LE-1992-3103
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-03-15 |
| Publisert: | LE-1992-03103 |
| Stikkord: | Ekspropriasjon, Skjønnsprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 91-00456 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-03103 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Ringebu kommune (Prosessfullmektig: Advokat Cato Praner, Lillehammer). Kjæremotpart: Christian R. Raak Torodd Skarland (Prosessfullmektig: Advokat Helge Svarva, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Erik Melander, formann 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen 3. Kst. lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §54, Tvistemålsloven (1915) §179, §181 |
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse, jf skjønnsloven §54.
Ringebu kommune fremmet 9. september 1991 skjønnsbegjæring for Sør-Gudbrandsdal herredsrett. Saksøkte i henhold til begjæringen var Aksel Bjerknes, John Bjerknes og Ole Bjerknes. Skjønnet gjaldt ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplan, her vedtak om å ekspropriere et areal på ca 45 dekar av eiendommen Bjørknes, gnr. 129 bnr. 3 i Ringebu. I tilsvar av 4. oktober 1991 krevde Christian R. Raak og Torodd Skarland å bli ansett som parter i saken, under henvisning til at de hadde avtalefestet rett til å kjøpe en berørt del av eiendommen Bjørknes. Ringebu kommune påstod avvisning i forhold til Christian R. Raak og Torodd Skarland. Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa 10. desember 1991 kjennelse overensstemmende med kommunens avvisningspåstand. Etter kjæremål fra Raak og Skarland opphevet Eidsivating lagmannsrett herredsrettens kjennelse, ved kjennelse av 2. mars 1992. Raak og Skarland deltok i den påfølgende forberedelse av skjønnssaken for herredsretten.
Sør-Gudbrandsdal herredsrett avsa 28. april 1992 skjønn som for så vidt gjaldt Raak og Skarland hadde slik slutning:
3. Christian R. Raak og Torodd Skarland tilkjennes ikke erstatning.
4. Ringebu kommune betaler saksomkostninger slik: .......
Til Christian R. Raak og Torodd Skarland: kr 58200.
Ringebu kommune erklærte kjæremål mot herredsrettens omkostningsavgjørelse for så vidt Raak og Skarland var tilkjent saksomkostninger. Eidsivating lagmannsrett avsa 23. september 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ringebu kommune 3000 - tretusen - kroner til Christian R. Raak og Torodd Skarland innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.
Ringebu kommune påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som avsa kjennelse 10. desember 1992 med slik slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår etter tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Partene har deretter inngitt supplerende prosesskrift til lagmannsretten. Om saksforholdet vises det til de nevnte kjennelser.
Ringebu kommune har for lagmannsretten særlig anført:
Etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 10. desember 1992 er det en betingelse for anvendelse av skjønnsloven §54 at skjønnsretten fant at kjæremålsmotpartene hadde en rettighet i eiendommen som var ekspropriasjonsrettslig vernet. Det følger etter kommunens mening klart av skjønnsrettens premisser at retten mente at kjæremålsmotpartene ikke hadde rettighet i eiendommen.
Skjønnsretten la til grunn at Raak og Skarland bygget sitt krav på en håndgivelsesavtale som ikke kunne anses inngått tidligere enn 1. april 1991. Erstatning for arbeid utført av dem før denne tid kunne ikke kreves erstattet, og de var på avtaletidspunktet klar over at kommunen var i ferd med å ekspropriere. Derfor var det klart at kjæremålsmotpartene ikke kunne få noen rett i forhold til kommunen ved ekspropriasjonen.
Kommunen anfører at det i håndgivelsesavtalen var avtalt at den falt bort dersom kommunen fremmet ekspropriasjonssak. Etter kommunens syn følger det direkte av håndgivelsesavtalen at kjæremålsmotpartene ikke hadde ervervet rett i eiendommen.
I tiden etter at ekspropriasjonen ble aktualisert, fortsatte Raak og Skarland prosjekteringsarbeider i tillit til at de kunne få kjøpt eiendommen av kommunen etter at ekspropriasjonen var gjennomført. For skjønnsretten krevet de erstatning for dette, som var den største delen av kjæremålsmotpartenes totale krav. Skjønnsretten skulle ha avvist denne delen av kravet som ekspropriasjonssaken uvedkommende, men feilen som retten her gjorde, er av underordnet betydning. Bestemmelsen i skjønnsloven §54 kommer ikke i noe tilfelle til anvendelse.
Med hensyn til saksomkostningene i anledning kjæremålet må dette spørsmålet følge avgjørelsen om kjæremålsmotpartene har krav på omkostninger etter skjønnsloven §54 eller ikke.
Ringebu kommune har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Christian R. Raak og Torodd Skarland tilkjennes ikke saksomkostninger for skjønnsretten og for Eidsivating lagmannsrett i kjæremålssak nr. 92-00279 K.
2. Christian R. Raak og Torodd Skarland betaler in solidum saksomkostninger til Ringebu kommune for lagmannsretten i kjæremålssaker 92-01850 K og 9203103 K og for Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Christian R. Raak og Torodd Skarland har for lagmannsretten særlig anført:
Håndgivelsesavtalen gir kjæremålsmotpartene en tilknytning til eiendommen som er beskyttet ved ekspropriasjon. Ved avtalen fikk de en ubetinget rett til å erverve eiendommen innen 1. februar 1992 til avtalt pris.
Raak og Skarland startet arbeidet med planlegging av et prosjekt til benyttelse under OL i Kvitfjell i 1989. Arbeidet ble tidlig knyttet til angjeldende eiendom, lenge før håndgivelsesavtalen ble inngått. Det vises nærmere til herredsrettens skjønnsgrunner, hvorav det også fremgår at de to fortsatte sitt arbeid med å erverve eiendommen og realisere sine planer, også etter at ekspropriasjonsvedtaket ble fattet.
Etter rettspraksis er det klart at et kravs vern mot ekspropriasjon beror på hvor nær sammenheng det er mellom rettighetene og det som ekspropriaten tilegner seg. Det er uten betydning om rettigheten karakteriseres som tinglig eller obligatorisk. Kjæremotpartene viser blant annet til avgjørelsene i Rt-1967-78 og Rt-1969-787. I denne saken er det ifølge håndgivelsesavtalen tale om en løsningsrett eller en betinget eiendomsrett, som kjæremålsmotpartene mener må begrunne at de har rettslig interesse knyttet til ekspropriasjonsvedtaket og den påfølgende skjønnssak. Håndgivelsesavtalen ga dem rett til å opptre under skjønnet og til å gjøre krav gjeldende på erstatning for tapte utgifter. Kjæremålsmotpartene viser også til Torgeir Austenaa: Løsningsretter, side 196 og side 200 flg.
Christian R. Raak og Torodd Skarland har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Ringebu kommune idømmes sakens omkostninger.
Lagmannsretten bemerker:
Høyesteretts kjæremålsutvalg fastslo i kjennelse av 10. desember 1992 at spørsmålet om Raak og Skarland hadde slik tilknytning til eiendommen at deres rettighet til eiendommen hadde erstatningsrettslig vern, var et realitetsspørsmål som måtte avgjøres under skjønnet. I kjennelsen heter det videre:
Kjæremålsutvalget kan imidlertid ikke se at den omstendighet at de kjærende parter under disse omstendigheter fikk erstatningskravet prøvet under skjønnet, nødvendigvis medfører at de har krav på å få dekket sine saksomkostninger i samsvar med bestemmelsene i skjønnsloven §54.
Dersom skjønnsretten mener at de kjærende parter hadde en rettighet i eiendommen som var ekspropriasjonsrettslig vernet, vil skjønnsloven §54 få anvendelse. Dette gjelder selv om skjønnsretten mente at de kjærende ikke var blitt påført et erstatningsberettiget økonomisk tap på grunn av ekspropriasjonen. Dersom skjønnsretten derimot mener at de kjærende parter ikke hadde en rettighet i eiendommen som var ekspropriasjonsrettslig vernet, kommer bestemmelsene i skjønnsloven §54 ikke til anvendelse. Etter utvalgets mening er det ikke tilstrekkelig til å få krav på saksomkostninger etter skjønnsloven §54, at man pretenderer at den rettighet man mener å ha i eiendommen er ekspropriasjonsrettslig vernet.
Da lagmannsretten hadde bygget på en annen tolkning av skjønnsloven §54 ble lagmannsrettens kjennelse opphevet og saken hjemvist til fortsatt behandling ved lagmannsretten.
Av herredsrettens skjønn fremgår det at Raak og Skarland begynte å planlegge et turistanlegg på Fåvang i 1989. Tidlig interesserte de seg for den aktuelle eiendommen, som var regulert til forretningsformål. Håndgivelsesavtalen ble opprettet 1. april 1991 hvorfra det hitsettes:
Aksel, John og Ole Bjerknes håndgir herved en parsell av sin eiendom BJØRKNES, gnr 129 bnr 3 i Ringebu kommune, til Christian Raak, Ljabrubakken 30, 1165 Oslo 11 og Torod Skarland, Vegmesterstien 20, 7000 Trondheim.
I avtalen lå at eierne hadde forpliktet seg til å selge en parsell av eiendommen til omforent pris, mens Raak og Skarland sto fritt til innen 1. januar 1992 å velge om de ville fastholde avtalen eller trekke seg ut. Partene var kjent med at kommunen hadde varslet mulig ekspropriasjon, og om dette var følgende punkt tatt inn i avtalen:
Tilsvarende er partene oppmerksom på at Ringebu kommune har varslet mulig ekspropriasjon av området, og håndgivelsen bortfaller hvis kommunen fremmer ekspropriasjonssak.
For fullstendighetens skyld nevnes at partene den 29. august 1991 ble enige om å utvide avtalen til å gjelde hele eiendommen.
Kjæremålet gjelder herredsrettens omkostningsavgjørelse, og lagmannsrettens kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Det avgjørende spørsmål er om Raak og Skarland gjennom håndgivelsesavtalen hadde ervervet en rettighet i eiendommen som var ekspropriasjonsrettslig vernet. Hvis ikke, er det ikke rom for anvendelse av skjønnsloven §54.
Lagmannsretten kan ikke se at herredsretten har drøftet om Raak og Skarland hadde ervervet en rett til eiendommen som ga ekspropriasjonsrettslig vern. Således hitsettes det følgende fra skjønnet:
Ut fra premissene i lagmannsrettens kjennelse av 2. mars 92 legger retten til grunn at Raak/Skarland hadde rett til å delta som parter i skjønnssaken. Lagmannsretten har bl.a. uttalt at den ikke finner det avgjørende at eksproprianten blir påført ekstra saksomkostninger ut fra de spesielle saksomkostningsregler som gjelder ved skjønn, jfr skjønnsloven §54.
Selv om en realitetsprøvelse viser at Raak/Skarland ikke har krav på erstatning, finner retten ut fra ovenstående at de på vanlig måte må få dekket nødvendige saksomkostninger etter skjønnsloven §54.
Det ser etter dette ut til at herredsretten har funnet det tilstrekkelig for å kunne kreve saksomkostninger etter skjønnsloven §54, at Raak og Skarland pretenderte å ha en rett i eiendommen som er ekspropriasjonsrettslig vernet. Dette er en uriktig lovforståelse.
Etter dette må herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves så langt den er påkjært og hjemvises til fortsatt behandling ved herredsretten.
Lagmannsretten finner grunn til å tilføye at det ved bedømmelsen av om Raak og Skarlands rettigheter i følge håndgivelsesavtalen ga et ekspropriasjonsrettslig vern, vil være naturlig å ta utgangspunkt i avtalens innhold, herunder at partene var kjent med kommunens ekspropriasjonstrussel ved avtaleinngåelsen, og virkningen av at ekspropriasjon ble gjennomført. Kravet som de to gjorde gjeldende - og som ikke førte frem - kan ikke likestilles med et krav tilsvarende verdien av at en forkjøpsrett gikk tapt, men som et mer avledet krav om å få erstattet tapte prosjekteringskostnader. Dette er forhold som etter lagmannsrettens syn taler mot at kjæremålsmotpartene har det nødvendige ekspropriasjonsrettslige vern for sine krav slik de er utledet av håndgivelsesavtalen.
Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten utstår etter tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse oppheves så langt den er påkjært og hjemvises til fortsatt behandling ved herredsretten.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår etter tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.