LE-1992-255

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1993-05-24
Publisert:	LE-1992-00255
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Drammen byrett Nr. 1/88 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00255 B.
Parter:	Saksøker: Drammen kommune (Prosessfullmektig: Advokat Henning Halvorsen). Saksøkt: Liv og Sven Aamodt Kjell Kleven (Prosessfullmektig: Advokat Hans Paul Bjerring).
Forfatter:	Rettens formann: Lagmann Georg Lund
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §22, §54a, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, §8

I henhold til reguleringsplan stadfestet 24. august 1976 er elvegrunnen langs Drammenselvens nordside vest for Muusøya regulert til oppfylling og anlegg av friområde med park og turveg. For å gjennomføre reguleringsplanen ble det 18. juni 1987 besluttet å foreta ekspropriasjon fra eiendommene Buskerudveien 31 A, eier Liv og Sven Aamodt, og Buskerudveien 31, eier Kjell Kleven. Elvegrunnen tilhørte Drammen kommune i henhold til skjøte av 20. august 1974, mens de nevnte to eiendommer som grenset mot elven, i henhold til lagmannsrettens dom av 7. desember 1984 var berettiget til båtfeste og brygge.

1. februar 1988 begjærte advokat Henning Halvorsen skjønn på vegne av Drammen kommune. Etter avgjørelse av Drammen namsrett 14. juni 1989 ble kommunen gitt rett til å sluttføre oppfyllingen utenfor de nevnte eiendommer, med det resultat at partene er enig om å sette overtakelsestidspunktet til 3. november 1989. Byretten avhjemlet deretter skjønn 22. september 1991. 25. november 1991 begjærte de saksøkte overskjønn. Hovedforhandling med befaring ble holdt 22. april 1993. Samtlige saksøkte var til stede. Det ble avhørt 1 vitne og foretatt slike dokumentasjoner som rettsboken viser.

For overskjønnet gjelder de samme skjønnsforutsetninger som ved underskjønnet, og er som følger:

1. Skjønnsretten bes fastsette samlet erstatning for grunn og rettigheter hver av de saksøkte avstår.

2. Eiendomsgrenser mot avståelsesarealet er vist på tegning 14/8 -91, Drammen oppmålingsvesen.

Drammen kommune aksepterer elvekant som eiendommenes grenser før avståelsen.

3. Ønsker grunneierne å sette opp gjerde mot Åssiden Elvepark, må dette gjøres på egen grunn, og ikke nærmere Elveparken enn i fot av anlagt jordvoll.

4. Drammen kommune har rett til ettersyn og vedlikehold av avløpsledninger (lagt 1974), og atkomst over Buskerudvn. 31A og 31 i denne forbindelse.

Bebyggelse kan ikke skje nærmere enn 2 m fra utvendig ledning.

Tilsvarende gjelder for oppfylling i så stor høyde at reparasjonsarbeider vanskeliggjøres. Heller ikke må ledningene ved terrengforandring utsettes for skade ved frost eller på annen måte.

5. Skjønnsretten kan legge til grunn at de saksøktes eiendommer har rett til å anlegge felles brygge for én båt pr. eiendom.

Bryggen kan anlegges som vist på tegn. 23/4 -90, Drammen parkvesen.

Retten omfatter ikke båtopplag eller atkomst med bil, og kommunen er uten ansvar for bryggen med innretninger og de båter som måtte bli fortøyd der.

6. Mulige anleggsskader - herunder også setningsskader på grunn og bebyggelse - som følge av opparbeidelse av Åssiden Elvepark, holdes utenfor dette skjønn.

7. Tiltredelse av grunn og rettigheter skjedde 3/11 1989. Fra dette tidspunkt svares 12% rente av erstatningsbeløpene til oppgjør foretas.

Det er ikke fremkommet innsigelser mot skjønnsforutsetningene. Fra Buskerudveien 31 A avstås 13,8 må til eiendom. Fra begge eiendommer båndlegges en stripe i ca 2,5 m bredde langs grensen mot parken for anlegg av jordvoll med buskbeplantning. Endelig medfører oppfyllingen at eiendommene mister sine retter til båtfeste og brygge, og til å komme til og fra med båt. Ellers representerer punkt 4 i skjønnsforutsetningene kun en formalisering av tidligere situasjon, som ikke gir grunnlag for erstatning nå.

Lagmannsretten bygger sitt skjønn på skjønnsforutsetningene og hva som ble iakttatt under befaringen, samt på det dokumenterte materialet, avgitte forklaringer og partenes anførsler og prosedyre. For øvrig får lov av 6. april 1984 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (vederlagsloven) og de rettsregler som kan utledes av Grunnloven krav om full erstatning i §105, anvendelse.

Saksøkeren har i det vesentlige anført:

Det dreier seg om avståelse av en del av bebygde villaeiendommer. Det vil da være riktig å basere verdsettelsen på den verdidifferanse som inngrepet har medført.

Det bestrides at kommunen fra 1975 og før tiltredelsesbeslutningen har foretatt en ulovlig utfylling, slik byretten har antydet. Kommunen godtar allikevel at verdidifferansen kan regnes i forhold til den situasjon som forelå før utfyllingen ble startet utenfor de saksøktes eiendommer.

Ved bruk av verdidifferanseprinsippet vil det også måtte tas hensyn til de særulemper som avståelsene måtte medføre. Derimot foreligger intet grunnlag for å tilkjenne erstatning for mulige ulemper som måtte følge av publikums bruk av parkarealet. Slike ulemper vil måtte regnes å være av alminnelig karakter, som ikke inngår i verdidifferansebergningen, og som etter vederlagsloven §8 bare erstattes når de overstiger den naborettslige tålegrense. Med den påregnelighet som har foreligget med hensyn til utfylling og allmennhetens bruk av arealet langs elven både konkret og generelt for distriktet, kan tålegrensen ikke være overskredet. Ellers bestrides at disse ulemper er egnet til å redusere eiendommenes omsetningsverdi.

Når det gjelder den verdimessige betydning ved å miste den direkte atkomst til elven, er det vist til takst nr 1 i Drammen byretts skjønn 19. juni 1991 og de gjennomførte skjønn vedrørende riksvegomlegningen i Mjøndalen.

Saksøkeren har lagt ned slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Drammen kommune tilkjennes saksomkostninger ved overskjønnet.

De saksøkte har i det vesentlige anført:

Ekspropriasjonen knytter seg til 2 boligeiendommer, som hadde beliggenhet inntil Drammenselven før utfyllingen ble foretatt. Det erkjennes at elvegrunnen utenfor ikke tilhører eiendommene. Grensen går i elvekanten, men den strandrett som derved tillå eiendommene og den rett til båtfeste og brygge som ble fastslått av lagmannsretten i 1984, medfører at eierne hadde rett til uforstyrret å kunne nyte de fordeler som fulgte av at eiendommene lå til elven, herunder adgangen til atkomst med båt og til bading og friluftsliv. Det er dette sammen med mindre grunnavståelse og båndleggelse til jordvoll som er gjenstand for ekspropriasjonen.

Det godtas at vederlaget for ekspropriasjonen fastsettes etter salgsverdi basert på verdidifferanseprinsippet etter forholdene i 1976, da utfyllingen startet, og situasjonen etter anlegget av elveparken uten direkte atkomst til elven. Det må da også tas hensyn til ulempene med bruken av parken, både innsynet fra turvei og parkareal og støy. Disse ulemper må anses som særulemper som henger sammen med selve ekspropriasjonen. Selv om de måtte ses som alminnelige ulemper, må den manglende påregnelighet tilsi at tålegrensen er overskredet. Det må også tas hensyn til den prisdempende faktor som ligger i frykten for ras og setninger som følge av den omfattende utfylling.

De saksøkte har fremkommet med følgende kravspesifikasjon etter skjønnsloven §22 annet ledd:

1. Det kreves full erstatning for avståelse av grunn, rettigheter og brygger, samt for ulemper for gjenværende eiendom.

2. Det kreves full erstatning for oppføring/vedlikehold av nødvendig gjerde mot friområde.

De saksøkte har lagt ned slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Drammen kommune bærer utgiftene ved overskjønnet og de saksøkte tilkjennes saksomkostninger for overskjønnet.

Lagmannsretten er enig i at vederlaget må fastsettes på grunnlag av salgsverdien etter vederlagsloven §5. Da de rettigheter og striper som det her dreier seg om ikke har selvstendig omsetningsverdi, må vederlaget baseres på en verdidifferansebetraktning, slik dette har fått uttrykk i Sandefjord-kjennelsen ( Rt-1976-1507). Erstatningen skal da settes til forskjellen i eiendommens salgsverdi i november 1989 med den situasjon som forelå før utfyllingen startet i 1976 og situasjonen etter at elveparken er blitt anlagt.

Ved fastsettelsen av forskjellen må det bygges på den fordel som en vanlig kjøper av eiendommene realistisk ville regne å få av utearealet med og uten den direkte atkomst til elven som eiendommene hadde. Det dreier seg om mulighet for atkomst med båt til eiendommen og fortøyning til egen tomt, som eventuelt må erstattes med bruk av en mindre hensiktsmessig fortøyningsplass som er tilbudt vederlagsfritt ca 200 m vekk eller kjøp av plass på etablert marina. Videre dreiet det seg om et usjenert uteareal uten det innsyn fra offentlig turveg og parkareal som er situasjonen i dag. Estetisk finnes det imidlertid å ha skjedd en forbedring, med utsyn mot et opparbeidet parkbelte med den bakenforliggende elv.

Ved anvendelse av verdidifferanseprinsippet, vil det vanskelig kunne trekkes et skarpt skille mellom verdien av avståelsene og de ulemper ekspropriasjonen medfører for gjenværende eiendom. Lagmannsretten finner derfor å burde medregne de særulemper som skal erstattes fullt ut etter vederlagsloven §8 selv om de ikke overskrider naboloven tålegrense, i grunnavståelseserstatningen etter differanseprinsippet. Eventuelle ulemper knyttet til bruken av parken, vil derimot ikke være erstatningsbetingede, dels fordi de ikke er forårsaket av de avståelser som har funnet sted, men knytter seg til utfylling av elvegrunnen som ikke tilhørte de saksøkte, og dels fordi det dreier seg om alminnelige ulemper som også rammer naboer uten avståelse av grunn og rettigheter. Slike alminnelige ulemper vil bare kunne erstattes når ulempene overstiger det som gir erstatning etter naboloven, og da først og fremst når ulempen skriver seg fra tiltak som er urimelig til skade etter naboloven §2. Det skal da legges vekt på om ulempen er påregnelig på stedet og om den er sedvanlig på lignende steder. Verken ulempens omfang eller karakter tilsier at den naborettslige tålegrensen er overskredet i dette tilfellet. Med den beliggenhet som følger av distriktets bymessige strøk og de planer som i lang til har versert med hensyn til utnyttelse av elvesidene, må ulempene klart ligge innenfor det påregnelige.

Lagmannsretten finner det naturlig at en vanlig kjøper ved prissettingen vil ta hensyn til kostnadene med en mer markert avgrensning mot friarealet i form av et lavt stakittgjerde enn eksisterende jordvoll med beplantning. Dette vil derfor inngå ved vederlagsfastsettelsen. Derimot er det ikke grunnlag for å anta at en vanlig kjøper vil ta hensyn til en mulig fare for ras og setninger med de grunnundersøkelser som ble foretatt før utfyllingen. Det vises forøvrig til skjønnsforutsetningenes punkt 6.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering av de prispåvirkende faktorer at vederlaget ikke kan overstige de erstatninger som ble fastsatt av byretten. Da lagmannsretten heller ikke finner grunnlag for å fastsette et lavere vederlag enn byretten, settes dette til kr 82400 for Buskerudveien 31 A, tilhørende Liv og Sven Aamodt, og kr 80000 for Buskerudveien 31, tilhørende Kjell Kleven. I tillegg kommer 12 % årlig rente fra 3. november 1989 til betaling skjer.

Overskjønnet er begjært av de saksøkte. Da ingen av de saksøkte har oppnådd noen bedre avgjørelse enn ved underskjønnet, blir de ikke å tilkjenne erstatning for saksomkostninger ved overskjønnet, jf skjønnsloven §54a. Retten finner ikke at begjæringen om overskjønn har vært åpenbart urimelig med det utpregede skjønnstema som forelå, slik at heller ikke saksøkeren kan tilkjennes erstatning for sine saksomkostninger etter §54a, tredje ledd.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Liv og Sven Aamodt tilkjennes 82400 - åttitotusenfirehundre - kroner fra Drammen kommune som vederlag for avståelse av grunn og rettigheter fra Buskerudveien 31 A med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 3. november 1989 til betaling skjer.

2. Kjell Kleven tilkjennes 80000 - åttitusen - kroner fra Drammen kommune i vederlag for avståelse av rettigheter fra Buskerudveien 31 med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 3. november 1989 til betaling skjer.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for overskjønnet.