LE-1992-3129

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-05-06
Publisert:	LE-1992-03129
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 90-03552 A/45 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-03129 A - Anket til Høyesterett - Nektet fremmet, se Høyesterett HR-1994-00692K .
Parter:	Ankende part: Den norske Bank AS (Prosessfullmektig: Advokat Ian William Kenworthy, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Geir Østgård, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Hjalmar Austbø, formann 2. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen 3. Kst. lagdommer Agnar A. Nilsen jr
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §64, Dekningsloven (1984) §2-2, Verdipapirsentralloven (1985) §4-1, §4-4, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Ekteskapsloven (1991), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §16-2

Saken gjelder krav om erstatning for tap på grunn av utleggspant i verdipapirkonto i bank.

Den norske Creditbank, nå Den norske Bank AS (heretter kalt banken), begjærte 13. mars 1990 utlegg hos B, Oslo, for et krav på kr 103884,- med tillegg av renter og omkostninger. Tvangsgrunnlaget var gjeldsbrev av 24. september 1985 pålydende kr 150000,-.

Utleggsforretning ble avholdt på saksøkte, Bs, bopel den 9. mai 1990. Utlegg ble gitt i en personbil og i "VPS konto nr. - - - i Den Norske Bank".

Den 19. juni 1990 påklaget B og hans hustru A utleggsforretningen til Oslo namsrett. I klagen ble det gjort gjeldende at ovennevnte konto tilhørte A som hennes særeie, mens debitor for gjeldskravet var B.

Ved Oslo namsretts kjennelse av 5. november 1990 ble utlegget i kontoen opphevet. Kjennelsen ble ikke påkjært.

Ved stevning av 17. desember 1990 til Oslo byrett reiste A sak mot Den norske Bank AS og krevet erstatning for tap lidt på grunn av at utlegget i tiden mellom 9. mai og 5. november 1990 hadde hindret henne i å selge aksjer registrert på kontoen.

Oslo byrett avsa 16. juli 1992 dom med slik domsslutning:

1. Den norske Bank pålegges å betale i erstatning til A kr 150.000,- - etthundreogfemtitusenkroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. Den norske Bank frifinnes for kravet om renter.

3. Partene bærer selv sine omkostninger.

Banken har i rett tid påanket byrettens dom. A har tatt til motmæle og motanket forsåvidt angår erstatningens størrelse. Hovedforhandling ble holdt i Oslo 12. og 13. april 1994. A møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner, hvorav 2 var nye for lagmannsretten. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Den norske Bank AS, har for lagmannsretten for såvel hovedanken som motanken nedlagt slik påstand:

Den norske Bank AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, A, har for lagmannsretten for såvel hovedanken som motanken nedlagt slik påstand:

1. Den norske Bank AS dømmes til å betale til A erstatning oppad begrenset til kr 1685000,- med tillegg av 18 % rente fra 1. januar 91 til 31. desember 93, samt 12 % rente fra 1. januar 94 til betaling skjer.

2. A tilkjennes sakens fulle omkostninger for såvel byrett som lagmannsrett.

Den ankende part har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten særlig fremhevet:

Ved avgjørelse av hva en kreditor kan få utlegg i, er det de reelle eierforhold som er avgjørende, jf tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 §64 og Rt-1986-301 og Rt-1990-240.

A og B var i realiteten sameiere i den bolig de hadde i X borettslag og i den verdipapirkonto som ble opprettet for plassering av salgsvederlaget for boligen. De bidro begge med midler til betjening av gjelden på boligen og til den daglige husholdning.

Dessuten bidro B ved aktiv forvaltning av verdipapirporteføljen til å øke dens verdi sålenge den generelle aksjeindeks var stigende. Han ble også derved medeier i de verdier som var registrert på VPS-kontoen.

Det er uten betydning for eierforholdet at ektefellene hadde avtalt ved ektepakt at alt som de erverver under ekteskapet, skulle være vedkommende erververs særeie.

Subsidiært bestrider banken at den opptrådte med erstatningsbetingende uaktsomhet da den ba om utlegg i den VPS-konto som sto i As navn. Slik som ektefellene fremsto for utenverdenen, var det grunnlag for å regne med at VPS-kontoen i realiteten tilhørte B eller at den var et sameie mellom A og B. De opplysninger som banken ga til namsmannen muntlig og ved brev sammen med begjæringen, inneholdt ingen uriktige opplysninger om B og hadde ingen skadevirkninger for B.

A og B medvirket dessuten selv til at det angivelige tap oppsto ved å neglisjere alle henvendelser fra banken i anledning av Bs misligholdte lån. Slik medvirkning må under enhver omstendighet føre til nedsettelse eller bortfall av bankens ansvar.

Atter subsidiært bestrider banken at ektefellene i det hele led noe tap ved ikke å kunne disponere VPS-kontoen i den tiden den var gjenstand for utlegg. Fra august 1990 ble det generell nedgang i aksjekursene, og det foreligger intet grunnlag for å anta at B ville ha greid å oppnå et bedre resultat av salg og kjøp av papirer enn litt over gjennomsnittet i markedet.

A kunne ha begrenset sitt eventuelle tap hvis hun hadde tatt opp med banken en deling av VPS-kontoen, slik at en andel svarende til det gjeldskrav som utleggsforretningen gjaldt, var blitt sperret, og resten frigjort. Eventuelt kunne en tilsvarende andel verdipapirer ha vært solgt og salgsprovenyet isteden ha blitt stillet som sikkerhet for det misligholdte lån.

Under enhver omstendighet kunne A ha disponert over den omstridte aksjepost i det USA-baserte selskap Global Marine uavhengig av utleggspantet i VPS-kontoen, da Global Marineaksjene - som var utenlandske - ikke var registrert i Verdipapirsentralen (VPS) og følgelig ikke båndlagt på samme måte som de norske verdipapirer som var registrert på kontoen.

Det bestrides at det ikke var mulig å få til noen dialog med banken om disse forhold. Hverken A eller hennes advokat gjorde noe seriøst forsøk på å komme i kontakt med dem som hadde med saken å gjøre, og de gjorde ikke noen skriftlig henvendelse til banken om dette.

Ankemotparten har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har for lagmannsretten særlig fremhevet:

Den VPS-konto som banken ba om å få utlegg i, var A s særeie og tilhørte bare henne. Det var hennes oppsparte midler og løpende inntekter som var brukt til finansiering av rekkehuset i X borettslag som senere ble solgt, og ga grunnlag for kjøp av verdipapirer og opprettelse av VPS-konto. Rekkehuset var i henhold til ektepakt inngått før partene giftet seg, As særeie. B har ikke ved betaling av visse husholdningsutgifter blitt medeier i huset eller i de midler som kom inn ved salget av huset.

Det erkjennes at B i søknad om lån på kr 175000,- av 17. februar 1984 oppga "bolig" som låneformål, men dette var rent proforma. Lånet ble av B benyttet til andre formål enn bolig.

Det var grovt uaktsomt av banken å angi As VPS-konto som utleggsobjekt i utleggsbegjæring mot B. Videre ga banken i samtale med og i brev til namsmannen grovt misvisende opplysninger om B, noe som førte til at namsmannen prioriterte behandlingen av bankens utleggsbegjæring og derved fremskyndet det tidspunkt som verdipapirene ble båndlagt fra.

På grunn av det uriktige utleggspant som ble gitt som følge av villedende opplysninger fra banken til namsmyndighetene, ble A hindret i å disponere over verdipapirene på VPS-kontoen i den tid utlegget sto ved makt. Derved gikk A glipp av betydelige fortjenestemuligheter som forelå sommeren 1990 forut for utbruddet av Gulfkrigen 2. august 1990. Disse gevinster ville A ha realisert, hvis papirene ikke hadde vært båndlagt. Dette førte til konkrete tap i størrelsesorden ca kr 385000,- på de papirer som befant seg på kontoen ved båndleggelsen, samtidig som A gikk glipp av muligheten til å kjøpe andre papirer som innenfor båndleggelsesperioden ville ha kunnet gi en gevinst på minst kr 1,3 mill. Banken er derfor pliktig til å betale en erstatning fastsatt etter rettens skjønn på inntil kr 1685000,-.

En vesentlig del av tapet besto i at en post i det USA-baserte selskap Global Marine ikke kunne disponeres mens kursen var på det høyeste. Slik disponering kunne ikke skje til tross for at aksjene ikke var registrert i VPS. Dette skyldtes at banken i sitt interne system hadde registrert disse aksjer på en slik måte at den sperrekode som utleggsforretningen medførte, også fikk virkning for Global Marine-aksjene, som banken forvaltet.

Etterat utlegget var tatt, var det helt umulig å få til noen dialog med banken, idet man ved alle henvendelser bare ble henvist videre til andre personer. Det bestrides derfor at det var mulig å komme frem til noen avtale med banken om delvis frigivelse av de båndlagte aksjer.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A som ankemotparten het før hun giftet seg, hadde ansiennitet i Oslo Bolig- og Sparelag (OBOS) fra 1970, det året hun fylte 15, og at hun på det grunnlaget hadde ervervet en rekkehusleilighet i Ravnkroken på Holmlia i Oslo i 1982. Den ble finansiert dels ved lån og dels med midler hun hadde oppspart fra tidligere arbeidsinntekter. Hun hadde vært i arbeidslivet fra hun var 18 år, det vil si fra 1973.

A og B flyttet sammen som samboere etterat A hadde fått leiligheten i Ravnkroken. De fikk et barn .. juli 1983 og sitt annet barn .. mars 1985. A arbeidet som teknisk tegner før hun fikk det første barnet og etter avsluttet barselpermisjon etter at barn nr. 1 var født. Da barselpermisjonen etter barn nr. 2 var over, i siste halvdel av 1985, sluttet hun i sitt lønnsarbeide og ble hjemmeværende.

I 1983 ble A tildelt et rekkehus i X Borettslag, som også var tilknyttet OBOS. Det skulle være innflytningsklart i begynnelsen av 1984. Innskuddet var beregnet til kr 305000,-. Det ble finansiert ved overføring av lån fra leiligheten i - - - kroken, ved frigjøring av egenkapitalen i samme, samt ved et nytt lån på kr 175000,- opptatt i banken. Ved salget av - - - roken-leiligheten fikk hun en fortjeneste på ca kr 50000,- som følge av verdistigningen. Da byggeregnskapet for den nye boligen ble oppgjort, viste det seg at kostprisen ble kr 273500,-, slik at kr 31500,- ble tilbakebetalt.

Søknaden om lånet i banken på kr 175000,- var datert 17. februar 1984 og skrevet på bankens skjema. Søknaden var undertegnet av B som også var oppført som låntager. Som lånets formål var oppgitt "bolig". Det ble videre bedt om at søkeren, Bs, konto nr. 7050 05 21900 skulle belastes for bankens omkostninger i forbindelse med søknaden samt renter og provisjon for eventuelt lån. Som sikkerhet for lånet var oppgitt kausjon fra A og pant i rekkehuset X 55 B. Ifølge den oppgitte finansieringsplan skulle finansieringen av kjøpesummen kr 305000,- bestå av et 1. prioritets pantelån på kr 175000,- og egenkapital på kr 130000. Det var oppgitt at egenkapital bundet i nåværende bolig var på ca kr 175000.

Lånet på kr 175000,- ble etter fradrag av omkostninger og forskuddsrenter utbetalt med kr 161164,- ved brev av 1. mars 1984 fra banken til Oslo kommune, Boligetaten. I brevet het det blant annet:

Oversendelsen gjøres under den forutsetning at vi får tilsendt adkomstdokumentene til ovennevnte leilighet, tiltransportert A, da disse skal tjene som sikkerhet for lån hos oss.

Lånet var bevilget med en løpetid på 12 år med halvårlige nedbetalinger á kr 7292,-. Rentefoten var på 13,25 % p.a. beregnet forskuddsvis hvert halvår. Dertil kom omkostninger ved etableringen og ved de halvårlige avbetalinger. Dette vil si at det årlige beløp for avdrag og renter det første året var to ganger kr 7292,- pluss renter kr 22705,-, tilsammen kr 37289,-, fallende til kr 35357,- det andre året.

A og B giftet seg 26. oktober 1984. Forut for ekteskapets inngåelse, den 17. oktober 1984, inngikk de ektepakt hvor de avtalte at de skulle ha fullt særeie. Videre het det at rekkehuset i borettslaget X og innboet i huset skulle være hustruens særeie. Dessuten var det bestemt at alt som hver av partene senere erverver ved kjøp, arv eller gave, skulle være den enkeltes særeie.

As inntektsforhold er dårlig opplyst for lagmannsretten. Hun har forklart at hun var i lønnsarbeide som teknisk tegner i Elkem og Norconsult, delvis med barselpermisjon, frem til annet halvår 1985 da permisjonstiden etter det annet barns fødsel var over. Videre hadde hun noen penger i banken som ga renteinntekt. Etter hennes forklaring for lagmannsretten var hun - med unntak av noen nokså beskjedne pengetilskudd fra sin mor - praktisk talt alene om å betjene gjelden på kr 175000,- på rekkehuset, med ca kr 37000,- det første året (1984), fallende til ca kr 35000,- det andre året (1985). Samtidig betalte hun også husleien på kr 18000,- pr. år og utgiftene til husholdningen, derunder de utgifter barna medførte. Hun erkjente dog at B hadde dekket endel av de avdrags- og rentekrav som kom fra banken. B har for lagmannsretten forklart at han bidro med penger både til utgiftene i forbindelse med rekkehuset og til husholdningen mens A og han bodde i X borettslag.

Våren 1988 ble rekkehuset i X borettslag solgt for kr 716000,-. Det ga en fortjeneste på kr 442500,- som følge av verdistigningen. Det fremgår videre av det som er dokumentert, at det på salgstiden gjensto på et lån i banken kr 52000,- som ble innfridd ved salget. A har gjort gjeldende at dette var det lånet som ved kjøpet av rekkehuset var på kr 175000,-, og som skulle avdras over 12 år, og som hun hevder at hun i det vesentlige betjente alene. Lagmannsretten legger imidlertid etter bevisførselen - blant annet forklaringen fra vitnet Ivar Ruud Eide - til grunn at det sistnevnte lån hadde kontonr. 7050-80-26054, og at det alt vesentlige av restbeløpet på kr 153132,- på dette lån ble innfridd ved Bs opptak av et nytt lån på kr 150000,- den 24. september 1985. Det var ubetalt rest på dette gjeldsbrevet av 24. september 1985 som lå til grunn for den utleggsbegjæring av 13. mars 1990 som saken her er sprunget ut fra.

Salgsvederlaget med fradrag av nevnte restgjeld til banken på kr 52000,- som, som nevnt, ble innfridd, ble etter det opplyste brukt til kjøp av forskjellige verdipapirer. Det ble opprettet såkalt "VPS-konto" (jf lov om Verdipapirsentral av 14. juni 1985 nr. 62 §4-1) med tilknyttet bankkonto i As navn, først i Kreditkassen, deretter i Fokus Bank og tilsist i Den norske Creditbank (nå Den norske Bank). Det var i denne VPS-konto banken fikk utlegg i mai 1990, jf Verdipapirsentralloven §4-4. Etter det opplyste ga A, som ikke hadde noe greie på kjøp og salg av verdipapirer, fullmakt til B til å kjøpe og selge på hennes vegne og til å belaste den bankkonto som var tilknyttet VPSkontoen. B benyttet fullmakten aktivt og solgte og kjøpte en rekke forskjellige papirer.

Ved vurderingen av om det var berettiget eller uberettiget å gi banken utleggspant i den VPS-konto som var registrert på A er spørsmålet for lagmannsretten om det gjennom partenes felles bidrag ble etablert et sameie i rekkehuset i X borettslag, og om dette sameie fortsatte i de midler som ble plassert i verdipapirer etter salget av rekkehuset i X.

Den tvangsfullbyrdelse saken gjelder, startet ved bankens begjæring om utlegg datert 13. mars 1990. Saken blir å avgjøre etter tvangsfullbyrdelsesloven av 1915, jf den nye tvangsfullbyrdelseslov av 26. juni 1992 §16-2.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 §64 kan utlegg som hovedregel tas i ethvert formuesgode som tilhører saksøkte. I Rt-1986-301, jf også Rt-1990-240, er det fastslått at det formelle grunnbokshjemmelsforhold ikke spiller noen rolle for adgangen til å ta utlegg. Det er det reelle eierforhold som er avgjørende.

I Peter Lødrup: Familieretten etter ekteskapsloven av 4. juli 1991 nr. 47, 2. opplag, 1992, heter det på side 128 blant annet:

Som nevnt ... kan sameie mellom ektefeller oppstå etter vanlige tingsrettslige regler. ... Sameiet vil kunne omfatte alle slags eiendeler, ..... verdipapirer ... .

Grunnlaget for ervervet vil være midler som tilhørte begge ektefellene, uansett måten de er ervervet på; ... . Poenget er at hver ektefelle yter et økonomisk bidrag ved ervervet av eiendelen, eller det ved ervervet er forutsetningen at det bare kan muliggjøres ved innsats fra begge.

Selv om en står som låntaker overfor kreditor, vil en følgelig ved sameievurderingen kunne se hen til hvordan lånet skal bli eller faktisk blir nedbetalt. Hvis begges innsats er nødvendig eller forutsatt, vil det kunne lede til at gjenstanden anses ervervet av begge, ... . ...

På side 132 heter det blant annet: ... det ikke gir særlig veiledning i hvis navn eiendelen er registrert, eller i de kvitteringer som fremlegges. Dette kan bero dels på tradisjon, dels på tilfeldigheter.

På side 142 flg. heter det blant annet: ... Også i forholdet til kreditorene er målsettingen å komme frem til de reelle eierforhold uavhengig av de ytre, formelle kjensgjerninger som i hvis navn eiendommen er registrert m.v., se Rt-1990-240 som et godt eksempel på dette. Som ved all tvangsfullbyrdelse er det de reelle og ikke de formelle eierforhold som er avgjørende, se Dekningsloven §2-2.

Men i konflikten med en kreditor er ikke ektefellene motparter, og de kan ha en felles interesse å verne eiendeler mot kreditorbeslag. ... ....

Vilkårene for at namsmannen kan ta utlegg må nødvendigvis være noe skjematiske. Eiendeler som er registrert i debitorektefellens navn, vil det normalt bli tatt utlegg i, medmindre det blir sannsynliggjort at dette ikke stemmer med de virkelige forhold. Omvendt kan det tas utlegg i eiendeler som er registrert i ektefellens navn, hvis det kan antas at debitor er eier eller medeier i eiendelen.

Som det fremgår, er det ovenstående uttrykt i en kommentar til den nye ekteskapslov, men det gir etter lagmannsrettens oppfatning uttrykk også for det som var rettstilstanden etter den tidligere lovgivning.

Lagmannsretten finner ikke å kunne feste lit til A s forklaring om at det var hun alene som bestred alle finansieringsutgifter og alle husholdningsutgifter mens de bodde i X borettslag, og heller ikke til Bs forklaring om at det var proforma at det i lånesøknaden til banken ble oppgitt "bolig" som låneformål. Det anses godtgjort at lånet på kr 175000,- i Bs navn ble brukt til kjøpet i mars 1984. Erklæringen i lånesøknaden om at renter og avdrag skulle belastes en av Bs konti i banken sannsynliggjør også at han har betalt betydelige deler av disse utgifter. Som nevnt ovenfor, legger lagmannsretten til grunn at det misligholdte lån som denne sak gjelder, ble brukt til innfrielse av det opprinnelige lånet på boligen. Lagmannsretten finner således at B har ytet så betydelige bidrag til den felles økonomi at han er blitt medeier i boligen og dermed også i de midler som etter salget av boligen ble plassert i verdipapirer.

Etter det var det ikke uberettiget av banken å be om utlegg i den VPS-konto som sto i As navn, og ingen feil av namsmannen å gi slikt utlegg. Banken må således få medhold i sin frifinnelsespåstand.

Bankens subsidiære anførsler om at den ikke opptrådte erstatningsbetingende uaktsomt, og om at A og B under ingen omstendighet led noe tap på sine verdipapirer som de ikke ville ha fått uansett, er det etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til.

Bankens anke har ført frem, mens As motanke har vært forgjeves. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, bør A betale bankens saksomkostninger for byretten og lagmannsretten. Bankens prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgaver for begge retter. For byretten utgjorde omkostningene kr 50250,- hvorav kr 50000,- var salær. For lagmannsretten er kravet kr 75947,- hvorav kr 67500,- er salær. I tillegg kommer rettsgebyr for ankesaken med kr 11250,-. Oppgavene legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Den norske Bank AS frifinnes.

2. I saksomkostninger for byretten betaler A A til Den norske Bank AS 50250,- -femtitusentohundreogfemti- kroner.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Den norske Bank AS 87197,- -åttisjutusenetthundreognittisju- kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen.