Rt-1977-1002

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1977-10-15
Publisert:	Rt-1977-1002
Stikkord:	Militærnektersak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 156/1977.
Parter:	A (advokat Ingunn Aarbakke - til prøve) mot Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Gunnar Aasland).
Forfatter:	Bølviken, Lorentzen, Sinding-Larsen, Røstad, Andreas Endresen
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §3, §1, §5

Dommer Bølviken: Øivind Berg, født xx.xx.1951, søkte 31. august 1972 Justisdepartementet om fritaking for militærtjeneste og overføring til sivil tjeneste, jfr. lov nr. 3 av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner §1. Søknaden ble avslått av Justisdepartementet den 6. februar 1974. Etter at avgjørelsen var fastholdt den 22. mars 1974, ble sak etter fritakingslovens §5 anlagt mot Berg ved Drammen byrett. Byretten med domsmenn avsa den 21. februar 1975 dom med denne domsslutning:

«Vilkårene for å frita Øivind Berg, f. 6/8-1951, for militærtjeneste av overbevisningsgrunner foreligger ikke.»

Side:1003

Øivind Berg anket til Eidsivating lagmannsrett, som den 14. desember 1976 avsa dom med slik domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes.»

En av lagmannsrettens dommere stemte for å ta til følge Bergs påstand om at vilkårene for fritaking var til stede.

Om sakens nærmere omstendigheter og anførslene fra begge sider i de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer.

Lagmannsrettens dom er av Øivind Berg påanket til Høyesterett. Til bruk for Høyesterett har Berg avgitt forklaring for Drammen byrett ved bevisopptak den 28. september 1977. Saken fremstiller seg for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for de tidligere instanser.

Bergs anke gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, idet det dog anføres at de to spørsmål må ses i sammenheng.

Om bevisbedømmelsen anfører Berg at lagmannsrettens flertall har tatt feil når flertallet - i motsetning til byretten og lagmannsrettens mindretall - er kommet til at Bergs overbevisning ikke er tilstrekkelig grunnfestet til at den kan aksepteres som grunnlag for fritaking. Han bestrider at det frem til saken kom opp til behandling i byretten, skjedde en forskyvning i hans holdning som han senere har søkt å bortforklare. Men om det skulle være skjedd en endring i hans holdning, er dette ikke tilstrekkelig til å fastslå at vilkårene for fritaking ikke er til stede. Det er Bergs overbevisning i dag som er avgjørende. At Berg i noen utstrekning har vegret seg for å svare på spørsmål om hvordan han vil forholde seg i tenkte - hypotetiske - situasjoner, er heller ikke tilstrekkelig til å fastslå at betingelsene for fritaking ikke er oppfylt. I bevisopptaket til bruk for Høyesterett har Berg utdypet dette nærmere. Han understreker at det må være «en indre nødvendig sammenheng mellom ord og handling», slik at et standpunkt eller en mening vil være forpliktende. Hvis han skal svare på hypotetiske spørsmål, foreligger ikke denne forpliktende sammenheng. Selv om de faktiske omstendigheter i den tenkte situasjon blir presisert for ham, vil hans svar være bestemt av den sosiale og historiske utvikling han har opplevd.

Når det gjelder lagmannsrettens - flertallets - rettsanvendelse, anfører Berg at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at han ikke har den konsekvente pasifistiske overbevisning som etter Høyesteretts praksis er nødvendig for fritaking. Han har - hevder han - en klar pasifistisk grunnholdning.

Bergs reservasjoner for bruk av våpen i bestemte situasjoner ligger etter hans mening innenfor det Høyesterett tidligere har akseptert uten at nektelsen av den grunn er ansett som situasjonsbetinget. Berg kan ikke under noen omstendighet tenke seg å bruke våpen under militær kommando. Og den mot-vold han kan tenke seg å delta i, er mot-vold ut fra ønsket om å verne liv. Formuleringen i Såheim-dommen i Rt-1971-769 - deltagelse i «spontane livsreddende aksjoner» som «en siste utvei» i «helt ekstreme situasjoner» - er dekkende for hans syn.

Berg bestrider at han - som lagmannsretten har lagt til grunn - har uttalt at han kan tenke seg å delta i geriljaaksjoner. At en vernepliktig kan tenke seg dette, har forøvrig ikke vært en avgjørende hindring i

Side:1004

tidligere saker. Berg mener videre at lagmannsretten ikke har gjengitt ham korrekt når den uttaler at det er Bergs oppfatning at også langvarig voldsutøvelse mot en folkegruppe vil kunne berettige til bruk av våpen om nevnt. Poenget er at langvarig voldsutøvelse kan skape en akutt situasjon hvor våpenbruk kan forsvares.

Øivind Berg har lagt ned denne påstand:

«Øivind Berg fritas for militærtjeneste i medhold av lov av 19.3.1965.»

Staten v/Justisdepartementet mener at lagmannsrettens dom er riktig så vel i resultat som i begrunnelse. Etter statens mening oppfyller ikke Berg de strenge vilkår for fritaking som Høyesterett har fastslått gjennom sin praksis i disse saker.

Det bestrides ikke at Bergs overbevisning er alvorlig, men den harhevdes det - ikke den alvorlige karakter i betydningen konsekvent, gjennomtenkt holdning som gir den et absolutt innhold. Berg aksepterer på visse - riktignok snevre - premisser våpenbruk som må betegnes som militærtjeneste.

Det er ellers vanskelig - anføres det - å finne dekkende uttrykk for Bergs holdning. Det er skjedd en forskyvning - en glidning - i hans forklaringer, likesom han hevder å være misforstått. Det avgjørende er imidlertid det resultat hans motivasjon fører til.

Når det gjelder betydningen av hypotetiske spørsmål, understrekes det fra statens side at det det er spørsmål om, er hva Berg ut fra sin oppfatning i dag ville gjøre i de tenkte situasjoner, som ikke er fjerne og ekstreme, men nærliggende situasjoner for enhver som vil nekte militærtjeneste. Dersom det er vanskelig for Berg å svare på slike spørsmål, er det grunn til å stille et spørsmålstegn ved overbevisningens absolutte - konsekvente - karakter.

Staten v/Justisdepartementet har lagt ned denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og flertallet i lagmannsretten. Jeg kan i store trekk også tiltre bevisbedømmelse som lagmannsrettens flertall er blitt stående ved, og den begrunnelse som er gitt for resultatet. Men jeg finner grunn til å presisere mitt syn noe nærmere.

Etter lov av 19. mars 1965 §1 skal en vernepliktig fritas for militærtjeneste dersom det er grunn til å anta at han ikke uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning kan gjøre militærtjeneste av noen art.

Om tolkingen av denne bestemmelse viser jeg særlig til den utførlige drøftelse i Hokstad-dommen ( Rt-1969-1285 flg.). Som i denne dom presisert kan den vernepliktiges overbevisning være basert på grunner av religiøs, moralsk, politisk eller annen art. Men den må ha det innhold at han av samvittighetsgrunner ikke kan utføre militærtjeneste av noen som helst art. En alvorlig personlig overbevisning er ikke tilstrekkelig dersom den ikke har dette absolutte innhold. Den vernepliktiges standpunkt må ikke være situasjonsbestemt.

Den våpenbruk den vernepliktige må ta avstand fra, må dog ha karakteren av «militærtjeneste». At han er villig til våpenbruk som ikke har denne karakter, diskvalifiserer ikke. Således er det ikke til hinder

Side:1005

for fritaking at den vernepliktige kan tenke seg å bruke våpen i selvforsvar i en nødvergesituasjon. Praksis har også akseptert deltagelse i våpenbruk i visse nødvergeliknende situasjoner»som «spontane livsreddende aksjoner»hvor våpenbruk og det å ta liv fremstiller seg som en siste utvei for å unngå utryddelse»i «helt ekstreme situasjoner», jfr. særlig Såheim-dommen ( Rt-1971-774).

Jeg finner det ikke tvilsomt at Øivind Bergs overbevisning er en alvorlig personlig overbevisning. Det har heller ikke lagmannsrettens flertall bestridt. Men som dette flertall finner jeg at Bergs overbevisning, slik den er kommet til uttrykk i hans søknad og i senere uttalelser, ikke har det absolutte og reservasjonsløse innhold som er nødvendig for fritaking.

Om Bergs standpunkt til våpenbruk bemerker jeg først at dette ikke er klart, heller ikke etter de mange supplerende uttalelser han har gitt etter at han sendte sin søknad om fritaking.

Hva søknaden angår, er den en utførlig redegjørelse for Bergs syn på dagens samfunn. Han er tilhenger av et ikke-volds samfunn, et desentralisert, demokratisk fungerende samfunn hvor det ikke øves vold, verken direkte åpen vold eller indirekte «strukturell» vold. Det militære maktapparat anser han helt uegnet til å skape et slikt samfunn. Dette syn på samfunn og militærvesen er det han i søknaden begrunner en fritaking med. Han sier i denne intet direkte om en pasifistisk holdning, eller om at det å ta liv for ham innebærer en samvittighetskonflikt.

I sin politiforklaring av 2. oktober 1972 uttaler Berg at han ikke søker om fritaking av religiøse eller politiske grunner, men av egen overbevisning. I politiforklaring av 16. januar 1974 svarer han på spørsmål at han kan tenke seg å delta i forsvar av landet dersom det blir angrepet av en fremmed makt, for eksempel i «væpnet motstandsbevegelse om det ble okkupert og undertrykket». Han mener vernepliktige i alle land bør nekte militærtjeneste, men ikke at forsvaret bør nedlegges, bare omorganiseres.

Etter at Justisdepartementet hadde avslått hans søknad under henvisning blant annet til Høyesteretts dom i Rt-1969-1285 flg., og etter at Berg hadde gjennomgått praksis i militærnektersaker, hevdet han i brev av 4. mars 1974 at hans søknad var blitt feiltolket, og at han selv hadde feiltolket og misforstått en rekke spørsmål under politiforklaringene. Han presiserte nå at hans reservasjon for våpenbruk i visse situasjoner gjaldt «aksjoner av spontan og tilfeldig karakter», som «aksjoner for å avverge direkte angrep på menneskers liv og en folkegruppes spontane våpenbruk i selvforsvar overfor trusel om tilintetgjørelse». Dette er en formulering tilsvarende den som ble akseptert som grunnlag for fritaking i Såheim-dommen. Berg presiserte videre i dette brev at han ikke under noen omstendighet kunne tenke seg å delta i et «organisert, kollektivt forsvar bygd på militære prinsipper». Når han i sin forklaring for politiet den 16. januar 1974 hadde uttalt at forsvaret burde omorganiseres, var det en omlegging til et forsvar organisert etter ikke-voldelige prinsipper han hadde ment.

Under hovedforhandlingen for byretten utdypet Berg sine forklaringer og uttalelser ytterligere. Han svarte - ifølge dommen - benektende

Side:1006

på spørsmål om han ville delta i militært forsvar av et samfunn som svarte til hans samfunnsideal, og uttalte at han bare i en ren nødvergesituasjon - «personlig eller sosialt som enkeltindivid som medlem av en folkegruppe» - kunne tenke seg å gripe til våpen for å redde liv eller store materielle verdier, dog ikke militært organisert. Om FN-styrker uttalte han at de kunne misbrukes i stormaktenes spill. og at det derfor ville stride mot hans alvorlige overbevisning å delta i dem.

Under sakens behandling i lagmannsretten uttalte han at det var utenkelig at han i de nærmeste 20-30 år skulle komme opp i situasjoner hvor han kunne tenkes å ville bruke våpen. Men han kunne ikke se bort fra at situasjonen totalt kunne endre seg, og at hans innstilling da også kunne bli annerledes. På spørsmål om han kunne tenke seg å delta i forsvar av landet om det ble angrepet og okkupert av fremmed makt, svarte han at det var umulig for ham å gi noe forpliktende svar på dette. I forbindelse med en hel folkegruppes spontane våpenbruk i selvforsvar overfor trusel om tilintetgjørelse måtte det overveies om aktiv motstand med våpen var mest tjenlig til å forminske den totale voldsutøvelse. Også en langvarig voldsutøvelse mot et folk eller en folkegruppe ville kunne begrunne bruk av våpen når våpenbruk stod i rimelig forhold til den vold som ønskes fjernet. Han gav også - ifølge dommen - uttrykk for at han ikke ville utelukke at han i situasjoner som angrepet på Norge den 9. april 1940 og militærjuntaens styre i Hellas ville kunne delta i spredte geriljagrupper.

Nå har Berg tatt visse reservasjoner mot de uttalelser som er tillagt ham. I anken til lagmannsretten hevdet han at byretten feilaktig hadde lagt til grunn at han skulle være villig til å bruke våpen for å forsvare materielle verdier. Og han har i forbindelse med anken til Høyesterett bestridt at han i lagmannsretten skal ha uttalt at han på de i dommen nevnte premisser kunne delta i væpnet kamp som utføres av geriljagrupper. Videre har han presisert at det også i forbindelse med den langvarige voldsutøvelse som lagmannsretten omtaler, er i akutte situasjoner han kan tenke seg å delta i våpenbruk.

Det er vanskelig å få sammenheng i Bergs uttalelser på de forskjellige tidspunkter, og jeg utelukker ikke at han på enkelte punkter kan være misforstått eller feiltolket.

Avgjørende er imidlertid - etter min mening - at Øivind Berg ikke på noe tidspunkt - heller ikke i søknaden om fritaking, som han hele tiden har holdt seg til som den uttalelse som gir det korrekte og mest fullstendige uttrykk for hans standpunkt - har gitt uttrykk for en klar, konsekvent og ikke situasjonsbestemt pasifistisk holdning gående ut på at det for ham vil innebære en samvittighetskonflikt å ta liv. Hans nektelse er, slik jeg ser det, begrunnet i politiske forhold i vid forstand - hans syn på dagens samfunn i vår del av verden. Og han har ikke utelukket deltagelse sammen med andre i «mot-vold»i bestemte sosiale situasjoner. Så sent som i bevisopptaket for Høyesterett, da han skulle avgi en siste klargjørende uttalelse, er protokollert: «På spørsmål uttrykte den ankende part at menneskene for å kunne realisere sine muligheter og for å forme sin egen virkelighet var forpliktet til i enhver situasjon å vurdere denne så fornuftig som mulig. Dette gjelder også spørsmålet om å gå inn

Side:1007

i det militære - det forutsettes vurdering av bl.a. den politiske og sosiale situasjon - en slik vurdering må bli situasjonsbetinget.»

Ikke minst etter denne siste uttalelse fra Berg må det etter min mening legges til grunn at han ikke har den absolutte, ikke situasjonsbetingede, pasifistiske holdning som fritar for militærtjeneste. Den deltagelse i våpenbruk sammen med andre som han ikke utelukker, må karakteriseres som militærtjeneste i lovens forstand. At Berg i brevet av 4. mars 1974 formulerte et standpunkt som svarte til grunnlaget for fritaking i Såheim-dommen, kan jeg under disse omstendigheter ikke tillegge vekt. Denne formulering fremkom som nevnt etter at Berg var blitt kjent med rettspraksis i militærnektersaker. Det er også utvilsomt at det er skjedd en glidning i Bergs forklaringer, og ikke bare i én retning. Han har heller ikke konsekvent fastholdt grunnregelen fra Såheim-dommen.

Berg har sterkt fremholdt at det er hypotetiske spørsmål han er stilt under sakens behandling, og at hans svar på slike spørsmål for tenkte situasjoner er uforpliktende og dermed fullstendig meningsløse. Jeg er enig med staten i at de spørsmål som her er stilt, må være nærliggende for den som av samvittighetsgrunner nekter å gjøre militærtjeneste, og at den omstendighet at en vernepliktig ikke kan eller vil svare på spørsmålene er et moment når overbevisningens absolutte og konsekvente karakter skal vurderes. Men det er ett moment blant flere andre.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Dommer Lorentzen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen. Røstad og Andreas Endresen: Likeså.

Av byrettens dom (justitiarius K. Hovde med domsmenn):

- - -

Saksokte har i sin søknad av 31/8-1972 nærmere redegjort for sin samfunnsfilosofi og for de drivkrefter som han mener bor kunne virke for å nå det samfunnsideal som han mener utviklingen bør kunne nå frem til. Han tar herunder avstand fra enhver bruk av vold. Han anfører videre:

«En må arbeide for å nå dette samfunnsidealet både på det lokale planet og i global målestokk da de enkelte lands samfunnssystemer er sterkt avhengige av hverandre. De verdier som dette idealet er basert på, kan ikke betraktes isolert fra den konkrete verdenssituasjon og det samfunn verdiene skal etterleves i. Jeg finner det derfor riktig å vurdere mine handlinger ut fra de konsekvenser de har for samfunnets muligheter til å nå dette idealet. Så langt jeg kan skjønne er det tradisjonelle, nasjonale militærforsvaret totalt uegnet til å realisere det mål jeg har satt meg. Dette vil jeg presisere under nedenstående punkter:

1) Den akselererende økonomiske veksten i de rike, høyt industrialiserte landa er basert på økonomisk, sosial og politisk utbytting av u-landa (ved f.eks. utnytting av billige råvarer og billig arbeidskraft).

Side:1008

Siden militærforsvaret bidrar til å opprettholde disse lands samfunnssystemer (en «ekstraktiv kapitalisme») utdyper det nord-sør-konflikten (mellom u-land og i-land) og fremmer utviklingen mot ei global krise.

2) Det økende misforholdet mellom mål og midler i militærforsvaret bidrar til å gjore det lite egnet til å skape en global fred (med rettferdige forhold for alle og minimal voldsanvendelse). En slik positiv fred kan ikke skapes ved brutal og effektiv voldsanvendelse, masseutryddelse av mennesker og masseødeleggelse av miljø og materiell. Et desentralisert, demokratisk fungerende samfunn kan heller ikke skapes gjennom en autoritært oppbygd, sentraldirigert organisasjon.

3) Militærforsvaret forutsetter voldsanvendelse rettet mot motstanderen som person. Dette fører til at en større aggressivitet og en akselererende voldsanvendelse kanaliseres mot rollebærerne i systemet og vekk fra den egentlige trusel, nemlig det maktapparat og den ideologi som er ansvarlig for angrepet.

4) Militærforsvaret vil aldri kunne skape noen positiv fred, bare fred i betydningen fravær av krig, idet den militære strategi går ut på å skremme motstanderen til å avholde seg fra å angripe. Jeg finner det høyst sannsynlig at utbygginga av militærapparatene og blokkalliansene, kapprustinga, terrorballansepolitikken og økinga av voldspotensialet er årsaker til spenninga landa imellom og ikke en følge av den.

5) Det militære forsvars kampmetoder forårsaker enorme miljøraseringer. Bruk av kjemiske og biologiske våpen fører til katastrofale forstyrrelser av den økologiske ballansen, ødelegger livsbetingelsene og utviklingsmulighetene for generasjoner framover i tida og framskynder således en global økokatastrofe.

6) Som ledd i det bestående samfunnets maktapparat vil militærforsvaret kunne settes i beredskap i sosiale og politiske konflikter (streiker, demonstrasjoner etc.) for å verne om en økonomisk elites interesser, og således undergrave og motarbeide grunnleggende demokratiske rettigheter.

7) I militærforsvaret hemmeligholdes alle opplysninger om interne forhold av sikkerhetsmessige grunner. Dette gjør det mulig å manipulere befolkningen ved å gi ensidige og feilaktige informasjoner. Det militære system er således unndratt vanlig demokratisk kontroll, og militære og forsvarspolitiske avgjørelser tas som regel over hodet på befolkningen.

Disse punktene er ment som generelle argumenter mot deltagelse i militærforsvaret, og gjelder derved også det norske forsvaret, dels som selvstendig nasjonalt forsvar, dels som medlem i en forsvarsallianse (NATO).

På bakgrunn av den industrielle og finansielle sammenhengen mellom det militære og det politiske maktapparatet samt den økende samfunnsmessige integrasjon, både økonomisk, sosialt og politisk, kan ikke konflikter mellom nasjoner betraktes isolert fra konflikter innenfor nasjoner, og motstand mot angrep kan heller ikke sees isolert fra kamp for forandring. Forsvaret må bidra til å avdekke de reelle motsetninger og konflikter både på det nasjonale og det internasjonale planet. Et forsvar som primært skal verne om folket og de menneskelige verdier, må etter min mening ha en to-sidig oppgave:

a) å verne om de verdier som eksisterer i samfunnet

b) å verne om muligheten og retten til for oss selv, nå og for kommende generasjoner til å arbeide for å virkeliggjøre idealene om den beste form for menneskeverdig liv.

Jeg finner som tidligere nevnt militærforsvaret totalt uegnet til å skape en positiv, global fred, til å verne om menneskelige verdier og til å skape et desentralisert, demokratisk ikke-voldssamfunn. Deltakelse i militærforsvaret

Side:1009

er derfor uforenelig med min overbevisning om å velge handlinger som fremmer et slikt formål. Jeg er imidlertid villig til å delta i et norsk forsvar basert på ikke-voldelige metoder (sivil motstand), da jeg mener et slikt forsvar har større muligheter til å skape en positiv fred for alle folkegrupper - en fred uten sosial undertrykkelse, økonomisk utbytting eller politisk dominans.

Min overbevisning har utviklet seg gradvis fra en vag, etisk avstandstagen fra våpenbruk til en mer rasjonell, bevisst holdning som jeg har forsøkt å gjøre rede for i det foregående. Dersom det er nødvendig, kan jeg skaffe attester som bekrefter søknadens ærlighet og alvoret i min overbevisning.»

Denne etter rettens mening meget grundige og klare redegjørelse fra saksøktes side synes vel egnet til å bibringe myndighetene den oppfatning at saksøkte ut fra sin politiske og pasifistiske innstilling virkelig og ærlig mener at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i strid med sin alvorlige overbevisning. Krigskommisariatet i Buskerud fant da også i påtegning til politimesteren i Drammen av 19/9-1972 å måtte anta at søkeren fylte vilkårene for fritakelse for militærtjeneste etter lovens §1. Det ble imidlertid innhentet politiforklaring fra saksøkte den 2. oktober 1972. Der anfører saksøkte at han ikke har noe mer å forklare enn det han har gjort i sin søknad av 31/8-1972 hvor han «har gitt en nokså fyldig redegjørelse.» Han tilføyer: «Jeg søker ikke om fritaking av religiøse eller politiske grunner, men av egen overbevisning. Jeg er villig til å gjøre sivil tjeneste». Rapportskriveren har tilføyet: «Avh. kunne ikke gi noe svar på de spørsmålene i veiledning fra generalkrigskommissariatet av januar 1951. Avh. kunne ikke gi noe spesielt svar på de spørsmålene da han mente at de ikke hadde noe med hans søknad å gjøre, for de spørsmålene omhandler en tenkt krigssituasjon mente han. Men han mente at landet ikke bør nedlegge sitt forsvar.

Politimesteren i Drammen sendte den 19. oktober 1972 saken til Justisdepartementet med anbefaling av søknaden.

Departementet sendte den 18. juni 1973 saken tilbake til politimesteren i Drammen og ba søkeren undergitt et nytt grundigere avhør med sikte på å få bragt best mulig på det rene om søkeren er uvillig til å delta i organisert våpenbruk uansett situasjon, under alle forhold - også i tenkte (hypotetiske) situasjoner, om hans innstilling til militærtjenesten ville vært en annen om Norge ikke var medlem av NATO, men nøytralt eller tilsluttet en annen forsvarsallianse, om hvordan han ville stille seg til deltakelse i organisert væpnet kamp (motstand) mot en angriper eller okkupant eller egne myndigheter som han anså som en trussel mot folket og friheten, samt om han selv kunne tenke seg å delta i utviklingsland eller eget land i såkalte «frigjøringsbevegelser»som benytter seg av vold og militære kampmidler eller væpnede styrker i F.N.'s regi. Videre bes han spurt om han mener at alle vernepliktige i alle land bør nekte militærtjeneste.

I en ny politiforklaring av 16/1-1974 anfører Øivind Berg at han mener sitt synspunkt er kommet klart frem i sin søknad. Utover dette kan han tenke seg å delta i forsvar av landet dersom det blir angrepet av en fremmed makt, for eksempel i væpnet motstandsbevegelse om det ble okkupert og undertrykket. Han mener at alle vernepliktige i alle land bør nekte militærtjeneste. Han mener at forsvaret ikke bør nedlegges, men omorganiseres. Han mener at hans standpunkt ikke ville vært et annet om Norges utenriks- og forsvarspolitikk (alliansepolitikk) var en annen, og han kan ikke tenke seg å gjøre tjeneste og bruke våpen i militært organiserte styrker under FN's ledelse.

Politimesteren sendte den 22/1-1974 saken tilbake til departementet og

Side:1010

bemerket: «Søkerens overbevisning synes etter det nye avhør ikke absolutt, men til en viss grad betinget av et mulig angreps karakter. Han antas derfor ikke å fylle lovens vilkår for fritakelse for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

Deretter fulgte Justisdepartementets avgjørelse av 6. februar 1974. Departementet anforer folgende:

«I den siste politirapporten av 16. januar 1974 uttaler mannskapet bl.a.:

«Utover dette kan han tenke seg å delta i forsvar av landet dersom det blir angrepet av en fremmed makt, for eksempel i væpnet motstandsbevegelse om det ble okkupert og undertrykket.»

- - -

«Han mener at forsvaret ikke bor nedlegges, men omorganiseres.»

Etter det således anforte beror mannskapets uvilje mot å gjøre militærtjeneste, ikke på en bestemt holdning til militærtjenesten som sådan, men på hans private vurdering av norsk forsvars- og utenrikspolitikk og bl.a. på det norske forsvars stilling og organisering under de nåværende forhold.

Lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner gir bare hjemmel for å frita den som avviser militærtjeneste som middel uansett mål og som altså ikke ser seg i stand til å utføre militærtjeneste for noen interesse (noe gode). Justisdepartementet har derfor avslått søknaden.»

Departementet viser til lovens forarbeider (Ot.prp.nr.42 (1962-63) 8 og 9 og til Høyesteretts dom av 29/11-1969 - Rt-1969-1285 flg. og de avgjørelser som det der er vist til.)

Øivind Berg mener at departementets avgjørelse bygger på en feilaktig forståelse av grunnlaget for hans nektelse av å gjøre militærtjeneste. I brev til Justisdepartementet av 4. mars 1974 har han begrunnet dette nærmere. - - -

Under hovedforhandlingen har Berg svart på de spørsmål som har vært stillet ham på samme måte som han har gitt uttrykk for i sine foran siterte redegjørelser og søknad. Spesielt nevnes at han svarte benektende på spørsmål om han ville delta i militært forsvar av en stat eller samfunnsorden som fullt og helt svarte til hans samfunnsideal eller politiske og sosiale syn. Bare i en ren nødvergesituasjon - personlig eller sosialt som enkeltindivid som medlem av en folkegruppe - kunne han tenke seg å gripe til våpen for å redde liv eller store materielle verdier, dog ikke militært organisert. Forøvrig var han lite villig til å svare på spørsmål om hvordan han i dag ville stille seg i en tenkt situasjon, f.eks. under samfunnsforhold i et fremmed land hvor befolkningsgrupper som har hans sympati er undertrykket og reiser seg mot sine undertrykkere. eller under tenkte andre samfunnsforhold i hans eget land i en nærmere eller fjernere fremtid enn de som rår i dag.

Forøvrig har saksøkte særlig fremholdt at han er uenig i den måten militærvesenet er organisert på, etter hans mening autoritært og udemokratisk, slik at den menige mann ingen innflytelse kan utøve på den måten eller til hvilke formål eller oppgaver militærapparatet blir brukt eller kanskje misbrukt. Retten peker i den forbindelse også på hans foran siterte uttalelse om at de 7 punktene er ment som generelle argumenter mot deltagelse i militærforsvaret og gjelder derved også det norske forsvaret, dels som selvstendig nasjonalt forsvar, dels som medlem i en forsvarsallianse (NATO). Retten har også merket seg hans svar da han i retten ble spurt om sin innstilling til deltagelse i FN-styrker. Han betvilte nytten av slike organisasjoner og mente at de kunne misbrukes i stormaktenes politiske spill. Derfor ville det stride mot hans alvorlige overbevisning

Side:1011

også å delta i FN-styrker. Dette saksøktes standpunkt har retten oppfattet som at han ikke egentlig er imot FN-styrkenes rent militære karakter. men fordi de kan bli brukt eller misbrukt til andre formål enn fredsbevarende Men det er såvidt retten forstår den samme oppfatning saksøkte har gjort gjeldende når det gjelder deltagelse i det norske nasjonale militære forsvar.

Dette som saksøkte således har gitt uttrykk for til støtte for den oppfatning at det vil stride mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen art har bragt retten i adskillig tvil om hans overbevisningsgrunner fyller lovens krav. Hans standpunkt synes ikke absolutt, men er tydelig knyttet sammen med hans syn på det norske forsvarssystem, som han også anser for å være uegnet til å realisere det samfunnsidealet han har stillet opp.

Selv om det kan sies at saksøkte også har villet gi uttrykk for sin oppfatning av militærvesenet som fenomen og samfunnsorgan som etter hans mening er mer egnet til å fremkalle enn til å avverge eller forebygge krig eller voldsanvendelse i samfunns- og verdensutviklingen, og derfor etter hans mening bor omorganiseres til et ikke-volds - eller sivilmotstandsforsvar, så har retten ikke kunnet frigjøre seg fra den oppfatning at saksøktes standpunkt til militærtjenesten mer er situasjonsbetinget og tatt av hensyn til den måten det norske militærvesen er organisert på og dets politiske eller konstitusjonelle stilling i vårt samfunn i dag, enn fordi saksøkte ut fra en dypt forankret personlig overbevisning ikke kan delta i militærtjeneste av noen art, fordi han derved må være med på å bruke våpen mot medmennesker.

Retten er således kommet til det resultat at vilkårene for å frita saksøkte for militærtjeneste ikke er tilstede.

Dommen er enstemmig. - - -

Av lagmansrettens dom (lagdommerne Astri Rynning, Bjørn Skreiberg og kst. lagdommer Brynjulf Bull):

- - -

Lagmansrettens flertall. lagdommere Astri Rynning og Bjørn Skreiberg er kommet til samme resultat som byretten.

Det følger av Hokstaddommen, Rt-1969-1285, og av en rekke senere høyesterettsdommer, bl.a. dommer av 23. oktober 1976. vedr. Jon Mostad og Oddgeir Finstad, at det for fritaking må kreves som utgangspunkt at den vernepliktige har en klart pasifistisk holdning som har til konsekvens at man ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art og under noen forhold. Rettspraksis har dog i enkelte saker og innenfor snevre grenser godtatt reservasjoner i det absolutt pasifistiske standpunkt, ut over de rent private nødvergesituasjoner. Rettspraksis har rimeligvis ikke kunnet trekke opp noen klar og entydig grense for hvor langt de akseptable reservasjoner kan gå. Avgjørelsen må bero på en helhetsvurdering av den vernepliktiges holdning til militærtjeneste, slik denne holdning er kommet frem i retten. Om han tidligere har gitt uttrykk for oppfatninger som ikke harmonerer med det syn han i retten hevder å ha, er dette i og for seg uten betydning, ut over at det kan være et moment ved bedømmelsen av om hans syn er tilstrekkelig alvorlig og grunnfestet.

I sin søknad om fritaking gjør Berg rede for sitt generelle syn på hvordan man bør arbeide seg frem til et idealsamfunn med bl.a. minimal voldsanvendelse. Hverken i dette idealsamfunn eller under arbeidet for å oppnå dette levner han noen plass for det tradisjonelle, nasjonale militærforsvar. Han kan da heller

Side:1012

ikke tenke seg å delta i et slikt forsvar. Hans argumentasjon i denne forbindelse er dels av politisk, dels av etisk/moralsk og økologisk art. Fra hans søknad gjengis følgende:

«Videre må målet være et samfunn hvor alle prosesser og handlinger fremmer en langsiktig, universell og maksimal reduksjon av vold. I denne sammenhengen mener jeg at vold er til stede når menneskene lever under slike forhold at deres fysiske og mentale livsutfoldelse hindres og begrenses til å være mindre enn hva den kunne vært når en tar i betraktning de muligheter den aktuelle historiske situasjon byr. Dette voldsbegrepet omfatter både direkte, åpen vold og indirekte, strukturell vold, som går ut på at visse samfunnsklasser og etniske minoriteter har svært reduserte livsbetingelser enn andre.»

Dette syn har han - med visse tillempninger - opprettholdt i sin senere forklaring til Justisdepartementet, i sine politiforklaringer og i sin partsforklaring under ankeforhandlingen. Det synes ikke å være grunn til å tvile på at dette er hans alvorlige overbevisning.

Under ankeforhandlingen har han i noen grad utviklet nærmere hvordan man bør kunne møte vold med våpen for å oppnå en reduksjon av den totale voldsutøvelse i verden. For sin del forbeholder han seg rett til å vurdere en slik situasjon, når den oppstår, med tanke på om den aktuelle voldsutøvelse som retter seg mot andre menneskers liv eller mot utryddelse av en hel folkegruppe. bør bekjempes med våpen. Rettens flertall forstår Berg slik at han på disse premisser kan tenke seg å gjøre bruk av våpen når motstanden skjer ved aksjoner av spontan og tilfeldig karakter. Et organisert, kollektivt forsvar bygd opp på militære prinsipper kan han ikke under noen omstendighet tenke seg å delta i. Men ifølge sin forklaring for lagmannsretten kan han ikke utelukke at han på de nevnte premisser vil kunne delta i væpnet kamp som utføres av geriljagrupper som forholdsregel mot folkemord. Dette må dog som nevnt være basert på hans egen vurdering av situasjonen.

Etter flertallets oppfatning faller deltakelse i geriljavirksomhet slik som beskrevet av Berg, inn under lovens uttrykk «militærtjeneste av noen art». Flertallet vil i denne sammenheng påpeke at det er Bergs oppfatning at også en mer langvarig voldsutøvelse overfor en folkegruppe vil kunne berettige bruk av våpen som nevnt. Så vidt lagmannsretten kan se, atskiller nærværende sak seg på dette punkt fra den foran nevnte Finstad-saken der det alene var tale om «akutt livstruende situasjoner». Berg synes mer å være på linje med Mostad, jfr. Høyesterettsdom av 23. oktober 1976.

Under enhver omstendighet finner rettens flertall at Bergs pasifistiske holdning ikke er tilstrekkelig grunnfestet til at den kan aksepteres som grunnlag for fritaking. Det vises for det første til den forskyvning som tilsynelatende er skjedd i hans holdning inntil saken kom opp for byretten, jfr. hans uttalelse i politiforklaring av 16. januar 1974 om at han kunne tenke seg å delta i forsvar av landet, dersom det ble angrepet av en fremmed makt, f.eks. i væpnet motstandsbevegelse om det ble okkupert eller undertrykket. Flertallet finner å måtte ta denne uttalelse som uttrykk for hva han den gang mente, selv om den er søkt bortforklart senere.

Det er videre å merke at hans argumentasjon under ankeforhandlingen fortsatt synes mer bundet i motviljen mot et organisert forsvar etter tradisjonelt mønster enn i en rent pasifistisk holdning.

Endelig svekker det inntrykket av en grunnfestet pasifistisk holdning at han ikke vil eller kan svare på spørsmål om hvordan han ville ha reagert f.eks.

Side:1013

9. april 1940. Man burde ha ventet at en som hadde et gjennomtenkt pasifistisk syn ville kunne svare på dette og lignende spørsmål.

Rettens flertall har vært i noen tvil, men er etter en helhetsvurdering kommet til at Øivind Berg ikke har den grunnfestede og konsekvente pasifistiske overbevisning som etter rettspraksis gir grunnlag for fritaking for militærtjeneste. Vilkårene for fritaking er da ikke til stede, og byrettens dom blir derfor å stadfeste.

Ekstraordinær lagdommer Brynjulf Bull er kommet til et annet resultat enn flertallet. Han finner det utvilsomt at Bergs holdning til voldsanvendelse grunner seg på en alvorlig overbevisning slik den er kommet til uttrykk i hans søknad om fritakelse og som er utviklet videre i hans tilleggserklæring og hans forklaringer for byretten og lagmannsretten.

Det er også på det rene at han ikke kan gjøre militærtjeneste uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Så langt er betingelsen for å innrømme fritakelse utvilsomt til stede.

Det som det gjenstår å ta standpunkt til er om de spørsmål som er stillet ham under etterforskningen og ved hovedforhandlingene i byretten og lagmannsretten er besvart på en slik måte at det er grunn til å anta at hans vegring mot å utføre militærtjeneste ikke er så absolutt at han oppfyller lovens krav om at vegringen skal gjelde militærtjeneste «av noen art».

Det kan ikke sees at så er tilfelle. I sin omfattende redegjørelse har ikke Berg funnet grunn til å nevne at hans motvilje mot voldsanvendelse ikke er absolutt. Det er først etter at han er stillet direkte spørsmål om sin holdning i spesielle situasjoner, at han har gitt uttrykk for en mulighet for en endret holdning. Denne endrede holdning ville kunne inntreffe ved aksjoner av spontan og tilfeldig karakter som å hindre direkte angrep på menneskers liv eller støtte en hel folkegruppes spontane våpenbruk i selvforsvar overfor trussel om tilintetgjørelse.

Han understreker imidlertid at det for ham virker utenkelig at han i løpet av de nærmeste 20-30 år skulle komme opp i situasjoner hvor han kunne tenkes å ville gripe til våpen. Det har følgelig ikke for ham vært noe behov for å reservere seg mot den absolutte vegring mot å anvende vold av noen art. Når han allikevel har besvart spørsmålet, oppfatter mindretallet det som uttrykk for intellektuell redelighet som ikke bør komme ham til skade. Han har gitt uttrykk for at han på fornuftsmessig basis ikke våger å utelukke alle eventualiteter i forbindelse med begivenheter som ligger så fjernt i tid eller sted.

Han har også understreket at den vold som det kunne være tale om å anvende i slike tenkte situasjoner bare måtte utøves for å slå tilbake vold og dermed redde menneskeliv eller for å redusere skadevirkningene av den vold som allerede er satt inn. Han har også understreket at de midler som ble tatt i bruk alltid måtte stå i et rimelig forhold til den fare som truet.

Han har hele tiden gjort gjeldende at han under ingen omstendighet ville kunne delta i et organisert, kollektivt forsvar bygd på militære prinsipper.

Bergs vegring mot å gi en betingelsesløs erklæring om hva han ville ha gjort 9. april 1940, kan mindretallet ikke legge særlig vekt på. Spørsmålet måtte i tilfelle også gjøre rede for de omstendigheter som tenkes å foreligge på det tidspunkt valget måtte treffes.

Ved å gå gjennom de dommer som er nevnt i mindretallets votum i saken mot Jon Mostad (H.r.dom av 23. oktober 1976) og sammenlikne de reservasjoner som er tatt av partene i disse saker med de reservasjoner som er tatt av

Side:1014

Berg i den foreliggende sak, kan mindretallet ikke finne at disse siste er mer vidtgående. Mindretallet vil derfor stemme for at den ankende parts påstand om at vilkårene for å frita Øivind Berg for militærtjeneste av overbevisningsgrunner i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3. §1 er til stede. - - -

- - -