LE-1992-174

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-04-27
Publisert:	LE-1992-00174
Stikkord:	Trygderett
Sammendrag:
Saksgang:	Trygderetten TRR-1990-00906 - Eidsivating lagmannsrett LE-1989-00479 og LE-1992-00174 A - Høyesterett HR-1992-00230 og HR-1994-00016 A.
Parter:	Saksøker: Synnøve Lassung (Prosessfullmektig: H.r.advokat Finn Grøstad, Jevnaker). Saksøkt: Statens Pensjonskasse (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ass. Regjeringsadvokat Bård Tønder, Oslo).
Forfatter:	Lagmann Jørgen Wilberg, formann. Lagdommer Egil F. Jensen. Ekstraordinær lagdommer Terje Torp. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Folketrygdloven (1966) §7-4, Trygderettsloven (1966) §23, Grunnloven (1814) §105, §75, §97, Tvistemålsloven (1915) §213, §324, Samordningsloven (1957) §23, §10-1, §10-10, §10-11, §18-11, §7-3, Tilleggslov til lov om Statens pensjonskasse (1966) §4

Saken gjelder forståelsen av samordningsloven §23 nr. 2, annet ledd, annet punktum om samordning av egenopptjent pensjon i Statens pensjonskasse med tilleggspensjon i folketrygden opptjent av medlemmet selv og avdød ektefelle som ikke var medlem av Pensjonskassen, særlig om lovbestemmelsen krenker ervervede rettigheter.

Synnøve Lassung født xx.xx.1921, arbeidet i privat virksomhet i tidsrommet fra 1945 til 1954. Hun var deretter hjemmeværende inntil midten av 1960-tallet da hun igjen gikk ut i privat tjeneste. Den 8. august 1969 ble hun ansatt ved Statens teknologiske institutt. Fra samme tidspunkt ble hun medlem av Statens pensjonskasse.

Synnøve Lassung var gift med Asbjørn Lassung som døde i september 1973. I hele sitt yrkesaktive liv var han ansatt i privat virksomhet. Etter at mannen døde, fikk Synnøve Lassung etterlattepensjon fra folketrygden. Denne falt bort da hun ble tilstått uførepensjon.

Synnøve Lassung fikk etterhvert helseproblemer og måtte slutte som yrkesaktiv i midten av 1980-årene. Av den grunn fikk hun uførepensjon fra folketrygden fra 1. juli 1985 og invalidepensjon fra Statens pensjonskasse med første utbetaling den 1. juni 1986. Uførepensjonen og invalidepensjonen ble samordnet i samsvar med samordningsloven §23 slik bestemmelsen den gang lød og den praksis som da var etablert.

Samordningsvedtaket truffet av Statens pensjonskasse ble påanket til Trygderetten. Trygderettens ankeutvalg besluttet ved kjennelse den 5. mai 1988 å avvise saken.

Den aktuelle bestemmelse i samordningsloven ble endret ved lov av 16. juni 1989 nr. 89. Endringen ble gitt virkning fra 1. januar 1977. Ettersom lovendringen var til gunst for Synnøve Lassung, tok Statens pensjonskasse saken opp til ny behandling. På denne bakgrunn traff Pensjonskassen den 22. - med korreksjon den 29. - august 1989 nytt vedtak om samordning som resulterte i etterbetaling av kr 14535.

Synnøve Lassung var fortsatt ikke enig i den samordning som var foretatt. Den 1. september 1989 brakte hun Trygderettens kjennelse av 5. mai 1988 og Pensjonskassens samordningsvedtak av 22. og 29. august 1989 inn for lagmannsretten i henhold til trygderettsloven §23 annet ledd. Søksmålet fikk saksnr. 89-00479. Saken ble etter en tid stanset i påvente av at Trygderetten først skulle ta stilling til samordningsvedtaket fra august 1989.

Trygderetten avsa 20. mars 1991 kjennelse med slik slutning:

"Statens pensjonskasse sitt vedtak av 22. august og 29. august 1989 stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

I prosesskrift av 10. mai 1991 ba advokat Finn Grøstad - prosessfullmektig for Synnøve Lassung - om at saken for lagmannsretten ble igangsatt igjen. Dette skjedde, og saken fikk i denne fasen saksnr. 92-00174.

Etter en omfattende skriftlig saksforberedelse ble hovedforhandling for lagmannsretten holdt i dagene 30. mars til 3. april 1992. Retten var - etter begjæring fra saksøkeren - satt med 4 meddommere, trukket av det alminnelige utvalg etter tvistemålsloven §324 første ledd.

Synnøve Lassung møtte første dag, men avga ikke forklaring. Hun har ellers vært representert av sin prosessfullmektig. Statens pensjonskasse møtte ved prosessfullmektigen, ass. regjeringsadvokat Bård Tønder. Med saksøkerens samtykke fulgte underdirektør Ole Christian Moen og avdelingsdirektør Helen Karlberg i Statens pensjonskasse, samt byråsjef Harald Salvesen i Sosialdepartementet, hovedforhandlingen i sin helhet, jfr. tvistemålsloven §213 annet ledd. Lagmannsretten har mottatt forklaring fra 8 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Sakens faktum, som ikke er omtvistet, fremgår av Trygderettens kjennelse av 20. mars 1991 og lagmannsrettens merknader i det følgende. Partenes skriftlige anførsler for Trygderetten er også gjengitt i Trygderettens kjennelse.

Uenigheten mellom partene gjelder i utgangspunktet bare ett forhold. Etter lovendringen i 1989 har Statens pensjonskasse med virkning for hele den periode Synnøve Lassung har mottatt samtidige ytelser fra folketrygden og Pensjonskassen, samordnet hele den tilleggspensjon hun har opparbeidet i folketrygden med den egenopptjente pensjonen fra Pensjonskassen. Synnøve Lassung hevder at dette er uriktig, og at det bare skal foretas samordning med 55 % av den tilleggspensjon hun har opptjent i folketrygden, noe som vil gi litt over kr 600 i merutbetaling pr. måned. Samordning med en større del av tilleggspensjonen vil ifølge saksøkeren innebære at man også gjør fradrag for en del av den tilleggspensjon som Asbjørn Lassung hadde opptjent, også benevnt som "enkedelen" av tilleggspensjonen. Det anføres at det i så fall foretas inngrep i en ervervet, grunnlovsbeskyttet, rett.

Saksøkeren, Synnøve Lassung, har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige gjort gjeldende:

Uansett begrepsbruk består en tilleggsopptjent alderspensjon fra folketrygden av to deler eller elementer etter at ektefellen er død; en egenopptjent del og en som skriver seg fra ektefellens opptjening, den såkalte "enkedel". Det avgjørende må være den økonomiske realitet, og ikke hva forholdet benevnes. Det aksepteres at det foretas samordning mellom ytelsene fra Statens pensjonskasse og folketrygden, men "enkedelen" må holdes utenfor.

Det hevdes ikke lenger at Pensjonskassens standpunkt er i strid med den lovbestemmelse som ble innført i 1989. Under hovedforhandlingen fremkom at Sosialdepartementet klart la til grunn at det skulle foretas samordning med 100 % av den egenopptjente delen av tilleggspensjonen, og det kan neppe hevdes at Stortinget ikke forsto konsekvensene av den regel som ble vedtatt. Men spørsmålet om bestemmelsen er grunnlovsstridig, var ikke fremme under behandlingen i Stortinget. Dette hadde sammenheng med det tidspress som gjorde seg gjeldende i forbindelse med lovforberedelsen.

Er bestemmelsen i strid med Grundloven, må den settes til side. Samme løsning vil kunne oppnås dersom loven tolkes slik at grunnlovsstrid ikke oppstår. Sistnevnte alternativ peker seg ut som mest nærliggende i foreliggende sak.

Det hevdes heller ikke lenger at vedtaket i Lassung-saken er i strid med den garanti som er gitt i Sosialdepartementets forskrift av 2. november 1988 mot nedgang i samlet ytelse som følge av at pensjonisten får en pensjon han tidligere ikke har hatt. Uansett rekkevidden av det prinsipp som her er nedfelt, erkjennes at en slik forskrift vil være en rettskilde av helt underordnet rang ved mulig strid mellom lov og Grundlov.

Alderspensjon fra Statens pensjonskasse er en økonomisk særrett, beskyttet av Grundloven, som ikke kan fjernes uten kompensasjon. Dette følger av Statspensjonistdommen inntatt i Rt-1962-332, særlig 334, og Kjønstads artikkel "Trygderettighetenes grunnlovsvern" av mai 1983, inntatt som vedlegg til NOU 1984:10 om trygdefinansiering. Det må i tilfelle gis kompensasjon med en ytelse av samme kvalitet. Det får pensjonisten ikke dersom det foretas samordning med hele den egenopptjente tilleggspensjonen fra folketrygden.

Ifølge Kjønstad (NOU-en 290) må tilleggspensjon etter folketrygden antakelig likestilles med en tjenstepensjon. Grunnlovsbeskyttelsen må være den samme enten tilleggspensjonen er opptjent av gjenlevende eller avdøde.

Nærværende sak skal ikke løses ut fra rimelighetsbetraktninger eller økonomiske konsekvenser av det standpunkt Synnøve Lassung gjør gjeldende. Argumenter basert på innbetalte premier kan nok ha en viss relevans, men velervervede rettigheter må respekteres. Det er ellers påpekt at Stortinget etterhvert har imøtekommet de fleste ankepunkter mot den tidligere samordningspraksis. Forutsatt at de vedtak som ble truffet i Stortinget den 31. mars 1992 blir iverksatt, vil bare den problemstilling som foreligger i Lassung-saken stå igjen. Den berører flere tusen enker.

Inntil fylte 67 år får en enke, dersom hun ellers har rett til ytelser fra folketrygden, enkepensjon basert på avdødes opptjening i folketrygden. Enkepensjonen forsvinner når enken blir 67 år, men dette er bare tilsynelatende, jfr. folketrygdloven §10-10 sammenholdt med §7-4. "Enkedelen" er fortsatt virksom uansett ordbruk og plassering av de enkelte ytelser i folketrygdloven ulike kapitler. Dette belyses ved lagmannsrettens dom av 17. mars 1989 i Bjøraanesset-saken. I denne dommen ble avgjort at egenopptjent tillegsspensjon fra folketrygden ikke skal samordnes med enkepensjon fra Statens pensjonskasse. Hadde derimot tilleggspensjonen i sin helhet vært opptjent av avdøde, ville det vært riktig å foreta samordning ettersom opptjeningen både i Statens pensjonskasse og folketrygden skrev seg fra samme inntekt.

Folketrygdloven bygger på et samlet system der hvert enkelt medlem opptjener rettigheter. Dette får konsekvenser i alle relasjoner, også i forbindelse med samordning. Synnøve Lassung er i dag 71 år. Hun har selv opparbeidet rett til alderspensjon fra Statens pensjonskasse og tilleggspensjon fra folketrygden som består av to elementer. Disse elementene er fastlagt i folketrygdloven §7-4. Hele tilleggspensjonen består av 55 % av summen av den egenopptjente og av avdødes del. Tenker en seg at avdøde har opptjent tilleggspensjon med kr 60000 og gjenlevende med kr 40000, vil 55 % av summen utgjøre kr 55000. 55 % av hvert enkelt element vil være henholdsvis kr 33000 og kr 22000. Prinsippet er klarlagt i Rikstrygdeverkets brosjyre fra september 1991 om pensjoner og pensjonspoeng der det på 15 uttales at en enke som blir 67 år, får en alderspensjon som bl.a. er sammensatt av 55 % av den avdødes tilleggspensjon og 55 % av den tilleggspensjon vedkommende selv har opptjent.

Riktig fradrag hevdes følgelig å måtte begrenses til den delen av den egenopptjente tilleggspensjonen som faktisk kommer til utbetaling, d. v. 55 %. Trekkes det mer, angripes "enkedelen". I så fall gis det ikke full erstatning i annen ytelse, og gjenlevende vil da tape på selv å ha opparbeidet tilleggspensjon. Forutsatt at opptjeningene er som i eksempelet ovenfor, trekker Pensjonskassen kr 40000 og tar dermed kr 18000 av "enkedelen". Trygderetten mener dette er riktig rettsanvendelse ut fra det syn at hele den egenopptjente delen "ligger i bunnen". Etterlattedelen utgjør i så fall bare det overskytende. Oppgjør etter denne lovforståelse vil ikke gi Synnøve Lassung full kompensasjon. Trygderetten har oversett at ytelsene fra Statens pensjonskasse og folketrygden ikke er av samme kvalitet.

Forholdet illustreres av den nedgang i ytelser som inntrer når gjenlevende blir 67 år. Fra 65 år får hun egenopptjent pensjon fra Statens pensjonskasse og etterlattepensjon fra folketrygden basert på avdødes opptjente tilleggspensjon. Med denne tilleggspensjonen foretas det ingen samordning. Når gjenlevende fyller 67 år, tilstås hun imidlertid en samlet tilleggspensjon fra folketrygden der hennes egen opptjening også går inn. Men ettersom det fra dette tidspunkt samordnes med 100 % av hennes egenopptjente del, vil ytelsene gå ned fordi man i realiteten også trekker inn en del av den opptjeningen som skriver seg fra avdøde. Dette er så påfallende at et slikt resultat ikke kan ha vært tilsiktet.

Det aksepteres at lovgiveren i 1966, da folketrygdloven og tilleggsloven ble gitt, sto fritt til å treffe bestemmelser om samordning mellom pensjon fra Statens pensjonskasse og tilleggspensjon fra folketrygden. Således kunne vært fastsatt at medlem av Pensjonskassen i det hele tatt ikke skulle gis rett til tilleggspensjon. Men rett forstått var situasjonen den at Stortinget i 1966 trakk opp retningslinjer for hvordan tilleggspensjon i folketrygden - avhengig av premieinnbetaling, opptjeningstid, poengtall m.v. og senere uførhet eller død - skulle opparbeides. Dermed ble etablert rettigheter for den enkelte som Stortinget ikke kan sette til side ved ny lov. Dersom det gjøres, vil den nye lovgivningen krenke prinsippet i Grundloven §105.

Situasjonen i 1966 kan bare forstås på bakgrunn av de forhandlinger som den gang ble ført mellom staten og tjenestemannsorganisasjonene før de aktuelle lover ble vedtatt. Disse munnet ut i en generell enighet eller forutsetning om at tilleggspensjon opptjent utenfor Statens pensjonskasse ikke skulle samordnes, og at det senere bare skulle gis regler om teknisk tilpasning. Denne grunnforutsetning, fastslått i Bjøraanesset-dommen (s. 19) - en dom som ikke ble påanket og som for øvrig hevdes å være korrekt - må være avgjørende også i forhold til Lassung-tilfellene fordi Asbjørn Lassungs tilleggspensjon i folketrygden i sin helhet er opptjent i privat virksomhet. I henhold til loven den gang har ekteparet Lassung derfor opparbeidet en beskyttet rett til tilleggspensjon som ikke kan elimineres ved senere lovgivning. For at denne forutsetning skal kunne oppfylles, må Synnøve Lassung utbetales hele den delen av tilleggspensjonen som skriver seg fra avdødes opptjening.

Saksøkeren har nedlagt slik endelig påstand:

1. Trygderettens kjennelse av 20. mars 1991 oppheves.

2. Statens pensjonskasses vedtak om å foreta samordning av Synnøve Lassungs invalide- og alderspensjon fra Statens pensjonskasse med tilleggspensjon fra folketrygden, kjennes ugyldig. Samordningsfradraget reduseres fra 100 % til 55 % av Synnøve Lassungs egenopptjente tilleggspensjon.

3. Statens pensjonskasse tilpliktes å betale Synnøve Lassung sakens omkostninger for lagmannsretten.

Saksøkte, Statens pensjonskasse, har for lagmannsretten i hovedtrekk anført:

Den gjennomførte samordning har vært og er grunnlovsmessig, og det uten hensyn til forståelsen av folketrygdloven §7-4. Tilleggspensjon etter denne bestemmelsen kan ikke spaltes i en alderspensjon og en etterlattedel.

Reglene om tilleggspensjon fra folketrygden er tatt inn i kap. 7 som gjelder alderspensjon. En alderspensjon består av en grunn- og eventuelt en tilleggspensjon som utmåles etter §7-3. For de tilfelle der pensjonisten også er enke/enkemann, finnes en særregel i loven §7-4. Poenget med denne er at gjenlevende - innen en viss ramme - skal få nyte godt av avdødes opptjening. For at dette skal skje må 55 % av summen av de tilleggspensjoner som ektefellene hver for seg har opptjent, overstige 100 % av gjenlevendes del. Det vil være tilfelle dersom avdødes opptjening har vært av en viss størrelse - nærmere bestemt 81,8 % - i forhold til gjenlevendes opptjening. I så fall vil bortfallet av avdødes inntekter medføre en nedgang i levestandard som det er rimelig å kompensere.

Uavhengig av ektefellenes opptjening er det - etter fylte 67 år - hele tiden tale om en alderspensjon beregnet på grunnlag av den tekniske regel i loven §7-4. En kan ikke operere med en etterlattedel avhengig av om avdødes opptjening har vært over det nivå som er angitt ovenfor. Etterlattepensjonen faller bort når vilkårene for alderspensjon inntrer, jfr. §10-1 og §10-10.

Beskrivelsen av tilleggspensjonen i brosjyren fra Rikstrygdeverket kan ikke tillegges vekt i foreliggende sak. Det som her uttales gir uttrykk for et forenklet, men samtidig populært syn på hvordan ytelsen er bygget opp. En må se hen til den økonomiske realitet. Samordningen beror på lovgivningen, ikke begrepsbruken.

Pensjonskassens standpunkt har fått tilslutning fra Trygderetten og av sorenskriver Flaaten i hans betenkning vedrørende offentlig tjenestepensjon/folketrygd, inntatt som vedlegg 2 til St. meld. nr. 29 (1991-92), jfr. 59 i meldingen.

Den foretatte samordning kan for øvrig ikke være grunnlovsstridig selv om den delen av tilleggspensjonen som skriver seg fra avdødes opptjening anses som en enkepensjon. Hvilke rettigheter den enkelte har, avhenger til enhver tid av gjeldende lovgivning. Stortinget kan uhindret fastsette hvor stor del av avdødes opptjening gjenlevende skal få nytte av. Det er i denne forbindelse vist til Stortingets lovgivnings- og bevilgningsmyndighet i Grundloven §75 og de begrensninger som følger av Grundloven §97 og §105, herunder de prinsipper for grunnlovsbeskyttelse som er oppstilt i teori og rettspraksis. I siste omgang vil spørsmålet om en rettighet er vernet av Grundloven - spesielt etter standardteorien - bero på en skjønnsmessig avveining av samfunnsmessige hensyn mot den enkelte borgers behov for trygghet og forutberegnelighet.

Tilleggspensjonens eventuelle grunnlovsvern er ikke prøvet av domstolene. Kjønstad uttaler i NOU 1984:10 290 at "tilleggspensjon antakelig må likestilles med en tjenestepensjonsordning - - -". Dette kan ikke uten videre være holdbart i dagens situasjon. Forbeholdet i folketrygdloven §18-11 om at rettigheter etter loven kan "endres, innskrenkes eller oppheves ved seinere lov", må f. eks. tillegges vesentlig betydning. Kjønstad gir heller ingen nærmere begrunnelse for hvorfor tilleggspensjonen bør likestilles med tjenestepensjon. På en rekke punkter skiller disse pensjonsformene seg fra hverandre. Statspensjonen er knyttet til et bestemt arbeidsforhold, mens folketrygden fanger opp alle. Tilleggspensjonen fremstår derfor mer som en sosial ytelse enn som en ervervet eller avtalebasert ytelse. Bl. a. gis det i visse tilfelle kompensasjon utover det opptjeningsgrunnlaget skulle tilsi, f. eks. overfor unge uføre som aldri har vært yrkesaktive og hjemmeværende ektefeller med omsorgsansvar. Sammenligningen med forsikringsordninger halter også. Siden Kjønstad skrev sin artikkel i 1983 har det skjedd betydelige endringer hva angår finansieringen av folketrygden. Tilknytningen mellom størrelsen av arbeidsinntekten og "premieinnbetalingen", samt ytelsene fra trygden, er blitt svekket i forbindelse med overgang til systemet med bruttoskatt. En vesentlig del av trygden finansieres ellers av statskassen, og denne delen øker stadig. F. t. er statstilskuddet høyere enn "premieinnbetalingene".

Selv om tilleggspensjonen anses for å bestå av to deler og med etterlattedelen som en grunnlovsbeskyttet rettighet, er det ikke grunnlag for å hevde at samordningen har påført Synnøve Lassung et udekket tap. Hun får utbetalt en ytelse som er større enn hennes egenopptjente pensjon i Pensjonskassen, og det er ikke holdepunkter for å anse tilleggspensjonen fra folketrygden som en ytelse av lavere kvalitet, jfr. Statspensjonistdommen fra 1962. En krone er like mye verdt enten den kommer fra Pensjonskassen eller folketrygden.

Heller ikke tilleggspensjonen fra folketrygden er beskåret på en grunnlovsstridig måte. Rettighetene etter folketrygdloven sammenholdt med pensjonskasseloven og samordningsloven (tilleggsloven) er ikke bedre enn det som følger av disse lover, jfr. pensjonskasseloven §43 annet ledd. Det er videre ikke grunnlag for å hevde at forhistorien til de samordningsregler som ble gitt i 1966, la noe bånd på Stortingets lovgivningsmyndighet, eller at loven av 1989 er strengere enn de opprinnelige regler.

Lagmannsretten uttaler i Bjøraanesset-dommen at lovteksten fra 1966 er uklar. Pensjonskassen er ikke enig i dette. Hovedregelen etter tilleggsloven av 1966 §4 nr. 1 var at hele tilleggspensjonen etter folketrygden skulle gå til fradrag i tjenestepensjonen. I nr. 2 ble Kongen gitt fullmakt til å fastsette nærmere regler om begrensning av fradraget for den del av tilleggspensjonen som måtte være opptjent ved inntekter som ikke var pensjonsgivende i Pensjonskassen. Med dette siktet man bare til de tilfelle der tjenestemannen hadde bi-/ekstrainntekter som ikke ga pensjonsopptjening i Pensjonskassen. Dette fremgår av de forhandlinger som ble ført mellom staten og tjenestemannsorganisasjonene. Ikke noe tyder på at man den gang var opptatt av eller hadde i tankene de særlige spørsmål som melder seg når tilleggspensjonen er opptjent av tjenestemannen og hans ektefelle. Dette forhold er bedre belyst i dag enn hva tilfellet var ved behandlingen av Bjøraanesset-saken i 1989. Det anføres derfor at lagmannsretten den gang la mer i tilbudet fra staten enn det partene selv gjorde.

De nærmere bestemmelser om begrensning av fradrag for opptjening basert på biinntekter - den såkalte fiktivfordels-regel - kom først i 1972. Den er uten betydning for tvistepunktet i nærværende sak. Loven var etter dette klar, noe de impliserte var oppmerksom på. Hele tilleggspensjonen skulle samordnes, og det ble også i praksis gjort fradrag for det hele.

Innstillingen fra Pensjonskasselovutvalget i 1968 kaster også lys over det som skjedde. Flertallet i utvalget foreslo en bestemmelse (§28 nr. 2 bokstav b) der det het at for enke som får rett til pensjon etter folketrygdloven §7-4, skulle det bare gjøres fradrag for det beløp "hennes egen pensjon forhøyes etter denne bestemmelse". Flertallet må ha forstått at det var nødvendig å ta inn en slik regel dersom en skulle unngå full samordning. Denne bestemmelsen ble imidlertid ikke innført ved lovbehandlingen i 1972. Og i brev av 9. april 1973 til Statens pensjonskasse bemerket Sosialdepartementet at det ikke hadde funnet grunn til å treffe bestemmelse om at tilleggspensjon fra folketrygden som er tjent opp av annen person enn den som har tjent opp tjenestepensjonen, skulle holdes utenfor samordningen "slik som foreslått av Pensjonskassen".

Etter 1972-73 startet den nærmere drøftelse av samordningsspørsmålene for enker, herunder hvordan man skulle forholde seg når tilleggspensjon er opptjent av ektefeller. I Ot.prp.nr.36 (1977-1978) side 22-23 beskrives den praksis med full samordning som var etablert, og det foreslås en ny regel (§23 nr. 4) hvoretter det ved samordning ikke skal tas hensyn til enkens egen opptjente tilleggspensjon fra folketrygden.

Stortingskomiteen kom i Innst.O.nr.80 (1978-1979) ikke med innvendinger mot denne praksis og påpekte også at det generelle utgangspunkt var full samordning (s. 8). Selv om Stortinget nok kunne ha forståelse for den foreslåtte regel, ønsket man ikke å gå videre med de aktuelle spørsmål før man fikk det hele presentert i en større sammenheng der man også kunne fange opp andre tilfelle. Forslaget ble derfor ikke vedtatt.

Deretter fortsatte den samme praksis med full samordning i Statens pensjonskasse, Kommunal landspensjonskasse og enkeltstående kommunale pensjonskasser. I denne forbindelse er truffet mange tusen vedtak. Den etablerte praksis er videre akseptert bl.a. av Justisdepartementets lovavdeling og i 3 avgjørelser fra Trygderetten. Om betydningen av forvaltningsavgjørelser som rettskilde, særlig en praksis som har vært forelagt for Stortinget, er vist til Eckhoff "Rettskildelære" (2.utg. 1987) 200 flg. og Rt-1973-87, Rt-1983-979 og Rt-1985-682.

Samordningsspørsmålene ble senere lagt frem for Stortinget i St. meld. nr. 28 (1986-87). Hovedspørsmålet den gang var om fiktivfordels-regelen også skulle nyttes ved opptjening av tilleggspensjon fra to forskjellige personer, og om det av den grunn var nødvendig å foreta etterbetaling. Et sentralt dokument i den forbindelse var et brev av 31. mars 1987 fra Riksrevisjonen til Stortinget. Her drøftes rimeligheten av den etablerte praksis, og Riksrevisjonen ga i pkt. C (brevets 3) uttrykk for at det i Lassung-tilfellene ikke skulle samordnes med avdødes opptjente tilleggspensjon. Riksrevisjonens syn vant tilslutning i Stortinget, og det kom så en drøftelse av hvorvidt en slik omlegging av praksis krevde formell lovendring. Dette ble avgjort ved Stortingsbehandlingen av Ot.prp.nr.38 (1988-1989) i juni 1989 da flertallet - uten hensyn til tidligere uttalelser fra Stortinget om hvordan loven var å forstå - fant at det var nødvendig med lovendring, jfr. Forhandlinger i Odelstinget nr. 48 719. Stortinget vedtok så endringer i samordningsloven §23 nr. 2, annet ledd ved lov av 16. juni 1989 nr. 89, med virkning fra 1. januar 1977

Statens pensjonskasse er uenig i lagmannsrettens konklusjon i Bjøraanesset-saken. Men dommen kan uansett ikke være avgjørende for løsningen av nærværende tvist ettersom problemet forbundet med opptjening av tilleggspensjon fra ektefeller ikke er behandlet i dommen. Spørsmålet blir i så fall hvilken regel man hadde før 1989 for løsningen av slike tilfelle. Det sikreste holdepunkt finnes i Stortingets vedtak i 1989. Det må forutsettes at Stortinget den gang i alle fall ikke ønsket å innføre en strengere regel enn den som gjaldt tidligere. Lovendringen i 1989 må derfor kunne tolkes som uttrykk for hva Stortinget mente å vedta i 1966, jfr. Eckhoff l. c. 81. Det har også formodningen mot seg at Stortinget ville gi en lov som kunne gripe inn i etablerte, grunnlovsbeskyttede, rettigheter, jfr. Eckhoff l. c. 290.

Også reelle hensyn taler for en slik forståelse. Det må være riktig og rimelig i første rekke å knytte tilleggspensjonen/samordningen til medlemmets egen opptjening og premieinnbetaling. Skulle Lassung vinne frem, må Statens pensjonskasse utbetale en slags enkepensjon etter en som ikke har vært medlem av og betalt premie til Pensjonskassen. I så fall vil Pensjonskassen, som ikke har oversikt over ikke-medlemmenes opptjening i folketrygden, få vansker med å kalkulere premienivået.

Saksøkte har nedlagt slik påstand:

Trygderettens kjennelse av 20. mars 1991 stadfestes.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som Trygderetten.

Tvisten er begrenset til spørsmålet om korrekt samordning mellom Synnøve Lassungs egenopptjente pensjon fra Statens pensjonskasse og den tilleggspensjon hun får fra folketrygden. Synnøve Lassung mottar også grunnpensjon fra folketrygden som samordnes med tjenestepensjonen. Det er imidlertid ikke reist innsigelser mot denne samordningen som ikke vil bli omtalt i det følgende. Retten går heller ikke nærmere inn på de faktiske forhold som ligger til grunn for beregningen av ytelsene fra Statens pensjonskasse og folketrygden - opptjening, opptjeningsår, sluttpoeng m.v. - ettersom disse ikke er omstridt. Retten nevner for ordens skyld at Synnøve Lassungs pensjonsutbetalinger har vært omberegnet flere ganger som følge av omlegging av praksis og ny lov, sist på bakgrunn av lovendringen av juni 1989. For de nærmere enkeltheter i så måte nøyer lagmannsretten seg med å vise til fremstillingen på 2-4 og 12-14 i Trygderettens kjennelse av 20. mars 1991.

Fra 1988 da Synnøve Lassung fylte 67 år, har hun mottatt tilleggspensjon fra folketrygden. Størrelsen av tilleggspensjonen beregnes på grunnlag av folketrygdloven §7-4 nr. 1 som på dette punkt har hatt samme ordlyd siden loven opprinnelig ble vedtatt i 1966. I henhold til denne bestemmelsen skal tilleggspensjonen utgjøre 55 % av summen av egen tilleggspensjon og avdødes tilleggspensjon, men likevel ikke mindre enn 100 % av egen tilleggspensjon. Dette innebærer at avdødes opptjening bare vil få praktisk betydning dersom den ligger over 81,8 % av gjenlevendes opptjening, jfr. Trygderettens kjennelse 19, hvilket er tilfelle i nærværende sak. Er avdødes opptjening lavere, vil 100 % av gjenlevendes opptjening alltid være høyere enn 55 % av summen av begges opptjening.

Inntil lovendringen i 1989 ble Synnøve Lassungs tilleggspensjon i sin helhet samordnet med tjenestepensjonen. Ingen del av tilleggspensjonen kom således til utbetaling. Dette ble endret i 1989 da Stortinget ved lov av 16. juni 1989 nr. 89 - med virkning fra 1. januar 1977 - innførte følgende bestemmelse i samordningsloven av 6. juli 1957 nr. 26 §23 nr. 2 annet ledd:

"Er tilleggspensjonen fra folketrygden tjent opp av to personer som er gift med hverandre og en av dem dør, skal fradraget i gjenlevendes tjenestepensjon være 55 prosent av avdødes egenopptjente tilleggspensjon, dersom det er avdøde som har tjent opp tjenestepensjon. Dersom det er gjenlevende som har tjent opp tjenstepensjonen, skal fradraget være begrenset til gjenlevendes egenopptjente tilleggspensjon.

Har medlemmet av tjenestepensjonsordningen ikke tjent opp rett til tilleggspensjon, gjøres ikke noe fradrag. ...."

Bestemmelsens annet punktum regulerer Synnøve Lassungs situasjon. Statens pensjonskasse forsto bestemmelsen slik at det skulle samordnes med (gjøres fradrag for) 100 % av Synnøve Lassungs egenopptjente tilleggspensjon. Den overskytende del opp til 55 % av summen av begges opptjeninger, skulle derimot være samordningsfri. Denne forståelsen ble lagt til grunn for Pensjonskassens vedtak i august 1989, og det ble foretatt etterberegning ettersom loven var gitt tilbakevirkende kraft. Synnøve Lassung var uenig og hevdet at loven innebar at det bare skulle foretas samordning med 55 % av hennes egenopptjente del. Avdødes del måtte i sin helhet holdes utenom.

For lagmannsretten har Synnøve Lassung sagt seg enig i at loven av 1989 - isolert sett - må forstås slik at det skal foretas samordning med 100 % av hennes egenopptjente del av tilleggspensjonen. Lagmannsretten er av samme oppfatning og nøyer seg på dette punkt med å vise til Trygderettens begrunnelse, særlig kjennelsen 16-17.

Synnøve Lassung anfører imidlertid at en slik regel vil være i strid med en korrekt forståelse av de samordningsregler Stortinget vedtok i 1966. Basert på statens tilbud til tjenestemannsorganisasjonene, gjøres gjeldende at det den gang ble innarbeidet en grunnleggende forutsetning om at det ikke skulle foretas samordning med tilleggspensjon opptjent ved inntekter som ikke var pensjonsgivende i Pensjonskassen. Denne forutsetning, som er lagt til grunn i Bjøraanesset-dommen, og som også hevdes å omfatte Asbjørn Lassungs opptjente tilleggspensjon ettersom han ikke var medlem av Pensjonskassen, la bånd på Stortingets lovgivningsmyndighet som Stortinget ikke kan bryte uten å komme i konflikt med prinsippet i Grundloven §105. Dette kan - slik lagmannsretten har oppfattet saksøkeren - også uttrykkes slik at hun, som følge av Stortingets behandling i 1966, ervervet en rettighet som ikke kan fjernes uten at hun gis full kompensasjon. Det får hun ikke når det samordnes fullt ut med hennes egenopptjente tilleggspensjon.

Lagmannsretten kan ikke se at det er noe hold i disse anførsler. Synnøve Lassung mottar en samordnet ytelse som er høyere enn det som følger av hennes opptjeningsgrunnlag i Pensjonskassen. Under henvisning til Statspensjonistdommen i Rt-1962-332 kan da ikke hevdes at hennes ervervede/opptjente rettigheter i Pensjonskassen er krenket ved den foretatte samordning. Etter rettens syn er det videre ikke grunnlag for å legge inn en slik forutsetning i forbindelse med lovbehandlingen i 1966 som saksøkeren gjør gjeldende. Tilleggspensjonen fra folketrygden kan således heller ikke være vernet mot den foretatte samordning. Retten ser slik på dette spørsmål:

I forbindelse med forberedelsen av folketrygdloven av 17. juni 1966 nr. 12 oppsto behov for å tilpasse statens pensjonsordninger til folketrygden. I den anledning ble det fra Stortingets sosialkomite og Sosialdepartementet gitt uttrykk for at man regnet med at staten og tjenestemannsorganisasjonene gjennom forhandlinger - innenfor en ramme som Stortinget kunne godta - ville finne frem til en rimelig løsning av de spørsmål som reiste seg.

Forhandlingene ble ført i februar-mars 1966. Embetsmennenes landsforbund utarbeidet den 8. februar 1966 et notat der man spesielt var opptatt av vanskelighetene med pensjon opptjent på grunnlag av biinntekter, overtidsgodtgjørelse o. l. som ikke var pensjonsgivende i Pensjonskassen, men som likevel kunne bli gjort til gjenstand for samordning ettersom det var foreslått at ytelser fra folketrygden fullt ut skulle gå til fradrag i statspensjonen. Notatet inneholder ikke noe om de spesielle situasjoner som oppstår når tilleggspensjon opptjenes av ektefeller.

Statens endelige tilbud i forhandlingene ble godtatt av samtlige tjenestemannsorganisasjoner unntatt Statstjenestemannskartellet. Uenigheten gjaldt et annet punkt enn det som omtales her. Pkt. 2 i statens tilbud, som imøtekom de forhold Embetsmennenes landsforbund hadde pekt på, var formulert slik:

"Folkepensjonens tilleggspensjon skal i alminnelighet i sin helhet gå til fradrag i tjenestepensjonen. Reglene forutsettes imidlertid utformet slik at den del av tilleggspensjonen som måtte være opptjent ved inntekter som ikke er pensjonsgivende i staten, heller ikke trekkes fra i tjenestepensjonen."

Etter at forhandlingene var avsluttet, fremmet Sosialdepartementet Ot.prp.nr.38 (1965-1966) om endringer i lovgivningen bl.a. om Statens pensjonskasse, og endringer i og tillegg til samordningsloven av 6. juli 1957 nr. 26. Tilleggsloven som inneholdt de aktuelle samordningsregler, ble så vedtatt ved lov av 17. juni 1966 nr. 16, samtidig med folketrygdloven. Tilleggsloven §4 hadde slik ordlyd:

1. Tilleggspensjon som samtidig ytes etter loven om folketrygd skal gå til fradrag i tjenestepensjonen etter følgende regler:

a. I alderspensjon eller invalidepensjon som er regnet etter full tjenestetid gjøres fradrag for hele tilleggspensjonen, dog med slik begrensning som måtte følge av punkt 2. Har vedkommende ikke full tjenestetid i staten, skal det gjøres fradrag i tjenestepensjonen med et beløp som svarer til så stor brøkdel av full tilleggspensjon fra folketrygden som den brøkdel tjenestepensjonen er beregnet etter, dog ikke mer enn faktisk opptjent tilleggspensjon.

b. I enkepensjon (enkemannspensjon) skal det etter tilsvarende regler som nevnt i bokstav a gjøres fradrag for tilleggspensjon fra folketrygden.

c. I barnepensjon skal det etter tilsvarende regler som nevnt i bokstav a gjøres fradrag for tilleggspensjon etter lov om folketrygd §10-11, nr. 2, tredje ledd.

2. Kongen gir nærmere regler om gjennomføringen av bestemmelsene i punkt 1, herunder særskilte regler om begrensning av fradraget etter punkt 1 for den del av tilleggspensjonen som måtte være opptjent ved inntekter som ikke er pensjonsgivende i Pensjonskassen."

Departementet viste i proposisjonen til tilbudet til organisasjonene og forutsetningen om at tilleggspensjon som skrev seg fra inntekter som ikke var pensjonsgivende i Statens pensjonskasse, skulle holdes utenfor ved fradragsberegningen. Dette var bakgrunnen for den fullmaktsbestemmelse som ble inntatt i tilleggsloven §4 nr. 2. Problemstillingen med tilleggspensjon opptjent av ektefeller, er ikke omtalt i proposisjonen.

I første omgang ble fullmaktsbestemmelsen ikke benyttet. Sosialdepartementet sendte imidlertid den 22. februar 1967 ut et notat av 24. januar s. å. til tjenestemannsorganisjonene for uttalelse. I notatet som gjelder regler om begrensning av fradrag i tjenestepensjon ved samordning med folketrygdens tilleggspensjon, redegjøres for forskjellige modeller for hvordan man kan unngå samordning med den del av tilleggspensjonen som ikke er pensjonsgivende i Pensjonskassen. Departementet kom herunder med forslag likelydende den fiktivfordels-regel som senere ble vedtatt, jfr. nedenfor. Problemstillingen med tilleggspensjon opptjent av ektefeller er fortsatt ikke berørt.

Vitnet Harald Orvin, tidligere direktør i Statens pensjonskasse, arbeidet i Pensjonskassen på denne tiden. Han skrev den 4. mars 1967 et notat der han bl.a. fremholdt:

"Enkepensjon fra tjenestepensjonsordning - kombinasjon av enke egenpensjon i folketrygden. ........ Men har enken også egen tilleggspensjon fra det 70. år, blir situasjonen noget eiendommelig. Etter folkepensjonsloven §7-4 skal enken i et slikt tilfelle ha 55 % av summen av egen tilleggspensjon og mannens tilleggspensjon. Men det hele er alderspensjon, og samordnes som en enhetlig alderspensjon.

Dette fører f. eks. til at en enke med høy enkepensjon fra tjenestepensjonsordning og en relativt beskjeden egenpensjon fra folketrygden vil i mange tilfelle få sin egen alderspensjon fra folketrygden samordnet helt bort. Jeg har ikke her hatt tid til å regne noen eksempler, men kan godt gjøre det om ønskes. Men prinsipielt er det hele klart: en har fått et system i folketrygden med overgang til alderspensjon, som ikke er i samsvar med de innarbeidede pensjonsordninger, som samtlige lar en enkepensjon være enkepensjon også etter aldersgrensen. Og dette får samordningsmessige konsekvenser som vel er lite observert av tjenestemennene og deres talsmenn."

Arbeidet med de aktuelle samordningsregler ble videreført i Ot.prp.nr.20 (1972-1973). Bl. a. med henvisning til et forslag fra flertallet i Pensjonskasselovutvalget, gikk departementet inn for å lovfeste fiktivfordels-regelen for å unngå samordning av opptjent tilleggspensjon som ikke var pensjonsgivende i Statens pensjonskasse. Heller ikke ved denne anledning ble det sagt noe om de særlige spørsmål forbundet med tilleggspensjon opptjent av ektefeller, og de samordningsmessige konsekvenser som Orvin hadde pekt på i notatet fra mars 1967.

Ved lov av 15. desember 1972 ble fiktivfordels-regelen inntatt som nytt punkt 2 i tilleggsloven med slik ordlyd:

2. Ved anvendelse av bestemmelsene under nr. 1 skal det ikke tas omsyn til den del av tilleggspensjonen fra folketrygden som måtte overstige en antatt tilleggspensjon fra folketrygden beregnet slik at sluttpoengtallet settes lik det poengtall som svarer til vedkommendes pensjonsgrunnlag i Pensjonskassen."

Den tidligere fullmaktsbestemmelsen i §4 nr. 2 ble flyttet over til en ny §4 nr. 3 som lød:

3. Departementet kan gi nærmere regler om gjennomføringen av bestemmelsene under nr. 1 og 2, herunder gi spesielle regler om gjennomføring av bestemmelsene for tidsrommet 1. januar 1967 til 31. desember 1972."

Sosialdepartementet fastsatte den 9. april 1973 - i medhold av fullmaktsbestemmelsen i tilleggsloven - nærmere regler om beregningen av det sluttpoengtall som omhandles i tilleggsloven §4 nr. 2. Avslutningsvis i brev av samme dag til Statens pensjonskasse bemerket departementet:

"Departementet har ikke funnet å burde treffe bestemmelse om at tilleggspensjon fra folketrygden som er tjent opp av annen person enn den som har tjent opp tjenestepensjonen, skal holdes utenfor samordningen slik som foreslått av Pensjonskassen."

Departementet kom tilbake til saken i Ot.prp.nr.36 (1977-1978). Denne gangen tok departementet opp spørsmålene knyttet til tilleggspensjon opptjent av ektefeller. Departementet foreslo innført følgende regel:

"Ved samordning av en ikke ervervsprøvet enkepensjon fra tjenestepensjonsordning skal det ikke tas omsyn til enkens egen opptjente tilleggspensjon fra folketrygden. Departementet fastsetter nærmere forskrifter for slikt samordningsfritak."

Departementet kommenterte forslaget slik på 23 i proposisjonen:

"Etter gjeldende samordningsbestemmelser skal det gjøres fradrag i tjenestepensjon for opptjent tilleggspensjon i folketrygden. Samordningsbestemmelsene på dette område skiller ikke mellom den tilleggspensjon som enken selv måtte ha opptjent og tilleggspensjon hun får på grunn av mannens opptjening. Det beregnes samordningsfradrag av hele tilleggspensjonen på samme måte som når det gjelder grunnpensjonen. Tjenestemannsorganisasjonene har reist innvendinger mot denne samordning. Det anføres at når enken har rett til enkepensjon fra Pensjonskassen ved siden av lønn, må hun også kunne beholde den tilleggspensjon hun har opptjent i folketrygden ved siden av enkepensjonen, d. v. s. at hennes egen opptjente tilleggspensjon i folketrygden ikke bør samordnes med enkepensjonen fra Pensjonskassen. Denne tilleggspensjon er erstatning for bortfall av lønn. Slik som forholdene er i dag, vil en enke som har hatt enkepensjon ved siden av lønn, få sterk nedgang i sin inntekt når hun slutter i ervervslivet. Samordningen fører ofte til at hun bare blir sittende igjen med en inntekt som svarer til enkepensjonen."

Forslaget ble ikke tatt opp av Stortingets sosialkomite som uttalte i Innst.O.nr.80 (1978-1979) side 8:

"Komiteen finner at det foreliggende forslag innebærer en ikke ubetydelig forbedring av samordningsbestemmelser som kan virke urimelige. På den annen side har forslaget et meget snevert siktemål. Det bidrar ingenting til å løse problemer som komiteen har nevnt ovenfor, og er snarere med på å fremme nye skjevheter ved at forslaget ikke gjelder ervervsprøvet enkepensjon. Komiteen kan heller ikke i denne forbindelse se bort fra de generelle regler for samordning der det blant annet fastslås at hele tilleggspensjonen skal gå til fradrag i tjenestepensjonen. Ut fra dette og en jamføring med andre samordningspliktige grupper kan ikke komiteen se at denne gruppe enkepensjonister har noe særskilt krav på bedre samordningsregler. Komiteen kan derfor på det nåværende tidspunkt ikke slutte seg til departementets forslag. Komiteen ber istedet om at forslaget blir sett i sammenheng med alle de innvendinger som komiteen har gitt uttrykk for, og at departementet snarest fremmer forslag som gir en mere helhetlig løsning for enkepensjonister."

Ved Stortingets behandling i 1979 ble bestemmelsene i tilleggsloven i uendret form overført til samordningsloven under §23. Dette skjedde ved lovendring av 8. juni 1979 nr. 52. Bestemmelsene har etter dette blitt stående i samordningsloven. Som nevnt innledningsvis ble de endret i 1989 da reglene fikk sin nåværende form. Med den endring av praksis man da ønsket å gjennomføre, la både Sosialdepartementet og flertallet i Stortingets forbruker- og administrasjonskomite til grunn at det var nødvendig å gå veien om formell endring av samordningsloven §23.

For ordens skyld nevnes at spørsmål i forbindelse med samordning av tjenestepensjon og tilleggspensjon fra folketrygden ble behandlet i Stortinget i slutten av mars 1992, bl.a. på grunnlag av St. meld. nr. 29 (1991-92). Det er på det rene at denne behandlingen er uten betydning for nærværende tvist.

Lagmannsretten konstaterer etter dette at staten i 1966 forpliktet seg til ikke å foreta samordning med den del av tilleggspensjonen som måtte være opptjent ved inntekter som ikke var pensjonsgivende i Statens pensjonskasse, men som bare ga tilleggspensjon i folketrygden. Tilleggspensjon opptjent av ektefeller var ikke fremme i diskusjonen den gang, og - med unntak for Orvins notat fra 1967 - synes denne problemstilling heller ikke å ha vært tatt opp eksplisitt før langt ut på 1970-tallet. Uansett hva det ellers måtte være berettiget å legge i statens tilbud fra 1966, kan det etter rettens syn ikke være på sin plass å innfortolke en slik begrensning med hensyn til tilleggspensjon opptjent av ektefeller som saksøkeren har gjort gjeldende. Tilbudet tok i det hele tatt ikke sikte på situasjoner av denne art. Etter 1989-regelen foretas det nå samordning med 100 % av medlemmets egenopptjente tilleggspensjon i folketrygden med pensjonen fra Pensjonskassen så langt inntektene også er pensjonsgivende i Pensjonskassen. Dette harmonerer med statens tilbud i 1966 som tok sikte på å hindre samordning der det ikke forelå parallellitet i opptjeningsgrunnlaget. At medlemmet av Pensjonskassen - i dette tilfelle Synnøve Lassung - får relativt lite igjen for avdøde ektefelles opptjening i folketrygden, er en konsekvens av den tekniske regel i folketrygdloven §7-4 om beregning av lengstlevendes alderspensjon når begge ektefeller har opptjent tilleggspensjon i folketrygden.

Ordlyden i den lov som ble vedtatt i 1966, gir heller ingen støtte for saksøkerens syn. Tvertimot innførte man i tilleggsloven §4 nr. 1 bokstav a og b et helt generelt prinsipp om at det i alderspensjon og enkepensjon fra Statens pensjonskasse skulle foretas samordning med hele tilleggspensjonen fra folketrygden. Begrensningsregler basert på statens tilbud skulle gis av Kongen. Slike regler kom først i 1972, men heller ikke de fanget opp ektefellesituasjonen. Rettstilstanden var etter dette rimelig klar. Det skulle foretas samordning med hele tilleggspensjonen hva enten den skrev seg fra medlemmets eller ektefellens opptjening, slik Orvin påpekte i notatet fra mars 1967.

Den senere utvikling bekrefter denne forståelsen av statens tilbud og de gitte regler. Det er videre ingen tvil om at Stortinget var oppmerksom på at det ble foretatt fullstendig samordning med gjenlevendes hele tilleggspensjon. Det er i så måte tilstrekkelig å vise til merknadene fra Stortingets sosialkomite i 1979 slik de er referert foran. At Stortinget den gang kan ha vært skeptisk til denne praksis og ideelt sett ønsket en annen regel, er i denne sammenheng uten betydning. Poenget er at Stortinget - med kjennskap til den praksis som var etablert og fulgt i mer enn 10 år - ikke direkte tok avstand fra denne eller i det minste antydet at slik samordning ikke hadde vært tilsiktet i 1966. Det kan da ikke hevdes at 1989-regelen skulle være i strid med statens tilbud til organisasjonene eller tilleggsloven av 1966. Noen krenkelse av ervervede rettigheter har således ikke funnet sted, og det er følgelig ikke nødvendig for retten å gå inn på de grunnlovsspørsmål som har vært reist i den forbindelse.

Lagmannsretten er etter dette enig i Trygderettens avgjørelse. Søksmålet kan følgelig ikke føre frem, og Statens pensjonskasse blir å frifinne.

Statens pensjonskasse har ikke nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

Statens Pensjonskasse frifinnes.