LE-1992-229
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1992-02-03 |
| Publisert: | LE-1992-00229 |
| Stikkord: | Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Asker og Bærum herredsrett Nr. A 1445/91 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-229K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Cecilie Walnum). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Kolbjørn Andersen). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jørgen Wilberg,formann 2. Lagdommer Johannes Smit 3. Lagdommer Jan Martin Flod |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Psykisk helsevernloven (1961) §5 |
Det ble avsagt slik Kjennelse:
Saken gjelder krav om midlertidig overføring av foreldreansvar og daglig omsorg for en 4 år gammel gutt, C. Foreldrene, A og B, var samboere frem til 1989. Ved oppløsningen av samboerforholdet ble avtalt at moren skulle ha foreldreansvaret alene, og at faren skulle ha rett til samvær. Fra sommeren 1990 har C vært hos faren annenhver helg fra torsdag til mandag. I tillegg har det vært en samværsordning i feriene.
I september 1991 ble A innlagt ved X sykehus i medhold av lov om psykisk helsevern §5. Hun er fortsatt innlagt, og det foreligger ingen opplysninger om diagnose eller fremtidsutsikter.
Etter innleggelsen tok As mor, D, seg av C i As leilighet.
Etter ordinært helgesamvær 10. - 14. oktober 1991 ble gutten ikke tilbakelevert til mormoren, og 11. oktober 1991 fremmet B begjæring om midlertidig overføring av foreldreansvaret til seg. A tok til motmæle ved sin prosessfullmektig.
Etter forutgående rettsmøte avsa Asker og Bærum herredsrett 5. desember 1991 kjennelse med slik slutning:
1. B gis midlertidig del i foreldreansvaret og overtar den daglige omsorgen for sønnen C inntil foreldreansvaret er avgjort etter søksmål senest innen 4 måneder.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Det fremgår av herredsettens premisser at søksmål må reises innen 4 måneder.
A har rettidig påkjært herredsrettens kjennelse til lagmannsretten og nedlagt slik påstand:
1. A frifinnes.
2. B pålegges å betale sakens omkostninger.
B har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:
1. Asker og Bærum herredsretts kjennelse stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger, Kr. 23263,- i h.h.t. omkostningsoppgave.
A har i det vesentlige anført:
Selv om den kjærende part ikke er i stand til å ta seg av sønnen i den nærmeste fremtid, vil det bli sørget for betryggende forhold for ham. Mormoren vil sannsynligvis bo sammen med ham i den kjærende parts leilighet. C vil følgelig bli boende i sitt hjem, og han vil kunne fortsette i barnehagen hvor han trives. Et eventuelt behandlingsopplegg i regi av Lillehagen poliklinikk for barne- og ungdomspsykiatri vil bli fulgt opp.
Det foreligger begrunnet mistanke om seksuelle overgrep fra farens side. Herredsretten har vurdert mistanken feil når denne ikke er vektlagt ved avgjørelsen. En usikkerhet om at overgrep har funnet sted er tilstrekkelig til at faren ikke har daglig omsorg inntil videre, jf. Rt-1990-239.
B har i det vesentlige anført:
Det er intet grunnlag for mistanken om seksuelle overgrep. Herredsretten har vurdert bevisene rett når den er kommet til at mistanken er avkreftet. Saken ligger således annerledes an enn i Rt-1990-239.
Ettersom det ikke foreligger opplysninger om den kjærende parts sykdom, behandlingstid og om hun vil bli i stand til å ta seg av C når hun blir utskrevet, er det grunn til å la han bo hos faren inntil videre. C er vel vant med sin far, som har en velordnet bo- og familiesituasjon. Det vil bli søkt opprettholdt kontakt med moren, selv om sykehuset ved flere anledninger har avvist slik kontakt.
Mormorens fremføring av incestmistanken mot kjæremotparten kan legge grunnlag for at C vil få et konfliktfylt forhold til sine nærmeste. Det er store betenkeligheter med å la henne ha omsorgen.
Ved at den kjærende part har gitt mormoren en sentral plass i saken og fordi incestanførselen ble bragt inn har saken ikke latt seg løse utenrettslig. Kjæremotparten må ha krav på å få dekket sine saksomkostninger.
Lagmannsretten bemerker:
Det er ikke reist sak om foreldreansvaret og hvem barnet skal bo hos. Barneloven §38 tredje ledd får følgelig anvendelse.
Lagmannsretten er - rett nok under tvil - enig med herredsretten i at særlige grunner taler for å treffe en midlertidig avgjørelse om at kjæremotparten gis del i foreldreansvaret og at barnet bor hos ham. Den kjærende parts sykdom, som utelukker henne fra å ha omsorgen for sønnen, har allerede vart i relativt lang tid, og det er usikkert når hun vil bli i stand til å gjennoppta omsorgsoppavene. Det er derfor viktig at det nå etableres en ordning som kan vedvare om den kjærende parts sykdom skulle trekke i langdrag. En midlertidig overføring av C til faren vil sikre den ro og stabilitet som trengs. Hans bo- og familiesituasjon ligger slik an at han vil kunne ta seg av sønnen så lenge det er behov for det. Slik sett fremstår den ordning den kjærende part kan tilby å være noe mer usikker, idet guttens mormor da på mer permanent basis må flytte til den kjærende parts leilighet.
Lagmannsretten legger videre vekt på at barnet, som bare er 4 år, har bodd hos faren siden oktober 1991, og at han synes å ha slått seg til ro her. Det er heller ikke grunnlag for å trekke i tvil farens skikkethet som omsorgsperson. I likhet med herredsretten finner lagmannsretten at anklagene om seksuelle overgrep fra farens side er såvidt løst fundert at det må ses bort fra dem.
Etter dette blir herredsrettens kjennelse pkt. 1 å stadfeste, idet lagmannsretten er enig i den frist for å reise søksmål som er fastsatt.
Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for begge instanser med kr 23623,-, herav kr 22750,- i salær. Herredsretten fant, etter omstendighetene, ikke grunn til å tilkjenne saksomkostninger. Lagmannsretten finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes verken for herredsretten eller lagmannsretten. En midlertidig avgjørelse i medhold av barneloven §38, tredje ledd krever at særlige grunner taler for det. Selv om lovvilkåret er funnet oppfylt, har avgjørelsen budt på betydelig tvil om det i tilstrekkelig grad kan sies å være et påtrengede behov for en midlertidig ordning. Herredsrettens omkostningsavgjørelse, jfr. kjennelsens pkt. 2, blir etter dette å stadfeste idet vilkårene i tvistemålsloven §172, annet ledd er til stede. For lagmannsretten får unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd anvendelse idet retten finner at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier fritak for saksomkostningsansvaret, hensett til den tvil avgjørelsen har budt på.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.