LE-1992-2084

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1993-05-28
Publisert:	LE-1992-02084
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr.00051-1991 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02084 B. Anket til Høyesterett - Nektet fremmet - HR-1993-00782K .
Parter:	Saksøker: Lillehammer kommune Statens vegvesen v/ vegsjefen i Oppland (Prosessfullmektig: Advokat Johannes Thallaug, Lillehammer). Saksøkt: Hans Skjeggestad Finn Jørstad Svein Helge Storødegård Skjeggestad Sand ANS (Prosessfullmektig: Advokat Ole Edvin Sjetne, Lillehammer).
Forfatter:	Rettens formann: Lagmann Georg Lund Skjønnsmenn: 1. Siv.ingeniør Erik Alhaug, Hamar 2. Banksjef Roger Jensen, Gjøvik 3. Husmor Eva Leikvam, Vestre Gausdal 4. Byggmester Vidar Nylund, Øyer
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §22, §2, §32, §54, §54a, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, §5, §6

Ved begjæring 22. januar 1991 til Sør-Gudbrandsdal herredsrett har advokat Johs. Thallaug på vegne av Lillehammer kommune og Statens vegvesen v/vegsjefen i Oppland begjært skjønn i anledning grunn og rettigheter for fremføring av ny kommunal veg fra Hovemoen langs E6 frem til oppkjøringsveg fra Sannom til Smestadmoen og for ombygging av tilknytningssystemet for E6 i Sannom. Veganlegget knytter seg til reguleringsplan "Ny E6, parsell Skikstadgutua - Smerudgrinda", vedtatt av Lillehammer kommunestyre 10. oktober 1985, og en mindre endring av tidligere reguleringer som følge av endret tilknytningssystem for E6 i Sannom, vedtatt i Lillehammer bygningsråd 2. oktober 1990.

Hovedforhandling ble holdt 22. oktober og 3. desember 1991, og skjønnet ble avhjemlet 9. april 1992. Skjønnet omfattet 7 takstnumre.

Ved begjæring 7. juli 1992 har advokat Ole Sjetne begjært overskjønn på vegne av 4 takstnumre, delvis begrenset til enkelte deler av herredsrettens skjønn, jf skjønnsloven §32 annet ledd. Hva overskjønnsbegjæringen gjelder, vil fremgå under bemerkningene knyttet til hvert enkelt takstnummer.

Hovedforhandling med befaring i anledning overskjønnet ble holdt 28. april 1993. Rettsboken viser hvem som avga forklaring og hva som ble dokumentert.

De alminnelige skjønnsforutsetninger er de samme som for underskjønnet, og det vises til gjengivelsen av disse i herredsrettens skjønnsgrunner. Det er ikke fremkommet innsigelser mot de alminnelige skjønnsforutsetninger, og de legges derfor til grunn også for overskjønnet. For underskjønnet er det oppstilt spesielle skjønnsforutsetninger for enkelte takstnumre. Ingen av disse har betydning for erstatningsfastsettelsen knyttet til de deler som er brakt inn for overskjønnet. De gjengis derfor ikke i overskjønnet.

Retten bygger sitt skjønn på skjønnsforutsetningene, på hva som ble iakttatt under befaringene, på det dokumenterte materialet, på de avgitte forklaringer og på partenes anførsler og prosedyre. For øvrig får lov av 6. april 1984 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (vederlagsloven) og de rettsregler som kan utledes av grunnloven krav om full erstatning i §105, anvendelse.

Overskjønnet dreier seg om avståelse av utmark som etter uttak av grus vil kunne klargjøres for tomtebruk. Herredsrettens fastsettelse av erstatning til grunneierne for den grusen som blir båndlagt på grunn av veganlegget, er ikke gjenstand for overskjønn. Derimot er den foredlingsgevinst m.v. som går tapt gjennom Skjeggestad Sand ANS omfattet av overskjønnet og behandles under takstnr. 8. Tap av inntekter ved midlertidig utleie av utmarken for ett av takstnumrene er også gjenstand for overskjønnet.

Lagmannsretten legger til grunn at arealene ble tiltrådt høsten 1990 etter avtale om forhåndstiltredelse. Ved fastsettelsen av vederlaget legges dette tidspunkt til grunn, jf vederlagsloven §10. Underskjønnets fastsettelse av avsavnsrenten er ikke gjenstand for overskjønn.

Saksøkerne har i det vesentlige anført:

Kravet om vederlag etter salgsverdi som tomtegrunn, representerer en sekundær verdi i forhold til grusuttaket. Da underskjønnets vederlag for beslaglagte grusmasser ikke er gjenstand for overskjønn, må overskjønnet legge til grunn underskjønnets forutsatte uttakstid ved fastsettelsen av det tidspunkt arealet vil kunne frigjøres til tomteformål.

Skjønnstemaet er da hva markedet vil betale for tomteareal som først frigjøres på nevnte tidspunkt. Utgangspunktet vil da være den aktuelle strøkspris i området, dog slik at eventuell verdiøkning som følge av vegsystemet med vann- og kloakkledning som det er krevet refusjon for, godtas tatt hensyn til, når utnyttelsen til tomteformål ligger så langt inn i fremtiden som her. Det må også tas hensyn til den kvalitet tomtearealet vil ha med den forutsatte dybde av grusuttaket.

Saksøkerne har lagt ned slik påstand:

Overskjønnet fremmes.

De saksøkte har i det vesentlige anført:

Det er påregnelig at arealet etter grusuttaket vil bli benyttet som tomtegrunn for næringsbygg. Ved avgjørelsen av når og hvordan slik utnyttelse vil kunne finne sted, er ikke overskjønnet bundet av den tilpasningstid og uttaksdybde som underskjønnet har lagt til grunn. Det avgjørende vil være hva som ville være påregnelig dersom vegen ikke var kommet.

De berørte arealer er svært attraktive for næringsformål ut fra sin beliggenhet nær bykjernen og mellom denne og utbygningen på Stor-Hove. Lillehammer har lite areal igjen for næringsformål. Det må også forventes en positiv utvikling for næringsetablering som følge av OL 1994. De salg av næringstomter som har funnet sted i det siste, viser at den aktuelle tomtepris til industriformål ligger vesentlig over det underskjønnet har lagt til grunn.

De saksøkte har lagt ned slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger. I tillegg betaler staten de lovbestemte utgifter med overskjøn net, herunder utgifter til skjønnsmennene.

Lagmannsrettens generelle bemerkninger:

I de tilfeller hvor overskjønnsbegjæringen er begrenset til deler av underskjønnets avgjørelse for den enkelte saksøkte etter skjønnsloven §32 annet ledd, kan overskjønnet ikke behandle andre tapsposter. For underskjønnet ble det tilkjent erstatning for grunnavståelsen basert på en tidsavgrenset bruksverdi i form av grusuttak, og en salgsverdi basert på en etterfølgende bruk som tomteareal til næringsformål. Da delvis overskjønn etter loven forutsetter at det dreier seg om "selvstendige deler" av underskjønnet, er det et spørsmål om de deler av erstatningen som er knyttet til tilpasset påregnelig utnyttelse av ekspropriasjonsarealet, ikke har en slik sammenheng at de ikke kan avgjøres særskilt ved delvis overskjønn. Når de saksøkte har valgt bare å begjære overskjønn over tomteutnyttelsen, må de imidlertid ansees å ha godtatt gruserstatningen med de forutsetninger som denne bygger på. Da tomteutnyttelsen er en konsekvens av tilpasset påregnelig masseuttak, må disse forutsetninger derfor legges til grunn også for tomteerstatningen.

Som nevnt, legger lagmannsretten til grunn at arealene ble tiltrådt høsten 1990. Etter vederlagsloven §10 skal salgsverdien på dette tidspunkt legges til grunn basert på hva en vanlig kjøper da ville ha gitt for arealet for tomteutnyttelse etter at grusen er fjernet til den tid og i det omfang som er lagt til grunn ved underskjønnets fastsettelse av gruserstatningen. En vanlig kjøper vil da bygge på det aktuelle prisnivå, foreta neddiskontering i forhold til den tid som vil gå før tomten kan tas i bruk og justere for forventet realprisutvikling utover det som følger av det alminnelige prisnivå, som inngår ved valg av diskonteringsrentefot, jf Høyesteretts dom i Rt-1991-1157.

Som utgangspunkt vil det aktuelle prisnivå være avhengig av eksisterende reguleringsplan. Etter de likhets- og rimelighetshensyn som ligger til grunn for parkprinsippet i Østensjødommen i Rt-1977-24, skal en imidlertid se bort fra at reguleringen til trafikkformål har gjort vegarealet ubrukelig som tomteareal, og fastsette vederlaget etter enhetlig strøkspris for bebyggelig og ubebyggelig areal. I Eidsivating lagmannsretts overskjønn 13. mars 1990 og 4. januar 1993 i forbindelse med fremføringen av E6 over Hovemoen, ble den aktuelle råtomtpris for industritomter i 1987 satt til kr 45 pr. m2. Lagmannsretten legger dette til grunn som uttrykk for strøksprisen også høsten 1990 for tomtearealet under takstnr. 3 og 4, idet de påberopte salg av byggeklare nettotomter gir liten veiledning ved fastsettelse av strøkspris. Med områdets mer sentrale beliggenhet i forhold til tilknytningen til E6 og lokale tilknytningsveger, finner lagmannsretten at strøksprisen for tomteområdet under takstnr. 1 kan settes til kr 65 pr. m2. Retten legger også til grunn en diskonteringsrentefot på 6 % og finner at markedet ikke påregner noen realprisstigning innenfor den tidshorisont som er aktuell med den usikkerhet som knytter seg til ettervirkningen av den virksomhet som knytter seg til OL 1994.

I og med at vederlaget bygger på antatt strøkpris, får det ikke betydning at noe av det avståtte areal ligger innenfor byggeforbudsområdet knyttet til Korgen vannverk.

Lagmannsretten går så over til å behandle de enkelte takstnummer som omfattes av overskjønnet.

TAKSTNR. 1

Eiendom: gnr. 40 bnr. 1

Eier: Hans Skjeggestad

Ervervet areal: 7250 m2 Statens vegvesen 9050 m2 Kommunen

Overskjønnet gjelder erstatning for grunn etter tomteverdi (underskjønnet post 2) og erstatning for tapt leieinntekt (underskjønnet post 3).

Retten bemerker:

Når det gjelder tomteverdien, vises det til de generelle bemerkninger. Utnyttelsen til næringstomt vil først kunne skje etter 25 år. Erstatningen fastsettes til kr 15 pr. m2.

Saksøkte har 12. september 1989 avtale med Lars Grønvold a.s. (senere A/F Selmer Lillehammer) om bortleie av et område til brakkerigg for midlertidige boenheter i forbindelse med OLutbyggingen på Lillehammer. Leieperioden ble fastsatt til 5 år regnet fra 1. januar 1990 og leien til kr 160000 pr. år som skulle betales forskuddsvis pr. halvår. Leien forutsatte et utleieareal på ca 24 dekar som ble redusert til ca 16 dekar i og med anlegg av den nye kommunalvegen. Leietageren krevet reduksjon av leien med kr 60000 pr. år, hvilket saksøkte fant å måtte godta. Da ca 1/3 av reduksjonen var forårsaket av en forskyvning av vegen i henhold til reguleringsendringen 2. oktober 1990, er kravet begrenset til denne andel. Idet leietiden av andre grunner enn arealreduksjonen ble redusert til 4 år regnet fra 1. januar 1991, blir det samlede leietap på grunn av arealreduksjonen kr 240000, hvorav kr 80000 på grunn av forskyvningen av vegen. Vederlaget for redusert bruksverdi i form av midlertidig utleie, settes skjønnsmessig til kr 65000 etter en neddiskontering av de løpende tap til tiltredelsestidspunktet høsten 1990. Med den adkomstveg som var forutsatt i forbindelse med leiekontrakten, finnes ingen del av utleieverdien å skrive seg fra veganlegget, jf vederlagsloven §6 annet ledd sammenholdt med §5 tredje ledd.

Erstatning

1. Grunn kr 15,- pr. m2 2. Tapt leieinntekt kr 65000

TAKSTNR. 3

Eiendom: gnr. 40 bnr. 2

Eier: Finn Ole Jørstad

Ervervet areal: 200 m2 Statens vegvesen 8860 m2 Kommunen

Overskjønnet gjelder erstatning for grunn etter tomteverdi (underskjønnet post 2).

Retten bemerker:

Det vises til de generelle bemerkninger. Utnyttelsen til næringstomt vil først kunne skje etter 14 år. Erstatningen fastsettes til kr 20 pr. m2.

Erstatning

1. Grunn kr 20,- pr. m2

TAKSTNR. 4

Eiendom gnr. 184 bnr. 6

Eier Svein Helge Storødegård

Ervervet areal: Usikkert

Overskjønnet gjelder erstatning for grunn etter tomteverdi (underskjønnets post 2). Lagmannsretten forstår at dette er begrenset til den del som i underskjønnet er erstattet som tomtegrunn, nemlig sydøst for gjerdet ved trafostasjonen.

Retten bemerker:

Det vises til de generelle bemerkninger. Utnyttelsen til næringstomt vil først skje etter 16 år. Erstatningen fastsettes til kr 18 pr. m2.

Erstatning:

1. Tomtegrunn kr 18,- pr. m2

TAKSTNR. 8

Eier: Skjeggestad Sand ANS

Overskjønnet gjelder takstnummeret i sin helhet. Saksøkte har meddelt slik kravspesifikasjon i medhold av skjønnsloven §22 annet ledd:

Prinsipalt: erstatning for tap av inntekt

Subsidiært: erstatning for tapt inntekt i 1990-91 og for avdekkingskostnader og flytting av verket, herunder planering av tomt m.v., samt tapt markedsandel.

Det er opplyst at kravet om midlertidig flytting av verket (kr 7644) ikke er gjenstand for overskjønn, idet dette skal være erkjent av saksøkerne under underskjønnet.

Erstatningskravet er basert på inngått avtale 10. november 1989 mellom Hans Skjeggestad og Skjeggestad Sand ANS om rett for sistnevnte til å utta grus fra del av Skjeggestads eiendom med det kvantum grunneieren fastsetter og til en pris av kr 30,- pr. m3 løs masse med reguleringsklausul. Avtalen gjelder til og med 1995 med fortrinnsrett for Skjeggestad Sand ANS til forlengelse for ytterligere 5 år dersom masse fortsatt skal leveres fra samme sted.

Retten bemerker:

Ved henvisningen til tvistemålsloven bestemmelser i skjønnsloven §2, får reglene om partsevne også anvendelse ved skjønn. Dette innebærer at et ansvarlig selskap ikke har partsevne ved skjønn, men at et takstnummer kan lyde på selskapet, dog uten at dette innebærer at selskapet og ikke interessentene ansees som de reelle parter, jf Bratholm/Hov: Sivil rettergang (1973) 104. Da Hans Skjeggestad (takstnr. 1) er den av interessentene som også er grunneier, innebærer dette at han via takstnr. 8 har gjort krav på en høyere pris for grusen som følge av sorteringsvirksomheten, enn den som er lagt til grunn ved beregningen av gruserstatningen. Da Skjeggestad ikke har begjært overskjønn for gruserstatningen, vil den tilpasningsforutsetning som er lagt til grunn for gruserstatningen, også måtte legges til grunn for eventuell foredlingsgevinst. Dette innebærer at overskjønnet vil måtte bygge på at alternative grusforekomster kan utnyttes i stedet for de eksproprierte fra tiltredelsen av vegarealet høsten 1990. Lagmannsretten finner således at saksøkte ikke har krav på erstatning for tap av inntekt.

Lagmannsretten legger til grunn at det nåværende sorteringsverk ble anlagt høsten 1989 og at dette måtte flyttes som følge av veganlegget. Saksøkte krever erstatning for utgifter m.v. med flytting av verket.

Sorteringsverket ble i 1989 plassert på et uttaksområde som ble åpnet etter at Statens vegvesen hadde lagt forholdene til rette for adkomsten som resultat av særskilt skjønnsforutsetning i forbindelse med overskjønn 21. juni 1985, etter at fortsatt drift av tidligere grusuttak ble hindret av anlegget av den nye E6. Lagmannsretten legger til grunn at sorteringsverket ble plassert på det området som fra oktober 1985 var regulert til den nye kommunale veg. Grunneieren var bundet av reguleringen, slik at han ved sine disposisjoner hadde plikt til å ta hensyn til de innskrenkninger eller ulemper reguleringen ville medføre når den ble gjennomført, jf Rt-1957-1231. Ved å plassere verket i strid med reguleringen, tok selskapet en risiko, som må føre til at det måtte flytte verket uten vederlag da det ble aktuelt å realisere reguleringsplanen.

Den nevnte skjønnsforutsetning kan ikke endre dette forhold. Riktignok forutsetter den at det åpnes for drift i det nye grustaket, men dette innebærer ikke at det ble godtatt at det senere etableres faste innretninger innenfor regulert vegområde med det resultat at disse kunne kreves flyttet for det offentliges regning dersom veganlegget realiseres. Verken ordlyden eller formålet med skjønnsforutsetningen tilsier en slik forståelse.

I motsetning til underskjønnet, finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for erstatning for ulemper ved at sorteringsverket måtte flyttes og etableres på ny.

Erstatning

Tap vedrørende uttaksrett på takstnr. 1 0

Overskjønnet er alene begjært av de saksøkte. Ved vurderingen av hvorvidt skjønnsloven §54a begrenser saksøkerens plikt til å erstatte saksøktes nødvendige utgifter i forbindelse med overskjønnet etter §54, må hver enkelt saksøkt vurderes isolert. Hans Skjeggestad har under takstnr. 1 oppnådd en bedre avgjørelse ved overskjønnet enn ved underskjønnet, hvorfor han har krav på å få dekket sine nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten. De øvrige saksøkte, og her må Skjeggestad Sand ANS under takstnr. 8 behandles separat i forhold til Hans Skjeggestad under takstnr. 1, har ikke oppnådd noen bedre avgjørelse og har derfor ikke krav på saksomkostninger. De saksøktes prosessfullmektig har oppgitt sitt samlede salær til kr 20000, hvorav Skjeggestads andel av retten anslås skjønnsmessig til kr 10000. I tillegg kommer halvparten av de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder rettens behandlingsgebyr og sideutgiftene til skjønnsmennene.

Skjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. De saksøkte tilkjennes slike erstatninger som fremgår av de enkelte takstnummer i overskjønnet.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Lillehammer kommune og Staten v/vegsjefen i Oppland in solidum å betale Hans Skjeggestad 10000 - titusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn, med tillegg av halvparten av de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder rettens behandlingsgebyr og sideutgiftene til skjønnsmennene.