LE-1992-2570
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-21 |
| Publisert: | LE-1992-02570 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 92-03445 A/66 - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1992-02570 K |
| Parter: | Den kjærende part: Wenche Nicolaysen (Prosessfullmektig: Advokat Berit Reiss-Andersen). Kjæremotpart: Johan Riise & Co A/S (Prosessfullmektig: Advokat Ole Gjerdrum). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann. 2. Lagdommer Anders Bøhn. 3. Lagdommer Sissel Rydman Langseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, Arbeidsmiljøloven (1977) §61A, §174, §180, §181, §397, §61 |
Det ble avsagt slik
kjennelse :
Saken gjelder saksomkostninger.
Ved stevning av 10. april 1992 anla Wenche Nikolaysen søksmål ved Oslo byrett om bl.a. gyldigheten av oppsigelse i arbeidsforhold. Saksøkte, Johan Riise & Co A/S (i det følgende også kalt Riise), innga tilsvar og stevning i motsøksmål. Samtidig begjærte selskapet kjennelse om fratreden under sakens behandling. I tilsvar av 14. mai 1992 nedla Wenche Nikolaysen slik påstand i motsøksmålet:
Prinsipalt:
Saken avvises.
Subsidiært:
Wenche Nikolaysen frifinnes.
I prosesskrift av 1. september 1992 ba Wenche Nikolaysen om at retten tok standpunkt til avvisningsspørsmålet forut for hovedforhandlingen.
Rettsmøte til behandling av fratredelsesspørsmålet ble holdt 25. september 1992. I rettsboken er det angitt at avvisningsspørsmålet ble ansett tilstrekkelig opplyst i prosesskriftene, og at retten snarest vil treffe sin avgjørelse på dette grunnlag. Byretten avsa deretter 28. september 1992 kjennelse med slik slutning:
I motsøksmålet:
Saken avvises.
Av premissene fremgår at omkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse under hovedsaken.
Wenche Nikolaysen har i rett tid påkjært byrettens kjennelse. Kjæremålet gjelder saksomkostningsspørsmålet, som hun hevder er avgjort på grunnlag av uriktig tolkning av tvistemålsloven §179. Hun anfører at omkostningsspørsmålet etter denne bestemmelse skal avgjøres i den dom eller kjennelse som avslutter saken, og at dette for motsøksmålets vedkommende er byrettens avvisningskjennelse. Hun anfører videre at hun har nedlagt selvstendig omkostningspåstand for motsøksmålet, og opplyser at omkostningsoppgave, som er inngitt sammen med kjæremålserklæringen, ikke tidligere er fremlagt fordi avvisningsspørsmålet er avgjort uten muntlig forhandling.
Hun viser til at byretten har opplyst at avgjørelsen ikke kan påkjæres, og anfører at dette er i strid med tvistemålsloven §397 nr. 1.
Wenche Nikolaysen har nedlagt slik påstand:
Wenche Nikolaysen tilkjennes sakens omkostninger.
Johan Riise & Co A/S har i tilsvar anført at byrettens avvisningskjennelse, som er avsagt forut for hovedforhandling, ikke kan påkjæres, og har til støtte for sitt syn bl.a. vist til Rt-1955-638.
Riise påpeker at Wenche Nikolaysen ikke har nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger i forbindelse med avvisningsspørsmålet. Hun har heller ikke inngitt omkostningsoppgave. Dette må oppfattes som et uttrykk for at også hun mente at retten med hjemmel i tvistemålsloven §179 kunne utsette omkostningsavgjørelsen til saken ble avsluttet med dom.
Kjæremotparten tilføyer at også omkostningsavgjørelsen i kjæremålssaken bør kunne utstå til dommen i hovedsøksmålet, og har nedlagt slik påstand:
Byrettens kjennelse stadfestes.
Lagmannsretten bemerker at byrettens avgjørelse om å avvise motsøksmålet fra behandling i forbindelse med oppsigelsessaken ikke er gjenstand for kjæremål eller anke, jfr. arbeidsmiljøloven §61A første ledd, siste punktum. Denne bestemmelse omfatter ikke avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet, som kan påkjæres særskilt i henhold til tvistemålsloven §181 annet ledd, jfr. arbeidsmiljøloven §61 første ledd.
Lagmannsretten er enig med den kjærende part i at byrettens avvisningskjennelse er den avgjørelse som avslutter saken for motsøksmålets vedkommende. Tvistemålsloven §179 første ledd, siste punktum gir dermed ikke hjemmel for å utsette omkostningsavgjørelsen til dommen i hovedsøksmålet. Lagmannsretten kan heller ikke se at det finnes annen hjemmel for utsettelsen. Byrettens omkostningsavgjørelse er dermed i strid med loven og må oppheves.
Som påpekt av kjæremotparten, har imidlertid Wenche Nikolaysen ikke nedlagt påstand om saksomkostninger i motsøksmålet før hun nå krever dette i kjæremålserklæringen, d.v.s. etter at byrettens kjennelse ble avsagt. Lagmannsretten har dermed ikke adgang til å ta til følge hennes påstand om tilkjennelse av saksomkostninger. Det vises til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 3. juni 1983 i lnr. 195 K/1983, referert i Bøhn/Næss: Kjæremålsavgjørelser, side 230. Det samme resultat følger for øvrig også av Rt-1985-227 (Bøhn/Næss side 213).
Riise har derimot påstått seg tilkjent saksomkostninger "i alle søksmål", og dermed også i motsøksmålet. Byretten må derfor ta stilling til omkostningsspørsmålet i motsøksmålet, som av denne grunn må hjemvises til ny behandling av byretten.
Lagmannsretten finner det tvilsomt om den kjærende parts påstand i kjæremålssaken kan sies å omfatte krav på saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet. Kjæremotparten må etter lagmannsrettens oppfatning anses for å ha krevet saksomkostninger ved å begjære omkostningsspørsmålet utsatt til avgjørelsen i hovedsøksmålet. Det anses ikke nødvendig å ta stilling til det nærmere innhold i den kjærende parts påstand, idet lagmannsretten finner at kjæremålssaken må anses dels vunnet, dels tapt. Den kjærende part har fått medhold i at byrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven, men ikke i sin påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for motsøksmålet. Hver av partene må dermed bære sine saksomkostninger i kjæremålssaken i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens avvisningskjennelse oppheves for så vidt gjelder avgjørelsen om å utsette saksomkostningsspørsmålet til avgjørelse i forbindelse med hovedsøksmålet, og omkostningsspørsmålet hjemvises til ny behandling av byretten.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.