LE-1992-2544
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-11-24 |
| Publisert: | LE-1992-02544 |
| Stikkord: | Arbeidsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Asker og Bærum herredsrettNr. A 365/1992 HKB - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02544 K |
| Parter: | Den kjærende part: Finn Øyvind Nielssen (Prosessfullmektig: advokat Per Danielsen, Oslo). Kjæremotpart: Egmont Film AS (Prosessfullmektig: advokat Erling Christiansen jr., Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann 2. Lagdommer Anders Bøhn 3. Lagdommer Odd Jarl Pedersen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §180, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Ved stevning av 11. mars 1992 reiste Finn Øyvind Nielssen sak mot Egmont Film AS med påstand om at oppsigelsen av ham var usaklig og ugyldig. Han krevet samtidig midlertidig forføyning for at Egmont Film AS skulle tilpliktes å gjeninnta ham i stilling som salgskonsulent med øyeblikkelig virkning. I forføyningssaken avsa Asker og Bærum herredsrett den 17. august 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om gjeninntagelse i stilling tas ikke til følge.
2. Innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen betaler Finn Øyvind Nielssen til Egmont Film AS saksomkostninger med kr 18800,- -attentusenåttehundre 00/100.
Finn Øyvind Nielssen har ved sin prosessfullmektig, advokat Per Danielssen, i rett tid påkjært kjennelsen til lagmannsretten og har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremotparten tilpliktes å gjeninnta den kjærende part i stilling som salgskonsulent med øyeblikkelig virkning.
2. Kjæremotparten tilpliktes å betale den kjærende parts saksomkostninger for herredsretten med kr 18500,- og for lagmannsrettens kjæremålsutvalg med kr 2500,-.
Egmont Film AS har ved sin prosessfullmektig, advokat Erling Christiansen. tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
1. Asker og Bærum herredsretts kjennelse av 17. august 1992 stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Sakens nærmere sammenheng fremgår av herredsrettens kjennelse.
Finn Øyvind Nielssen har for lagmannsretten gjort gjeldende:
Herredsrettens kjennelse påkjæres idet det foreligger feil både m h t saksbehandling, lovanvendelse og bevisbedømmelse.
Det bestrides ikke at det opprinnelige utgangspunkt for ansettelsen var at Nilsen skulle betjene kjæremotpartens kjøpefilmkunder. Herredsretten har imidlertid ikke trukket inn i vurderingen at den etablerte praksis mellom partene etterhvert ble at saksøkeren også skulle betjene leiefilmkundene. Den gjeldende avtale mellom partene pr. oppsigelsestidspunktet var at Nielssen også skulle arbeide på leiefilmmarkedet.
Kjæremotparten hadde fått en ny distribusjonsavtale på 2 år med Disney på leiefilmmarkedet. Herredsretten burde da ha konstatert at grunnlaget for Nielssens stilling ikke var falt bort, idet den kjærende part også kunne arbeidet på leiemarkedet. Det er hovedsaklig samme type arbeidsprestasjon som kreves uavhengig av om en film leies eller selges. Det minnes i denne forbindelse om plikten i arbeidsmiljøloven om å tilby annen virksomhet dersom oppsigelse vurderes. Dette har ikke herredsretten vurdert.
Slik den kjærende part ser situasjonen har den gjenværende selger på kjøpefilmmarkedet alt for meget å gjøre, noe som også trekker i retning av at det reelt sett er arbeidsoppgaver også til den kjærende part i bedriften.
Herredsretten har ikke drøftet anførslene om usaklig utvelgelse. Da det også anføres at utvelgelsen av den kjærende part er usaklig, antas dette å være tilstrekkelig grunnlag til å bli stående i stilling inntil spørsmålet er prøvet under hovedforhandling.
Det anføres videre at herredsrettens avgjørelse bygger på feil lovanvendelse. Herredsretten synes å misforstå det som ligger i avgjørelsen i Rt-1989-361. Denne avgjørelsen er ikke anvendelig for nærværende tilfelle. I nærværende sak er den kjærende part oppsagt fra et arbeidsforhold uten tidsbegrensning.
Herredsretten tar feil når den synes å bygge på en ren rimelighetsvurdering. Den kjærende part viser til at det i Ot. prp. nr. 41 1975-79 på 75 fastslås at det i utgangspunktet bare er når det har skjedd forgåelse fra arbeidstakers side at krav om fratreden skal kunne tas til følge. Departementet har presisert at arbeidstakeren normalt skal ha rett til å fortsette i stillingen og at avgjørelser i motsatt retning bare må skje unntaksvis.
Nærværende tilfelle synes ikke å omfattes av noen av de unntakseksempler som nevnes av Odd Friberg på 397/398 i hans kommentarutgave til Arbeidsmiljøloven.Det dreier seg ikke om motsetningsforhold og bedriftens størrelse spiller ikke inn. Den økonomiske situasjon er ikke truet, idet det ifølge motpartens egne opplysninger som kom frem under rettsmøtet dreier seg om et internasjonalt storkonsern.
Egmont Film AS har for lagmannsretten gjort gjeldende:
Herredsretten kjennelse er riktig i resultatet og i det vesentlige i begrunnelsen.
Ansettelsen av Finn Øyvind Nielssen i Egmont Film AS i juli 1991 hadde direkte sammenheng med at selskapet ønsket å bygge opp og utvikle et marked for kjøpefilm - i første rekke ved å opparbeide en kundekrets for Walt Disney's produkter. Det var en kjent sak at den satsing som ble gjort, var tuftet på en opprettholdelse av Disneyrettighetene til kjøpefilm, og det var også kjent at disse løp tidsbegrenset. Ved bortfall av disse rettighetene ville det utvilsomt ikke være grunnlag for en opprettholdelse av en rendyrket salgsavdeling for kjøpefilm. Da det ved juletider i 1991 ble klart at Egmont Film AS ikke ville få fornyet sine rettigheter for neste sesong, ble det derfor besluttet å gå til oppsigelse av tilsammen 3 personer som alle var direkte eller indirekte relatert til kjøpefilmmarkedet. Walt Disney opprettet i 1992 et eget salgsapparat i Norge for kjøpefilm.
Den kjærende part har ikke gitt nærmere redegjørelse for hva som påberopes som saksbehandlingsfeil, og dette kommenteres derfor ikke.
Det er uriktig at det har etablert seg en praksis mellom partene som går ut på at Nielssen også skulle betjene leiefilmmarkedet. Det er riktig at Nielssen ved noen anledninger på sine reiser besøkte kunder som ikke bare forhandlet kjøpefilm, men også leiefilm. Den kjærende part har imidlertid på ingen måte dekning for de synspunkter som er blitt gjort gjeldende med hensyn til endringer av praksis. Nielssen var ansatt som og fungerte som, en ren kjøpefilm selger.
Leie- og kjøpefilm-markedet var to separate forretningsområder, med separate salgskorps m.v. At Egmont Film AS fikk fornyet kontrakt med Walt Disney hva angår leiefilm er uten betydning. Ved bortfall av kjøpefilm som forretningsområde var stillingen ganske enkelt falt bort. Det var heller ingen ny stilling å tilby Finn Øyvind Nielssen som selger i salgskorpset for leiefilm.
Synspunktet om usaklig utvelgelse er søkt og ble ikke fremhevet av den kjærende part under rettsmøtet. Egmont Film AS vurderte nøye konsekvensene av tapet av kjøpefilm-rettighetene og hvorledes dette skulle bli håndtert i forhold til eksisterende ansettelsesavtaler. Saksbehandlingsregler, ansiennitetsbestemmelser m.v. ble nøye vurdert og etterlevet.
Avgjørende for herredsrettens vurdering av saken har vært en vurdering av den kjærende parts mulighet for å få medhold i hovedsaken. Dette synspunktet er riktig, jfr. Rt-1989-361. Kjæremotparten er enig med herredsretten i at det ikke er fremkommet argumenter som skulle tilsi at Nielssen vil vinne frem med sitt søksmål i en eventuell arbeidsrettssak. Grunnlaget for oppsigelsen lå fullstendig utenfor begge parters kontroll. Kjæremotparten har også vist til en dom avsagt av Stavanger byrett den 2. november 1979, inntatt i Dommer og kjennelser fra lokale arbeidsretter 1979 216.
Kjæremotparten kan ikke se at henvisningene til forarbeider og kommentarutgaven til arbeidsmiljøloven av Odd Friberg er relevant i lys av det foreliggende faktum og nyere rettspraksis.
Herredsretten har ikke tatt hensyn til de to øvrige anførsler som ble gjort gjeldende av Egmont Film AS. Egmont Film AS mener at saken også kunne ha vært avgjort på basis av disse to anførsler.
Egmont Film AS mottok aldri det brevet av 22. desember 1991 som sent under den skriftlige saksforberedelsen ble fremlagt av den kjærende part. Kjæremotparten mener det er overveiende sannsynlig at brevet ikke er avsendt.
Under enhver omstendighet mener kjæremotparten at Finn Øyvind Nielssen fratrådte frivillig ved siste dag for oppsigelsens utløp. Det forbehold som ble tatt av Finn Øyvind Nielssen i forhandlingsmøtet 16. januar 1992 refererte seg alene til sannsynliggjøring av at Disney-rettighetene faktisk var mistet. Dette ble tilstrekkelig sannsynliggjort og dokumentert innen utløpet av oppsigelsesfristen. Det forbehold som ble tatt fra Finn Øyvind Nielssen side var da ikke lenger et relevant forbehold.
Lagmannsretten bemerker:
Finn Øyvind Nielssen ble ansatt som salgskonsulent i Egmont Film AS i slutten av juli 1991. Han ble oppsagt 11. desember 1991, og han fratrådte etter utløpet av oppsigelsestiden. Han reiste sak om oppsigelsens gyldighet 11. mars 1992 med krav om midlertidig forføyning for gjeninntreden i stillingen.
Lagmannsretten finner som herredsretten å måtte legge til grunn at Nielssen i brev av 22. desember 1991 underrettet Egmont Film AS om at sak om oppsigelsens gyldighet ville bli reist. Lagmannsretten viser til at Nielssens forklaring om at dette brevet ble avsendt underbygges av to vitneforklaringer. Forhandlinger mellom partene fant sted 16. januar 1992. Fristen etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd er dermed avbrutt, og Nielssens begjæring om gjeninntreden i stillingen er ikke avskåret på dette grunnlag. Lagmannsretten er ikke enig med Egmont Film A/S i at at konsekvensen av det som kom fram under forhandlingene mellom partene innebærer at Nielssen fratrådte sin stilling frivillig og uten forbehold ved utløpet av oppsigelsestiden. Det vises ellers til herredsrettens begrunnelse på dette punkt.
Det følger av bestemmelsen om midlertidig forføyning at Nielssen må sannsynliggjøre at han hadde krav på å fortsette i stillingen etter oppsigelsestidens utløp. Vurderingstema blir dermed om arbeidsgiveren ville oppnådd kjennelse om fratreden etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd, tredje punktum, og dermed om det er urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling, jf Rt-1989-792. Lovens hovedregel er at når oppsigelsen ikke skyldes arbeidstakerens forhold, skal arbeidstakeren kunne stå i stillingen, jf Ot prp nr 41 (75-76) side 75 og Rt-1991-1382. Samtidig er det i Rt-1991-330 gitt uttrykk for at sakens sannsynlige utfall kan telle med ved vurderingen. Dersom hovedregelen om at arbeidstakeren skal få fortsette i stillingen skal fravikes under henvisning til det sannsynlige utfallet av saken, må det imidlertid etter lagmannsrettens mening være forholdsvis klart at søksmålet ikke vil kunne føre fram. I avgjørelsen i Rt-1991-330 var situasjonen at lagmannsretten hadde funnet at det utvilsomt var grunnlag for oppsigelse.
Det er dissens i lagmannsretten i spørsmålet om Nielssen skal få medhold i sin begjæring om midlertidig forføyning.
Flertallet, lagdommerne Nygaard Ottesen og Pedersen, bemerker:
Ifølge "tilbud om ansettelse" datert 26. juli 1991 ble Finn Øyvind Nielssen ansatt som salgskonsulent med arbeidsoppgave å betjene selskapets kjøpefilmkunder. Flertallet er enig med herredsretten i at ut fra de opplysninger som nå foreligger om at kjøpefilmavtalen med Disney ikke er forlenget, har grunnlaget for stillingen falt bort, og Egmont Film har ikke lenger noe arbeid å tilby den kjærende part innen denne sektor. Flertallet kan heller ikke se at det i løpet av den meget korte tid som gikk fra ansettelsen til oppsigelsen kan ha etablert seg noen praksis mellom partene gående ut på at den kjærende part også skulle betjene leiefilmmarkedet. Flertallet finner videre at det må legges til grunn at markedssituasjonen i selskapet ikke var slik at Nielssen kunne ansettes i noen annen stilling. Det er ikke fra den kjærende parts side dokumentert nærmere hvorfor utvelgelsen av ham skulle være usaklig. Flere andre som hadde arbeid innen kjøpefilmsektoren ble samtidig oppsagt. Det er heller ikke opplyst at det allikevel skulle være grunnlag for å opprettholde kjøpefilmsektoren i Egmont Film AS. Etter en konkret vurdering av partenes interesser er flertallet enig med herredsretten i at det vil være urimelig om Nielssen fikk gjeninntre i sin stilling.
Mindretallet, lagdommer Bøhn, kan ikke se at det er urimelig overfor arbeidsgiver at arbeidsforholdet opprettholdes mens saken varer. Selskapets omsetning og virksomhet er betydelig, og selv om kjøpefilmavdelingen, som Nilsen var tilknyttet, er lagt ned, er det ikke åpenbart at bedriften i dette tilfellet ikke er forpliktet til å tilby Nielssen annet arbeid, for eksempel i leiefilmvirksomheten, som det må legges til grunn har mye felles med kjøpefilmvirksomheten. Det kan ikke anses urimelig at bedriften så lenge saken varer må fortsette å betale Nielssen lønn og gjøre bruk av hans arbeidskraft. Det er opplyst at Nielssen mottar ca 8 000 kroner pr måned i arbeidsløshetsstønad. Mindretallet finner likevel at forføyningsgrunnen i tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr 2 er sannsynliggjort. Når kravet om gjeninntreden er sannsynliggjort, vil normalt også forføyningsgrunnen i saker som dette være sannsynliggjort. Etter mindretallets mening bør Nielssen tilkjennes saksomkostninger.
Herredsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, idet flertallet ikke har noe å bemerke til herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Kjæremålet har vært forgjeves, og flertallet finner at Finn Øyvind Nielssen må betale saksomkostninger til Egmont Film AS i kjæremålssaken, jfr. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostningene settes skjønnsmessig til kr 2500.
Kjennelsen er avsagt under dissens.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Finn Øyvind Nielssen til Egmont Film AS v/styrets formann 2500 -totusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelsen.