LE-1992-2028
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-10-12 |
| Publisert: | LE-1992-02028 |
| Stikkord: | Skatterett, Eiendomsskatt for kraftverk, Tidl |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eiker, Modum og Sigdal herredsrett Nr. 91-00923 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02028 A. |
| Parter: | Ankende part: 1. Buskerud Energi AS 2. Drammen Energiverk 3. Ramfoss Kraftlag (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Kraft). Motpart: Modum kommune (Prosessfullmektig: Advokat Olav Bergsaker). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Dag Stousland, formann 2. Lagdommer Erik Melander 3. Sorenskriver Ole Haugstad |
| Lovhenvisninger: | Byskatteloven (1911) §4, §5, Eigedomsskattelova (1975) §33, Tvistemålsloven (1915) §172, §178, §180, Forvaltningsloven (1967) §10, §6, §2, Energiloven (1990) |
Saken gjelder fastsettelse av eiendomsskattetakst for kraftverk etter byskatteloven §4 og §5.
Med hjemmel i lov om eiendomskatt §2 vedtok Modum kommune å innføre eiendomsskatt i kommunen, med virkning fra 1. januar 1990. Grunnlaget for beregning av eiendomsskatt er skattetakst som bestemt i byskatteloven §4 og §5, som fortsatt gjelder på dette området, jf lov om eiendomsskatt §33. Blant de som ble berørt av kommunens vedtak var ialt 6 kraftverk i Drammenselvvassdraget, nemlig Geithusfoss kraftverk, Embretsfoss kraftverk, Døvikfoss kraftverk, Kaggefoss kraftverk, Gravfoss kraftverk og Ramfoss kraftverk. Eiendomsskattetakstnemnda i Modum, som hadde benyttet seg av Hydrologiservice AS som konsulent, avhjemlet den 13. februar 1990 i alt 3 takster vedrørende de nevnte kraftverk. I takstene het det om verdifastsettelsen bl.a.: Ved vurdering av salgsverdien har takstnemnda lagt vesentlig vekt på det resultat som framkommer ved en lønnsomhetsberegning for kraftanleggene.
Når det gjelder de prinsipper som er lagt til grunn ved vurderingen av salgsverdien, vises forøvrig til utredning fra Hydrologiservice A/S som takstnemnda i det alt vesentlige har basert seg på.
Eierne av kraftverkene begjærte overtakst. Til å bistå overskattetakstnemnda i dens arbeid ble advokat Olav Bergsaker engasjert, partner i advokatfirmaet Vislie, Ødegaaard og Kolrud. Det ble i anledning klagene innhentet uttalelse fra Hydrologisevice AS. Overskattetakstnemnda, som avhjemlet sine takster den 25. april 1991, foretok egne lønnsomhetsberegninger for kraftverkene. Ved disse beregningene fant en - til kraftselskapenes gunst - at prisene for fast kraft måtte settes lavere, og kapitaliseringsrentefoten høyere, enn hva eiendomsskattetakstnemnda hadde lagt til grunn. Overskattetakstnemnda kom således ved sine lønnsomhetsberegninger til gjennomgående lavere verdier enn eiendomsskattetakstnemnda. Overskattetakstnemndas takstverdier ble likevel til dels betydelig høyere, bl.a. fordi denne nemnda fant å vektlegge hva det ville koste å bygge tilsvarende kraftverk i dag (såkalt teknisk substansverdi). Klagene ble derfor avgjort til kraftselskapenes ugunst.
De tre eierne av kraftverkene tok den 17. oktober 1991 ut stevning mot Modum kommune, med påstand om opphevelse av overskattetakstnemndas takster. Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 6. april 1992 dom med slik domsslutning:
1. Modum kommune frifinnes.
2. Buskerud Energi AS, Drammen Energiverk og Ramfoss Kraftlag dømmes til å betale saksomkostninger til Modum kommune med kr 95755,- - kronernittifemtusensjuhundreogfemtifem 00/100 - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom.
Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises det til herredsrettsdommen.
Buskerud Energi AS, Drammen Energiverk og Ramfoss kraftlag (heretter eierselskapene) har rettidig påanket herredsrettens dom i sin helhet. Modum kommune har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo den 19. september 1994 og påfølgende 3 dager. Det ble avhørt i alt 5 vitner. Om hva som ble dokumentert vises det til rettsboken. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
De ankende parter, eierselskapene v/advokat Øyvind Kraft, har for lagmannsretten særlig anført:
Overskattetakstnemnda har ved fastsettelsen av takstene sett bort fra egne beregninger om rentabilitet. I stedet har nemnda feilaktig tatt utgangspunkt i substansverdibetraktninger. Ved skjønnet har nemnda dessuten - også det feilaktig - lagt vekt på salgspriser som hadde vært oppnådd ved salg av kraftverk tidligere. Etter eierselskapenes syn er det et rettslig bindende prinsipp at beregninger om rentabilitet skal ligge i bunnen, og danne grunnlaget for taksering av kraftverk. Riktignok er det hovedregelen ved taksering av industrieiendommer - der virksomheten er lønnsom - at vurderinger om teknisk substansverdi legges til grunn. Hovedregelen gjelder imidlertid ikke ved taksering av kraftverk. De ankende parter viser til takseringspraksis, som for kraftverk har vært så vidt fast og langvarig at den har sedvanerettslig karakter. Også rettspraksis støtter de ankende parters syn, anføres det, og særlig avgjørelsen i Rt-1991-98 må sies å være et prejudikat. I denne situasjon følger det også av likhetsprinsippet ved beskatning at overskattetakstnemndas takster ikke kan opprettholdes. Med de foreliggende takster er eierselskapenes konkurransemessige stilling forrykket. I forhold til eierselskapene fremstår takstene som vilkårlige og urimelige.
Etter byskatteloven §5 var det overskattetakstnemndas oppgave å finne frem til den takserte verdi pr. 1. januar 1990 som eiendommen kunne antas å bli avhendet for "...under sedvanlige omsætningsforhold ved frit salg." Mot slutten av 1980-tallet endret kraftmarkedet seg. Man avviklet systemet med at Stortinget årlig skulle fastsette prisen på kraft levert fra Statskraft, og at kraftkommunene skulle ha bestemmende myndighet over prisene på kraft levert lokalt fra de kommunalt eide kraftverkene. Det hadde oppstått en situasjon med overskudd av kraft i markedet. Resultatet av denne utvikling var et marked basert på konkurranse, og et betydelig prisfall på både fast og tilfeldig kraft. Hensynet til et marked basert på konkurranse er også fremhevet i forarbeidene til Energiloven av 1990. Her fremgår det bl.a. at en hadde som formål å utvikle et tilstrekkelig antall uavhengige kjøpere og selgere av kraft, med sikte på at det skulle bli et omfattende kraftmarked på tvers av tradisjonelle forsyningsområder (Ot.prp.nr.43 (1989-90) 15 flg.). Det må antas at ingen kjøper ville være villig til, under slike markedsforhold, å betale en kjøpesum basert på et kraftverks tekniske substansverdi, eller på salgspriser oppnådd da markedet var regulert. Under slike forhold er det kraftmengden og den pris kraftverket kan ventes å oppnå som naturlig står sentralt for kjøperen, når han skal vurdere hvilken pris han vil være villig til å tilby. Eierselskapene fremhever at det i denne situasjon i alle fall var feil å se helt bort fra rentabilitetsberegninger, slik det må legges til grunn at overskattetakstnemnda gjorde. For øvrig har eierselskapene også innvendinger til de prisforutsetninger som overskattetakstnemnda bygget på i sine beregninger om rentabilitet. Bl.a. er det vist til at det i vårt tilfelle dreier seg om elvekraftverk uten reservemagasiner. Noen mulighet til å forskyve vannføringen i vassdraget til vinterstid - da kraftprisene er høyere - er det ikke.
Eierselskapene anfører videre at takstene i alle fall må oppheves fordi overskattetakstnemnda lot seg bistå av advokat Olav Bergsaker som sakkyndig, og han må anses for inhabil. Advokaten er partner i et advokatfirma som bl.a. er sekretariat for kraftkommunenes interesseorganisasjon, Landssamanslutninga av vasskraftkommunar (LVK). LVK er en meget betydelig klient for advokatfirmaet. Det må antas at advokat Bergsaker, ved sin deltakelse som juridisk sakkyndig og sekretær for nemnda, innvirket på resultatene som Overskattetakstnemnda kom frem til. Innsigelsene mot advokat Bergsaker som sakkyndig ble reist allerede for overskattetakstnemnda. Inhabilitet følger av forvaltningsloven §6 jf §10.
Eierselskapene har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:
1. Modum overtakstnemnds eiendomsskattetakster over anleggene til Buskerud Energi AS, Drammen Energiverk og Ramfoss Kraftlag, datert 25. april 91, oppheves.
2. Buskerud Energi AS, Drammen Energiverk og Ramfoss Kraftlag tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Lagmannsretten. I tillegg dømmes Modum kommune til å betale lovens forsinkelsesrenter av de ankende parters saksomkostninger for herredsretten fra og med 14 dager fra dommens forkynnelse.
Modum kommune, v/ advokat Olav Bergsaker, henholder seg til herredsrettens dom, og kan også i hovedtrekk slutte seg til herredsrettens domsgrunner. For lagmannsretten har kommunen særlig anført:
Det bestrides at det ved eiendomsskattetaksering av kraftverk er et rettslig bindende prinsipp at rentabilitetsberegninger skal danne grunnlaget. Beregninger over rentabilitet er en av flere hjelpeberegninger som det ved den enkelte taksering vil kunne være relevant å ta i betraktning. En annen type hjelpeberegning er en teknisk verdiberegning. Her spørres det etter hva det vil koste å bygge tilsvarende anlegg nytt, med fradrag for slit og elde. Poenget med slike beregninger ligger i betegnelsen; de inngår som hjelpemidler i forbindelse med det skjønn som skal utøves. Ved skjønnet må det tas hensyn til alle forhold som antas å kunne ha betydning for hva en kjøper vil være villig til å betale, herunder opplysninger om tidligere oppnådde salgspriser for samme eller sammenlignbare kraftverk. Hvilken vekt som ved taksten skal legges på de enkelte forhold, eller på resultatet av hjelpeberegninger, er et skjønnsmessig spørsmål som ikke kan overprøves av domstolene.
Endringene i kraftmarkedet mot slutten av 1980-årene var resultat av at det hadde oppstått overskudd på kraft. Det var overskuddsvolumene som ble omsatt til lavere priser enn tidligere. Statistikk over gjennomsnittsprisen på kraft viser økning i perioden. Lovgivningsarbeidet som pågikk, bidro riktignok til å skape usikkerhet i markedet, og resultatet av dette arbeid ville kreve tilpasninger. Det var imidlertid ikke grunn til å anta at en ved inngangen til 1990 sto overfor en utvikling som ville ha varig og betydelig påvirkning på kraftverkenes objektive omsetningsverdi. Den senere utvikling har vist at forholdene har stabilisert seg. Etter kommunens syn var det derfor heller ikke i 1990 grunnlag for å etablere forskjeller i takseringsprinsipper, mellom industrieiendommer og kraftverk. Det er enighet om at det ved taksering av industrieiendommer er relevant å ta utgangspunkt i byggekost som nytt, med fradrag for slitasje og elde. Kommunen kan ikke se at det rettslig sett gjelder noe annet for taksering av kraftverk.
I vår sak la ikke overskattetakstnemnda bare vekt på en ren teknisk verdivurdering. Nemnda foretok, med en slik verdivurdering som grunnlag, et skjønn der en rekke andre faktorer var hensyntatt. Nemnda kom derved frem til en norm for teknisk verdi, og det var denne normen som ble lagt til grunn ved takstene. Kommunen kan ikke se at nemnda vektla forhold som den ikke hadde adgang til å ta i betraktning, og selve skjønnet kan domstolene som nevnt ikke overprøve.
Heller ikke kan eierselskapenes anførsel om at takstene virker vilkårlige eller urimelige føre frem. Det kreves i så fall at nemnda handlet klanderverdig, noe som ikke er tilfelle her. Kommunen slutter seg på dette punkt fullt ut til herredsrettens vurdering av nemndas arbeid. Det foreligger ikke brudd på prinsippet om likebehandling ved beskatningen. Kommunen viser til at en rekke kommuner har unnlatt å skrive ut eiendomsskatt. Lovgiveren har for øvrig overlatt til kommunene å fastsette nivået for slik beskatning.
Kommunen bestrider at advokat Bergsaker var inhabil som juridisk sakkyndig for overskattetakstnemnda, og at takstene av den grunn må oppheves.
Modum kommune har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom av 6. april 92 stadfestes.
2. Modum kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Begge prosessfullmektiger har i sine prosedyrer trukket inn juridisk teori og en rekke rettsavgjørelser, som lagmannsretten nedenfor kommer tilbake til i nødvendig utstrekning.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:
Overskattetakstnemnda skulle finne frem til kraftverkenes verdi etter "sedvanlige omsætningsforhold". I herredsrettens dom er det utførlig gjort rede for hvilke verdsettelsesprinsipper med hjelpeberegninger som nemnda arbeidet med. Det er her tilstrekkelig å vise til herredsrettens redegjørelse, hvorav det bl.a. fremgår at nemnda gjorde omfattende og grundige rentabilitetsberegninger. Lagmannsretten er generelt enig med herredsretten i at nemnda har foretatt en grundig gjennomgåelse av de forhold som normalt er egnet til å påvirke kraftverkenes salgsverdi.
I takstene er det på flere steder uttalelser til støtte for at nemnda ved skjønnet tok resultatene av rentabilitetsberegningene i betraktning. Lagmannsretten finner likevel - som herredsretten - å måtte legge til grunn at nemnda i realiteten så bort fra resultatene av disse beregningene. Ved denne vurdering har lagmannsretten lagt vekt på at, mens nemndas rentabilitetsberegninger viste en verdi som for det enkelte kraftverk varierte fra ca kr 0,80 pr. kWh til ca kr 1,10 pr. kWh, ga takstresultatet til dels betydelig høyere verdier. Alene avstandene her gir etter lagmannsrettens syn støtte for at rentabilitet ikke ble tillagt vekt. Nemnda kom til "...en byggekostpris på kr 2,55 pr. kWh relatert til gjenværende levetid" for hvert av kraftverkene. Denne ordlyden går igjen i takstene, og kan vanskelig forstås annerledes enn at nemnda baserte seg på en normert byggekostnad som ble satt likt for samtlige kraftverk. At nemnda fant i realiteten å ville se bort fra rentabilitetsberegningene, og i stedet hovedsaklig støttet seg på hjelpeberegninger over teknisk substansverdi, ble langt på vei bekreftet i vitneforklaringen fra nemndas formann. Det er ellers enighet mellom partene om at nemnda, ved fastsettelsen av felles norm for byggekostnad, vektla opplysninger om salgspriser oppnådd i forbindelse med at Geithusfoss og Embretfoss ble solgt i hhv 1980 og 1982.
Spørsmålet for lagmannsretten er om takseringene hviler på et riktig rettslig grunnlag, når overskattetakstnemnda så bort fra de verdiresultater som hjelpeberegningene over rentabilitet ga. Avgjørelsen i Rt-1991-98, som bl.a. gjaldt eiendomsskattetaksering av Siso kraftverk, har her betydelig interesse. Etter å ha fastslått at det en etter byskatteloven §5 skal frem til er en mest mulig objektivisert verdi av eiendommene, uttalte førstvoterende med tilslutning fra de øvrige dommere (s. 101):
Vanligvis vil det være riktig å fastsette en slik objektivisert salgsverdi ut fra en substandsverdiberegning med utgangspunkt i kostnadene ved investeringene og med korreksjoner for slit og elde, generell verdiendring og investeringsobjektene m.v.
Men i en del tilfelle kan en rentabilitetsberegning gi et riktigere uttrykk for en objektivisert salgsverdi.
Ikke minst vil dette gjelde for kraftverk hvor anleggsomkostningene m.v. ofte vil gi et mangelfullt grunnlag for et overslag over salgsverdien. I avgjørelsen i Rt-1987-129 vedrørende A/S Tyssefaldene la Høyesterett til grunn at det ikke var uriktig å fastsette eiendomsskattetaksten ut fra rentabilitetsvurdering...
Jeg kan ikke se at det forhold at..., kan gi grunnlag for å fravike det som må være utgangspunktet ved eiendomsskattetaksering av kraftverk, nemlig en rentabilitetsberegning...
Lagmannsretten er enig med eierselskapene i at de takseringsprinsipper som overskattetakstnemnda har bygget på i vår sak, er i strid med uttalelsene gjengitt foran fra Siso-dommen. Allerede av denne grunn kan det slås fast at takstene hviler på et uriktig grunnlag, og at de derfor må oppheves. Til ytterligere støtte for et slikt resultat peker lagmannsretten på at det må anses på det rene - herom er partene enige - at det har vært langvarig og fast takseringspraksis at resultatet av rentabilitetsberegninger er vektlagt ved taksering av kraftverk. I seg selv er dette et moment av betydning. Ved helt å se bort fra rentabilitetsberegninger, ville resultatet for eierselskapene bli at de ville fått et klart høyere skattegrunnlag enn andre kraftverkseiere som det er naturlig å sammenligne med. Det dreier seg her om relativt gamle elvekraftverk, i et vassdrag uten magasiner som muliggjør forskyvninger av vannkraften til vinterstid, da prisene regelmessig er høyere. Verdien av slike kraftverk målt etter avkastning, vil nødvendigvis gi klart lavere tall enn om verdien baseres på hva det vil koste å bygge tilsvarende nytt, med fradrag for slitasje og elde. Slik sett er det ikke god harmoni mellom overskattetakstnemndas resultat og det alminnelige likhetsprinsipp i skatteretten. Det kan heller ikke antas at en tenkt kjøper av tilsvarende kraftverk ville være villig til å svare en kjøpesum basert på teknisk substansverdi, dersom verdien beregnet etter avkastning ligger så vidt betydelig lavere som tilfellet er i vår sak.
Det er etter dette ikke nødvendig å ta stilling til eierselskapenes øvrige anførsler. Lagmannsretten finner likevel grunn til å bemerke at anførslene om habilitet, som knytter seg til advokat Bergsakers rolle som oppnevnt sakkyndig for overskattetakstnemnda, ikke kan føre frem. Det må legges til grunn at advokat Bergsaker var engasjert for å rådgi nemnda om rettsregler, og at han i tillegg hadde en sekretærfunksjon. Det er ikke noen holdepunkter for at han deltok i selve takseringsarbeidet. Advokat Berggsaker er partner i et advokatfirma som har kraftkommunenes interesseorganisasjon som klient. Ut fra den omstendighet kan det spørres om det var heldig at advokat Bergsaker påtok seg oppdraget, men inhabil var han etter lagmannsrettens syn ikke.
Anken har ført frem. Eierselskapene har krevet saksomkostninger for begge retter. Lagmannsretten finner at kravet må føre frem, for lagmannsretten etter regelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd og for herredsretten etter regelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Advokat Kraft har fremlagt omkostningsoppgaver, som for herredsretten viser kr 167821, herav i alt kr 47170 for omkostninger i forbindelse med sakens behandling for overskattetakstnemnda og kr 108000 i salær i forbindelse med herredsrettssaken, og for lagmannsretten kr 169850 inklusive ankegebyr, hvorav kr 139000 er salær. Lagmannsretten finner at omkostningskravet for herredsretten bør reduseres for så vidt gjelder den del som refererer seg til arbeidet for overskattetakstnemnda. Lagmannsretten viser til at et slikt omkostningskrav bare er relevant så langt vedkommende arbeid må antas å ha kommet til nytte i saken, jf avgjørelsen i Rt-1967-859. Det legges til grunn at de omkostninger som kreves dekket i anledning arbeidet for overskattetakstnemnda, bare for en mindre del kom til nytte i saken for herredsretten. Det samlede omkostningskrav for herredsretten finner lagmannsretten passende å sette til i alt kr 130000. Eierselskapene har krevet lovens forsinkelsesrenter for dette omkostningskravet, regnet fra 14 dager fra forkynnelse. Kommunen har ikke tatt til gjenmæle på dette punkt, og rentekravet blir å ta til følge. Når det gjelder advokat Krafts omkostningskrav ifølge oppgaven for lagmannsretten finnes disse omkostningene å overstige hva som har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §178. Det vises særlig til at saken faktisk og rettslig står i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Omkostningene for lagmannsretten settes passende til i alt kr 130000.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Modum overskattetakstnemnds eiendomsskattetakster over anleggene til Buskerud Energi AS, Drammen Energiverk og Ramfoss Kraftlag oppheves.
2. Modum kommune betaler saksomkostninger til Buskerud Energi AS, Drammen Energiverk og Ramfoss Kraftlag, for herredsretten med 130000 - etthundreogtrettitusen - kroner, med tillegg av lovens forsinkelsesrenter fra og med 14 dager fra forkynnelsen av herredsrettens dom, og for lagmannsretten med 130000 - etthundreogtrettitusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av denne dom.