LE-1992-3015
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-25 |
| Publisert: | LE-1992-03015 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 92-3109 A/68 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-03015 K. |
| Parter: | Den kjærende part: UNI Storebrand Livsforsikring AS (Prosessfullmektig: H.r. advokat Even Wahr-Hansen, Oslo). Kjæremotpart: Midelfart & Co AS, Herman Lepsøe AS, Isola AS (Prosessfullmektig: Advokat Fredrik Evang, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann 2. Lagdommer Jan Martin Flod 3. Lagdommer Erik Melander |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §59, §179 |
Kjæremålssaken gjelder avvisning på grunn av manglende rettslig interesse.
Midelfart & Co A/S, Herman Lepsøe A/S og Isola A/S (heretter kalt saksøkerne) reiste ved stevning 3 april 1992 søksmål mot UNI Storebrand Livsforsikring AS. De to førstnevnte nedla slik påstand:
1. Midelfart & Co A/S og Herman Lepsøe A/S har krav på å få overført fra UNI Storebrand Livsforsikring AS andel av de verdier som fremkom ved omdannelse av UNI Livsforsikring G.S til aksjeselskap.
2. Midelfart & Co A/S og Herman Lepsøe A/S har krav på å få overført verdiene etter punkt 1 til premiefondene tilknyttet Midelfart & Co A/S og Herman Lepsøe A/S' tjenestepensjonsordninger etter skatteloven med tillegg av 18% morarente fra det tidspunkt verdier ble overført til andre forsikringstakere og til overføring finner sted.
3. Ved beregning av de verdier som skal overføres i henhold til punkt 1 og 2 plikter UNI Storebrand Livsforsikring AS å legge til grunn følgende: - De fond som er medregnet ved fordelingen av verdiene mellom forsikringsbransjene, skal også medregnes ved fordelingen av verdien mellom forsikringstakerne i bransjen kollektiv pensjonsforsikring. - Verdien skal fordeles etter den enkelte kontrakts bidrag til dannelsen av verdiene i de enkelte år i løpetiden i minst 10 år regnet fra fordelingstidspunktet.
4. UNI Storebrand Livsforsikring AS tilpliktes å betale sakens omkostninger.
Isola A/S nedla slik påstand:
1. Isola A/S har krav på å få overført fra UNI Storebrand Livsforsikring AS andel av de verdier som fremkom ved omdannelse av UNI Livsforsikring g.s. til aksjeselskap.
Verdiene overføres til premiefondene tilknyttet Isola A/S' tjenestepensjonsordninger etter skatteloven med tillegg av 18% morarente fra det tidspunkt verdier ble overført til andre forsikringstakere og til overføring finner sted, De aksjer Isola A/S har mottatt stilles til UNI Storebrand Livsforsikring AS' disposisjon.
2. Ved beregning av de verdier som skal overføres i henhold til punkt 1 plikter UNI Storebrand Livsforsikring AS å legge til grunn følgende:
- De fond som er medregnet ved fordelingen av verdiene mellom forsikringsbransjene, skal også medregnes ved fordelingen av verdiene mellom forsikringstakerne i bransjen kollektiv pensjonsforsikring.
- Verdiene skal fordeles etter den enkelte kontrakts bidrag til dannelsen av verdiene i de enkelte år i løpetiden i minst 10 år regnet fra fordelingstidspunktet.
4. UNI Storebrand Livsforsikring AS tilpliktes å betale sakens omkostninger.
UNI Storebrand Livsforsikring AS (heretter kalt UNI) tok til gjenmæle ved tilsvar 5 mai 1992 og nedla slik påstand:
1. Prinsipalt: Saken avvises.
Subsidiært: UNI Storebrand Livsforsikring AS frifinnes.
2. UNI Storebrand Livsforsikring AS tilkjennes saksomkostninger.
Under saksforberedende møte til behandling av avvisningspåstanden 2 november 1992 utvidet saksøkerne sin påstand med en tilføyelse til pkt 1:
Erstatningen skal utgjøre det beløp som fremkommer ved å multiplisere det antall aksjer som skulle vært tildelt med verdien av aksjene på tildelingstidspunktet.
Oslo byrett besluttet 6 november 1992 å fremme saken. UNI har i rett tid påkjært byrettens beslutning med slik påstand:
1. Saken avvises.
Subsidiært: Saken avvises forsåvidt angår pkt. 2 og 3 i påstanden fra Midelfart & Co. AS og Herman Lepsøe AS, samt pkt. 1, 2. og tredje punktum og pkt. 2 i påstanden fra Isola AS.
2. UNI Storebrand Livsforsikring AS tilkjennes saksomkostningene.
Saksøkerne har tatt til gjenmæle med slik påstand:
1. Oslo byretts beslutning stadfestes.
2. Midelfart & Co. A/S, Herman Lepsøe A/S og Isola A/S tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.
UNI Storebrand Livsforsikring AS anfører i kjæremålsssaken at saksøkernes krav gjelder omfordeling av verdier som selskapet ikke lenger kan omfordele uten at generalforsamlingsbeslutning blir kjent ugyldig. Det er nå for sent å kreve denne beslutning kjent ugyldig. Saksøkerne har derfor ikke rettslig interesse i søksmålet, og saken må avvises.
Saksøkernes krav er angitt i stevningen. Det er her ikke krevet erstatning for urettmessig fordeling av verdiene. Dette krav er fremmet senere. Det foreligger ikke samtykke eller beslutning etter tvistemålsloven §59 annet ledd. Byretten har feilaktig ansett den nye påstand som en presisering av påstanden i stevningen.
Saksøkerne anfører at erstatningskrav er en form for omfordeling av verdier som krevet i stevningen. Det er derfor ikke tale om et nytt krav. Under enhver omstendighet har byretten godtatt den nye påstand.
Lagmannsretten er under dissens kommet til samme resultat som byretten.
Flertallet, dommerne Nygard og Flod bemerker:
Det er ikke omtvistet at et krav om ny aksjefordeling faller utenfor tvistemålsloven §54. Det er heller ikke omtvistet at et erstatningskrav ligger innenfor bestemmelsen. Spørsmålet i kjæremålssaken er hvorvidt det erstatningskrav som etter rettsmøtet 2 november 1992 er tilføyet pkt 1 i påstanden ligger innenfor påstanden i stevningen eller innebærer et nytt krav, jf tvistemålsloven §59.
Flertallet finner at kravet ligger innenfor den opprinnelige påstand.
I stevningen er grunnlaget for saksøkernes krav angitt: Saksøkerne hevder at fordelingen av verdier ved omdannelsen fra gjensidig forsikring til aksjeselskap var rettsstridig. På dette grunnlag krever de verdier tilført premiefondet. Kravet er i stevningen ikke betegnet som erstatningskrav, men det kreves ikke omfordeling av aksjene. Flertallet legger til grunn at påstanden i stevningen innebærer et surrogatkrav, et krav om økonomisk kompensasjon for de feil saksøkerne hevder UNI har begått ved omdannelsen. Avgjørende for flertallet er at det ikke er noe i påstanden slik den objektivt fremtrer, som utelukker verdioverføring ved erstatning. Saksøkernes subjektive forutsetninger ved utferdigelsen av stevning er ikke avgjørende. Formuleringssvakheter ved påstand i stevning kan rettes og er her rettet ved den tilføyelse saksøkerne foretok under det saksforberedende møte.
UNI vil kunne bli frifunnet fordi retten finner at det ikke er begått feil, utvist uaktsomhet eller forårsaket påregnelig tap, men dette hører under realitetsavgjørelsen. Likeså vil det være en realitetsavgjørelse hvorvidt en eventuell kompensasjon kan tilføres premiefondet. Flrtallet kan ikke se at et erstatningskrav ligger utenfor rammen av det krav om verditilførsel som er fremmet i stevningen, og anser erstatningskravet som en konkretisering foranlediget av avvisningspåstanden.
Til UNIs subsidiære påstand skal ytterligere bemerkes at det vil stå saksøkerne fritt å frafalle påstandspunkter om forhold som retten ved behandling av erstatningskravet må avgjøre prejudisielt, men retten kan ikke se at det prosessuelt er noe til hinder for at det - med nødvendige, men lovhjemlede rettelser - kan kreves fastsettelsesdom for at disse rettigheter er til. Har rettighetene tidligere eksistert, er de fortsatt til, selv om de nå ikke kan lede til aksjeomfordeling.
Byrettens beslutning blir etter dette å stadfeste så langt den er påkjært.
Saksomkostningsavgjørelsen bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken, jf tvistemålsloven §179.
Mindretallet, lagdommer Melander, har kommet til at saksøkerne ikke har aktuell interesse i å få dom i saken slik den er anlagt, og at saken må avvises.
I stevningen av 3. april 1992 krevet saksøkerne fastsettelsesdom bl.a. for at de har krav på overføring av "andel av de verdier som fremkom ved omdannelsen av UNI Livsforsikring G.S. til aksjeselskap". De øvrige påstandspunkter i stevningen sees å være av aksesorisk karakter til kravet som nevnt. Her angis hvorledes "verdiene" kreves overført (til premiefond) og på hvilken måte verdienes størrelse skal beregnes (diverse fonds skal medregnes). Slik påstanden ble utformet i stevningen er det etter mindretallets syn ikke rom for det tolkningsresultat byretten kom til; at saksøkerne pretenderer å ha et pengekrav - her et erstatningskrav - som konsekvens av at det ble begått erstatningsbetingende feil ved omdannelsen av det gjensidige livselskap til aksjeselskap.
Kravet på overføring av "verdier" er i seg selv ikke klart. Ser en på stevningen for øvrig fremstår kjernen i søksmålet å være at aksjene i det omdannede livselskapet hadde blitt feil fordelt etter saksøkernes mening. På side 5 i stevningen har saksøkerne bl.a. anført:
Alle saksøkerne vil hevde at de verdier som fremkom ved omdanningen til aksjeselskap må fordeles mellom de som er berettiget til å delta ved fordelingen på en annen måte enn den fordelingen UNI har foretatt.
Det hitsatte kan vanskelig forstås annerledes enn at saksøkerne mener å kunne kreve dom for en annen fordeling enn den som ble lagt til grunn ved omdannelsen av livselskapet. At dette er saksøkernes pretensjon støttes bl.a. også med følgende uttalelse på side 7 i stevningen:
Det har ikke vært mulig for saksøkerne å beregne sine krav.
Saksøkte har det nødvendige materiale for å beregne saksøkernes andel av de verdier som fordeles. UNI bes fremlegge en beregning som viser saksøker nr. 1 og nr. 2s andel av verdiene de har krav på dersom de får medhold i at de tilhører kretsen av berettigede og basert på UNIs fordelingsregler. UNI bes videre fremlegge en beregning som viser alle saksøkernes andel av verdiene basert på de fordelingsregler saksøkerne påstår skal legges til grunn.
Etter dette finner mindretallet at saksøkerne ikke kan forstås slik at de i søksmålet, med utgangspunkt i rettsstridig adferd, pretenderer å ha et pengekrav. Det er aksjetildelingen som angripes. Dersom pretensjonen hadde vært et pengekrav ville det for øvrig ikke gi mening også å nedlegge påstand om at "verdiene" skal overføres til saksøkerne på bestemte måter (til premiefond).
Etter tvistemålsloven §54 er det en betingelse for å kreve fastsettelsesdom at det foreligger en aktuell interesse. I dette tilfellet dreier det seg om en omfordeling av eierdelene til en selskapsformue, som forlengst er endelig gjennomført. Selve selskapsformuen er deretter overført til den kjærende part, og vilkårene for tildelinger herfra er nøye regulert i lovgivningen. Saksøkernes krav faller utenfor hva den kjærende part etter lovgivningen har kompetanse til å tildele. Rettslig sett vil derfor det resultat som saksøkerne krever dom for være i strid med loven. I en slik situasjon kan ikke mindretallet se at saksøkeren har aktuell interesse i søksmålet. Det vises til Rt-1970-558. Slik mindretallet ser på saken er det ikke nødvendig å ta standpunkt til anførslene knyttet til saksøkernes påstandsutvidelse i rettsmøtet den 2. november 1992.
Kjennelsen er avsagt under dissens.
Slutning:
1. Byrettens beslutning stadfestes så langt den er påkjært.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.