LE-1992-2972
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-18 |
| Publisert: | LE-1992-02972 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Nedre Romerike namsrett Nr. D 1421 1992 - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1992-02972 K |
| Parter: | Kjærende parter: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Martin Staurem). Kjæremotpart: Jota AS (Prosessfullmektig: Advokat Einar Wessel-Holst). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Christian Borchsenius 2. Lagdommer Lars-Jonas Nygard 3. Lagdommer Nina Frisak |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §192, Panteloven (1980) §3-16, §3-17, Dekningsloven (1984) §2-3 |
Det ble avsagt slik
kjennelse :
Saken gjelder begjæring om tvangssalg av en Toyota personbil med registreringsnummer DF XXXXX, samt krav om sikkerhetsstillelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §192. Begjæringen om tvangssalg var fremsatt av Jota AS på grunnlag av utleggsforretning tinglyst den 9. mars 1992.
Namsmannen i Skedsmo tok den 24. august 1992 begjæringen til følge, og samme dag klaget B (bilens registrerte eier) og hustru A (innehaver av salgspant i bilen) til namsretten over namsmannens avgjørelse.
Nedre Romerike namsrett avsa den 14. oktober 1992 kjennelse med slik slutning:
1. "Begjæring om tvangssalg over motorvogn DF XXXXX fra Jota A/S tas til følge."
Om saksforholdets enkeltheter og partenes anførsler vises til namsrettens begrunnelse og bemerkningene nedenfor. Namsmannens og namsrettens avgjørelse innebar at A og B ikke fikk medhold i at det skulle stilles sikkerhet etter tvangsfullbyrdelsesloven §192 for å gå til tvangssalg, jfr. den nevnte salgspant.
A og B har i rett tid påkjært namsmannens kjennelse ved brev av 28. oktober 1992, og advokat Martin Staurem har nærmere underbygget anførslene ved prosesskrift av 19. november 1992.
I hovedsak blir det gjort gjeldende at A har gyldig salgspant i bilen, idet hun stiftet salgspant for kr 120000 i forbindelse med at hun solgte bilen tilbake til B. Bilen tilhørte opprinnelig ham og var registrert i hans navn, men ble overdratt til hustruen for å sikre hennes stilling. Hun hadde nemlig nedbetalt gjelden til A/S Finans i årene 1988-92. Imidlertid ønsket hun ikke at denne nedbetaling skulle øke mannens særeie. Derfor fant ektefellene å burde sikre hennes krav ved at bilen først ble omregistrert på henne (den 4. mars 1991), og siden ved at bilen atter ble registrert på ham (den 2. mars 1992) i forbindelse med at hun fikk salgspant i bilen.
Det hevdes at A hadde slik inntekt at hun var i stand til å nedbetale gjelden til A/S Finans, jfr. fremlagte skattesedler for årene 1989-91. De viser også at B ikke hadde inntekter i de årene. Restgjelden til A/S Finans ble gjort opp i november 1992, noe som skjedde ved at A lånte kr 50000. A har salgspant for et beløp som omtrent svarer til det hun har innbetalt i saken. Eventuell verdi av bilen ut over dette vil tilfalle Bs kreditorer.
Subsidiært gjøres det gjeldende at bilen omfattes av unntaksretten i dekningsloven §2-3, se særlig annet ledd. Ifølge trygdekontorets brev av 22. oktober 1992 vil B, til tross for 100 % uførhet, ikke få stønad til bil, men han kan få tilskudd (kr 14.000) til automatgir hvis han kjøper ny bil for egen regning. Dette viser i alle fall at han har behov for transport på grunn av sin uførhet.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
1. "Begjæring om tvangssalg over motorvogn DF XXXXX tas ikke til følge.
2. Klagerne tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Jota AS, har som kjæremålsmotpart ved sin prosessfullmektig innledningsvis gjort gjeldende at når namsmannen og namsretten ikke fant grunn til å kreve sikkerhetsstillelse eller utløsning av det registrerte pant til fordel for A, var det fordi pantet ble ansett som en del av et proformaarrangement mellom ektefellene Røren i hensikt å sperre for kreditorforfølgning.
Det foreligger proformatransaksjoner med sikte på "å riste av seg" kreditorer. I hovedtrekk anføres at da B omregistrerte bilen til sin kone den 4. mars 1991, hadde Jota AS iverksatt inkasso for å inndrive sitt krav på kr 200000, jfr. uteblivelsesdom i Skedsmo forliksråd den 23. mai 1991. Forgjeves utleggsforretning ble så holdt den 11. oktober 1991. Ny begjæring om kontinuasjonsforretning ble sendt den 17. februar 1992. Først da det tinglyste utleggspant ble returnert den 17. mars 1992, ble kreditor klar over at bilen den 2. mars 1992 var omregistrert på B og at det den 4. mars var tinglyst salgspant til A for kr 120000. Derved var B s kreditorer blitt avskåret fra det eneste aktivum som var registrert på ham. Det foreligger ikke noen reell overdragelse mellom ektefellene, og både salgspantet og tilbakesalget må anses som proforma og ugyldig. Det er også vist til bestemmelsene om salgspant i panteloven §3-16 og §3-17.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Nedre Romerike Namsretts kjennelse av 14. okt. 1992 stadfestes.
2. Innklagede tilkjennes saksomkostninger for begge retter med kr 7250,-."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og kan i alt vesentlig slutte seg til dens begrunnelse. Transaksjonene mellom A og B bærer preg av proforma, og når ikke annet blir godtgjort, kan man i en slik situasjon ikke legge til grunn at transaksjonene representerer reelle rettsstiftelser. Bevis for at det dreier seg om en reell transaksjon, kan iallfall ikke anses ført for så vidt gjelder avtalen om salgspant, tinglyst 4. mars 1992. Hvorvidt selve overdragelsen fra A til B er ugyldig, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til.
I og med at salgspantet tinglyst 4. mars 1992 ikke anses å dekke et reelt gjeldsforhold, kan det ikke kreves at en etterstående kreditor må stille sikkerhet etter §192 for å få holdt tvangssalg.Man peker på at utleggsforretningen til Jota AS ble holdt den 3. mars 1992, men først tinglyst den 9. mars, mens salgspantet til A ble tinglyst den 4. mars 1992. Følgelig var Jota AS etterstående pantehaver i forhold til A.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Av premissene til namsrettens kjennelse fremgår at det ikke var nedlagt påstand om saksomkostninger for namsretten fra Jota AS. Dette krav kan derfor ikke medtas nå, jfr. Schei, Tvistemålsloven med kommentar side 378, med henvisning til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 3. juni 1983 (Kjæremålsavgjørelser side 230). (For ordens skyld bemerkes at avgjørelsen i Rt-1975-777 gjelder et annet forhold, nemlig at omkostningsoppgave ikke var inngitt for namsretten.)
Omkostningene for Jota AS for lagmannsretten finnes passende å kunne settes til kr 3000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Namsrettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A og B in solidum til Jota AS 3000 - tretusen - kroner innen - 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.