LE-1992-2157
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-29 |
| Publisert: | LE-1992-02157 |
| Stikkord: | Forsikringsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 91-03654 A/40 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02157 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Knut Martin Andreassen). Motpart: Samvirke Skadeforsikring A/S (Prosessfullmektig: Advokat Trygve W. Nodeland). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Hjalmar Austbø, formann 2. Lagdommer Nina Frisak 3. Kst. lagdommer Christofer Heffermehl |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1930) §18, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder spørsmålet om A skal få forsikringsoppgjør for sin bil som angivelig er stjålet.
Da A flyttet med sin samboer til Norge, innførte de en Mercedes personbil som var registrert på henne og som etter et senere skiftelignende oppgjør ble hennes. Bilen ble registrert i Norge i juni 1987. Etter to års ytterligere botid i Norge ville den kunne selges avgiftsfritt.
Ved skademelding datert 25. juli 1988 til Samvirke Skadeforsikring A/S, heretter kalt Samvirke Skade, meldte A bilen stjålet. Samvirke Skade nektet å utbetale forsikringssummen. A gikk til søksmål ved stevning av 18. april 1992. Oslo byrett avsa 10. juni 1992 dom, som etter rettelse av 12. juni 1992 har slik domsslutning:
1. Samvirke Forsikring A/S frifinnes
2. A betaler i saksomkostninger til Samvirke Forsikring A/S kr 36900,-, - kronertrettisekstusennihundrede.
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom.
A ved advokat Knut Martin Andreassen har i rett tid anket dommen og nedlagt slik endelig påstand:
1. Samvirke Skadeforsikring A/S v/ styrets formann er erstatningsansvarlig for den tyveriskade A har blitt påført.
2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Samvirke Skadeforsikring A/S ved advokat Trygve W. Nodeland har tatt til motmæle og nedlagt slik endelig påstand:
1. Oslo byretts dom av 10. juni 1992 stadfestes.
2. Samvirke Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling ble holdt 10. juni 1993. A var til stede og avgav partsforklaring. Det ble avhørt ett vitne som også avgav forklaring for byretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
A har i det vesentlige anført:
A må påvise at det er inntruffet et forsikringstilfelle. Her kreves det bare alminnelig sannsynlighetsovervekt. A har oppfylt denne bevisbyrden når hun har påvist at hennes forsikrede bil er blitt fjernet fra hennes varetekt og "slaktet".
Byretten skriver at A ikke har greid å bevise at det er inntruffet et forsikringstilfelle, og at selskapet derfor må frifinnes. Det er feil å nøye seg med et slikt beviskrav når det fremgår at man i virkeligheten mener at A selv har fremkalt forsikringstilfellet eller medvirket til dette. Da kreves det sterk sannsynlighetsovervekt for slikt forsettlig forhold, jf rettspraksis i tilknytning til forsikringsavtaleloven av 1930 §18 første ledd.
Hun har ikke forsettlig eller uaktsomt gitt feilaktige opplysninger under skadeoppgjøret. Hun stolte på opplysninger fra sin samboer. Hun kan ikke identifiseres med sin samboer, som heller ikke var hennes samboer da forsikringstilfellet inntraff.
Forøvrig har hun mer detaljert gjort gjeldende anførsler som referert i byrettens dom.
Samvirke Skadeforsikring A/S har i det vesentlige anført:
A har ikke greid å bevise at det er inntruffet et forsikringstilfelle, dvs. at bilen er stjålet og ødelagt av utenforstående. Samvirke Skade må da frifinnes, uten at det er nødvendig å ta stilling til om det foreligger forsikringssvindel.
Subsidiært gjøres gjeldende at det foreligger svik ved at det under skadeoppgjøret forsettlig er gitt uriktige opplysninger som er av betydning for selskapets disposisjoner.
Det er riktig at A under politiavhøret i X 8. januar 1990 hadde fått vite at bildelene var funnet allerede i mai måned, i motsetning til hva byretten skriver i dommen side 11. På dette tidspunkt var imidlertid muligheten for å unnskylde seg med feilskrift e.l. uttømt.
Forøvrig har selskapet mer detaljert gjort gjeldende anførsler som referert i byrettens dom.
Lagmannsretten finner at byrettens dom må stadfestes og er i alt vesentlig enig med byretten i dens begrunnelse.
Utgangspunktet er at sikrede må bevise at det er inntruffet et forsikringstilfelle.
Lagmannsretten er enig med byretten i at sikrede har gitt feilaktige opplysninger under skadeoppgjøret.
Til politiet forklarte hun 12. juli 1988 at "det anmeldte forhold" (tyveri) hadde funnet sted i tiden 4. juli 88 - 12. juli 88. Til selskapet opplyste hun i skademeldingen av 25. juli 88 at hun hadde parkert kjøretøyet 3. juli 88. Da selskapet spurte om denne datoen kunne være riktig, korrigerte hun den til 3. juni 88 og beklaget sin "slarvfel", men fortsatt uten å gjøre oppmerksom på andre unøyaktigheter eller uriktigheter i skademeldingen. På spørsmål om hvem som oppdaget tyveriet og når, svarte hun i skademeldingen at hun selv hadde oppdaget det 12. juli 88, mens hun senere forklarte at det var hennes samboer som hadde oppdaget det noen dager tidligere.
Hun har forklart at hun da kom til Oslo for å finne ut av saken og melde fra til politiet m.v. Hennes samboer hadde hatt en av sitt firmas ansatte boende slik at han ofte måtte se bilen. Hun stilte ikke ham spørsmål, og fikk heller ikke fatt i navnet hans. Samboeren har forklart til lagmannsretten at han etter at han oppdaget at bilen var borte, forhørte seg med denne ansatte, men at han nå ikke kan huske hvem denne ansatte var og ikke har greid å finne det ut. Opplysningen om dette viktige vitnet er fremkommet for sent til at politiet eller Samvirke Skade har kunnet benytte det i etterforskningen.
Omstendighetene rundt bruken av bilen i april og mai har også vært forklart på forskjellige måter. Til svensk politi forklarte hun i januar 1990 at samboeren hadde fått låne bilen ved mange anledninger, minst 20 ganger. Dette er referert på en slik måte at det ikke kan være en forsnakkelse. Siden har hun endret forklaringen til at det bare dreier seg om et par ganger.
A har for en stor del unnskyldt seg med at hun stolte på opplysninger fra sin samboer. Dette kan bare være riktig for en del av opplysningene i skjemaet. Lagmannsretten legger til grunn at hun må ha visst at de to forskjellige opplysningene om parkeringstidspunktet var uriktige. Hun har forklart at hun hadde god kontroll over når samboeren lånte bilen, og lagmannsretten legger som byretten til grunn at bilen forsvant før 6. mai.
A måtte forstå at opplysningene om hvem som parkerte kjøretøyet, hvem som oppdaget tyveriet, og når disse tingene skjedde, var av vesentlig betydning for selskapets og politets etterforskning av saken. Det samme gjelder opplysningen om det nevnte vitnet. Lagmannsretten finner at A er meget å bebreide for den mangelfulle klarlegging av saken.
Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke er gjort sannsynlig at skaden er inntruffet på en måte som er dekningsmessig, dvs. at utenforstående har stjålet og ødelagt bilen.
En rekke omstendigheter gjør det tvilsomt at bilen er stjålet. Først og fremst er det påfallende at deler av bilen ble funnet bare ca 7 mil fra hennes bosted i Sverige, og at chassisnummeret var forsøkt fjernet. Videre virker det usannsynlig at en så kostbar bil, som var hennes mest verdifulle eiendel, ble så lite ettersett mens den stod parkert i Oslo. Det er opplyst at bilen var verd kr 275000. Den må ha forsvunnet før 6. mai, jf byrettens dom, og i henhold til forklaringene i retten ble dette oppdaget først like før 12. juli.
De uriktige og endrede forklaringer som det er redegjort for ovenfor, og at muligheten for nærmere avhør av et viktig vitne er forspilt, er omstendigheter som gjør det tvilsomt at bilen er stjålet.
Det foreligger også andre påfallende omstendigheter som kanskje ikke peker i noen bestemt retning, men som virker usannsynlige og skaper uklarhet. Dette gjelder bl.a. det som er forklart om at det bare var en nøkkel til bilen, og om hvordan denne ble disponert.
I og med at A på klanderverdig måte har unnlatt å bidra til sakens opplysning og oppklaring, finner lagmannsretten at hun er nærmest til å bære risikoen for den usikkerhet som foreligger mht. hvordan forsikringstilfellet er inntruffet, jf dommen i Rt-1990-688, særlig 690-691.
Byrettens dom blir derfor å stadfeste, i det lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem. A må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges å erstatte Samvirke Skades saksomkostninger for lagmannsretten. Samvirke Skades prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave på kr 17850 som i sin helhet er salær. Retten legger oppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Samvirke Skadeforsikring A/S 17850 - syttentusenåttehundreogfemti - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dom.