LE-1992-2992
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-05 |
| Publisert: | LE-1992-02992 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 91-02492 A/73 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02992 A. |
| Parter: | Ankende parter: 1. Rannveig Arne 2. Odd Arne (Prosessfullmektig: Advokat Trond Skyberg, Oslo). Motpart: Tom Haugen (Prosessfullmektig: Simonsen & Musæus ANS v/advokat Audun Gjøstein, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Mitsem 2. Kst. lagdommer Øystein Hermansen 3. Kst. lagdommer Sissel Rydmann Langseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §356, §358, §365, §175, §180, §369, §97 |
Saken gjelder spørsmål om ankegjenstanden tilfredsstiller verdikravet i tvistemålsloven §356.
Tom Haugen, som eier gnr. 90, bnr. 97 i Oslo, anla ved stevning av 1. mars 1991 til Oslo byrett søksmål mot Flexi-Trans A/S og Rannveig Arne, som sammen med sin mann Odd Arne eier gnr. 90, bnr. 244 i Oslo. I stevningen krevet Haugen erstatning for tap som følge av angivelig ulovlig inntauing av hans bil 28. desember 1989.
Rannveig Arne anla motsøksmål med krav om fastsettelsesdom for at Haugen er uberettiget til å parkere, hensette utstyr o. l. på den angivelig felles adkomstvei for partenes eiendommer.
Oslo byrett avsa 25. mai 1992 dom i saken med slik domsslutning (etter retting):
I hovedsøksmålet:
1. Flexi-Trans A/S og Rannveig Arne dømmes en for begge og begge for en å betale til Tom Haugen kr 1080 - kronerettusenogåtti - med tillegg av 18 % rente fra 6. februar 1990.
2. Flexi-Trans og Rannveig Arne dømmes en for begge og begge for en å betale Tom Haugen saksomkostninger med kr 15460 - kronerfemtentusenfirehundreogseksti - samt rettens gebyr kr 2520 - kronertotusenfemhundreogtyve.
I motsøksmålet:
1. Tom Haugen frifinnes.
2. I saksomkostninger dømmes Odd og Rannveig Arne å betale saksomkostninger til Tom Haugen med kr 18421 - kronerattentusenfirehundreogtjueen.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Ved ankeerklæring av 10. juli 1992 har Rannveig og Odd Arne påanket byrettens dom for så vidt gjelder motsøksmålet.
Etter at ankeerklæringen var forkynt for motparten og anketilsvar inngitt, oversendte byretten 1. september 1992 sakens dokumenter til lagmannsretten. I oversendelsesbrevet er ankegjenstandens verdi oppgitt til kr 18421. Førstelagmannen i Eidsivating sendte 21. september 1992 saken tilbake til byretten med følgende brev:
I byrettens oversendelsesbrev av 01. september 92 er ankegjenstandens verdi anslått til kr 18421,-. Lagmannsretten finner dette vanskelig å forstå, men antar under enhver omstendighet at ankegjenstandens verdi må være under kr 20000,-.
En ber om at den ankende part gjøres oppmerksom på at anken da bare kan fremmes for lagmannsrett med samtykke etter tvistemålsloven §356, og at en søknad om slikt samtykke i tilfelle må begrunnes særskilt.
Oslo byrett, som opplyser at den oppgitte ankesum beror på en inkurie, ga deretter i brev av 25. september 1992 til de ankende parter frist til 16. oktober 1992 for "ansøkning etter §356".
De ankende parter innga ikke prosesskrift innen fristen. I prosesskrift av 26. oktober 1992 anførte de imidlertid følgende:
Ankegjenstandens verdi påstås å utgjøre mer enn kr 20000,-, idet det her gjelder en veirett. Fra den ankende parts side vil det bli påstått at eiendommens verdi med og uten veiretten utgjør mer enn kr 20000,-. Adkomstretten er av betydelig verdi for eiendommen. Hvis retten ikke godtar påstanden om at veiretten representerer en verdi på minimum kr 20000,-, tar jeg forbehold om å fremlegge verdivurderinger av sakkyndig på dette området. Jeg finner det imidlertid unødvendig å gå til et slikt skritt dersom retten aksepterer verdien uten videre.
Ved byrettens oversendelsesbrev av 8. desember 1992 ble saken på nytt oversendt lagmannsretten. Samme dag ble de ankende parters prosesskrift av 26. oktober 1992 meddelt ankemotparten, som i prosesskrift av 11. desember 1992 gjorde gjeldende at ankegjenstandens verdi for de ankende parter umulig kan være så stor som kr 20000. Det er i prosesskriftet vist til at de ankende parters bruk av den omtvistede adkomst har vært særdeles liten, at tilsvarende trappefri adkomst kan anlegges ved siden av hovedadkomsten uten store investeringer og at verdien av "trappefriheten" i seg selv ikke kan være så stor som kr 20000, da tomten for øvrig er slik at eiendommen ikke er egnet for f. eks. rullestolbrukere.
De ankende parter ble deretter gitt anledning til å begrunne nærmere at ankegjenstandens verdi er kr 20000 eller mer. Ved prosesskrift av 14. januar 1993 fremla de verdiuttalelse fra murmester/ingeniør Bjørn Øhre, som oppgis å være medlem av Norsk Takstmanns Forening. Uttalelsen har slik konklusjon:
Den økonomiske verdi av den trappefri adkomst på eiendommens nordside antas å utgjøre mellom kr 20000 og kr 30000.
Forberedende dommer sendte 25. januar 1993 følgende brev til de ankende parter:
Forberedende dommer kan ikke se at den fremlagte verdiuttalelse uten videre kan legges til grunn ved avgjørelsen av om kravet til ankegjenstandens verdi er oppfylt.
Spørsmålet om de ankende parter har rett til kjørbar adkomst på den aktuelle vei innenfor egen garasje er bare avgjort prejudisielt i byrettens dom. Domsslutningen innebærer bare at de ankende parter ikke kan nekte ankemotparten å "parkere, hensette utstyr o. l. på adkomstveien slik at adkomst for Arne langsmed sydlig grense til gnr 90 bnr 244 blir hindret og vanskeliggjort"
Dommen kan ikke ses å innebære at de ankende parter heretter er avskåret fra å benytte den omtvistede vei som gangvei, og dermed heller ikke at adgangen til å benytte adkomsten mot øst til rullestoler, barnevogner o. l. er avskåret. For ordens skyld presiseres at det ikke med dette tas stilling til om de ankende parter har rett til slik gangadkomst; poenget er at dette neppe er avgjort i og med byrettens dom, som forøvrig ikke er bindende for grunneieren, Åge Brenna.
Verdiuttalelsen gjelder ifølge sin ordlyd "den økonomiske verdi av den trappefri adkomst på eiendommens nordside" / "eiendommens verdiforringelse ved eventuelt bortfall av adkomsten mot nord". Under henvisning til det som ovenfor er antydet om hva som her er ankegjenstand, bes De klargjøre hvilke forutsetninger verdiuttalelsen bygger på, og eventuelt begrunne nærmere at det oppgitte beløp ikke omfatter mer enn det som er ankegjenstand i den aktuelle sak. Dersom de konkrete topografiske forhold på stedet kan være avgjørende for lagmannsrettens syn på spørsmålet om ankegjenstandens verdi, bes det fremlagte kart- og fotomateriale supplert slik at retten kan danne seg et bilde av disse forhold.
Frist for uttalelsen settes til 08. februar 93.
Ankemotparten innga nytt prosesskrift 27. januar 1993, hvor han hevder at den fremlagte verdiuttalelse ikke kan legges til grunn ved avgjørelsen av om kravet til ankegjenstandens verdi er oppfylt. Han utdyper de anførsler som ovenfor er referert fra prosesskrift av 11. desember 1992, og anfører at eiendommens reduserte verdi som følge av manglende trappefri adkomst under ingen omstendighet kan verdsettes høyere enn prisen for å anlegge en trappefri adkomst fra eiendommens sydlige hjørne, noe som neppe ville koste mange tusen kroner. Dette alternativet er ikke vurdert i den fremlagte verdiuttalelse. Ankemotparten tilføyer at Arnes eiendom også har mulighet for trappefri adkomst fra sitt nordlige hjørne. Heller ikke dette er vurdert i verdiuttalelsen. Han tilføyer at det må være en misforståelse når takstmannen snakker om en nordlig adkomst, idet den omtvistede adkomst kommer fra eiendommens østlige hjørne.
Til støtte for sin argumentasjon har ankemotparten fremlagt fotografikopier av adkomstforholdene på stedet.
De ankende parter har i prosesskrift av 8. februar 1993 anført at det etter omstendighetene er ensbetydende med at den omtvistede adkomst er tapt når byrettens dom fastslår at motparten ikke er forpliktet til å respektere den rett de ankende parter mener å ha. Dette gjelder enhver form for adkomst, også gangadkomst. Det opplyses videre at ankemotparten har inngått avtale med grunneieren, som ikke er part i rettssaken, om å føye veigrunnen til ankemotpartens tomt.
De ankende parter anfører videre at utgangspunktet for vurderingen av ankegjenstandens verdi er den ankende parts oppgave, og at retten skal vise forsiktighet med å overprøve en skjønnsmessig fastsettelse, med mindre den fremtrer som klart uriktig, jfr. Rt-1990-352. På denne bakgrunn fremlegges ikke ytterligere kartmateriale, som ville gi retten et dårlig grunnlag for selvstendig vurdering av ankegjenstandens verdi.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at søknad om anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi ikke er fremsatt.
Den opprinnelige ankeerklæring tilfredsstilte ikke kravene i tvistemålsloven §365 nr. 5, idet det ikke er opplyst noe om ankegjenstandens verdi. Det kunne etter omstendighetene være naturlig å anse byrettens brev av 25. september 1992, som satte frist for fremsettelse av søknad om anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi, for også å innebære frist for retting av ankeerklæringen, jfr. tvistemålsloven §369 første punktum og §97. I så fall forelå det grunnlag for avvisning av anken ved at feilen ved ankeerklæringen ikke ble rettet innen den fastsatte frist. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til dette mulige avvisningsgrunnlag, idet retten er kommet til at ankegjenstandens verdi er under kr 20000.
I byrettens dom er det bare prejudisielt tatt stilling til om de ankende parter har rett til adkomst langs eiendommens sydlige grense, og dommen er ikke bindende i forhold til den angivelig tjenende eiendoms eier, som ikke er part i den verserende saken. At eiendomsretten til den omtvistede grunn senere skal være overdratt til ankemotparten, er neppe av betydning for ankegjenstandens verdi, som skal vurderes ut fra tidspunktet da ankeerklæringen kom inn til retten, jfr. tvistemålsloven §358 første ledd. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at kravet til ankesum ikke er oppfylt selv om man legger til grunn at konsekvensen av byrettens dom i praksis er at de ankende parters trappefrie adkomst fra eiendommens nordøstre hjørne er avskåret, slik at verdien av denne adkomstrett utgjør ankegjenstandens verdi, jfr. tvistemålsloven §358 tredje ledd. Det er dermed heller ikke nødvendig å ta stilling til om ankegjenstanden er identisk med de ankende parters adkomstrett langs eiendommens sydlige grense til den anlagte trappefrie sti opp mot huset, som utgjør et maksimum for det som kan anses som ankegjenstand i saken.
I den fremlagte verdiuttalelse er verdien av denne adkomst anslått til "mellom kr 20000 og kr 30000". Uttalelsen består av en beskrivelse av adkomsten fra henholdsvis eiendommens sydlige og nordøstre (betegnet nordre) hjørne, som betegnes som henholdsvis uanvendelig og velegnet for bl.a. rullestolbrukere. Deretter følger takstmannens vurdering, som igjen fører frem til den tidligere gjengitte konklusjon. Vurderingen lyder i sin helhet:
Vanskelig å fastsette eksakt beløp for eiendommens verdiforringelse ved eventuelt bortfall av adkomsten mot nord.
Adkomstforhold til boligeiendommer inngår imidlertid som viktig vurderingsfaktor ved taksering av fast eiendom og undertegnede antar at eiendommen ved eventuell omsetning vil være interessant for et større kjøperklientell med trappefri adkomst enn uten.
Hertil anses, delvis som konsekvens av sistnevnte, også at eiendommen vil oppnå en noe høyere pris.
Det synes etter dette som om takstmannen har nøyet seg med å anslå differansen mellom eiendommens omsetningsverdi med og uten den omtvistede adkomst, uten å ta i betraktning andre muligheter for trappefri adkomst til eiendommen enn den ankesaken gjelder. Lagmannsretten bemerker til dette at verdivurderingen etter tvistemålsloven §358 tredje ledd, første alternativ, ikke er knyttet direkte til eiendommens omsetningsverdi. Ankegjenstandens verdi kan etter omstendighetene utgjøre omkostningene ved å oppnå en fordel eller avskaffe en ulempe. I et tilfelle som det foreliggende kan således ankegjenstandens verdi etter lagmannsrettens oppfatning avhenge bl.a. av omkostningene ved å erstatte den adkomst saken gjelder med annen trappefri adkomst.
Ankemotparten har - også før verdiuttalelsen ble avgitt - anført at alternativ trappefri adkomst kan anlegges med beskjedne utlegg ved siden av den nåværende trapp ved Arnes garasje, og har senere også anført at trappefri adkomst kan skaffes fra eiendommens nordlige hjørne. Dette er ikke imøtegått av de ankende parter, som heller ikke har tatt forbehold om å komme tilbake til dette spørsmål, eventuelt med fremleggelse av kartog fotomateriale. Det er heller ikke begjært åstedsbefaring til belysning av ankegjenstandens verdi.
Etter dette finner lagmannsretten at ankegjenstandens verdi her må settes til omkostningene ved å anlegge annen trappefri adkomst, eventuelt kombinert med tapet ved at den nye adkomst er mindre hensiktsmessig enn den tvisten gjelder. Etter det opplyste finner lagmannsretten det klart at verdien beregnet på denne måte ikke kan nå opp til kr 20000, og anken må dermed avvises.
Ankemotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger, og har i sitt prosesskrift av 27. januar 1993 oppgitt omkostningene til kr 5300. Lagmannsretten tar påstanden til følge under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §175 første ledd, og legger oppgaven til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rannveig og Odd Arne til Tom Haugen kr 5300 - femtusentrehundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.