54/91 D - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01672 K. |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Espen Tøndel). Kjæremotpart: Strand Kredittforsikring A/S (Prosessfullmektig: Creditreform Norge A/S v/advokat Ulla Wangestad). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Egil F. Jensen, formann 2. Lagdommer Jan Villum 3. Lagdommer Ragnhild Dæhlin |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §64, Tvistemålsloven (1915) §180, §2, §65 |
Det ble avsagt slik kjennelse :
Saken gjelder kjæremål over avholdt utleggsforretning.
Etter begjæring fra Strand Kredittforsikring A/S med grunnlag i et eksigibelt omsetningsgjeldsbrev, avholdt namsmannen i Oppegård den 1. november 1991 utleggsforretning hos A. Utlegg ble tatt i en ideel halvpart av den faste eiendom - - - 109, gnr 39 bnr 721, i Oppegård. Hjemmelsinnehaver er B, mor til A. A påklaget utleggsforretningen til namsretten i det hun hevdet at hun ikke hadde noen eierinteresser i eiendommen. Strand Kredittforsikring A/S tok til motmæle.
Indre Follo namsrett avsa den 25. mai 1992 kjennelse med slik slutning:
1. As klage av 5. desember 1991 tas ikke til følge.
2. A betaler til Strand Kredittforsikring A/S saksomkostninger i anledning klagesaken med kr 900,- -kronernihundre-.
Om sakens nærmere enkeltheter og partenes anførsler for namsretten vises til namsrettens kjennelse og lagmannsrettens merknader nedenfor.
A har i rett tid påkjært kjennelsen til lagmannsretten. Kjæremålet gjelder både namsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. De samme bevis og anførsler påberopes overfor lagmannsretten som for namsretten. Ved sin prosessfullmektig advokat Espen Tøndel, har hun forøvrig i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er ikke riktig at A har investert kr 645000,- i morens eiendom. Derimot tok hun i mars 1988 opp et lån i størrelsesorden kr 400000,- i Kjøbmandsbanken med sikkerhet i morens eiendom. Videre overførte hun høsten 1987 kr 245000,- til moren.
Bs selvangivelser for 1989, 1990 og 1991 er fremlagt. Hun står her oppført som eier av - - - 109. Moren betaler også offentlige avgifter og forsikring på huset. Selvangivelsene viser dessuten at hun skylder datteren kr 400000,-. Det er således etablert et reelt låneforhold mellom mor og datter.
A har brukt en del av de aktuelle midler til reiser og livsopphold. Fra juni 1990 til april 1991 var hun uten arbeid, men oppholdt seg tre måneder i Thailand. Reisen dit medførte kostnader med omlag kr 120000,-.
A kjøpte også en bil som med påkostninger kom på kr 120000,-. I tillegg har hun betalt renter og avdrag med kr 54000,-. Inkludert utgifter til livsopphold har hun således hatt utgifter med kr 300000,- i den perioden da hun var uten fast arbeid.
Namsretten har helt sett bort fra de formelle sider vedrørende eiendommen. Videre har namsretten oppstilt strenge krav med hensyn til dokumentasjon av leieavtale, mens retten på den annen side ikke har stilt samme krav hva angår opprettelse av "en formalisert sameieavtale og endog registreringen av A som eier i grunnboken". Ettersom det er tale om et eventuelt sameie i en fast eiendom med verdi godt over en million kroner, bør legges større vekt på de formelle forhold i denne forbindelse, særlig når en ser hen til at datteren reelt har lånt moren kr 400000,-. Bevisbyrden for et mulig sameieforhold påhviler kjæremotparten.
Høyesterettspraksis av interesse gjelder i første rekke ekteskapelige samliv og samboerforhold. Dette har namsretten ikke lagt noen vekt på. Andre hensyn gjør seg gjeldende i en situasjon der mor og datter bor i hver sin del av huset.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Utlegg tatt i gnr. 39, bnr. 721 i Oppegård kommune oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger såvel for Namsretten som for Eidsivating Lagmannsrett.
Kjæremotparten Strand Kredittforsikring A/S har tatt til motmæle. Ved sin prosessfullmektig advokat Ulla Wangestad er vist til de samme bevis og anførsler som ved klagesaken for namsretten. I tilsvaret er ellers anført:
Utgangspunktet for vurderingen av utlegget er tvangsfullbyrdelsesloven §64 og §65, da A besitter den ene leiligheten i huset som eier. Kjæremotparten vil fastholde at eiendommen må anses å være i sameie, selv om B formelt står oppført som hjemmelshaver og har oppført hele boligen i sin selvangivelsen. Det vises til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 6. mars 1986 01, hvor det fremgår at det reelle eierforhold er avgjørende og ikke det formelle, når det gjelder adgangen til å ta utlegg i fast eiendom. To-mannsboligen ble bygget i 1987-1988, og A overførte i første del av byggeperioden kr 265 000,-, som hun skaffet til veie ved salg av sin egen leilighet. Øvrig finansiering av byggeprosjektet ble ordnet i februar 1988, da mor og datter lånte 50 % av lånesummen hver. Det faktum at B har oppført lånet i Kjøbmandsbanken i sin selvangivelse som et lån mellom mor og datter, kan ikke få betydning for avgjørelsen av sameiespørsmålet, da hun ikke betaler renter til datteren, og følgelig må det være A som både er ansvarlig og betjener gjelden. Bs inntekter, som fremgår av 1989-selvangivelsen er ikke tilstrekkelig til å betjene de resterende kr 400 000,-, som ble opptatt i A navn med sikkerhet i eiendommen.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Kjennelse av 25.5.1992 i sak A mot Strand Kredittforsikring AS stadfestes.
2. Strand Kredittforsikring AS tilkjennes saksomkostninger både for namsretten og for Eidsivating Lagmannsrett.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og tiltrer namsrettens begrunnelse som helt ut dekkende for lagmannsrettens syn. Lagmannsretten vil ellers bemerke:
B står som hjemmelsinnehaver til den faste eiendom det er tatt utlegg i. Formelle hjemmelsregistreringer spiller imidlertid ingen rolle for adgangen til å ta utlegg, jf tvangsfullbyrdelsesloven §64 og Rt-1986-301. Det reelle forhold vil være avgjørende. Hvorvidt det foreligger et reelt eiendomsforhold - helt eller delvis - vil måtte bero på en samlet vurdering av de faktiske omstendigheter som belyser de aktuelle personers tilknytning til og rett til den gjenstand eller eiendom det søkes tatt utlegg i. Lagmannsretten kan ikke se at det i denne forbindelse er grunnlag for å operere med et mer formelt skille mellom ektefeller/samboere på den ene side og andre personer med felles interesser på den andre side.
Ut fra en samlet vurdering av B og As tilknytning til og befatning med - - - 109 finner lagmannsretten som namsretten at A må anses for å ha ervervet en reell eiendomsrett til eiendommen. Huset ble bygget i 1987/1988. A hadde da nettopp solgt sin leilighet og var avhengig av ett nytt boforhold. Samtidig med byggingen overførte hun et meget betydelig kontantbeløp til sin mor i tillegg til at hun opptok et større lån som ble sikret med pant i eiendommen. Moren tok på sin side opp et lån i samme størrelsesorden, og A flyttet inn i den ene av to omtrent like store boenheter i huset. Der har hun bodd siden uten at det så vidt skjønnes er opprettet noen form for leiekontrakt og uten at A betaler regulær husleie. Disse omstendigheter peker klart i retning av at A har eiendomsinteresser i huset.
Lagmannsretten legger mindre vekt på morens opplysning i selvangivelsene om at hun er eneeier av eiendommen og at hun skylder sin datter kr 400000,- som må referere seg til det lån datteren i eget navn har opptatt i Kjøbmandsbanken. I selvangivelsen for 1991 er beløpet forøvrig omtalt som "garantistillelse". Det finnes ikke sannsynliggjort at det her er tale om et reelt låneforhold. I følge selvangivelsene er det ikke betalt renter eller avdrag, og det er heller ikke godtgjort at A har ført opp beløpet som formue i sine selvangivelser.
Lagmannsretten har merket seg anførslene om de økonomiske transaksjoner mellom A og hennes foreldre, samt As forbruk og utgifter i tiden etter at eiendommen ble anskaffet. Disse opplysningene er imidlertid i det alt vesentlige udokumenterte, og det foreligger videre ingen nærmere oversikt over hennes økonomiske situasjon i de senere år som kan belyse spørsmålet om hun har hatt andre inntektskilder. Hennes forbruk og utgifter i 1990-1991 må ellers være av underordnet betydning ettersom de aktuelle transaksjoner vedrørende eiendommen på det tidspunkt var gjennomført. Hva enten overføringene til moren på tilsammen kr 645000,- representerte en delfinansiering av eiendommen, slik lagmannsretten legger til grunn, eller lån, eventuelt tilbakebetaling av tidligere mottatte ytelser, var pengene bundet opp i eiendommen ettersom det ikke er opplyst at moren senere skal ha tilbakebetalt noe av det angivelige lånet.
Namsretten la til grunn at A eier en ideell halvpart av eiendommen. Lagmannsretten er enig i at dette er den mest nærliggende konklusjon slik saken foreligger opplyst.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste i det lagmannsretten også er enig i namsrettens omkostningsavgjørelse.
Kjæremålet har vært forgjeves. Ettersom det ikke er grunnlag for å nytte unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2, vil A bli pålagt å dekke kjæremotpartens omkostninger for lagmannsretten. Strand Kredittforsikring A/S har nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger, men har ikke angitt noe bestemt beløp. Dette settes skjønnsmessig til kr 1000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Strand Kredittforsikring A/S 1000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.