LE-1992-236
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-02-11 |
| Publisert: | LE-1992-00236 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 90-01137 A/44 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00236 K |
| Parter: | Den kjærende part: Per M. Hansson (Prosessfullmektig: Adv.fa. Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen v/advokat Øystein Ore, Oslo). Kjæremotpart: Anne Sophie Wallem-Olsen (Prosessfullmektig: Adv.fa. Harald Skjerve-Nielssen v/advokat Karl Hofseth, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Jan Martin Flod 3. Kst. lagdommer Øystein Hermansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §181, §174, §176, §180 |
Ved stevning av 16. oktober 1990 reiste Anne Sophie Wallem-Olsen sak ved Oslo byrett mot Per M. Hansson med krav om betaling av kr 19581,80.
Under hovedforhandlingen i byretten inngikk partene rettsforlik, der saksomkostningsspørsmålet ble overlatt til rettens avgjørelse.
Oslo byrett avsa 18. november 1991 kjennelse med slik slutning:
1. Saken heves
2. Per M. Hansson betaler Anne Sophie Wallem Olsen kr 20000,- tyve tusen - i saksomkostninger.
Oppfyllelsesfrist settes til 14 - fjorten - dager fra denne kjennelses forkynnelse.
Per M. Hansson har i rett tid påkjært saksomkostningsavgjørelsen og nedlagt slik påstand:
Prinsipalt: Saksøker dømmes til å betale saksøktes omkostninger i saken i henhold til fremlagt oppgave, kr 35000,-.
Subsidiært: Hver av partene dekker sine omkostninger i saken.
Anne Sophie Wallem-Olsen har tatt til motmæle, og nedlagt slik påstand:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Per M. Hansson betaler kjæremålets omkostninger med kr 3500,-.
Per M. Hansson har i det vesentlige anført:
Byretten har ved omkostningsavgjørelsen sett hen til antatt domsresultat og tilkjent kjæremotparten halvparten av hennes saksomkostningskrav. Det er imidlertid ikke riktig at antatt domsresultat neppe ville avvike mye fra det inngåtte forlik, og at dette heller ikke avviker mye fra hennes påstand.
Den kjærende part har hele tiden vært villig til å betale kjæremotpartens utlegg til midlertidig leie av en bod, som følge av forsinket klargjøring av den bod som skulle medfølge den leilighet hun kjøpte. Hennes opprinnelige krav var imidlertid sterkt overdrevet, og hun etterkom ikke anmodninger om dokumentasjon før like forut for hovedforhandlingen. Det er feil når byretten fremholder at det allerede i forliksklagen var dokumentert grunnlag for å betale. Bare transportutgiftene var dokumentert, ikke lagerleien.
Til tross for manglende dokumentasjon, fremsatte likevel den kjærende part allerede under saksforberedelsen tilbud om forlik, og nytt forlikstilbud ble fremsatt under hovedforhandlingen. Dette tilbudet var basert på den dokumentasjon som nå var fremlagt og avviker i liten grad fra det rettsforlik som ble inngått. Det inngåtte rettsforlik omfatter lagerleie svarende til et beløp som ligger under halvparten av det opprinnelige krav.
Ved rettsforliket, som også innbefatter renter, ble det således ikke oppnådd mer enn hva kjæremotparten ville kunne ha fått dersom hun hadde etterkommet anmodningen om dokumentasjon. Saksomkostningene kunne således vært unngått, jf. prinsippet i tvistemålsloven §174 annet ledd. Kjæremotpartens vegring mot å fremlegge dokumentasjon og opplyse saken er uforståelig. Det må også tillegges betydelig vekt at kjæremotparten motsatte seg forenklet rettergang. Saken lå vel til rette for det, og ble foreslått allerede i tilsvaret.
Anne Sophie Wallem-Olsen har i det vesentlige anført:
Kjæremålet er rettet mot byrettens skjønnsmessige fastsettelse av saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §175 tredje ledd. Lagmannsretten kan imidlertid bare prøve om avgjørelsen er i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd, jf. også Justisdepartementets rundskriv G-42/88 av 17. februar 1988 12-14.
For det tilfelle at kjæremålet realitetsbehandles, tiltres byrettens begrunnelse. Anførslene i kjæremålserklæringen er på flere punkter uriktige.
Kjæremotparten etterkom den kjærende parts anmodninger om dokumentasjon. Rett nok ble det benyttet kopier, men den kjærende part burde sagt fra om han ikke godtok disse. Dette ble han uttrykkelig anmodet om. Isteden ga han bare beskjed om at han ikke ville betale noe. Først 5 dager forut for hovedforhandlingen ble det fra hans side bedt om supplerende dokumentasjon. Anmodningen ble omgående etterkommet.
Det er ikke riktig at det lenge før hovedforhandlingen har vært fremsatt forlikstilbud som ligger i nærheten av rettsforliket. Den kjærende part har hele tiden motsatt seg å betale noe som helst.
Det kan ikke tilleges vekt ved omkostningsavgjørelsen at kjæremotparten valgte ordinær rettergang. Forenklet rettergang er en unntaksordning som den enkelte må stå fritt til å akseptere. Den kjærende part hadde for øvrig selv behov for ordinær rettergang. Han innstevnet to vitner. Prosessformen har ikke medført høyere omkostninger. Rettsforliket ble inngått ved rettsmøtets begynnelse. Den skjønnsmessige reduksjon av omkostningsbeløpet byretten har foretatt fanger under enhver omstendighet opp dette.
Lagmannsretten bemerker:
Rettens kompetanse er begrenset til å prøve om saksomkostningsavgjørelsen er i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Byrettens skjønn kan ikke prøves, jf. Tore Schei: "Tvistemålsloven I" side 387.
Omkostningsavgjørelsen i nærværende sak, er truffet i medhold av tvistemålsloven §175 tredje ledd. Det dreier seg således om en avgjørelse av utpreget skjønnsmessig karakter, jf. Ot.prp. nr. 49 (1986-87) side 47. Selv om skjønnet ikke kan overprøves, kan det likevel tilsidesettes om det fremstår som vilkårlig, jf. Rt-1988-462, eller om det foreligger saksbehandlingsfeil, herunder mangelfull begrunnelse, jf. Rt-1985-236. I den forbindelse er det nødvendig å gå inn på om omkostningsavgjørelsen bygger på rett faktum, men slik tvistemålsloven §175 tredje ledd er formulert vil lagmannsretten ikke kunne prøve den konkrete bevisbedømmelse om den ligger innenfor rammen av et forsvarlig skjønn.
De momenter byrettens omkostningsavgjørelse er forankret i, finnes å ligge innenfor hva som kan tas i betraktning etter tvistemålsloven §175 tredje ledd. Avveiningen av de ulike momenter, herunder vurderingen av de faktiske omstendigheter som er trukket inn, finnes å være forsvarlig. Saksbehandlingsfeil foreligger heller ikke, og det er da intet grunnlag for å oppheve byrettens omkostningsavgjørelse som stridende mot loven. Byrettens kjennelse pkt. 2 blir å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes den kjærende part å betale saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til fritak. Omkostningskravet er oppgitt til kr 3500,-, hvilket lagmannsretten finner overstiger hva som har vært nødvendig for å få kjæremålssaken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §176 første ledd. Saksomkostningene fastsettes til kr 2000,- .
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse pkt. 2 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Per M. Hansson 2000 - totusen 00/100 - kroner til Anne Sophie Wallem-Olsen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.