LE-1992-2071
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-01 |
| Publisert: | LE-1992-02071 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr. D-94/92 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02071 K. |
| Parter: | Den kjærende part: A og B (Prosessfullmektig. Advokat Arne Bennin). Kjæremotpart: Sparebanken NOR (Prosessfullmektig: Adv. Stig B. Andersen v/advokatfullmektig Kjersti S. Byringssvik). |
| Forfatter: | Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann. Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Odd Jarl Pedersen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §109, Dekningsloven (1984) §2-10, Tvistemålsloven (1915) §180, Dekningsloven (1984) |
Den 17. desember 1991 begjærte Sparebanken NOR tvangssalg av leilighet nr. -i X borettslag i Oslo. Påberopt tvangsgrunnlag er gjeldsbrev pålydende kr 380000,- utstedt 16. desember 1985 av B til Sparebanken ABC med påtegnet pantsettelseserklæring datert samme dag i adkomstdokumentene til leilighet nr. 1014 i det nevnte borettslag. A har medunderskrevet pantsettelseserklæringen i egenskap av ektefelle. I følge begjæringen utgjorde restkravet i låneforholdet kr 366060,28, forfalte renter pr. 17. desember 1991 " 51052,28, pluss saksomkostninger m.m. " 1760,- tilsammen kr 418872,56
Namsmannen i Oslo tok begjæringen til følge, og den 3. januar 1992 påklaget B og A namsmannens beslutning til Oslo namsrett. Den 14. juli 1992 avsa namsretten kjennelse med slik slutning:
"1. Klage over begjæring om tvangssalg av adkomstdokument med leierett til leilighet nr. - - - i X borettslag og krav om kjennelse for at auksjonen bare kan gjennomføres ifall klagerene skaffes annen tilfredsstillende bolig tas ikke tilfølge.
2. B og A betaler in solidum til Sparebanken NOR kr 1500,- - ettusenfemhundrekroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
A og B har i rettidig kjæremålserklæring datert 4. august 1992 påkjært namsrettens kjennelse. Avslutningsvis uttalte de kjærende parter følgende: "Som foran nevnt har vi på grunn av tidsnød ikke kunnet komme inn på alle forhold som vi vil imøtegå i Namsrettens kjennelse og derfor er dette et foreløpig kjæremål, og vi ber derfor om 3 - tre - ukers frist med å fremkomme med ytterligere innsigelser, dokumentasjoner og begrunnelser."
I prosesskrift av 22. september 1992 har A og B v/prosessfullmektig advokat Arne Bennin fremkommet med ytterligere bemerkninger. A og B har for så vidt angår sakens realiteter lagt ned slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelser av 14. juli 1992 oppheves.
2. Kjæremotparten tilpliktes å betale sakens omkostninger." Sparebanken NOR har v/prosessfullmektig advokat Stig B. Andersen tatt til gjenmæle i kjæremålstilsvar datert 17. august 1992. Sparebanken har lagt ned slik påstand:
"1. Namsrettens kjennelse av 14. juli 92 opprettholdes.
2. Sparebanken NOR tilkjennes saksomkostninger for behandling ved lagmannsretten med kr 1500,-."
A og B har ved advokat Arne Bennin anført:
A og B har mottatt brev av 17.9.d.å. fra lagmannsretten, og har anmodet meg om å få fremkomme med ytterligere anførsler. De kjærende parter hevder fortsatt at de har krav på å få stilt erstatningsbolig til disposisjon i dette tilfellet, idet det dreier seg om salg av skyldnerens faste bopel, hvor han og hans husstand fortsatt har sitt faste oppholdssted, uten at han hittil har hatt muligheter til selv å skaffe seg annen bolig. Det kan i den forbindelse henvises til at de kjærende parter har to barn, hvorav ett går på skole i nærheten og ett barn er i barnehave i nærmiljøet. Det er således nødvendig at de blir skaffet en nødvendig en bolig.
Det kan forøvrig tilføyes at A selv ikke er skyldner, men at hun forøvrig har en selvstendig leierett til boligen i henhold til leiekontrakt.
De kjærende parter mener at den fremmede tvangsauksjon er skjedd ut i fra bankens ønske om å få inndrevet den samlede gjeld i sin helhet. Således hadde B en gjeldsavtale med banken, som ble omgjort i 1991 på vesentlig mer ugunstig vilkår for ham hvoretter han misligholdt diverse rentekrav m.m. Han mener han ville ha klart å oppfylle sin låneavtale hvis banken hadde holdt seg til de opprinnelige låneforutsetninger. Således skyldes hans misligholdelse bankens innstramning og skjerpede krav. På denne bakgrunn kan derfor §2-10 tredje ledd i dekningsloven ikke komme til anvendelse idet det ikke kan hevdes å være renter eller ordinært forfalte avdrag på et ordinært lån, som forøvrig hustruen ikke har noe løpende ansvar for.
Idet vi forøvrig henviser til de påstander som klagerne har nedlagt, fastholder disse samtidig kravet om at retten ved kjennelse beslutter at tvangssalget bare kan gjennomføres hvis det blir skaffet en annen bolig som med hensyn til beliggenhet, størrelse, pris og andre forhold tilfredsstiller rimelige krav.
For så vidt gjelder A og B s anførsler for øvrig, vises til kjæremålserklæringen.
Sparebanken NOR henholder seg til namsrettens kjennelse som riktig og opprettholder sine anførsler i tilsvar av 17. februar 1992 og prosesskrift av 31.3. s.å. for namsretten.
For øvrig har banken anført:
Det følger av dekningsloven §2-10, tredje ledd at en skyldner ikke kan få medhold i krav om erstatningsbolig, når tvangsinnfordringen gjelder normalt forfalte renter eller ordinært forfalte avdrag på lån sikret ved pant. Dette selv om også hovedstolen er forfalt som følge av misligholdet og er tatt med i auksjonsgrunnlaget, jfr. Rt-1988-1427.
I nærværende sak består auksjonsgrunnlaget både av ordinære forfalte renter og av hovedstolen. Den kjærende part har ikke betalt de forfalte renter og eventuelle avdrag.
Konklusjonen er at den kjærende part ikke er berettiget til å kreve kjennelse for erstatningsbolig.
Videre holder kjæremotparten fast på at B ikke har gjort hva som kreves etter dekningsloven §2-10 annet ledd, for å skaffe seg annen bolig.
A er ikke skyldner i dekningsloven §2-10 forstand, og er derfor heller ikke berettiget til å kreve erstatningsbolig. Også ang. restgjeldens størrelse viser kjæremotparten til hva vi tidligere har sagt. Desuten slutter vi oss til namsretten i at det under enhver omstendighet foreligger en restgjeld som kan danne grunnlag for tvangsauksjon.
Saksforholdet framgår av namsrettens kjennelse og rettens bemerkninger nedenfor.
Lagmannsretten bemerker:
Kjæremålet er noe uklart for så vidt det ikke er tydelig angitt om namsrettens kjennelse punkt 1 påkjæres i sin helhet, eller om det bare er den del som gjelder kravet om erstatningsbolig som er brakt inn for lagmannsretten til overprøvelse. Lagmannsretten behandler begge spørsmål. Lagmannsretten er på begge punkter enig i de resultater namsretten er kommet fram til.
Det fremgår av de fremlagte dokumenter at det er B som er andelseier og har leierett til leilighet nr. - i X borettslag, dvs. at det er han som er innehaver av adkomstdokumentene til leiligheten. At forholdet er reelt fremgår av ektepakten av 2. februar 1984 hvoretter partene har fullt særeie. Det var B alene som opptok gjeldsbrevlånet på kr 380000,- og pantsatte adkomstdokumentene som sikkerhet for lånet. At A underskrev på pantsettelseserklæringen som ektefelle, betyr bare at hun ikke kan gjøre innsigelse mot at panthaver gjør panteretten gjeldende i tilfelle mislighold av lånet. At A har satt navnet sitt på B s leiekontrakt, gjør henne ikke til andelseier. Sparebanken har krevet restbeløpet kr 366068,28 pluss forfalte renter pr. 17. desember 1991 betalt. Det er intet som tyder på at beløpene er uriktige. Vilkårene for å fremme tvangssalg av B s leilighet i Slåttevangen borettslag antas etter dette å være oppfylt.
For så vidt gjelder B s krav om erstatningsbolig, bemerkes at han uansett må betale for sitt eget og familiens husvære. Etter de opplysninger som foreligger kan lagmannsretten ikke se at han har gjort det han evner for å skaffe seg annen bolig, jfr. dekningsloven §2-10 annet ledd. Slik som boligmarkedet for tiden er i Oslo, skulle det ikke være spesielt vanskelig for B å skaffe seg annen bolig. For øvrig vises til at tvangsauksjonen foruten til inndrivelse av restgjelden, er begjært til inndrivelse av forfalte renter på lånet, som er sikret med part i adkomstdokumentene, jfr. foran. B har da ikke krav på at han blir skaffet erstatningsbolig, jfr. dekningsloven §2-10 tredje ledd, jfr. Rt-1992-421.
Namsrettens kjennelse punkt 1 blir etter dette å stadfeste i sin helhet, idet lagmannsretten også er enig i dens omkostningsavgjørelse.
Kjæremålet har ikke ført frem, og A og B bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd betale sakens omkostninger for lagmannsretten. Saksomkostningene settes skjønnsmessig til kr 1500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A og B in solidum 1.500 - ettusenfemhundre - kroner til Sparebanken NOR innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.