LE-1992-2403
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-11-12 |
| Publisert: | LE-1992-02403 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr. 92-22717 T - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02403 K (Kjæremålet forkastes - HR-1993-00124) |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Ingen). Kjæremotpart: Den norske Bank (Prosessfullmektig: Advokat Eva Westby v/advokatfullmektig Mette Bredengen). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Odd Jarl Pedersen. Kst. lagdommer Sissel Rydman Langseth |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §2-10, Husleieloven (1939) |
Den norske Bank begjærte i oktober 1991 tvangsauksjon over adkomstdokumentene til As leilighet i X Borettslag med leierett. A satte fram krav om erstatningsbolig.
Oslo namsrett avsa 16 januar 1992 kjennelse med slik slutning:
Begjæring om kjennelse for at tvangssalg av adkomstdokumentene til leilighet nr. 1029 i X Borettslag bare kan finne sted i fall A skaffes annen tilfredsstillende bolig, tas ikke til følge.
A har påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Han ble avkrevet gebyr for kjæremålet, og søkte fylkesmannen om fritt rettsråd. Fylkesmannen avslo 8 april 1992 søknaden, men Justisdepartementet har etter klage fra A den 29 juli 1992 funnet det rimelig at det offentlige yter støtte til dekning av kjæremålsgebyret på 900 kroner. Lagmannsretten er først blitt kjent med denne avgjørelsen 6 oktober i år. Kjæremålet kan etter dette tas til behandling.
A gjør i det vesentlige gjeldende:
Det er uriktig når namsretten har lagt til grunn at A ikke innen den fristen som ble satt, ga opplysninger om hvilke forsøk han hadde gjort på å skaffe seg annen bolig. Slike opplysninger ble gitt i brev sendt 8 desember 1991. Kravet gjelder en selvskyldnerkausjon A foretok for selskapet Y A/S som nå er konkurs, og som senere er gjort om til et lån med sikkerhet i adkomstpapirene. Den kjærende part har etter konkursen vært arbeidsløs, og har sammen med sin samboer tre barn i alderen 3 til 7 år. Familien har levd på sosialhjelp fram til høsten 1991, da samboeren er kommet i arbeid og i dag er familieforsørger og også betaler av husleie. Familien har bodd i leiligheten siden den var ny i 1978.
A og samboeren arbeider aktivt for å skaffe familien husvære. De besøker ukentlig meglerfirmaer, og svarer telefonisk på alle slags annonser. Dette vil selvfølgelig fortsette, men den dårlige økonomien har vært hovedårsaken til at det så langt har vært umulig å skaffe annen bopel. Hovedproblemet ligger i at utleiere krever et depositum ved inngåelsen av leiekontrakter, og dette er det umulig for familien å skaffe uansett beløpets størrelse.
Det gjøres videre gjeldende at den kontrakt som ble skrevet med samboeren da familien flyttet til leiligheten, etter As mening kan gjøre at B må anses som leietager, og av den grunn er beskyttet av husleieloven. Samboeren hevder også at hun ikke har godkjent at leiligheten skulle settes i pant for kausjonsengasjementet.
I saken foreligger også en del korrespondanse omkring en del klager A har satt fram i forbindelse med namsrettens behandling av saken.
Den norske Bank gjør i tilsvar gjeldende at dekningsloven §2-10 ikke hjemler rett til erstatningsleilighet i et tilfelle som dette. Slik rett foreligger ikke dersom tvangssalget skjer for å inndrive renter eller ordinært forfalte avdrag på lån sikret ved pant i eiendommen, leieretten eller adkomstdokumentene. I dette tilfellet dreier det seg nettopp om mislighold av boliglån sikret med pant i adkomstdokumentene til leiligheten.
Hvem av partene som står som leietager, vil heller ikke være av betydning i forbindelse med samtykke til pantsettelse, slik den kjærende part hevder, idet det dreier seg om et boliglån.
DnB anfører at det uansett er "kjøpers marked" i dag, slik at det ikke skulle by på problemer å skaffe seg en leilighet. Årsaken til den kjærende parts vanskeligheter med å skaffe et nytt sted å bo, er imidlertid manglende betalingsevne, noe som ikke kan brukes som argument i denne sammenheng.
Lagmannsretten bemerker:
Den norske Bank har påberopt seg bestemmelsen i dekningsloven §2-10 tredje ledd første punktum, som lyder slik: Bestemmelse som nevnt kan heller ikke treffes ved tvangssalg for å inndrive renter eller ordinært forfalte avdrag på lån sikret ved pant i eiendommen, leieretten, eller atkomstdokumentet.
Det er ikke treffende når banken gjør gjeldende at det her foreligger et ordinært boliglån. Det går fram av As anførsler at det krav som ligger til grunn for auksjonsbegjæringen, opprinnelig var et kausjonsansvar. Lagmannsretten finner likevel at den bestemmelsen som er sitert ovenfor, må komme til anvendelse i dette tilfellet. Det er på det rene at kausjonsansvaret er gjort om til et lån med sikkerhet i adkomstdokumentene, og at tvangssalg kreves til dekning av renter og ordinært forfalte avdrag på lånet. Det følger da av nevnte bestemmelse at saksøkte ikke kan kreve at det skal stilles erstatningsleilighet som vilkår for tvangsauksjonen, jf også avgjørelse i Rt-1988-1427.
Anførselene omkring samboerens forhold til auksjonsgrunnlaget må eventuelt settes fra av henne for namsretten.
Etter dette stadfestes namsrettens kjennelse. Ingen av partene har krevet seg tilkjent saksomkostninger i kjæremålsaken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Namsrettens kjennelse stadfestes.