LE-1992-365
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-08-28 |
| Publisert: | LE-1992-00365 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Nr. førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992- 00365 M. (Avgjørelsen er rettskraftig). |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Skaflem) mot A (Forsvarer: Adv. Kjell Holden) |
| Forfatter: | Hans Petter Lundgaard, Øystein Hermansen Sissel Rydman Langseth med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §257, §258, §260, §267, §268, §62, §63, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, §27 |
avsagt slik dom :
Tiltalte, A, bopel - - gate 7, Oslo, er født xx.xx.1964. Han oppgir å være uformuende, sin stilling til vaktmester og inntekt siste år til ca kr 150.000 180000.
Tiltalte er tidligere straffedømt to ganger, senest i Moskva 1988, da han ble dømt til tre års frihetsberøvelse for narkotikasmugling.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 4. februar 1992 - rettet under hovedforhandlingen - er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo, til fellelse etter: I Straffeloven §268 annet ledd, jfr. §267 For i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, ved hjelp av trusler som fremkalte alvorlig frykt for noens person, å ha bemektiget seg en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen eller tvunget noen til å foreta en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, eller medvirket til dette. Ranet er grovt særlig fordi det er truet med skytevåpen og gjelder en betydelig verdi.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:
a) Tirsdag 23. januar 1990 ca kl. 1450 i Hovseterveien 84 i Oslo, gikk han inn i DnC-banks filial maskert med en finlandshette og rettet så en avsaget hagle mot bankfunksjonæren B. Han uttalte deretter at dette var et ran, at han var narkoman og at han skulle drepe dem m.m., hvoretter han fikk utlevert norsk og utenlandsk valuta for tilsammen kr 122332,-.
b) Tirsdag 25. september 1990 ca kl. 1120 i Skien, gikk han inn på Borgestad postkontor maskert med en finlandshette, og rettet så en hagle mot postfunksjonærene C, D og E mens han kommanderte dem til å legge seg på gulvet. Han uttalte så at han var narkoman, at han skulle drepe dem e.l., hvoretter han fra postkontoret borttok kr 492,496,-.
II Straffeloven §258, jfr. §257 For å ha borttatt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden. Tyveriet er grovt særlig fordi det er forøvet ved innbrudd.
Grunnlag: Lørdag 21. april 1990 i Elveveien 33 på Lysaker i Bærum, banet han seg adgang til Den norske Banks lokaler ved å åpne inngangsdøren ved hjelp av skjærebrenner. Han gikk deretter inn og borttok bankens minibankmaskin.
III Straffeloven §257 For å ha borttatt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden.
Grunnlag: Natt til lørdag 21. april 1990 på E-18 under Lysaker bro i Bærum, borttok han en skjærebrenner tilhørende H. EEG-Henriksen A/S.
IV Straffeloven §227 For i ord eller handling å ha truet med et straffbart foretagende som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel under sådanne omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse: a) Til tid og på sted som nevnt i post I a, etter å ha begått det der nevnte ran, rettet han et haglgevær mot F, hvilket var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.
b) Fredag 13. juli 1990 ca kl. 0200 ved Slemdal i Oslo, gikk han mot G med en knust flaske, hvilket etter omstendighetene var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.
c) Fredag 13. juli 1990 ca kl. 0210 utenfor Smestadkrysset Autosenter i Viggo Hansteens vei i Oslo, uttalte han overfor G at han skulle hente en hagle og ta ham e.l., hvilket etter omstendighetene var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.
d) Til tid og på sted som nevnt i post c) fremsatte han de der nevnte uttalelser overfor H, hvilket etter omstendighetene var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.
V Straffeloven §260, første og tredje ledd For uten å høre til den berettigedes husstand eller å være i hans tjeneste, rettsstridig å ha tatt og brukt en motorvogn, eller å ha medvirket hertil.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:
a) En gang i tiden 22. - 23. januar 1990 i Hoffsjef Løvenskiolds vei 39 i Oslo, tok han I Golf personbil med kjennetegn AA 30680, og kjørte med bilen til den ble hensatt i Drammen.
b) Onsdag 19. september 1990 ca kl. 2000 i Christian Auberts vei på Røa i Oslo, tok han J Mazda personbil med kjennetegn BL 77866, og kjørte med bilen til den ble hensatt i Breidablikkveien i Skien.
VI Vegtrafikkloven §31, første og annet ledd, jfr. §22 første ledd For å ha ført eller forsøkt å føre motorvogn når han var påvirket av alkohol (ikke edru).
Grunnlag: Lørdag 12. mai 1990 ca kl. 0140 i bl.a. Rådhusgaten/Øvre Vollgate i Oslo, kjørte han en VW varebil med kjennemerke BC 52560, til tross for at han var påvirket av alkohol.
VII Vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §24 første ledd, 1. pkt. For å ha ført motorvogn uten gyldig førerkort for vedkommende gruppe motorvogn.
Grunnlag: Søndag 27. mai 1990 ca kl. 0130 i Vækerøveien i Oslo, kjørte han personbil med kjennemerke SP 14390 uten å ha gyldig førerkort.
Straffeloven §62 og §63 annet ledd får anvendelse. Allmenne hensyn krever påtale for post IV. Påstand om erstatning forbeholdes nedlagt.
Lagretten er i samsvar med tiltalebeslutningen stillet tolv hovedspørsmål og tre tilleggsspørsmål. Lagretten har svart nei på tre hovedspørsmål. De øvrige hoved- og tilleggsspørsmål er besvart bekreftende. Lagmannsretten har lagt lagrettens kjennelse til grunn.
Tiltalte blir etter dette å frifinne for tiltalebeslutningens IV b., c. og d. som alle gjelder overtredelse av straffeloven §227, mens han blir å dømme for de øvrige tiltaleposter.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A har gjort seg skyldig i to grove ran, et mot en bank og et mot et postkontor. Ved begge ran er det i store trekk brukt samme fremgangsmåte. Raneren har kommet inn i lokalet, maskert med finlandshette og utstyrt med haglvåpen. Han har skreket og ropt på en meget truende måte. Bl.a. har han truet med å drepe, han har gitt uttrykk for å være narkoman og desperat. Ved ranet av Borgestad postkontor var det riktig nok to ransmenn, men etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det var A som var den som førte ordet og som var den mest aktive av de to. På den annen side ble det ikke løsnet skudd eller brukt aktiv vold på noen måte, og det er ikke kjent om våpnene var ladd.
Det ble tatt til sammen over 600000 kroner og pengene er aldri kommet til rette. Ranene må også ha vært planlagt. Det ble i begge tilfeller brukt bil som var stjålet henholdsvis dagen før, og noen dager før. Maskeringen, våpenutstyret og fremgangsmåten ellers, gir inntrykk av betydelig grad av profesjonalitet.
Høyesterett har gjentatte ganger pekt på at ran av banker og postkontor er et stort samfunnsproblem, som det av allmennpreventive grunner er nødvendig å se meget strengt på. De skyldiges individuelle forhold må derfor få tilsvarende mindre vekt ved straffutmålingen i slike saker. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til betraktningene i dommen trykt i Rt-1985-5.
I tillegg til de to grove ran er tiltalte også dømt for et tilfelle av grovt tyveri, nemlig fra en bank av en minibankmaskin. Han og hans medsammensvorne hadde skåret opp inngangsdøren til banken med en skjærebrenner, og de hadde fått minibankmaskinen, som veide 580 kg, nesten ut av døren og opp mot kassebilen som de hadde kommet i, da de ble avbrutt ved at de ble oppdaget av en vaktmann. Også dette er en grov forbrytelse begått mot en pengeinstitusjon - selv om det i dette konkrete tilfellet visstnok var slik at det ikke var penger i minibankmaskinen og de ble stanset før de hadde fått minibanken helt ut av banklokalet. Tiltalte har hevdet at dette nærmest var en impulshandling. Retten har vanskelig for å slutte seg til den karakteristikken i og med at de før på kvelden hadde sett en skjærebrenner som de senere stjal fra en anleggsplass i nærheten og brukte ved innbruddet.
De øvrige forbrytelser og forseelser som tiltalte er kjent skyldig i, er det mindre naturlig å legge særlig vekt på i denne forbindelse. De to bilbrukstyveriene er nærmest å anse som forberedende handlinger i forhold til de grove ranene, og truslene mot F ble begått i direkte forbindelse med Hovseterranet. Promillekjøringen med 0,84 promille vil normalt bli straffet med betinget fengsel og en bot.
Aktor har nedlagt påstand om at A skal dømmes til en straff av fengsel i seks år. Han har videre nedlagt påstand om namsdom for så vidt gjelder ranet av Borgestad postkontor på kr 492496,-, med tillegg av 18% rente p.a. fra 25. september 1990.
Forsvareren har bedt om at tiltalte anses på mildeste måte, og mener i alle fall at seks års fengsel er vesentlig for høyt. Lagmannsretten har ved vurderingen av straffens størrelse lagt vekt på de allmennpreventive hensyn som er til stede, jf det som er sagt om dette ovenfor, og på den meget truende måten de to ranene er utført på. I formildende retning bemerkes at det er gått lang tid fra det siste ranet ble begått og til saken kom opp til doms, uten at tiltalte etter det opplyste kan bebreides for dette. Tiltalte har vært på frifot fra mai 1991, og det vites ikke noe ufordelaktig å bemerke om ham i denne perioden.
Det er også opplyst at tiltalte har sonet 18 måneder i tvangsarbeidsleir i Russland på grunn av smugling av marihuana. Dette var, etter det lagmannsretten har forstått, en traumatisk opplevelse. En erklæring fra sosionom Gerd Solberg ved Vinderen psykiatriske klinikk har beskrevet hans opplevelse av dette som en alles kamp mot alle for å overleve. I Norge er han tidligere dømt en gang til 120 dagers betinget fengsel i 1987 for bl.a. vinningsforbrytelser.
Lagmannsretten finner at straffen passende settes til fengsel i fire år og ni måneder. Til fradrag kommer utholdt varetekt med i alt 236 dager.
Erklæringen fra Vinderen psykiatriske klinikk betegner A som en intelligent person, hvilket han også har gitt inntrykk av under lagmannsrettssaken. Lagmannsretten mener at A, til tross for de forbrytelser han nå er kjent skyldig i og må dømmes for, vil ha mulighet for å tjene til livets opphold ved arbeid som folk flest og ha mulighet for å innse at en kriminell løpebane ikke lønner seg for ham. Han vil derfor kunne ha god nytte av det utdannings- og arbeidstilbud som vårt fengselsvesen kan gi. Straffeloven §62 og §63 annet ledd er iakttatt. For promillekjøringen skal det normalt utmåles en ubetinget bot. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunnlag for dette, hensett til de store erstatningskrav med renter som kan gjøres gjeldende mot ham og den lange fengselsstraffen, se dom i Rt-1991-364, jf også straffeloven §27.
I samsvar med aktors påstand finner lagmannsretten (de juridiske dommere) at A blir å dømme til å betale erstatning til Postverket med i alt kr 492496,-, med tillegg av 18% rente p.a. fra 25. september 1990. Det er ikke hjemmel for rentes rente.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1964, dømmes for overtredelse av straffeloven §268 annet ledd, jf §267, straffeloven §258, jf §257, straffeloven §257, straffeloven §227, straffeloven §260, første og tredje ledd, vegtrafikkloven §31, første og annet ledd, jf §22 første ledd og vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §24 første ledd, 1. pkt., jf straffeloven §62 og §63, annet ledd, til en straff av fengsel i 4 - fire - år og 9 - ni - måneder. Til fradrag kommer 236 - tohundreogtrettiseks - dager for utholdt varetekt.
2. A tilpliktes å betale til Postverket innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 492496 - firehundreognittitotusenfirehundreognittiseks - kroner med 18 - atten - % rente p.a. regnet fra 25. september 1990. Dommen ble lest opp for tiltalte.
Domfelte fikk opplysning om fristen og framgangsmåten for anke.
Domfelte tok betenkningstid og fikk et eksemplar av Rettledning til domfelte.