LE-1992-2251
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-12 |
| Publisert: | LE-1992-02251 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Valdres herredsrett Nr. 92-00011A - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02251 A. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv.fullm. Ola Haugen, Oslo). Motpart: Sveinung Råheim (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Solberg, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jan Martin Flod, formann 2. Lagdommer Jan Villum 3. Lagdommer Karl E. Sundt-Olsen |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109 |
Saken gjelder fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
Sveinung Råheim er født xx.xx.1970. På sesjon 2. februar 1989 krysset han på Utskrivningsvesenets spørreblankett av for at han ønsket å søke fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. I brev av 10. august 1989 til Krigskommisariat Buskerud begrunnet han sin søknad. Råheim ble 16. november 1989 avhørt av lensmannen i Sør-Aurdal. Han fastholdt sin søknad om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, samtidig som han erklærte seg villig til å gjøre siviltjeneste.
Justisdepartementet avslo 15. oktober 1990 søknaden fra Råheim, og da Råheim etter forkynnelse av departementets vedtak ikke avga villighetserklæring, uttok politimesteren i Vestoppland stevning 13. januar 1992.
Valdres herredsrett avsa 30. april 1992 dom med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita Sveinung Råheim for militærtjeneste i medhold av §1 i lov av 190365 nr. 3 er til stede.
Staten v/Justisdepartementet har påanket herredsrettens dom til lagmannsretten. Anken er begrunnet med at det er uklart hva herredsretten har lagt avgjørende vekt på under vurderingen av om vilkårene for fritaking foreligger, og at det grunnlag som er drøftet mest inngående i herredsrettens dom, ligger utenfor vilkårene i militærnekterloven §1. Herredsrettens dom gir dermed uttrykk for en uriktig rettsanvendelse.
Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:
Vilkårene for å frita Sveinung Råheim født xx.xx.70 fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner foreligger ikke.
Sveinung Råheim har inngitt anketilsvar. Han har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
Vilkårene for å frita Sveinung Råheim for militærtjeneste er til stede.
Ankeforhandlingen ble holdt på Fagernes 26. oktober 1993. Etter begjæring fra Råheim ble lagmannsretten satt med fire meddommere. Sveinung Råheim møtte og forklarte seg. Råheims prosessfullmektig var advokat Øyvind Solberg. Som prosessfullmektig for Staten v/Justisdepartementet møtte Regjeringsadvokaten ved advokatfullmektig Ola Haugen. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten, viser lagmannsretten til herredsrettens dom.
Staten v/Justisdepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende at verken Råheims tidligere begrunnelser eller de begrunnelser han kom med under ankeforhandlingen for å søke fritaking for militærtjeneste fyller vilkårene i militærnekterloven §1.
Grunnloven §109 forutsetter alminnelig verneplikt for alle norske menn. Likhetsprinsippet tilsier en streng praksis for innrømmelse av fritak for militærtjenesten.
Fra Råheim i 1989 søkte om fritak og frem til i dag, har hans vesentlige nektelsesgrunn vært basert på økologiske betraktninger og militærvesenets forkastelige ressursbruk.
Hans påberopelse av pasifisme som nektelsesgrunn er fremkommet senere og synes tilpasset situasjonen han er kommet i. Selv om denne tilleggsbegrunnelsen rent verbalt kan synes å fylle de innholdsmessige vilkår for fritak slik disse er formet i loven og rettspraksis, har Råheims overbevisning ikke den fasthet og styrke som gjør den tilstrekkelig alvorlig til å fylle loven ytterligere vilkår.
Sveinung Råheim har i det vesentlige anført:
Hovedformålet med militærnekterloven er at det skal vises respekt for samvittighetsfriheten som en menneskerett. På denne bakgrunn må det ikke være en for restriktiv vurdering av grunnene for nekting.
Det er Råheims overbevisning på domstidspunktet som er avgjørende, og staten har bevisbyrden for at overbevisningen ikke har det nødvendige alvor.
Det har ikke vært tvilsomt at Råheims begrunnelse tilfredsstiller loven krav når det gjelder overbevisningens innhold. Det er heller ikke grunnlag for noen seriøs mistanke om at Råheim av opportinistiske grunner ikke skulle ha en alvorlig overbevisning av tilstrekkelig styrke og fasthet. Ved grundig gjennomtenkning er Råheim kommet frem til et reflektert og nyansert standpunkt.
At Råheim også har økologiske grunner for å ønske fritaking for militærtjeneste, utelukker ikke at hans pasifistiske grunnholdning må tillegges avgjørende vekt.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men med en noe annen begrunnelse. Lagmannsretten skal bemerke:
Etter militærnekterloven §1 skal en vernepliktig fritas for militærtjeneste hvis det er grunn til å anta at han ikke kan utføre slik tjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Som det fremgår av Rt-1977-1002, kan den vernepliktiges overbevisning være basert på grunner av religiøs, moralsk, politisk eller annen art. Men den må ha det innhold at han av samvittighetsgrunner ikke kan utføre militærtjeneste av noen som helst art. En alvorlig overbevisning er ikke tilstrekkelig dersom den ikke har dette absolutte innhold.
Den våpenbruk den vernepliktige tar avstand fra, må ha karakteren av "militærtjeneste". At han er villig til våpenbruk som ikke har denne karakter, diskvalifiserer ikke for fritaking.
Det er dessuten et vilkår for fritaking at den vernepliktiges overbevisning er fast, ekte og sterk, slik at den har det nødvendige alvor.
Sveinung Råheim var ennå ikke fylt 19 år da han var på sesjon i februar 1989. Det var hans første møte med militærvesenet, og han gjorde det klart at han ville søke fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Han fullførte videregående skole sommeren 1989 og leste samme høsten til examen philsophcum. I brev til Krigskommisariat Buskerud datert 10. august 1989, begrunnet Råheim sin uvilje mot å gjøre militærtjeneste. Begrunnelsen synes å ha fire punkter. For det første at det etter opphøret av "den kalde krigen" ikke lenger eksisterer noen militær trussel mot Norge. Trusselen er nå forurensning, ressurssløsing og den økende kløften mellom nord og syd. For det andre at det systemet som NATO og Norge representerer, ved et enormt pengeforbruk, forsterker disse problemene. Det tredje punkt er at militære øvelser i fredstid ødelegger naturen, og at det i forsvaret på en forkastelig måte blir sløst med energi og utstyr, slik at det blir en ekstrem variant av det ødeleggende forbrukersamfunnet. Til slutt begrunnes fritakingssøknaden slik:
Vi kan ikkje setje oss over naturen, vi er uløyseleg knytta til han. Mennesket er natur. Eit kvart angrep mot naturen er og eit angrep mot mennesket sjølv.
I lensmannsavhøret 16. november 1989 opplyste Råheim at han av overbevisning egentlig er det han selv vil kalle en humanist. Han opplyste videre at han ikke er motstander av verneplikt. Han kan ikke selv tenke seg å gjøre tjeneste i et militært forsvar, men han er villig til å gjøre verneplikt i sivil tjeneste. Han begrunnet også den gang sin søknad om fritaking med motviljen mot forsvarets ressurssløsing, og han tilføyde at han følte seg helt sikker på at han ikke i noen situasjon kunne berøve et annet menneske livet for å oppnå noe eller nå et mål for seg selv eller andre.
Under ankeforhandlingen har Sveinung Råheim forklart at han i mange år har hatt en pasifistisk grunnholdning, og at han allerede som ung gutt var klar over at han ikke ønsket å gjøre militærtjeneste. Han vokste opp i et lite bygdemiljø som i liten grad tolererte pasifistiske holdninger, og han kviet seg for å være for bombastisk i sin begrunnelse. Han hadde ingen han kunne spørre om råd før han skrev til krigskommisæren i 1989, og han kjente ikke til militærnekterloven vilkår. Han mener i dag at brevet ga uttrykk for en provokatorisk holdning fra en ung mann som var ideologisk opptatt av de alt overskyggende miljø- og ressursproblemene i vår verden.
Fra 1989 og frem til i dag har det vært en utvikling i Råheims overbevisning og hans begrunnelse for å søke fritak. Han regner seg selv for å være pasifist i den betydning at han ikke vil delta i noen som helst form for organisert væpnet forsvar av land eller folk. Han vil søke til alternativer som sivil ulydighet og annen form for ikke-voldelig forsvar mot angripere og eventuelle okkupanter.
Dette forhindrer ikke at han har en sterk selvoppholdelsesdrift. I dag føler han at han ikke ville ha "skutt tilbake" for å verge seg selv, men han kan ikke garantere at dette vil være hans innstilling i all fremtid. Han mener at det alltid vil finnes en annen utvei enn våpenbruk, og han kan derfor ikke tenke seg grunner som skulle rettferdiggjøre å ta livet av andre mennesker.
Råheims pasifistiske overbevisning forhindrer ham fra å kunne tenke seg å gjøre tjeneste for FN i en væpnet avdeling, men han kan godt tenke seg å delta i FN-hjelp, selv om FN også har organisert væpnete aksjoner. Han vil imidlertid ikke kunne gjøre tjeneste i sivilforsvaret, som han anser som en del av det militære hjelpesystemet.
På spørsmål om hvordan Råheim stilte seg til militære frigjøringsbevegelser i den 3. verden, svarte han at han kunne forstå motivene bak voldsutøvelsen, men han kunne ikke støtte dem. Etter hans mening hadde de mest vellykkede frigjøringsbevegelser vært de ikke-voldelige.
Lagmannsretten legger Sveinung Råheims forklaring under ankeforhandlingen sammenholdt med de opplysninger som er fremkommet om hans tidligere begrunnelser, til grunn for vurderingen av hans overbevisning i forhold til vilkårene i militærnekterloven.
Lagmannsretten finner at Råheims overbevisning i dag har et innhold som fyller loven krav for fritaking for militærtjeneste. Hans pasifistiske overbevisning er etter lagmannsrettens oppfatning basert på en moralsk grunnholdning, og den er av en slik art at han ikke kan utføre noen form for militærtjeneste uten å komme i en samvittighetskonflikt.
Lagmannsretten finner videre at Råheims overbevisning har den styrke, ekthet og fasthet som kreves for fritaking. Etter å ha sett og hørt Råheim forklare seg under ankeforhandlingen, sitter lagmannsretten igjen med et inntrykk av at Råheims overbevisning er basert på en grundig vurdering av pasifismebegrepet og forholdet til å gjøre militærtjeneste under en verneplikt som han ellers ikke motsetter seg. Han fremstår som en reflektert ungdom som ikke har søkt lettvinte løsninger på et vanskelig samvittighetsspørsmål. Hans synspunkter er nyanserte uten at det kan sies at de mangler fasthet.
Allerede i søknaden av 10. august 1989 til Krigskommisariat Buskerud gis det uttrykk for en pasifistisk grunnholdning ved at Råheim avviser et hvert angrep mot naturen, samtidig som han definerer mennesket som natur. At hans holdning til naturen også kommer til uttrykk i betraktninger om militærvesenets negative økologiske virkninger, innebærer ikke at grunnlaget for hans nekting av å gjøre militærtjeneste endrer karakter eller svekkes. Tilsvarende gjelder for de øvrige motiver for å motsette seg militærtjeneste som Sveinung Råheim har gitt uttrykk for. Det avgjørende er at hans alvorlige pasifistiske overbevisning er av en slik art at vilkårene for fritaking er til stede.
Lagmannsretten tilføyer at Råheim siden 1989 synes å ha fulgt sin overbevisning ved valg av studium og fremtidig yrke. Han har de siste år studert naturforvaltning ved Norges Landbrukshøyskole, og i et kortere opphold i disse studiene leser han nå filosofi ved Universitetet i Oslo. Hans medlemskap i Folkereisning mot Krig og i Natur og Ungdom, tillegges i denne forbindelse mindre betydning.
Lagmannsretten har ikke vært i tvil, og bevisbyrdereglene i militærnektersaker kommer ikke til anvendelse.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Herredsrettens dom stadfestes.