LE-1992-1823

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1995-05-08
Publisert:	LE-1992-01823
Stikkord:	Ekspropriasjonsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Toten herredsrett Nr. 93-00369 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01823 B.
Parter:	Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Thallaug). Saksøkt: Kai Lervold, Ole Graasten og Anne Marie Birkelund (Prosessfullmektig: Advokat Arne B. Krokeide).
Forfatter:	Rettens formann: Lagmann Raamund Stuhaug, formann Skjønnsmenn: 1. Siv.ing. Arne Mellerud 2. Gårdbruker Asbjørn Kleiven 3. Byggmester Rolf Rotstigen 4. Bygningsing. Arne P. Aanæs
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2

Skjønnet gjelder fastsetting av erstatninger i forbindelse med eiendomsinngrep til omlegging m.v. av riksvei 246 på en strekning ved Bøverbru tettsted, Vestre Toten.

De planlagte eiendomsinngrep er nå gjennomført.

Toten herredsrett avsa 27. mai 1994 skjønn med slik slutning:

1. Erstatning etter de saksøkte fastsettes under henvisning til refererte alminnelige og spesielle skjønnsforutsetninger, den nedlagte påstand og rettens bemerkninger, slik som anført under III for de enkelte takstnummer.

Av erstatningsbeløpene betales årlig rente på 8 - åtte - prosent p.a. fra eiendommene tas i bruk og til betaling skjer.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland pålegges innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn å betale saksomkostninger til de saksøkte v/advokat Arne B. Krokeide med kr 16071,- - kronersekstentusenogsyttien -.

Sakens nærmere sammenheng fremgår av herredsrettens skjønn og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende:

De saksøkte Kai Lervold og Ole Graasten/Anne Marie Birkelund har i rett tid begjært overskjønn.

Skjønnsforhandlingene er holdt på Gjøvik 4. april 1995. Med status som vitne møtte overingeniør Øystein Skappel på vegne av Vegsjefen i Oppland. Av de saksøkte møtte Kai Lervold og Ole Graasten personlig. På vegne av Anne Marie Birkelund møtte ektefellen Henrik Birkelund. Det ble foretatt befaring. Under befaringen møtte de samme som var til stede i retten. Dokumentasjonen går frem av rettsboken.

Ingen av partene reiste innvendinger mot at overskjønnet ble fremmet. Partene var enige om at de alminnelige og spesielle skjønnsforutsetninger som gjaldt ved herredsrettens skjønn også skulle gjelde for overskjønnet. For overskjønnet er det imidlertid gitt et tillegg til de spesielle skjønnsforutsetningene for så vidt gjelder gnr 63, bnr 94 under takst nr 1.

Når det gjelder innholdet av de alminnelige skjønnsforutsetningene viser en til herredsrettens skjønn, side 5-10. Når det gjelder innholdet av de spesielle skjønnsforutsetninger, viser en til de enkelte takster.

Begge parter har nedlagt påstand om at overskjønnet må bli fremmet. De saksøkte har dessuten lagt ned påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten.

Staten v/Vegsjefen i Oppland har for lagmannsretten, generelt, i det vesentlige gjort gjeldende:

Partene er enige om at erstatningene for eiendomsinngrepene skal fastsettes etter det såkalte verdidifferanseprinsippet, jf Rt-1976-1507, slik herredsretten har anvendt dette prinsippet.

Bortsett fra for takst nr 3 er ekspropriasjonen begrenset til små grunnarealer. Det sentrale er således spørsmålet om tilkjennelse av ulempeerstatninger. For å kunne få ulempeerstatning må den enkelte eiendom ha ulemper som overstiger naboloven tålegrense, jf naboloven §2. Ved vurderingen må det bygges på at omleggingen m.v. av riksveg 246 på stedet må vurderes som ventelig etter forholdene.

De saksøkte har for lagmannsretten i de vesentlige, generelt, gjort gjeldende:

Det er riktig at partene er enige om anvendelsen av "differanseprinsippet" ved fastsetting av erstatningene, slik prinsippet er anvendt av underskjønnet.

For de eiendommene overskjønnet gjelder, har inngrepene hatt avgjørende betydning. Støyproblemene er sentrale for alle eiendommene. Støyen er øket vesentlig, og overstiger langt det eierne uten erstatning må finne seg i etter reglene i naboloven.

Selv om Bøverbru er et tettsted, var det ikke ventelig med en veiomlegging som ville føre til så store støyulemper som det er tale om.

Når det gjelder partenes øvrige anførsler, vises til de takstnummer overskjønnet gjelder.

Lagmannsretten bemerker:

Ved utmåling av erstatningen vil retten benytte differanseprinsippet slik dette er anvendt av underskjønnet. Dette innebærer at erstatningen for den enkelte eiendom vil bli fastsatt til ett samlet beløp.

I samsvar med naboloven §2, og etablert rettspraksis, kan det bare tilkjennes ulempeerstatninger der ulempen for den enkelte eiendom overstiger det som antas å være naboloven tålegrense.

Det nevnes i den forbindelse at selv om veiomlegging etter forholdene på stedet over tid måtte vurderes som påregnelig, overstiger de påførte støyulemper det som var ventelig. For samtlige må det derfor i tillegg til erstatning for avstått grunn, utmåles erstatning for støyulemper.

Det vises ellers til de enkelte takster. Det nevnes at ingen av partene har hatt innvendinger mot underskjønnets fastsettelse av avsavnsrenten, jf de alminnelige skjønnsforutsetninger, pkt 3. Det skal etter dette regnes med 8 % p.a. i avsavnsrente.

Lagmannsretten beholder samme takstinndeling som ved underskjønnet.

De enkelte takster:

Takst nr 1 gnr 60, bnr 8 og gnr 63, bnr 94 Eier: Kai Lervold

Som nevnt av underskjønnet er gnr 60, bnr 8 en kombinert boligog forretningseiendom på ca 1,3 dekar. Gnr 63, bnr 94 er en utskilt parsell på ca 3,3 dekar fra et tidligere stasjonsområde med stasjonsbygning, som tilhørte den nedlagte Skreia-banen.

Ekspropriasjonens omfang:

1. Fra gnr 60, bnr 8, erverves 80 m2 grunn til frisiktsområde langs vei og tap av vegetasjon, se underskjønnet.

2. Fra gnr 63, bnr 94, 220 m2 grunn til gangvei over udyrket mark og 120 m2 udyrket mark til avløpsgrøft.

Spesielle skjønnsforutsetninger

Partene er enige om at de samme skjønnsforutsetninger som gjaldt ved herredsrettens behandling, fortsatt skal gjelde. I tillegg kommer følgende:

For gnr 63, bnr 94: Eventuell skade på grunnmur på grunn av rystelser/vibrasjoner, som følge av veitrafikken, holdes utenfor skjønnet.

De øvrige spesielle skjønnsforutsetninger fremgår av underskjønnet, side 14.

Saksøkte har krevet følgende erstatninger:

I. For gnr 60, bnr 8:

1. Erstatning for avstått grunn.

2. Erstatning for tapt vegetasjon.

3. Erstatning for ulemper på gjenværende eiendom.

Som nevnt av underskjønnet drev eieren antikvitetshandel på eiendommen. Hans privatbolig er også der. Løsøreauksjoner har vært holdt på gårdsplassen.

Saksøkeren har i det vesentlige anført:

Selv om eiendommen er påført støy, er det ikke tale om en slik økning av støybelastningen at det i fremtiden ikke kan avholdes løsøreauksjoner der. Når eieren har valgt å kjøpe en ny eiendom for der å kunne fortsette sin virksomhet, skyldes dette hans eget valg, bl.a. fordi den nåværende eiendom er for liten for virksomheten.

Saksøkte har i det vesentlige anført:

Etter eiendomsinngrepet har eieren på grunn av de påførte støyproblemer innstilt sin tidligere virksomhet med løsøreauksjoner på gårdsplassen. Situasjonen gjør at budgivning ikke lenger lar seg gjennomføre. Det har ikke vært holdt auksjoner etter at veiomleggingen ble gjennomført. På grunn av forholdene vil eieren flytte sin virksomhet til en annen eiendom han nå har ervervet.

Retten bemerker:

Støyproblemene overstiger etter rettens vurdering det som er akseptabelt etter forholdene, jf naboloven regler m.v. Veien ligger nær et veikryss og har fått adskillig større støybelastning enn tidligere. Retten er imidlertid som herredsretten kommet til at støybelastningen ikke hindrer eieren fra som tidligere, å drive auksjonsvirksomhet. En finner imidlertid at det på grunn av ulemper er grunnlag for å øke den tilkjente erstatning vesentlig.

Erstatning

Kr 50000,-.

II For gnr 63, bnr 94 er det krevet følgende erstatning:

1. Erstatning for grunn og rådighetsinnskrenkninger.

2. Erstatning for ulemper påført gjenværende eiendom.

I stasjonsbygningen som er oppført i 1902 er det foruten pakkhus m.v. en mindre leilighet som eieren hittil har leiet ut for en månedlig leie stor kr 3500,-. Leieforholdet er nå opphørt. Til eiendommen hører også et mindre uthus. Den omlagte veien går nær eiendommens yttergrense på den nedlagte jernbanetraséen.

Saksøkeren har i det vesentlige anført:

Eiendommen var også tidligere betydelig trafikkbelastet på grunn av sin nærhet til nabo. Leiligheten i stasjonsbygningen kan fortsatt leies ut, uten hensyn til de endrede forhold. Inne i leiligheten er det ikke blitt støy som kan ha noen betydning for utleiemulighetene. Leilighetens utendørsareal ligger på den del av eiendommen som vender vekk fra veien. På uteplassområdet er det således ikke tale om noen støybelastning av betydning.

Saksøkte har i det vesentlige anført:

Leiligheten i stasjonsbygningen er det, på grunn av situasjonen, ikke lenger mulig å leie ut og tapet ved dette må erstattes. Videre er det påført ulemper ved en nyetablert avløpsgrøft og ved at adkomsten til uthusbygningen ikke lenger gir mulighet for hestehold, som var planlagt.

Retten bemerker:

Etter utføring av fasadetiltak mot vei, der leiligheten i stasjonsbygningen ligger, må det etter rettens vurdering fortsatt være mulig med bortleie som før. Det kan ikke sees at mulighetene for hestehold er vesentlig endret som følge av inngrepet. Det regnes imidlertid med ulemper som følge av en ny dreneringsgrøft.

Erstatningsfastsettingen baserer seg etter det foran nevnte på at leiligheten ved diverse tiltak fra eierens side fortsatt er mulig å leie ut. For ulemper, og for utgifter ved støytiltak, må imidlertid eieren tilkjennes erstatning. Det er ikke funnet grunnlag for å endre underskjønnets fastsetting.

Erstatning

Kr 90000,-.

Takst nr 3: Eiendom: Gnr: 82, bnr 3 Eier: Ole Graasten og Anne Marie Birkelund

Ekspropriasjonens omfang: Det erverves 1108 m2 tomtegrunn, samt noe vegetasjon, se underskjønnet.

Som nevnt av underskjønnet dreier det seg om en boligeiendom på ca 3,8 dekar med påstående hus. Veiomleggingen har ført til øket trafikk langs adkomstpartiet til eiendommen. I tillegg medfører veiomlegging at grunn mellom huset og Bøvra elv må avstås. Ved veiomleggingen nedenfor huset er det videre på grunn av nyetablering av vei påført støyproblemer.

Spesielle skjønnsforutsetninger

Disse er de samme som ved herredsrettens behandling, jf herredsrettens skjønn, side 16, som en viser til.

Saksøkte har krevet følgende erstatninger:

1. Erstatning for avstått grunn

2. Erstatning for tap av vegetasjon

3. Erstatning for ulempe på gjenværende eiendom

Saksøkeren har i det vesentlige anført:

Det avståtte areal har ingen selvstendig salgsverdi. Også etter inngrepet har eiendommen et stort og tilstrekkelig uteareal. Det er tvilsomt om veiomleggingen har ført til støyulemper som overstiger det eierne uten erstatning må finne seg i, jf det som tidligere anført om at bare ulemper utover "tålegrensen" kan erstattes.

Saksøkte har i det vesentlige anført:

Fordi det er tale om en grunnavståelse som er større enn det underskjønnet regnet med, må erstatningen økes. Selv om den omlagte veien ligger litt lenger vekk fra inngangspartiet enn tidligere, må det regnes med betydelig mer støy på grunn av trafikkøkning og fordi veien ligger i stigning. Det er etablert en vei på nedsiden av eiendommen på det avståtte arealet, som har gitt adskillig økte støyproblemer. Veiomleggingen har dessuten ført til at eieren er avskåret fra naboskapet til elven Bøvra.

Ekspropriasjonen har ellers avskåret en mulig fremtidig utbygging på eiendommen.

Retten bemerker:

Det avståtte areal beskjærer eiendommen betydelig og er nå oppgitt til 1108 m2, mot 870 m2 for underskjønnet. Selv om arealet etter forholdene neppe var selvstendig salgbart før inngrepet, har inngrepet betydning for eiendommens fremtidige salgs- og bruksverdi. Det regnes også med støyulemper utover det eierne uten erstatning må finne seg i.

Sett hen til støybelastningen og økningen i avstått areal, finner lagmannsretten grunnlag for en økning av herredsrettens erstatning.

Erstatning

Kr 45000,-.

Saksomkostninger

Overskjønnet som er begjært av de saksøkte, har for begges vedkommende ført til økning av erstatningene, bortsett fra for gnr 63, bnr 94 under takst nr 1. Vegvesenet må dekke de saksøktes utgifter ved overskjønnet, skjønnsloven §54a, jf §54. Selv om det ikke er tilkjent øket erstatning under takst nr 1 vedrørende gnr 63, bnr 94, hadde grunneieren etter rettens vurdering rimelig grunn til å begjære overskjønn, da vurderingen var vanskelig og derfor tvilsom. I samsvar med fremlagt oppgave settes omkostningene til kr 11700,-. Saksøkeren har ikke hatt innvendinger mot oppgaven.

Skjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Skjønnet fremmes mot erstatninger som fastsatt foran.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland til de saksøkte 11700 -elvetusensyvhundre- kroner.

3. De lovbestemte utgifter ved overskjønnet dekkes av Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker regnet fra forkynnelsen.