LE-1992-2545

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-03-04
Publisert:	LE-1992-02545
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr.90-01739 B/40 og 91-04850 B/40 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02545 K og LE-1992-03074 K.
Parter:	Sak nr. 92-02545 K: De kjærende parter: Gunnar Ringerike Thorleif m.fl. (Prosessfullmektig: Advokat Geir Johan Haugen, 1851 Mysen). Kjæremotpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokat Helge Olav Bugge 0037 Oslo). Sak nr. 92-03074 K: De kjærende parter: Gunnar Ringerike m.fl. (Prosessfullmektig: Advokat Geir Johan Haugen, 1851 Mysen). Kjæremotpart: Bærum kommune (Prosessfullmektig: H.r.adv. Ingolf Vislie v/advokat Sverre Landmark, 0110 Oslo).
Forfatter:	1. Lagmann Nils Erik Lie, formann 2. Lagdommer Jan Martin Flod 3. Kst. lagdommer Pål Sannerud
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §156, §159, Vassdragsloven (1940) §136, §157, §160, §165, §175, §178, §180, §300, §398a, §98, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §4, §8, §9

Aker kommune foresto i 1930-årene regulering og utbygging av Langlivassdraget til vannverksformål. Skjønn til fastsettelse av erstatning for skader og ulemper som følge av utbyggingen ble avhjemlet ved Aker herredsrett 10. mai 1937. Overskjønn ble avhjemlet 2. mai 1939. Aker kommunes rettigheter og forpliktelser i anledning av utbyggingen er senere overtatt av Oslo kommune.

Ved begjæring av 29. oktober 1990 til Oslo byrett krevet grunneierne Gunnar Ringerike og Thorleif Bakk etterskjønn etter vassdragsloven §136 nr. 1 for fastsettelse av erstatning for påførte erosjonsskader og flomskader "fra oktober 1987 og frem til idag, samt for fremtidige skader og ulemper i den grad det er mulig å konstatere dette." Det ble gjort gjeldende at erosjons- og flomskader ikke var behandlet ved skjønnene i 1930-årene.

Ved prosesskrift av 11. februar 1991 ble det meddelt at grunneierne Mimi Eek, Diderik Løvenskiold, Terje Kauserud, Per Haga, Arve Sandbråten, Terje Pindsli og Kåre Kristoffersen sluttet seg til søksmålet. I forhold til Kauserud, Haga og Sandbråten ble saken igjen hevet ved byrettens kjennelse av 25. november 1991, Det var således meddelt at disse grunneiere ikke reiste noe krav overfor Oslo kommune.

I 1960-årene foresto Bærum kommune overføring av Søndre Heggelivann til Trehørningsvassdraget til vannverksformål. Skjønn til fastsettelse av erstatning for skader og ulemper som følge av overføringen ble avhjemlet ved Østre Bærum herredsrett 13. mars 1967.

Naturlig avløp fra Søndre Heggelivann er til Heggelielva, som renner sammen med Langlielva ved Brenna i Sørkedalen. Fra Brenna til Bogstadvannet kalles elven Sørkedalselva. Trehørningsvassdraget har naturlig avløp mot Sandvikselva.

Ved begjæring av 29. oktober 1990 til Asker og Bærum herredsrett krevet grunneierne Gunnar Ringerike og Thorleif Bakk etterskjønn etter vassdragsloven §136 nr. 1 for fastsettelse av erstatning som følge av isdannelse i Heggelielva. Ved prosesskrift av 11. februar 1991 ble det meddelt at også Mimi Eek, Diderik Løvenskiold, Terje Kauserud, Per Haga, Arve Sandbråten, Terje Pindsli og Kåre Kristoffersen sluttet seg til søksmålet.

Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 2. mai 1991 ble den sak som var reist for Asker og Bærum herredsrett, besluttet overført til Oslo byrett.

Oslo byrett, som hadde forenet de to saker til felles behandling og avgjørelse, avsa 1. september 1992 - etter muntlig forhandling - kjennelse og beslutning med slik slutning:

I sak 90-01739 B/40:

1. Skjønnet avvises

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger med kr 15000,- kronerfemtentusen.

Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av kjennelsen.

I sak 91-04850 B/40:

1. Skjønnet fremmes.

2. Omkostningsavgjørelsen utstår inntil behandlingen av skjønnet.

Som saksøkere i sak 91-04850 B/40 (Heggelielva) oppførte byretten bare Terje Kauserud, Per Haga og Arve Sandsbråten, både i rettsboken for den muntlige forhandling og i den avsagte kjennelse og beslutning. Disse tre er etter det opplyste grunneiere med eiendommer ved Heggelivassdraget. De øvrige som hadde meldt seg som saksøkere i denne sak, og som har eiendommer ved Sørkedalselva nedenfor Brenna, er ikke oppført som parter. Grunneierne i byrettens sak 90-01739 B/40 (Langlielva) har i rett tid påkjært byrettens avvisningskjennelse (lagmannsrettens sak 92-02545 K).

De kjærende parter i denne saken har nedlagt slik påstand:

1. Skjønnet fremmes.

2. Gunnar Ringerike, Thorleif Bakk, Mimi Eek, Diderik Løvenskiold, Terje Pinsli og Kåre Kristoffersen tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Oslo kommune har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt: Kjæremålet avvises.

Subsidiært: Oslo byretts kjennelse stadfestes.

I begge tilfeller:

1. I tilknytning til byrettens kjennelse, slutningens pkt. 2 tilføyes:

Saksøkerne er solidarisk ansvarlige - en for alle og alle for en - for omkostningsbeløpet.

2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. De kjærende parter er solidarisk ansvarlige - en for alle og alle for en - for omkostningsbeløpet.

Ved brev av 4. september 1992 og prosesskrift av 16. september 1992 begjærte advokat Geir Haugen byrettens beslutning i sak nr. 91-04850 B/40 rettet i medhold av tvistemålsloven §156, subsidiært §157. Det ble gjort gjeldende at Gunnar Ringerike, Thorleif Bakk, Mimi Eek, Diderik Løvenskiold og Terje Pinsli fortsatt skulle ha vært oppført som saksøkere i saken mot Bærum kommune.

Det ble videre fremsatt krav om tilleggsbeslutning under henvisning til tvistemålsloven §165 tredje ledd, jfr. §160, gående ut på at saken skulle besluttes fremmet også i forhold til de nevnte 5 parter.

Begjæringen om retting ble avslått av byretten ved brev av 28. september 1992. Kopi av brevet ble sendt advokat Haugen 16. november 1992, etter at han hadde gjort gjeldende at han ikke hadde mottatt originalen. Beslutningen om å nekte rettelse ble deretter påkjært ved kjæremålserklæring av 27. november 1992 (lagmannsrettens sak nr. 92-03074 K).

De kjærende parter i denne saken har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. De kjærende parter er parter i saken.

2. De kjærende parters begjæring om tilleggsbeslutning for Oslo byrett tas til følge.

3. De kjærende parter tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett.

Bærum kommune har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

1. Oslo byretts rettsbok datert 1. september 1992 i sak nr. 91-04850 B/40 rettes ikke, og Oslo byretts beslutning i brev av 28. september 1992 stadfestes.

2. Begjæringen om tilleggsbeslutning tas ikke til følge.

3. Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrettens behandling av dette kjæremål med kr 1000,-.

Lagmannsretten har som byretten forenet de to kjæremålssaker til felles behandling og avgjørelse, jfr. tvistemålsloven §98. Saksforholdet forøvrig fremgår av byrettens kjennelse og beslutning og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

De kjærende parter har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Sak nr. 92-02545 K:

Byrettens avvisningskjennelse av 1 september 1992 bygger både på feilaktig vurdering av faktum og på feilaktig rettsanvendelse.

Byretten har således tatt feil når den har lagt til grunn at vannføringen i nedbørrike perioder aldri kan bli større enn om vassdraget hadde forblitt uregulert, med mindre man slipper vann i slike mengder at man skaper flom. Byretten har dessuten feilaktig bygget på at de kjærende parter ikke har påstått at det har skjedd slike utslipp. De kjærende parter har i denne sammenheng vist til "Vannbruksplan for Sørkedalsvassdraget", utgitt av Oslo kommune, Miljøetaten, i 1992, der det opplyses at det i flomperioder slippes overskuddsvann fra magasinene både i Langlivannet og Heggelivannet. I tillegg til et stedvis kraftig meanrerende elveløp samt flatt sideterreng, blir resultatet ofte flomproblemer i Sørkedalselva. Dette skjer selv om det tas hensyn til flomdemping vår og høst fra regulantenes side.

Byretten har lagt til grunn at det først og fremst er naturforholdene med store variabler i nedbør og avsmelting som er årsaken til flommer. Imidlertid har reguleringen av Langlivassdraget uten tvil vært en medvirkende årsak til at flommene har økt. Flomvassføringen økte sterkt etter reguleringen av Langlivassdraget og spesielt sterkt etter at tømmerfløtingen opphørte og Heggelireguleringen ble iverksatt i midten av 1960-årene. Det er økningen ut over det naturgitte som gir anledning til etterskjønn til avgjørelse av skader på de kjærende parters eiendommer.

Ved skjønnet i 1937 var man sannsynligvis ikke klar over at ujevn vannføring ville forårsake erosjonsskader. Det er i alle fall ikke nevnt noe om det i skjønnet. Det er mulig at man forutsatte at det skulle være tømmerfløting i vassdraget, noe som vil medføre en jevnere vannføring.

Det er på det rene at det har vært årvisse store flommer både vår og høst. Spesielt har det vært en sterk økning fra midten av 1960-årene, med en foreløpig topp høsten 1887. Saken gjelder imidlertid ikke denne flommen spesielt, men det var etter denne flommen at grunneierne fant at de ikke lenger kunne leve med forholdene uten at det ble gitt erstatning.

Erosjon har ført til at masser har lagt seg opp ved elvas utløp i Bogstadvannet. Sammen med lite fall i elvas nedre løp, har dette ført til oppstuvning og store flommer. Masseopphopningen har ført til at klaring mellom is og bunn nå er bare ca 60 cm. Dette medfører mellom annet at flommen tar veien over isen og inn på eiendommene langs breddene.

Før reguleringen i 1937 forekom det aldri flommer av den størrelse man har sett i de seneste 10-år. Kommunens oppfylling av Bakk-jordene ved Wyllerløypa har også gjort sitt til å forsterke problemene. Bakk-jordene ble før oppfyllingen oversvømt, noe som medførte en avlastning nedenfor.

At saksøkernes egne tiltak har bevirket den økte flomfaren bestrides. Det er heller ikke riktig at flomfaren har økt fordi det opprenskingsarbeid som tømmerfløtingen medførte har opphørt. Det var lite opprenskingarbeid som fant sted. Det man stort sett gjorde var å legge lenser i svingene for å forhindre at tømmeret kjørte seg fast.

Det er den ujevne vannføring som medfører uttørking og øket erosjon.

Med hensyn til rettsanvendelsen har de kjærende parter gjort gjeldende at de ikke er avskåret fra å begjære etterskjønn etter vassdragsloven §136 selv om Langli-skjønnet i 1937 fastsatte at erstatningene omfattet skade av enhver art. Meningen må åpenbart ha vært at erstatningen skulle dekke enhver skade partene hadde krevet erstatning for. Når Oslo kommune ikke har dokumentert at skjønnet dekket erosjons- og flomskader, må det være adgang til å forlange etterskjønn. Det er vist til kjennelse inntatt i Rt-1976-766.

Sak nr. 92-03074 K:

De kjærende parter har begjært retting og tilleggsbeslutning fordi de ikke var oppført som parter i byrettens beslutning av 1.september, og at det derfor ikke ble tatt hensyn til deres krav om skjønn med hensyn til de kumulerte virkninger av Langli-reguleringen og isgangsskader. Byrettens brev av 28. september 1992 ble imidlertid ikke mottatt av prosessfullmektigen før ved byrettens brev av 16. november 1992, etter at han hadde purret på en avgjørelse.

Når det ikke er avsagt hevningskjennelse overfor de kjærende parter, skal de behandles som parter, selv om de ved en feil ikke var oppført i prosesskriftet av 13.august 1992. De var oppført i skjønnsbegjæringen, og det ble gjort klart under innledningsforedrag og prosedyre ved rettsmøtet 24.august 1992 at de var med i saken. Dette fremgår også av byrettens gjengivelse av partenes anførsler.

Oslo kommune, som er motpart i sak nr. 92-02545 K, har for lagmannsretten prinsipalt påstått kjæremålet avvist.

Kommunen har i den anledning gjort gjeldende at byrettens kjennelse ble avsagt 1. september 1992 og forkynt for Oslo kommunes prosessfullmektig 3. september 1992. De kjærende parters prosessfullmektig må ha mottatt kjennelsen samme dag eller senest dagen etter, slik at kjæremålsfristen utløp 17. eller 18. september 1992. Kjæremålserklæringen er datert 16. september 1992, men ikke innstemplet i byretten før 23. eller muligens endog 28. september 1992. Overveiende grunner taler for at kjæremålet er avgitt til posten etter 17/18. september 1992, og at det derfor ikke er rettidig. Byretten skrev i oversendelsen av kjæremålet at "Kjæremålet er 21. september 92 rettidig fremsatt". Denne datoangivelse stemmer verken med datering eller innstempling i byretten og må antas å knytte seg til poststemplet. Etter dette må det legges til grunn at kjæremålet er fremsatt for sent.

Subsidiært har Oslo kommune gjort gjeldende at byrettens avgjørelse er korrekt, både med hensyn til faktum og rettsanvendelse, og at den må bli å stadfeste.

Oslo kommune har fremhevet at byrettens avgjørelse er truffet på grunnlag av muntlig forhandling til avgjørelse av avvisningsspørsmålet. Byretten har derfor kunnet forholde seg til umiddelbar bevisførsel.

Byretten har ikke funnet sannsynliggjort at Langlireguleringen volder skade som ikke er medtatt i ekspropriasjonsskjønnet. Ujevn vannføring er en så nærliggende følge av en vassdragsregulering at eventuell skade som følge av dette må anses erstattet under Langliskjønnets erstatning for "skade av enhver art". Det er for så vidt vist til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1992-954.

Oslo kommune har oppfylt sin bevisbyrde i forhold til vassdragsloven §136. Dette er en positivrettslig spesialregel som fraviker vanlige regler om rettskraft, søksmålsform, erstatningsutmåling (+ 25%) og saksomkostningsansvar. Det er derfor ikke grunnlag for å gi bestemmelsen anvendelse ut over dens ordlyd. Spesielt må dette gjelde når de angivelige skadevirkninger først dukker opp ca 50 år etter reguleringstiltaket.

De kjærende parter har frafalt eventuelle kumulerte virkninger av de to reguleringer som grunnlag for erstatningskrav overfor Oslo kommune. Etter de sakkyndige erklæringer som ble dokumentert i byretten må det legges til grunn at reguleringen av Langlivassdraget ikke har innvirkning på flomvannføringen i Langlielva og Sørkedalselva, idet den regulerte flomvannslipping ikke gir større vannføring enn den naturlige flomvannføring ville ha gitt.

Kommunen har ytterligere anført at skjønnsbegjæringen ikke er tilstrekkelig konkretisert, jfr. skjønnsloven §8, annet ledd, jfr. §2, jfr. tvistemålsloven §300, nr. 2, og således må avvises også på dette grunnlag, jfr. Rt-1976-766. Det er således i det hele tatt ikke opplyst hva de angivelige skader består i. Det foreligger ingen besittelsestagelse fra Oslo kommunes side. Skjønnsloven §4, annet ledd kan derfor ikke danne grunnlag for saksanlegget.

Endelig er det anført at Oslo kommunes regulering ikke står i årsaksforhold til de angivelige skader. Det er ifølge skjønnsbegjæringen høstflommen 1987 som utløste saksanlegget. Høstflommen det året var imidlertid helt ekstraordinær. Det antas at slike nedbørmengder har en gjentagelsesfrekvens på mer enn 100 år. Manglende muligheter til å operere Bogstaddammen under slike vilkår medførte dessuten til vannoppstuvning oppstrøms for Bogstadvannet.

Med mulig unntak for ansvar for manøvrering av Bogstaddammen, er ingen ansvarlig for forvoldte flomskader. Enhver kan i medhold av vassdragsloven §9 treffe tiltak for å gjenopprette det gamle elveleiet. En viss grunnleggende årsakssannsynligggjøring må kreves for at etterskjønn skal kunne kreves realitetsbehandlet etter vassdragsloven §136, nr. 1.

Oslo kommune har videre under henvisning til skjønnsloven §2, første ledd, jfr. tvistemålsloven §398a, første ledd, siste punktum, jfr. §178, annet ledd, krevet at det i tilknytning til byrettens omkostningsavgjørelse treffes en tilleggsavgjørelse om fordelingen av saksomkostningsansvaret. Oslo kommune hadde for byretten krevet solidaransvar. Dette ble ikke bestridt av motpartene. På tross av særskilt begjæring, ble dette ikke rettet i byrettens kjennelse. Særskilt fordelingsavgjørelse skal treffes også om omkostningsansvaret fordeles proratarisk.

Bærum kommune, som er motpart i sak nr. 92-03074 K, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Det kan ikke være grunnlag for retting av beslutningen av 1.september 1992, idet partsangivelsen har hatt betydning for det materielle innhold av byrettens avgjørelse. Byretten unnlot å ta stilling til om eventuelle kumulerte virkninger av reguleringene i de to vassdrag kunne gi grunnlag for etterskjønn idet retten ikke anså noen av de som eventuelt kunne være rammet av slike skader, som saksøkere mot Bærum kommune.

Ettersom skjønnet ikke er hevet for de kjærende parter, er de fortsatt parter og spørsmålet om avvisning er ikke aktuelt på det nåværende stadium i saken.

Byrettens avgjørelse av kjæremålet i saken mot Oslo kommune vil være avgjørende for utfallet av den videre behandling av begge sakene. Behandlingen av kjæremålet bør derfor utstå til kjæremålet i den andre saken er avgjort.

Lagmannsretten bemerker:

Sak nr. 92-02545 K:

Oslo kommunes prinsipale påstand om avvisning av kjæremålet kan ikke føre frem. De kjærende parters prosessfullmektig vedtok forkynnelse av kjennelsen 4. september 1992. Kjæremålserklæringen er datert 16.september 1992 og postlagt 17. september 1992, som er innenfor kjæremålsfristen på to uker.

Angående spørsmålet om hvorvidt skjønnsbegjæringen skal fremmes eller avvises, bemerker lagmannsretten innledningsvis at den er enig med byretten i at et vassdrag som skal tjene som drikkevannskilde, nødvendigvis må få ujevn vannføring. Lagmannsretten er også enig i at vannføringen aldri kan bli større enn om vassdraget hadde forblitt uregulert, med mindre man slipper vann i slike mengder at man skaper flom.

Lagmannsretten kan ikke se at den formulering i "Vannbruksplan for Sørkedalselven" som er trukket frem av de kjærende parter, står i strid med en slik forutsetning. At det i flomperioder slippes overskuddsvann fra magasinene, innebærer nødvendigvis ikke annet enn en konstatering av at det i flomperioder går vann forbi som man ikke lenger har magasinkapasitet for. At det slippes vann ut av magasinene vår og høst for å oppnå flomdempingskapasitet, har ingen betydning for mengden av vann som går forbi magasinene etter at de under sterk nedbør eller snøsmelting igjen er blitt fulle. Flomdempingskapasiteten vil bidra til at flomskadene vil bli mindre. Når flommer ikke har vært til å unngå, er lagmannsretten enig med byretten i at årsaken først og fremst ligger i naturforholdene med store variabler i nedbør og avsmeltning. Lagmannsretten ser det derfor slik at det ikke er sannsynliggjort noen årsakssammenheng mellom reguleringstiltaket og de påståtte flomskader.

Når det gjelder problemene med uttørking og erosjon, er lagmannsretten på samme måte enig med byretten når den legger til grunn at liten vannføring i nedbørfattige perioder er en nødvendig følge av reguleringen. Slike nærliggende følger må ha vært hensyntatt under Langliskjønnet, som forutsatte at erstatningsbeløpene skulle omfatte skade av enhver art. I forhold til bestemmelsen i vassdragsloven §136, nr. 1, i.f. må Oslo kommune anses å ha oppfylt sin bevisbyrde når den hevder at skadene allerede er oppgjort ved skjønnet.

Lagmannsretten er enig med byretten i at saksomkostningsspørsmålet må avgjøres etter de alminnelige regler i tvistemålsloven kap 13, og er videre enig med Oslo kommune i at det i ethvert fall må foretas en fordeling når det er flere parter som skal utrede saksomkostninger, jfr. Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind I, 375. I den foreliggende sak overstiger saksomkostningene ikke det hver enkelt måtte ha utredet om saken hadde vært reist av vedkommende part alene. De kjærende parter bør hefte solidarisk for de saksomkostninger de er ilagt for byretten.

Kjæremålet har etter dette vært forgjeves. De kjærende parter bør in solidum pålegges å erstatte Oslo kommune saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd, og §178, annet ledd. Omkostningsoppgave er fremlagt og legges til grunn. Omkostningene fastsettes til kr 3000.

Sak nr. 92-03074 K:

I denne saken er kjæremålet rettet mot byrettens nektelse av å foreta retting - gående ut på tilføyelse av de kjærende parter som parter - i sin beslutning om å fremme saken. Dessuten gjelder kjæremålet byrettens nektelse av å foreta tilleggsbeslutning om å fremme skjønn også for disse parter.

Lagmannsretten bemerker at en nektelse av å foreta en begjært retting ikke er gjenstand for kjæremål, jfr. tvistemålsloven §159 og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind I, 312.

Det bemerkes videre at skjønnsbegjæringen fra de kjærende parter ikke er frafalt eller hevet på annet grunnlag. Byrettens premisser for beslutningen av 1. september 1992, sammenholdt med partsangivelsen i rettsboken, må imidlertid forstås slik at beslutningen om å fremme saken bare gjelder for de tre grunneiere som er angitt som parter. Hvorvidt saken skal fremmes eller ikke for de kjærende parters vedkommende, har byretten ikke tatt standpunkt til. Om byretten måtte ha oppfattet den uheldige formuleringen av partsangivelsen i de kjærende parters prosesskrift av 13. august 1992 slik at saken mot Bærum kommune ble frafalt for deres vedkommende, og om dette har vært årsaken til at de ikke ble oppført som parter i rettsboken i denne saken, kan ikke dette i seg selv få den konsekvens at de har mistet sin partsstatus.

For disse parters vedkommende er således situasjonen fortsatt at det ikke er tatt standpunkt til om skjønnsbegjæringen overfor Bærum kommune skal fremmes eller avvises. Denne avgjørelse hører under byretten.

Kjæremålet blir etter dette å avvise. I spørsmålet om retting er avvisningen begrunnet med at det er rettet mot en beslutning som ikke er gjenstand for kjæremål. I spørsmålet om å avsi tilleggsbeslutning om å fremme saken for de kjærende parters vedkommende er avvisningen begrunnet med at det ikke er avsagt noen beslutning som kan påkjæres. For denne saks vedkommende blir saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §175. Det kan ikke sees noe grunnlag for for å frita de kjærende parter fra erstatningsplikten etter tvistemålsloven §175 første ledd. Saksomkostningene fastsettes overensstemmende med det fremsatte krav til kr 1000,-.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Sak nr. 92-02545 K:

1. Oslo byretts kjennelse, pkt. 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for byretten betaler Gunnar Ringerike, Thorleif Bakk, Mimi Eek, Diderik Løvenskiold, Terje Pinsli og Kåre Kristoffersen en for alle og alle for en 15000 - femtentusen - kroner til Oslo kommune.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gunnar Ringerike, Thorleif Bakk, Mimi Eek, Diderik Løvenskiold, Terje Pinsli og Kåre Kristoffersen en for alle og alle for en 3000 - tretusen - kroner til Oslo kommune.

Sak nr. 92-03074 K:

1. Kjæremålet avvises.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Gunnar Ringerike, Thorleif Bakk, Mimi Eek, Diderik Løvenskiold og Terje Pinsli en for alle og alle for en 1000 - ettusen - kroner til Bærum kommune.

Begge saker:

Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.