LE-1992-2890

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-08-16
Publisert:	LE-1992-02890
Stikkord:	Tvangsfullbyrdelse
Sammendrag:
Saksgang:	- Nord-Gudbrandsdal namsrett Nr. 44/1991 C - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02890 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Olaf Trønnes). Motpart:X kommune v/kommunekassereren (Prosessfullmektig: Advokat Erik Alver v/adv.flm. Jo-Bjørner Haugen).
Forfatter:	1. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann 2. Lagdommer Karl Sundt-Ohlsen 3. Lagdommer Nina Frisak
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §14, §155, §162, Skattebetalingsloven (1952) §30, §32, Tvistemålsloven (1915) §181, §380, §2, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §16-2

Saken gjelder anke over stadfestelse av antatt tvangsauksjonsbud over As eiendom i X. Rekvirent for auksjonen var X kommune ved kommunekassereren. Huset ble kjøpt av X kommune for kr 425000.

Nord-Gudbrandsdal namsrett avsa 6. juli 1992 kjennelse med slik slutning:

Antakelse av bud stort kr 425000,- firehundreogtjuefemtusen 00/100 - avgitt på 3. gangs tvangsauksjon over eiendommen gnr. 315 bnr. 55 i X kommune av X kommune v/kommunekassereren stadfestes.

Omkostningene fastsettes til kr 14833,- fjortentusenåttehundreogtrettitre 00/100.

Kjennelsen ble forkynt for A den 12. august 1992. Han påanket kjennelsen til lagmannsretten 7. september 1992. Anken var rettidig. Det ble gitt frist til å rette formelle feil i anken, og formelt korrekt anke ble satt opp på rettens kontor 26. oktober 1992. Sel kommune har tatt til gjenmæle.

A søkte om fri sakførsel for lagmannsretten.

Fylkesmannen i Oppland ga i brev av 23. februar 1993 A dispensasjon fra inntektsgrensene for alminnelig inntekt og personinntekt, og ga A fri sakførsel og fritak for rettsgebyr for lagmannsretten. Advokat Olav Trønnes har senere representert A for lagmannsretten.

Lagmannsretten besluttet 19. april 1993 å overføre saken til skriftlig ankebehandling, jf. tvistemålsloven §380 første ledd.

Partene har deretter gitt innlegg i saken.

Sakens nærmere sammenheng fremgår av namsretten kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

A har ved sin prosessfullmektig, advokat Olav Trønnes, for lagmannsretten gjort gjeldende:

Anken gjaldt opprinnelig to forhold, men ankegrunnlaget om at budet er for lavt i forhold til eiendommens verdi, er frafalt.

Det ankegrunnlag som nå står tilbake er at tvangsgrunnlaget ikke er tvangskraftig fordi ligningsfastsettelsene for årene 1987, 1988, 1989 og 1990 er tatt opp til ny behandling og derfor ikke endelige. Namsretten har derfor tatt feil i sin rettsanvendelse.

Etter at A den 22. oktober 1992 leverte selvangivelser for de aktuelle år, ble saken behandlet av ligningsnemnda den 11. november 1992. Utfallet der ble at ligningen for 1987 ble opprettholdt p g a små avvik fra den foretatte skjønnsligning. For øvrig ble ligningen for inntektsårene 1988 - 1990 tatt opp til vurdering.

Namsretten har i brev til A av 12. november 1992 anført at utfallet ble noe mindre justeringer. Av foreliggende utskrift av vedtaket i ligningsnemnda fremgår imidlertid at det etter forholdene var snakk om forholdsvis betydelige endringer:

Skjønnsligning: Ligningsnemnda vedtak:

Inntekt: Formue: Inntekt: Formue:

1109200 1332000 771100 514000

Dette innebærer følgende reduksjoner:

Inntekt: Redusert med kr 338100

Formue: Redusert med kr 818000.

Otta Regnskapskontor AS har i brev til A anført at skattene etter ligningsnemndas vedtak samlet vil utgjøre ca kr 304000, og etter de foreliggende selvangivelser ca kr 101500. For de tre foreliggende inntektsår er det en differanse på kr 202500, og det står tilbake etter forholdene små skattekrav når ses hen til de opprinnelige krav som lå til grunn for auksjonen.

Den ankende part mener at det her er slike differanser mellom ankemotpartens rettmessige krav og de krav som er lagt til grunn ved auksjonene at han ikke har hatt noen som helst mulighet til å unngå at denne ble gjennomført.

Han har blitt helt handlingslammet, slik at heller ikke de mindre krav er blitt dekket. Dette er imidlertid krav som han bestemt mener han ville ha hatt både evne og mulighet til å dekke, om forholdene ikke hadde utviklet seg slik de gjorde. Om han ikke hadde dekket alle krav, ville han i en slik situasjon ha hatt grunnlag for å komme til en nedbetalingsordning over tid for de øvrige krav.

Den ankende part hadde på denne tid store personlige problemer, ikke bare p g a ovennevnte, men også p g a ekteskapelige problemer.

A mener at man i dette tilfellet på ulovfestet grunnlag må oppheve stadfestelseskjennelsen når det gir seg utslag i en klart urimelig avgjørelse eller et urimelig utfall, og nærmest må anses som misbruk av den formelle rett som tilkommer ankemotparten. Det vises til tilsvarende prinsipper som har kommet til uttrykk i Rt-1990-94 og RG-1986-237.

A har nedlagt slik påstand:

1. Kjennelse avsagt av Nord-Gudbrandsdal namsrett den 6. juli 1992 i sak nr. 44/1991 C oppheves.

2. X kommune dømmes til å betale den ankende part saksomkostninger.

X kommune har ved sin prosessfullmektig, advokat Erik Alver, for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

På bakgrunn av utpantingsforretning avholdt 25. januar 1990, tinglyst 7. februar 1991, ble det avholdt 1. gangs tvangsauksjon den 10. desember 1991. 2. gangs tvangsauksjon ble avholdt 10. februar 1992. Den 27. februar 1992 ble tredje gangs tvangsauksjon begjært, og den 2. juni 1992 ble tvangsauksjon avholdt. X kommune ga høyeste bud på kr 425000.

X kommune antok sitt bud 16. juni 1992. Nord-Gudbrandsdal herredsrett stadfestet budet den 6. juli 1992.

Ankeerklæringen er av namsretten ansett rettidig avgitt den 7. september 1992.

Tvangsgrunnlaget har vært rettskraftig fra prosessen startet.

For årene 1987 - 1990 ble det av skattyter først levert selvangivelse den 22. oktober 1992. I forbindelse med innleverte selvangivelser ble det ikke fremsatt noen ordinær klage. Det fremgikk imidlertid av de innleverte papirer at selvangivelsen skulle legges til grunn.

Som følge av at skattyter ikke leverte selvangivelser i rett tid, ble han skjønnslignet for de aktuelle år.

Lov om innkreving og betaling av skatt av 21. november 1952 §30 fastlegger at forskottsskatt, restskatt, etterskottsskatt og annen utliknet skatt skal innbetales til fastsatt tid og med de beløp som opprinnelig er fastsatt. Kravet om innbetaling gjelder selv om de aktuelle ligningsfastsettelser er påklaget eller står for prøving av overordnet myndighet, eller er brakt inn for domstolen. Dersom skatten ikke blir betalt, følger det av §32 at skatten kan inndrives ved utpanting hvoretter videre dekningsforfølgning kan finne sted.

Det foreligger etter skattebetalingsloven §30 således en helt klar og ubetinget plikt til å innbetale utliknet skatt. Ligningen gjelder til den eventuelt endres eller oppheves.

Foruten ubetalte skattekrav forelå det på auksjonstidspunktet også ubetalte kommunale avgifter samt en pantobligasjon tilknyttet misligholdt lån.

Ankemotparten gjør etter dette gjeldende at nødvendige tvangsgrunnlag forelå.

De aktuelle skattekrav går tilbake til 1987. Til tross for en rekke brev, varsler og begjæringer har den ankende part ikke gjort noe for å rydde opp i problemene. Utpantingsforretningen ble ikke påklaget, og prosessen med tre tvangsauksjoner har deretter gått sin gang.

Ankemotparten har gått frem i henhold til gjeldende regelverk og prosedyrer, og kan i ettertid ikke bli møtt med at den ankende part under sakens gang har vært handlingslammet. Hensikten med regelverket er å forhindre at skattebetalere skal unndra seg beskatning gjennom å føre prosesser.

Det er etter ankemotpartens oppfatning ikke riktig at differansene mellom opprinnelig ligning og senere endret ligning har vært betydelige. Skatteregnskapet pr. 15. mars 1993 viste en restskatt på kr 217602. Selv etter at endelig ligning foreligger for årene 1988 og 1990 er det på det rene at det blir en betydelig restanse.

At den ankende part i en periode har hatt personlige problemer kan etter ankemotpartens oppfatning ikke frita den ankende part for ansvaret med å ordne opp i sine skattemessige forhold.

Ankemotparten avviser at det utfra de foreliggende omstendigheter har funnet sted et misbruk av formelle rettigheter fra ankemotpartens side som har ledet til et urimelig resultat.

Avgjørelsene i Rt-1990-94 og RG-1986-237 gjaldt en annen problemstilling.

X kommune har nedlagt slik påstand:

1. Nord-Gudbrandsdal namsretts kjennelse av 6. juli 1992 stadfestes.

2. X kommune tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at saken skal behandles etter tvangsfullbyrdelsesloven av 1915, jf tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni 1992 nr. 86 §16-2.

Etter lov om innkreving og betaling av skatt av 21. november 1952 §30 skal forskuddsskatt, restskatt, etterskuddsskatt og annen utliknet skatt innbetales til fastsatt tid og med det beløp som opprinnelig er fastsatt.

Dersom skatten ikke blir betalt, kan skatten inndrives ved utpanting, jf §32. Videre dekningsforfølgning kan deretter finne sted.

Etter det som er opplyst har ikke A påklaget utpantingsforretningen, og X kommune har ved tvangsforfølgningen gått frem på formelt korrekt måte. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §14 siste ledd er grunnlaget tvangskraftig når fullbyrdelse kan kreves. Lagmannsretten legger til grunn at

A har fått varsel om 1., 2. og 3. gangs tvangsauksjon.

Først 22. oktober 1992 ble det innlevert selvangivelser for den aktuelle periode.

A har hele tiden hatt plikt til å innbetale den skatt som var utliknet. Så fremt namsretten i forbindelse med stadfestelsen var blitt gjort oppmerksom på at A ville innlevere selvangivelser for årene 1987 - 1990, ville ikke dette vært et forhold som skulle medført at retten av eget tiltak skulle ha nektet stadfestelse, jf tvangsfullbyrdelsesloven §155 nr. 2. At A senere har innlevert selvangivelser kan derfor heller ikke gjøres til ankegrunn, jf tvangsfullbyrdelsesloven §162.

Den ankende part har bedt om at stadfestelseskjennelsen oppheves på ulovfestet grunnlag, fordi stadfestelse vil innebære en urimelig avgjørelse for A. Det er anført at A er i en vanskelig situasjon, og at han ville ha klart å få til en betalingsordning for de skattebeløp som han nå ser ut til å stå til rest med.

Regelverket om innbetaling av skatt etter skattebetalingsloven §30, jf §32 er gitt for å hindre at skattebetalere skal unndra seg beskatning ved å føre prosesser.

A har hatt en rekke oppfordringer til å reagere gjennom de varsler og brev han har mottatt opp igjennom årene. Skattekravene strekker seg helt tilbake til 1987.

Lagmannsretten kan ikke se at det er noen urimelighet overfor A at stadfestelseskjennelsen blir stående. De situasjoner som er beskrevet i Rt-1990-94 og RG-1986-237 er ikke sammenlignbare med denne saken. Lagmannsretten viser endelig til at A etter det opplyste også etter de nye skatteberegninger står til rest med et ikke ubetydelig beløp.

Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.

Anken har vært forgjeves, og i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §181 første ledd jf tvangsfullbyrdelsesloven §2 må A betale saksomkostninger til X kommune for lagmannsretten. Saksomkostningene settes til kr 2500.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Namsrettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til X kommune v/kommunekassereren 2500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.